Raoul Salan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Raoul Salan

Raoul Albin Louis Salan (født 10. juni 1899 i Roquecourbe i departementet Tarn i Frankrike, død 3. juli 1984 i Paris) var en offiser i den franske hær og den fjerde franske kommanderende general av Det franske ekspedisjonskorps i Det fjerne østen under den første indokinesiske krig. Salan var en av de fire generalene som organiserte kuppforsøket i 1961 og deretter opprettet Organisation de l'armée secrète.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter skolegangen ble han 2. august 1917 opptatt på militærskolen Saint-Cyr. Han ble den 14. august 1918 satt inn i kolonialinfanteriet og delok i første verdenskrigs siste uker. Han deltok da i kampene ved Verdun.

Etter våpenstillstanden ilhørte han til mai 1919 de franske okkupasjonsstyrker i det vestlige Tyskland.

Etter tilbakekomsten til Saint Cyr ble han den 21. september forfremmet til sous-lieutenant. Den 3. desember 1919 bar det tilbake til Tyskland og til tjeneste i et marokkansk regimnent i Landau.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Med 17. regiment av Tirailleurs sénégalais (RTS) ble han sendt til mandatsområdet Syria ved grensen til Tyrkia. Den 11. september 1921 ble han forfremmet til løytnant og kort etter, den 21. oktober 1921, hart skadet i en trefning.

Han lå i sykehas i Aleppo da den franske høykommisar slo ham til ridder i Æreslegionen. Etter sykehusopphold i Toulon og i Val-de-Grâce i Paris ble han etter eget ønske den 2. januar 1924 sendt til Fransk Indokina. Med få og korte avbrekk tjenestegjorde han i Indokina til han kom tilbake til Frankrike den 8. april 1937.

Etter 1. september 1937 arbeidet han med etteretning for kolonialministeriet i Paris. Salan giftet seg 14. mars 1939, familien fikk tre barn.

Annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter utbruddeet av annen verdenskrig ble han sendt på hemmelig oppdrag til Kairo og deretter til Khartoum, for å støtte den etiopiske motstand mot italienerne - dette var før Italia hadde erklært Frankrike krig. I november 1939 vendte han tilbake til Paris og ble i januar 1940 chef de bataillon i et kolonialinfanteriregiment.

Under Slaget om Frankrike i mai og juni 1940 var hans bataljon i kamp ved Somme. Salan mottok da ytterligere utmerkelser.

Den 16. juli 1940 ble han tildelt kolonialministeriuet i Vichy-regjeringen, den 25. juni 1941 ble han forfremmet til lieutenant-colonel, før han den 24. september 1941 ble sendt til Fransk Vestafrika. Via Alger kom han i mars 1942 til Dakar. Den 25. juni 1943 ble han colonel. Hans neste stasjonering var i mai 1944 på Korsika, der han fikk kommando over et regiment av 9e division d'infanterie coloniale og ble kjent med general Jean de Lattre de Tassigny. I august 1944 deltok han i landgangen i Sør-Frankrike og var med under harde kamper ved Toulon.

Det videre krigsforløp bragte Salan høsten og vinteren 1944 til Alsace, hvor han 25. desember 1944 ble général de brigade og divisjonskommandant. Flere utmerkelser fulgte, som til kommandør av Æreslegionen. I Mulhouse traff han den 10. februar 1945 for dørste gang Charles de Gaulle. Han var i Donaueschingen da krigen ble avsluttet.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig ble Salan øverstkommanderende for de franske styrker i Tonkin og inngikk avtaler om disposisjonen av de franske styrkene i Vietnam. I år 1948 ble han øverstkommanderende for alle de franske landstyrker i Øst-Asia. Han ettertrådte i 1952 den da avdøde Jean de Lattre de Tassigny og ble øverstkommanderende i Indokina. Til tross for at han var den formodentlig mest erfarne offiseren i Indokina, ville den nye franske regjering under René Mayer ha en ny politikk i Indokina, og Salan måtte forlate denne post den 8. mai 1953, da Henri Navarre, som var tidligere ansvarlig innen etterretningstjenesten, tok over.

I januar 1957, da Salan var befalhaver for det 10. militærområde og befalhaver i Alger, ble han mål for et mordforsøk med en bazooka, som førte til at en fransk major ble drept. Raoul Salan ble advart få minutter innen angrepet, og unnkom uskadet. Angriperne var franske innvånere i Alger som ville ha Salan erstattet med general René Cogny, som de så som en mer energisk leder. Gruppens leder skylte på påvirkning fra en gruppe av seks fremstående franske politikere, med blant andre den fremtidige franske statsminister Michel Debré, som inspiratorer bak mordforsøket, noe man imidlertid aldri å finnew beviser på.

Raoul Salan ble tvunget i eksil i 1960 etter ienighet med Charles de Gaulle i Algeriespørsmålet. I april 1961 ledet han et mislykket opprørst forssøk i Algerie og ble deretter leder for OAS.

Han ble dømt til døden i sitt fravær, ble arrestert i 1962, men ble benådet til livstids fengsel og til slutt løslatt i 1968.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Mémoires Fin d’un empire (4 volumes), Éditions Presses de la Cité, 1970-74
    • Le sens d’un engagement, 1970
    • Le Viêt-minh mon adversaire, 1971
    • Algérie française, 1972
    • L'Algérie de Gaulle et moi, 1974

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alexander, Martin S., and John FV Keiger, eds. France and the Algerian War, 1954-1962: Strategy, Operations and Diplomacy (Routledge, 2013)
  • General Paul Aussaresses, The Battle of the Casbah: Terrorism and Counter-Terrorism in Algeria, 1955-1957. (New York: Enigma Books, 2010) ISBN 978-1-929631-30-8.