Desentralisering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Desentralisering er et begrep for utflytting av makt og kapital fra sentrale områder.

Tanken om fordeling av makt (f.eks. maktfordelingsprinsippet) har blitt brukt i mange sammenhenger, både geografisk og sosialt, men når man snakker om desentralisering i vanlig språkbruk er det som regel om en omfordeling av makt fra sentrale geografiske områder til mindre sentrale områder (uttrykket er med andre ord oftest av geografisk betydning). En slik fordeling skal hindre at det oppstår maktmisbruk og korrupsjon i sentrale områder med sterk maktsamling.

Tyskland er kjent for å ha lagt stor vekt på en desentralisert maktstruktur da landet ble gjenoppbygd etter krigen. Her desentraliserte man makt ved å plassere viktige funksjoner i statsapparatet utover hele landet. Det ble gjort siden nazistene i stor grad tok makten grunnet det svært sentraliserte maktapparatet i Tyskland etter første verdenskrig.

Norge er en av de mest sentraliserte nasjonene i Europa, da de fleste maktsentrene (både media og statsforvalting) ligger i hovedstaden, Oslo. Den norske grunnloven beskytter ikke de lokale forvaltingsnivåene (kommuner og fylker) i landet, slik som grunnlover i mange andre europeiske land gjør.

I den pågående regiondebatten er et av de avgjørende spørsmålene hvor mye makt de nye regionene skal få. I kjølvannet av denne debatten har det kommet krav om at de kommende region- og kommunenivåene må grunnlovfestes.

Se også[rediger | rediger kilde]