Paul René Gauguin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Paul René Gauguin (født 27. januar 1911 i København, død i Spania 14. februar 1976) var en norsk maler og grafiker, som var sentral innenfor den retningen innen norsk grafikk som er blitt kjent som den norske fargetresnittskolen. Han ble særlig kjent for sine fabeldyr.[1]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Paul René Gauguin var sønnen til maleren Pola Gauguin og sønnesønnen til den franske impresjonisten Paul Gauguin.

Paul René Gauguin flyttet med familien til Provence 1924, senere til Rouen der han tok examen artium ved det norske Lycée Pierre Corneille 1930. Han ble fiskerMallorca og Ibiza, der han lærte tresnitt 1930-35. Med Jacob Brinchmann og Leif Borthen bodde han i Erling Winsnes' jordhytte i Alcúdia.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Selv om han debuterte på Høstutstillingen 1936 ble han Dagbladet-journalist i Spania 1938.

Tidlige verker av Gauguin hadde politiske tema. Det første viktige fargetresnittet, Barcelona (1939-42), hadde motiv fra den spanske borgerkrig. Etter den andre verdenskrig ble det Friheten av NKP. I 1948 laget han verkene Protest, Hellas og Shalome Israel.

Våren 1947 stilte han sammen med Frithjof Tidemand-Johannessen ut i Galleri Per i Oslo, og denne utstillingen samt illustrasjonene til Inger Hagerups Så rart i 1950, bidro til at navnet hans ble kjent for det norske publikum.

Fra 1950-tallet ble kunsten hans mer poetisk med landskap, figurscener og mytologiske motiv.[2] Han laget sine første Inger Hagerup-illustrasjoner, til Så rart, i 1950. Gjennomgående motiv i hans kunst var dyr og insekt, gjerne inspirert av egne reiseerfaringer, som med sjøliv ved Middelhavet. Piken fra Samos, Fra Athen og Steinbærerskene fra 1958 kan minne om dekorerte greske vaser. Han eksperimenterte mye med trykkteknikk og materiale.[2] Han drev spåledes for eksempel med silketrykk, la på metallfolie etter trykking og overtrykket.[3]

Fra 1960-talet laget Gauguin materialbilder, metallskulpturer og kollasjer som kunne være humoristiske og dekorative. De var ofte abstrakte, men kunne minne om mennesker, dyr, fugler og insekt.[2]

I tiden 1939-45 laget han teaterdekorasjoner for Unge Trøndelag Teater, noe han senere også gjorde for Nationaltheatret i 1951. Han dramatiserte ved Folketeatret 1954[4] og dekorerte med Knut Rumohr på OL-bygget Hotel Viking 1952, samt hurtigruteskipet MS «Nordstjernen» 1956. Men da han hadde vært i Hellas 1955 begynte han med emalje og jernskulpturer, utover 60-tallet med skrapjern.

Det ble også endel oversettelser fra fransk, Gauguin behersket også russisk, italiensk, engelsk og katalansk, som brukte mot Pablo Picasso i dennes pottemakeri. Alt i alt var han inspirert av Max Ernst, Vincent van Gogh og Georges Braque.

Han ble gift første gang i 1934 med Emmy Paasche Aasen (ekteskapet oppløst), annen gang i 1941 med skuespiller Bonne Winther-Hjelm Jelstrup (ekteskapet oppløst) og tredje gang i 1951 med Martha Poulsen. Så flyttet de tilbake til Danmark, men han døde i Spania 1976, samtidig med maleren Georg Jacobsen.

Post mortem[rediger | rediger kilde]

Hans første norske separatutstilling ble av Martha gjennomført i 1981 da 107 objekt ble vist ved Nationalmuseet, der det i 2003 var over 250 av Gauguins verk opphengt. Samme år ble 70 verk auksjonert av Vera Olson ved Galleri Vera til inntekt for sykehus i Irak.[5]

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Et annet land i sikte (Aschehoug, 1976). Førti dikt og illustrasjoner, tilrettelagt posthumt av Inger Hagerup og Jan Bull

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Paul René Gauguin i Store norske leksikon
  2. ^ a b c Nils Messel. https://nbl.snl.no/Paul_Ren%C3%A9_Gauguin «Paul René Gauguin»] (13. februar 2009), Norsk biografisk leksikon.
  3. ^ Holager, Helen. «Paul René Gauguin» (3. juli 2013), Norsk kunstnerleksikon, 1982-1986.
  4. ^ Odd Eidem, Gauguin dramatiserer "Et Forargelsens hus" av Gabriel Chevallier i VG (10.2.1954)
  5. ^ 'Gauguin' sale aids Iraq hospital fra BBC (21.3.2003)

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Askeland, Jan: «Gauguin», i Jesper Engelstofr (Red.): Gyldendals leksikon over moderne nordisk kunst, Gyldendal norsk forlag Oslo 1958, s. 69-70.
  • Flor, Harald: «Linjer i nyere norsk grafikk», i Dag Fyri (Red.): Norske grafikere i dag, Oslo, Tanum-Norli forlag 1979, s. 7-32.
  • Helliesen, Sidsel: «Fargetresnittskolen», i Norsk grafikk gjennom 100 år, Aschehoug forlag 2000, s. 169-182.
  • Nasjonalgalleriet: Norsk kunstnerleksikon, Oslo, Universitetsforlaget 1986.
  • Rude, Rolf: «Fargetresnitt», i Kunsten idag 1947-48, vol. 1, nr. 3, s. 20-29.
  • Østby, Leif: Ung norsk malerkunst, Oslo, Mittet & Co forlag 1949, s. 265.