Pierre Deligne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Pierre Deligne
Deligne.jpg
Født3. oktober 1944 (74 år)
Etterbeek
Utdannet ved Université libre de Bruxelles
Doktorgradsveileder Alexander Grothendieck
Beskjeftigelse Matematiker, universitetslærer
Nasjonalitet Belgia
Medlem av
Utmerkelser
6 oppføringer
Abelprisen (2013), Fieldsmedaljen (1978), Wolfprisen (2008), Balzanprisen (2004), Wolf Prize in Mathematics (2008), Crafoord Prize in Mathematics (1988)

Pierre René Deligne, vicomte Deligne, (født 3. oktober 1944 i Etterbeek ved Brussel) er en belgisk matematiker, mest kjent for sitt arbeid med Weil-formodningene som førte til løsningen på den siste formodningen i 1973.[1] I 2013 ble han tildelt Abelprisen «for meget betydningsfulle bidrag til algebraisk geometri, og for disse bidragenes gjennomgripende innflytelse på tallteori, representasjonsteori og relaterte felt».[1]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Pierre Deligne viste tidlig interesse for matematikk, og interessen vokste da han som 14-åring fikk låne flere bind av Nicolas Bourbakis Eléments de mathématique. Som student ved Université Libre de Bruxelles var Delignes opprinnelige ambisjon å bli lærer og drive med matematikk som hobby, før han oppdaget at «det går an å leve av å leke, det vil si å drive med forskning innenfor matematikk» som han selv har uttalt det.[1]

I 1966 tok han licence en mathématiques, tilsvarende bachelorgrad, og i 1968 doctorat en mathématique (doktorgrad) ved samme institusjonen.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Fra 1968 til 1970 var han gjesteansatt ved Institut des Hautes Etudes Scientifiques (IHÉS) i Bures-sur-Yvette nær Paris, før han fikk fast ansettelse der som den yngste noensinne.[1] Mens han var ansatt ved IHÉS tok han i 1972 doctorat d’État ès Sciences Mathématiques ved Université Paris-Sud 11. I 1984 ble Deligne professor ved Institute for Advanced Studies i Princeton i USA, der han har vært siden.[1][2]

For arbeidene, som omfattet en blanding av algebraisk geometri og algebraisk tallteori, ble Deligne tildelt Fieldsmedaljen i 1978 og Crafoordprisen i 1988, sistnevnte delt med Alexandre Grothendieck. Delignes løsninger krevde at det ble innført av en ny type algebraisk topologi.[3]

I 1968 arbeidet han med Jean-Pierre Serre; deres arbeidee førte til viktige resultater om l-adiske representasjoner assosierte til modulære former, og de formodede funksjonalekvasjonene av visse L-funksjoner. Delignes arbeidet også med Hodgeteori. Han introduserte vekter og testet dem på objekter i kompleks geometri. Han samarbeidet med David Mumford om en ny beskrivelse av modulrom for kurver. Deres arbide kom til å bli betraktet som en introduksjon tll en form av teorien av algebraiske stacks, ofg er blitt benyttet i spørsmål som oppstår i strrngteori.

Kanske hans mest berømte bidrag var hans bevis av den tredje og siste av de formodninger som var blitt fremsatt av André Weil (Weilformodningene). Dette fullbyrdet programet inledet av og i stort sett utviklet av Alexander Grothendieck. Som et korollat bevisate han Ramanujan–Peterssons formodning for modulære former av vekt større enn ett; tilfellet med vekt ett var blitt bevist i hans arbeide med Serre.

Deligne ble i 2006 adlet som vicomte[4] (nederlandsk: burggraaf).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Abelprisen.no (20. mars 2012): Belgiske Pierre Deligne er årets Abelprisvinner
  2. ^ Abelprisen.no: Pierre Deligne : biografi
  3. ^ Arne B. Sletsjøe (2013). Abelprisvinner 2013 Pierre Deligne : Populærvitenskapelig fremstilling
  4. ^ «Des politiques, des scientifiques et des patrons anoblis». La Libre. 19. juli 2006. Besøkt 15. januar 2017.