Pierre Deligne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Pierre Deligne
Deligne.jpg
Født3. oktober 1944[1][2] (75 år)
Etterbeek
Utdannet ved Université libre de Bruxelles, Université libre de Bruxelles
Doktorgradsveileder Alexander Grothendieck
Beskjeftigelse Matematiker[3], universitetslærer
Nasjonalitet Belgia
Medlem av
Utmerkelser
6 oppføringer
Abelprisen (2013)[4], Fieldsmedaljen (1978), Wolfprisen (2008), Balzanprisen (2004), Wolf Prize in Mathematics (2008), Crafoord Prize in Mathematics (1988)

Pierre René Deligne, vicomte Deligne, (født 3. oktober 1944 i Etterbeek ved Brussel) er en belgisk matematiker, mest kjent for sitt arbeid med Weil-formodningene som førte til løsningen på den siste formodningen i 1973.[5] I 2013 ble han tildelt Abelprisen «for meget betydningsfulle bidrag til algebraisk geometri, og for disse bidragenes gjennomgripende innflytelse på tallteori, representasjonsteori og relaterte felt».[5]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Pierre Deligne viste tidlig interesse for matematikk, og interessen vokste da han som 14-åring fikk låne flere bind av Nicolas Bourbakis Eléments de mathématique. Som student ved Université Libre de Bruxelles var Delignes opprinnelige ambisjon å bli lærer og drive med matematikk som hobby, før han oppdaget at «det går an å leve av å leke, det vil si å drive med forskning innenfor matematikk» som han selv har uttalt det.[5]

I 1966 tok han licence en mathématiques, tilsvarende bachelorgrad, og i 1968 doctorat en mathématique (doktorgrad) ved samme institusjonen.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Fra 1968 til 1970 var han gjesteansatt ved Institut des Hautes Etudes Scientifiques (IHÉS) i Bures-sur-Yvette nær Paris, før han fikk fast ansettelse der som den yngste noensinne.[5] Mens han var ansatt ved IHÉS tok han i 1972 doctorat d’État ès Sciences Mathématiques ved Université Paris-Sud 11. I 1984 ble Deligne professor ved Institute for Advanced Studies i Princeton i USA, der han har vært siden.[5][6]

For arbeidene, som omfattet en blanding av algebraisk geometri og algebraisk tallteori, ble Deligne tildelt Fieldsmedaljen i 1978 og Crafoordprisen i 1988, sistnevnte delt med Alexandre Grothendieck. Delignes løsninger krevde at det ble innført av en ny type algebraisk topologi.[7]

I 1968 arbeidet han med Jean-Pierre Serre; deres arbeidee førte til viktige resultater om l-adiske representasjoner assosierte til modulære former, og de formodede funksjonalekvasjonene av visse L-funksjoner. Delignes arbeidet også med Hodgeteori. Han introduserte vekter og testet dem på objekter i kompleks geometri. Han samarbeidet med David Mumford om en ny beskrivelse av modulrom for kurver. Deres arbide kom til å bli betraktet som en introduksjon tll en form av teorien av algebraiske stacks, ofg er blitt benyttet i spørsmål som oppstår i strrngteori.

Kanske hans mest berømte bidrag var hans bevis av den tredje og siste av de formodninger som var blitt fremsatt av André Weil (Weilformodningene). Dette fullbyrdet programet inledet av og i stort sett utviklet av Alexander Grothendieck. Som et korollat bevisate han Ramanujan–Peterssons formodning for modulære former av vekt større enn ett; tilfellet med vekt ett var blitt bevist i hans arbeide med Serre.

Deligne ble i 2006 adlet som vicomte[8] (nederlandsk: burggraaf).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 27. apr. 2014
  2. ^ MacTutor History of Mathematics archive, 22. aug. 2017
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, 24. jun. 2015
  4. ^ http://www.abelprize.no/c57681/binfil/download.php?tid=57774
  5. ^ a b c d e Abelprisen.no (20. mars 2012): Belgiske Pierre Deligne er årets Abelprisvinner
  6. ^ Abelprisen.no: Pierre Deligne : biografi
  7. ^ Arne B. Sletsjøe (2013). Abelprisvinner 2013 Pierre Deligne : Populærvitenskapelig fremstilling
  8. ^ «Des politiques, des scientifiques et des patrons anoblis». La Libre. 19. juli 2006. Besøkt 15. januar 2017.