Abelprisen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Niels Henrik Abel (1802–1829)

Abelprisen blir utdelt årlig til internasjonale forskere som har utmerket seg innen fagfeltet matematikk. Prisen deles ut av Det Norske Videnskaps-Akademi. Selve overrekkelsen skjer av en representant for kongehuset i prisutdelingsseremonien i Universitetets Aula i Oslo. Prisen er på 7,5 millioner kroner. Prisvinneren(e) blir kåret av Abelkomitéen, som består av internasjonalt anerkjente matematikere.

Abelprisen er oppkalt, og skal hedre minnet, etter den norske matematikeren Niels Henrik Abel. I statuttene til Abelprisen står det at prisen «skal bidra til å heve matematikkfagets status i samfunnet og stimulere barn og unge til å bli interessert i matematikk».

Foruten Abelprisen er Fieldsmedaljen den mest prestisjefulle prisen i matematikk. Andre viktige matematikkpriser er Wolfprisen og Schockprisen.

Abelprisens opprettelse[rediger | rediger kilde]

Opprettelsen av en matematikk pris i Abels navn ble for første gang foreslått av Sophus Lie, da det ble kjent at den nyopprettete Nobelprisen ikke skulle bli utdelt til matematikere. Inspirert av dette ville Kong Oscar II i 1902 opprette en Abelmedalje, og statutter og reglement for den nye prisen ble utarbeidet av Waldemar Christopher Brøgger og Ludwig Sylow ved Universitetet i Christiania. Unionsoppløsningen satte en stopper for det første forsøket til å opprette en Abelpris.

Tanken om å opprette en Abelpris ble gjenopptatt før tohundreårsjubileet (som var i 2002) for Abels fødsel. Opprettelsen av Abelfondet på 200 millioner kroner ble besluttet med bred politisk enighet, og ble kunngjort av Norges statsminister Jens Stoltenberg 23. august 2001 under et foredrag ved Universitetet i Oslo, Blindern. Abelfondet er nå nedlagt, men prisen finansieres direkte over statsbudsjettet.[1]

Prisvinnere[rediger | rediger kilde]

  • 2003: Jean-Pierre Serre (Collège de France)
    «for å spille en viktig rolle i å gi mange deler av matematikken en moderne form, blant annet topologi, algebraisk geometri og tallteori».
  • 2004: Sir Michael Francis Atiyah (University of Edinburgh) og Isadore M. Singer (MIT)
    «for å ha oppdaget og bevist indeksteoremet, som knytter topologi, geometri og analyse til hverandre, og den fremtredende rolle de har hatt når det gjelder å bygge nye broer mellom matematikk og teoretisk fysikk».
  • 2005: Peter D. Lax (Courant Institute of Mathematical Sciences, New York University)
    «for hans banebrytende bidrag til teorien for partielle differensialligninger, til anvendelsen av slike ligninger og til å beregne løsningene for slike ligninger».
  • 2006: Lennart Carleson (Kungliga Tekniska Högskolan, Stockholm)
    «for hans dyptgående og nyskapende bidrag til harmonisk analyse og teorien om kontinuerlige dynamiske systemer».
  • 2007: Srinivasa S. R. Varadhan (Courant Institute of Mathematical Sciences, New York) «for sitt grunnleggende bidrag til sannsynlighetsteori og særlig for å ha skapt en enhetlig teori for store avvik».
  • 2008: John Griggs Thompson (University of Florida) og Jacques Tits (Collège de France) «for deres fremragende prestasjoner innenfor algebra, og særlig for utformingen av moderne gruppeteori».
  • 2009: Mikhail Leonidovitsj Gromov (Institut des Hautes Études Scientifiques, Bures-sur-Yvette) «for hans revolusjonerende bidrag til geometrien».
  • 2010: John Torrence Tate (University of Texas at Austin) «for hans store og varige innflytelse på tallteorien».
  • 2011: John Milnor (State University of New York at Stony Brook) «for banebrytende oppdagelser innenfor topologi, geometri og algebra».
  • 2012: Endre Szemerédi (Alfréd Rényi Institute of Mathematics) «for hans fundamentale bidrag til diskret matematikk og teoretisk informatikk, og som anerkjennelse for disse bidragenes gjennomgripende og varige innflytelse på additiv tallteori og ergodeteori».
  • 2013: Pierre Deligne (Institute for Advanced Study) «for meget betydningsfulle bidrag til algebraisk geometri, og for disse bidragenes gjennomgripende innflytelse på tallteori, representasjonsteori og relaterte felt».
  • 2014: Jakov G. Sinaj[2]
  • 2015: John Forbes Nash jr. og Louis Nirenberg «for slående og fruktbare bidrag til teorien for ikke-lineære partielle differensialligninger og deres anvendelser i geometrisk analyse».[3]
  • 2016: Andrew Wiles «for sitt oppsiktsvekkende bevis på Fermats siste teorem ved hjelp av modularitetsformodningen for semistabile elliptiske kurver, noe som innledet en helt ny æra innen tallteori».[4] [5]
  • 2017: Yves Meyer «for hans nøkkelrolle i utviklingen av den matematiske teorien om wavelets».[6]
  • 2018: Robert Langlands «for hans visjonære program som forbinder representasjonsteori og tallteori».[7]
  • 2019: Karen Uhlenbeck «for hennes nybrottsarbeid innen geometriske partielle differensialligninger, gaugeteori og integrerbare systemer, og for den fundamentale innflytelsen av hennes arbeid innen analyse, geometri og matematisk fysikk». [8]
  • 2020: Hillel Furstenberg og Gregory Margulis «for banebrytende anvendelser av metoder fra sannsynlighetsteori og dynamikk på gruppeteori, tallteori og kombinatorikk».[9]
  • 2021: László Lovász og Avi Wigderson «for deres grunnleggende bidrag til teoretisk datavitenskap og diskret matematikk, og deres ledende rolle i å gjøre dem til sentrale felt i moderne matematikk.»[10]

Abelkomitéen[rediger | rediger kilde]

Abelkomitéen er opprettet av Det Norske Videnskaps-Akademi, og består av fem anerkjente matematikere, både norske og internasjonale, som utpeker prisvinner for den årlige Abelprisen.

Ledere av Abelkomiteen[rediger | rediger kilde]

År Ledet av
2002 - 2006: Erling Størmer
2006 - 2010: Kristian Seip
2010 - 2013: Ragni Piene
2013 - 2018: John Rognes
2018 - d.d: Hans Munthe-Kaas (UiB)

Abelstyret[rediger | rediger kilde]

Abelstyret godkjenner budsjett og kontrollerer komiteens arbeid. Styret utpekes av Videnskaps-Akademiets medlemmer. For tiden[når?] ledes Abelstyret av professor John Grue (UiO).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kunnskapsdepartementet. «Prop. 1 (2017-2018) "statsbudsjettet" for Kunnskapsdepartementet» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 19. september 2018. Besøkt 19.09.2018. «s. 248.» 
  2. ^ Omtale i New Scientist
  3. ^ Begrunnelse, abelprisvinnerne 2015, Abelprisen. Lest 28. mars 2015.
  4. ^ Sir Andrew J. Wiles får Abelprisen, Abelprisen. Lest 15. mars 2016.
  5. ^ «Abelprisen til Sir Andrew Wiles». forskning.no. Besøkt 26. mai 2016. 
  6. ^ «Abelprisen 2017 til Yves Meyer». Besøkt 21. mars 2017. 
  7. ^ «Robert P. Langlands får Abelprisen». Abelprisen.no. 20. mars 2018. Besøkt 20. mars 2018. 
  8. ^ «Abelprisvinneren 2019». www.abelprisen.no. Besøkt 19. mars 2019. 
  9. ^ Det Norske Videnskaps-Akademi. «Abelprisen 2020». 
  10. ^ «Prisvinnere 2021». www.abelprisen.no. Besøkt 17. mars 2021. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]