Prajñāpāramitāsūtraen om praktiseringen av veien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Prajñāpāramitāsūtraen om praktiseringen av veien
orig. 道行般若波羅蜜經
dàoxíng [dàohéng] bōrě bōluómì jīng
Forfatter(e)Lokakṣema (oversetter 172–179 e.Kr.)
SjangerMahāyānabuddhisme, prajñāpāramitā

Prajñāpāramitāsūtraen om praktiseringen av veien (tradisjonell kinesisk: 道行般若波羅蜜經, pinyin: dàoxíng [dàohéng] bōrě bōluómì jīng, Wade-Giles: Tao hsing p'o-jo po-lo-mi-t'o ching) er en tidlig mahāyānabuddhistisk tekst. Det er en kinesisk oversettelse av det som i Tibet og Nepal kalles «prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers». Oversettelsen er på 30 kapitler (10 bokruller),[1] og ble foretatt av den indo-skytiske buddhistmunken Lokakṣema (147–189) i årene 172–179 e.Kr. Teksten er den eldste av seks bevarte oversettelser til kinesisk.[a]

Lokakṣema's oversettelse samsvarer med manuskriptfragmenter skrevet på gandhāri med skriften kharoṣṭhī, og som er karbondaterte til ca 75 e.Kr. Disse fragmentene stammer fra den tidlige buddhistiske skolen dharmaguptaka og er funnet i grenseområdet mellom Pakistan og Afghanistan i den historiske regionen Gandhāra. Dharmaguptaka hadde prajñāpāramitātekster i sin kanon, og originalen som lå til grunn for Lokakṣema's oversettelse kan ha vært en gandhāritekst fra nettopp denne skolen.

Tittelen[rediger | rediger kilde]

Navnekonvensjoner[rediger | rediger kilde]

Det kinesiske ideogrammet eller tegnet for dào, «veien»

Tittelen kan virke noe fremmed for de som er vant med navnekonvensjonene i Nepal og Tibet. Teksten tilhører en kategori som på sanskrit løselig kalles «den store prajñāpāramitāsūtraen» (मह्प्रज्प्रमित्न्स्त्र, mahāprajñā­pāramitā­nā­sūtra). På kinesisk kalles den móhē bōrě bōluómìduō jīng (摩訶般若波羅蜜多經). Dette er ingen entydig benevnelse, men en løselig fellesbenevnelse på en rekke forskjellige tekster. I det 8. århundre valgte man i Nepal og Tibet å gruppere disse tekstene etter størrelse, og i den tibetanske buddhistiske kanon og i Nepal brukes etikettene prajñāpāramitāsūtraen i 8 000, 10 000, 18 000, 25 000 og 100 000 vers, der hvert vers består av 32 stavelser. Ifølge denne konvensjonen hører Lokakṣema's oversettelse hjemme i kategorien «prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers».

Slike etiketter er imidlertid upresise, og de angir bare tekstenes omtrentlige størrelse. Manuskriptet Add.866 av «prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers» ved Cambridge University, et sanskrit-manuskript fra Nepal fra 1008 e.Kr., har 8 411 vers. Likeledes har «prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers» fra Nepal mer enn 125 000 vers.

Tibetansk statue av gudinnen Prajñāpāramitā fra 1400-tallet.
Berkeley Art Museum and Pacific Film Archive, 2625 Durant Avenue #2250, Berkeley, California, USA
Foto: Daderot (14. november 2013)

I Kina ble slike benevnelser aldri brukt. Mellom årene 659 og 653 e.Kr. ble et prajñāpāramitābiliotek bestående av 16 tekster oversatt til kinesisk av den omreisende buddhisten Xuánzàng (玄奘, 602–664). Oversettelsen var på 600 bokruller, og betrakter man den som én tekst (noe som vanligvis ikke gjøres), er dette den suverent største buddhistiske tekst som eksisterer. Tittelen på hele oversettelsen er «den store prajñāpāramitāsūtraen» (般若波羅蜜多經, bōrě bōluómì duō jīng).

Dette gir benevnelsen «den store prajñāpāramitāsūtraen» et annet meningsinnhold, nemlig prajñāpāramitālitteraturen i sin helhet. Ifølge tibetanske og nepalske konvensjoner består dette biblioteket av prajñāpāramitāsūtraene i 100 000, 25 000, 18 000 og 8 000 vers, samt en femte tekst som ikke finnes på tibetansk. Deretter følger 11 mindre prajñāpāramitātekster. Utgaven på 10 000 vers finnes bare på tibetansk.

«Veien»[rediger | rediger kilde]

Lokakṣema's oversettelse[1] bærer tittelen dàoxíng bōrě bōluómì jīng (道行般若波羅蜜經)[b] Det siste ordet jīng betyr ordrett «sammenvevd».[2] Det er det kinesiske navnet på «bok» og tilsvarer sanskritordet sūtra (सूत्र, ordrett: «streng», «tråd»). De kinesiske ordene bōrě bōluómì (般若波羅蜜) betyr «prajñāpāramitā».[3] Ordene bōrě bōluómì jīng kan derfor oversettes med «prajñāpāramitāsūtra», og i enkelte varianter av tittelen brukes den forkortede navneformen bōrě jīng eller «prajñāsūtra».

Ordet xíng (行) betyr «adferd» eller «oppførsel».[4] Hvis ordet brukes i buddhistisk betydning, uttales det ofte héng[4] og betyr «ferdighet» eller «kvalitet», en ferdighet som er oppnådd gjennom utøvelse eller praktisering av dyder. Ordet dào (道) betyr «veien». Dàoxíng eller dàohéng (道行) kan således oversettes med «praktisering av veien».[5]

Ordet «vei» er i denne sammenheng en oversettelse av sanskritordet mārga (मार्ग), og «veien» det her er snakk om er den edle åttedelte veien som utgjør den fjerde edle sannhet i buddhismen. Både pālikanonen og den store prajñāpāramitāsūtraen deler den edle åttedelte veien opp i etiske regler (śila), kontemplasjon (samādhi) og visdom (prajña).[6] Og mange mahāyānabuddhistiske retninger regner prajña eller visdom som den høyeste «perfeksjon» eller pāramitā.

Tittelen var noe som spesielt appellerte til Kina, for dào (道) eller «veien» var allerede et etablert begrep i kinesisk religion og filosofi. Det assosieres gjerne med daoismen (道教, dàojiào) som er blitt gjort kjent gjennom verkene av vismennene Lǎozǐ (6. århundre f.Kr.) og Zhuāngzǐ (365–290 f.Kr.). Boken Dàodéjīng regnes som en del av verdenslitteraturen. Bruken av velkjente kinesiske begreper, som lignet på buddhistiske begreper, bidro i de første århundrer av vår tidsregning til at buddhismen lettere fikk utbredelse og ble mer anerkjent hos et kinesisk publikum. Det kinesiske språket har en rik semantikk og ord har mange assosiasjoner. Dette førte riktignok til misforståelser, men også til utviklingen av kinesisk buddhisme og østasiatisk buddhisme som særegne retninger.[7]

Bǎizhàng Huáihái (百丈懷海, 720–814), en Zen-mester som levde under Tang-dynastiet, fortalte en student som strebet med vanskelige deler av sūtraene: «Ta opp ord for å manifestere mening, og du vil oppnå mening. Kutt ut ordene og meningen er tomhet (śūnyatā). Tomhet er dào. Dào er å kutte ut ord og tale». Mange Zen-buddhister betraktet dào som synonymt med den edle åttedelte veien og dens resultat, opplysthet eller satori. Dào blir ofte brukt på denne måten av kinesiske buddhister, ofte med mange assosiasjoner og nyanserte meninger.[8]

På koreansk er tittelen på Lokakṣema's oversettelse 도행반야경 (hangul: dohaeng banya gyeong, McCune-Reischauer: tohaeng panya kyŏng), på japansk heter den dōgyō hannya kyō (katakana: ドウギョウハンニャキョウ) og den vietnamesiske tittelen er Đạo hàng bàn nhược kinh.

Oversettelsen[rediger | rediger kilde]

Oversettelsen består av 10 bokruller og er inndelt i 30 kapitler.

Samsvar med en prajñāpāramitāsūtra på gandhāri[rediger | rediger kilde]

Buddhistiske tekster fra Gandhāra skrevet på bjørkebark (ca. 50 e.Kr.).
Foto: British Library Collection

I 1994 ervervet British Library 77 fragmenter av manuskripter fra Gandhāra, daterte til 50 e.Kr. eller tidligere.[c][10] Tekstene var skrevet på bjørkebark og synes å ha tilhørt den tidlige buddhistiske skolen dharmaguptaka.[11] En inskripsjon på en av leirkrukkene som tekstene ble funnet i, refererer til dharmaguptaka, og det er også indre vitnesbyrd i tekstene.[12] Gandhāritekstene er de eldste bevarte buddhistiske tekster i verden.[13] De finnes blant annet i den «splittede samlingen» (Split Collection), som er delt i en vestlig samling, en pakistansk offentlig samling og den opprinnelige private eieren.[14] Den eksakte opprinnelsen til samlingen er uklar. I 2004 ble deler av samlingen observert i den pakistanske byen Peshawar, omkring 30 km øst for Khyberpasset.[14]

Den «splittede samlingen» inneholder fragmenter av de seks første kapitlene av aṣṭāsāhasrikā skrevet på gandhāri med skriften kharoṣṭhī.[15] Fragmentene er karbondaterte til ca 75 e.Kr., og ble funnet i en bokhylle av stein i det pakistansk-afghanske grenseområdet, i et område på grensen mellom Mohmandistriktet og Bajaurdistriktet (som den gangen var føderalt administrerte stammeområder) i grenseprovinsen Khyber Pakhtunkhwa.[14] Regionen var preget av uro, hvor millitante islamister (mujahedin) støttet Taliban i Afghanistan.[d] Taliban manglet forståelse for førmuslimske kulturgjenstander,[e] og manuskriptfragmentene ble smuglet ut av området av forsiktighetshensyn.

Det har lenge blitt antatt at det må ha eksistert en gandhāriversjon av teksten, og funnet bekreftet en lenge yndet hypotese.[9] I 2012 og 2013 skrev Harry Falk og Seishi Karashima to artikler som ble publisert av Sōka-universitetet.[16][17] Artiklene påviste samsvar mellom fragmentene på gandhāri og den kinesiske oversettelsen til Lokakṣema. Det er også funnet samsvar med den andre oversettelsen til kinesisk – sūtraen om å krysse det ubegrensede store lyset (大明度經, dà míng dù jíng) i 6 bokruller og 30 kapitler,[18] som ble foretatt av Zhī Qiān i året 225 e.Kr,[15] og den fjerde oversettelsen, essay fra prajñāpāramitāsūtraen (小品般若波羅蜜經, xiãopĭn bōrě bōluómì jīng) i 10 bokruller og 29 kapitler,[19] som ble foretatt av Kumārajīva i året 403 e.Kr.[15] Fragmentene på gandhāri samsvarer ikke med senere fragmenter (150–200 e.Kr.) av aṣṭāsāhasrikā på buddhistisk hybridsanskrit fra det samme området,[15][f] med manuskripter av aṣṭāsāhasrikā fra Pālaperioden (750–1174)[15] eller med noen av de tre andre kinesiske oversettelsene.

Det er derfor grunn til å anta at Lokakṣema ikke oversatte en originaltekst som var skrevet på sanskrit eller buddhistisk sanskrit – men et manuskript på gandhāri, som var det navnet den engelske orientalisten Harold Walter Bailey ga dette nordvestlige middelindoariske idiomet i 1946.[21]

Noter[rediger | rediger kilde]

Type nummerering
  1. ^ Fire andre oversettelser har gått tapt, deriblant en enda eldre oversettelse fra året 150 e.Kr.
  2. ^ Alternative titler er den store prajñāpāramitāsūtraen om praktiseringen av veien (摩訶般若波羅蜜道行經, móhē bōrě bōluómì dàoxíng jīng), prajñāsūtraen om praktiseringen av veien (道行般若經, dàoxíng bōrě jīng) og prajñāsūtraens essay om praktiseringen av veien (般若道行品經, bōrě dàoxíng pǐn jīng).
  3. ^ Tekstene er karbondaterte med 81.1% sannsynlighet til 47–147 e.Kr.[9]
  4. ^ Mullah Mohammed Omar var den tilbaketrukne lederen av Taliban i Afghanistan. Han oppholdt seg i Bajaurdistriktet. Den internasjonalt etterlyste terroristen Osama bin Laden ble derimot drept i 2011 i byen Abbottabad i provinsen Khyber Pakhtunkhwa, som grenser mot Kashmir i vest.
  5. ^ Et eksempel på kulturelt hærverk var ødeleggelsen av Buddha-statuene i Bamiyandalen i mars 2001 på ordre fra lederen Mullah Mohammed Omar. Statuene var fra det 6. århundre og stod på UNESCOs verdensarvliste som eksempler på kunst i den historiske regionen Gandhāra.
  6. ^ I 1999 ble 56 fragmenter av aṣṭāsāhasrikā fra Kushriket bragt fra Bamyan i Afghanistan til Norge. Manuskriptene havnet i Schøyen-samlingen som tilhører den norske manuskriptsamlingen Martin Schøyen. Fragmentene var daterte til 150–200 e.Kr., og var skrevet på palmeblader. Språket i denne teksten var buddhistisk hybridsanskrit, som er en blanding av sanskrit og pāli.[20] Manuskriptet stammet fra et buddhistisk kloster som hadde tilhørt den tidlige buddhistiske skolen mahāsāṃghika,[20] og innholdet harmonerer ordrett med yngre sanskrit-manuskripter fra Pālariket (750–1174),[20] Fragmentene inneholder deler av kapitlene 1, 2, 6, 7, 8, 10, 12, 14, 15, 16, 17, 18, 22 og 30.[20] Orientalisten Lora Sander har sammenlignet dem ord for ord med manuskripter på sanskrit fra Pālaperioden.[20]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Taishō Shinshū Daizōkyō, bind nr 8, tekst nr 224
  2. ^ 經, wiktionary
  3. ^ 般若波羅蜜, wiktionary
  4. ^ a b 行, wiktionary
  5. ^ 道行, wiktionary
  6. ^ Thanissaro, 1998
  7. ^ Dumoulin, 2005, side 63-65
  8. ^ Hershock, 1996
  9. ^ a b Karashima, 2013
  10. ^ Salomon, 1999, side 141-155
  11. ^ Salomon, 1999, side 5
  12. ^ Salomon, 1999, side 127
  13. ^ Salomon, 1999
  14. ^ a b c Falk, 2011
  15. ^ a b c d e Aṣṭasāhasrikā Prajñāpāramitā, Universitetet i Oslo
  16. ^ Karashima, 2012
  17. ^ Karashima, 2013a
  18. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind nr 8, tekst nr 225
  19. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind nr 8, tekst nr 227
  20. ^ a b c d e Sander, 2000
  21. ^ Bailey, 1946

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Prajñāpāramitāsūtraen_om_praktiseringen_av_veien&oldid=24167383»