Park Geun-hye

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Park Geun-hye
박근혜
朴槿惠
Pak Kǔnhye
Bak Geun-hye
Park Geun-hye (8724400493) (cropped).jpg
Født 2. februar 1952 (65 år)
Daegu i Sør-Korea
Far Park Chung-hee
Mor Yuk Young-soo
Søsken Park Geun-ryeong, Park Ji-man
Utdannet ved Sogang University, Universitetet i Grenoble
Utdannelse Elektroingeniør
Parti Ny verden
Nasjonalitet Sør-Korea
Språk koreansk
Religion Katolisisme
Utmerkelser honoris causa, honoris causa, honoris causa, Solordenen, honoris causa
Sør-Koreas president
25. februar 2013–10. mars 2017
Forgjenger Lee Myung-bak
Ny verdens leder
17. desember 2011–15. mai 2012
Forgjenger Hong Jun-pyo
Etterfølger Hwang Woo-yea
23. mars 2004–10. juli 2006
Forgjenger Choi Byeong-yul
Etterfølger Kang Jae-sup
Medlem av Sør-Koreas nasjonalforsamling
3. april 1998–10. desember 2012
Valgkrets Dalseong-gun
Sør-Koreas førstedame
16. august 1974–26. oktober 1979
President Park Chung-hee
Forgjenger Yuk Young-soo
Etterfølger Hong Gi
Signatur
Park Geun-hyes signatur

Park Geun-hye og USAs utenriksminister Condoleezza Rice i Washington, D.C. i 2007.
Hellas' statsminister Georgios Papandreou og Park i 2011.

Park Geun-hye (hangul: 박근혜, hanja: 朴槿惠, romanisering: Pak Kǔnhye, revidert romanisering: Bak Geun-hye, IPA: [pak ɡɯn hjɛː], født 2. februar 1952 i Daegu) er en sørkoreansk konservativ politiker. Hun ble den 19. desember 2012 valgt til Sør-Koreas president, og tiltrådte den 25. februar 2013 som landets første kvinnelige president. Park representerer partiet Ny verden (tidligere Det store nasjonalpartiet). Hun ble 10. mars 2017 avsatt med øyeblikkelig virkning grunnet korrupsjon.

Park er datter av tidligere president Park Chung-hee, som styrte landet som militærdiktator i 1960- og 1970-årene. Etter at moren ble myrdet i 1974, fungerte Park Geun-hye fungerte som landets førstedame frem til faren ble myrdet av sin egen etterretningssjef i 1979. Farens diktatur har heftet ved hennes navn.[1][2] Selv har hun uttrykt sorg over behandlingen av de opposisjonelle.[1][3][4] Hun var medlem av nasjonalforsamlingen fra 1998 til 2012 og partileder fra 2004 til 2006. I 2007 tapte hun partiets presidentnominasjon mot Lee Myung-bak med knapp margin.[1] Vinteren 2011/2012 ble Park leder for et interimsstyre i det kriserammede partiet, som kom relativt velberget ut av parlamentsvalget våren 2012. Høsten samme år ble hun nominert som Ny verdens presidentkandidat, og vant valget i desember med 51,6 % av stemmene.

Park Geun-hye blir ofte ansett som en av de mest innflytelsesrike politikerne i Sør-Korea siden «de tre Kim-ene», Kim Young-sam, Kim Dae-jung og Kim Jong-pil.[5] Hun tilhører en liberal fløy i sitt høyreorienterte parti, og har beskrevet sin politikk som en «koreansk thatcherisme».[6] Park ønsker en mer forsonende holdning til Nord-Korea enn forgjengeren Lee, og ønsker å stille flere krav til de familieeide industrikonglomeratene, chaebolene.[6] Hun har satt seg fore å motvirke økende inntektsforskjeller og arbeidsledighet blant landets unge.[1][6]

Høsten 2016 ble det avslørt at Park over lengre tid hadde gitt en nær venn og uformell rådgiver uten sikkerhetsklarering, Choi Tae-min, tilgang til hemmeligstemplede dokumenter. I desember vedtok parlamentet å stille Park for riksrett og midlertidig overføre hennes myndighet til statsminister Hwang Kyo-ahn, som ble fungerende president.[7]

Familie og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Park Geun-hye ble født i sentrum av Daegu i 1952 som datter av offiser og senere president Park Chung-hee (1917–1979) og Yuk Young-soo (1925–1974). Hun er eldst i en søskenflokk på tre, og har søsteren Park Seo-yeong (1954–) og broren Park Ji-man (1958–). Broren har gjort karrière innen kjemisk industri som administrerende direktør i EG Corporation, mens søsteren leder en humanitær stiftelse.[8] De har også en halvsøster fra farens første ekteskap, Park Jae-ok, hvis ektemann var parlamentariker for Det demokratisk-republikanske parti under svigerfarens styre.[8] Gjennom ekteskap er Park Geun-hye også niese av Kim Jong-pil og Han Seung-soo.[8]

Året etter at hun ble født, flyttet familien til Seoul, hvor hun gikk grunnskole ved Jangchung-skolen til 1964 samt middelskole og gymnas ved den katolske pikeskolen Sungshim 1964–1970. I 1961, da hun var ti år gammel, ble faren president gjennom et militærkupp. Etter universitetsforberedende eksamen ved Sungshim i 1970 studerte hun til bachelorgrad i elektronikk ved Sogang-universitetet, hvor hun ble uteksaminert i 1974. I en kort periode studerte hun matematikk også ved Université de Grenoble i Frankrike, men dro tilbake til Sør-Korea da moren ble drept.

Attentatet i 1974 var ment å ramme president Park, som overlevde uten skader. Etter dette inntok datteren rollen som landets førstedame. I 1979 ble Park Chung-hee selv drept av etterretningssjef Kim Jae-kyu under en middag med mye alkohol.[9] Hvorvidt attentatet var en spontan handling av personlig karakter eller planlagt av etterretningstjenesten, er ukjent.[10] Etter dette ble Park Geun-hye alene om omsorgen for søsknene.[9] Hun engasjerte seg i veldedig arbeid gjennom ulike stiftelser, men holdt en lav profil i mediene. Den mest kjente stiftelsen, Jeongsu, som konsentrerte seg om skolestipender, skapte likevel omtale, fordi den eide aksjer i avisen Busan Ilbo.[11] Aksjenes opprinnelige eiere gikk til retten og krevde aksjene tilbakelevert, fordi de hadde blitt tvunget til å overdra aksjene til Park Chung-hee.[11]

Park Geun-hye beskriver seg selv som ateist, men har sterke bånd til det buddhistiske miljøet gjennom sine avdøde foreldre, som begge var troende buddhister.[12][13][14] Hun står også flere fremtredende protestanter nært, ettersom hun studerte i ett semester ved Det presbyterianske college og teologiske seminar (장신대) i Seoul i 1981.[12]

Hun har aldri vært gift, og har vært meget tilbakeholden om sitt privatliv.[6] Hun har bodd forholdsvis tilbaketrukket i et rolig og alminnelig nabolag i Seoul.[6] Det har vært påstått at hun hadde et utenomekteskapelig forhold til (og et uekte barn med) den langt eldre pastor Choi Tae-min, hennes politiske mentor som førstedame.[15] Park har på det sterkeste avvist dette.[15] Choi Soon-sil, som har vært en nær rådgiver for Park som president og ble gjenstand for den politiske skandalen høsten 2016, er datter av Choi Tae-min.

I begynnelsen av 1990-årene utgav hun to selvbiografiske bøker, og har utgitt ytterligere fire bøker etter at hun ble politiker.

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Park ble politisk aktiv under Asiakrisen i slutten av 1990-årene, da hun gjorde det til et personlig mål å redde landet ut av økonomisk krise.[9] Delvis på oppfordring fra Lee Hoi-chang stilte Park som Det store nasjonalpartiets kandidat til nasjonalforsamlingen fra Dalseong-gun i Daegu ved et suppleringsvalg i 1998. Valgkretsen var en antatt sikker krets for partiet, og Park vant med 51,5 % av stemmene. Den nærmeste motkandidaten fikk 29,1 %. Parks kandidatur vakte likevel oppsikt, hennes familiebakgrunn tatt i betraktning. Ugifte kvinnelige politikere tilhører også sjeldenhetene i det tradisjonelt partriarkalske koreanske samfunnet. Hun ble gjenvalgt ved de ordinære valgene i 2000, 2004 og 2008 med henholdsvis 61,4, 70 og 88,6 % av stemmene.

Som nyvalgt parlamentariker var Park også nestleder i Det store nasjonalpartiet under Lee Hoi-chang 1998–2002. I 2004 slet partiet på meningsmålingene, etter at president Roh Moo-hyun hadde overlevd mistillitsvotumet initiert av Det store nasjonalpartiet. Lee Hoi-chang ble også anklaget for korrupsjon. Partiet lå således an til å oppleve et stort nederlag i parlamentsvalget samme år. Park ble valgt til ny partileder, og ledet valgkampanjen. I valget gikk partiet fra størst og nest størst i nasjonalforsamlingen, men tapte likevel ikke mer enn 16 mandater. Dette blir vidt ansett som et godt resultat, utgangspunktet tatt i betraktning.[16] Under Parks ledelse i perioden 2004–2006 vant partiet samtlige 40 valg og suppleringsvalg, presterte godt i lokalvalg, og gjenvant flertallet i nasjonalforsamlingen.[17][18] Dette gav henne tilnavnet «Valgdronningen» i mediene.[18]

Under en valgkampanje den 20. mai 2006 klarte en 50 år gammel mann å angripe Park med kniv og påførte henne et 11 cm langt sår i ansiktet, noe som krevde 60 sting og flere timers operasjon.[19][20] I juli samme år overlot hun ledelsen av partiet til parlamentarikeren Kang Jae-sup.

Frem til 2009 dreide Parks politiske budskap seg først og fremst om skattelettelser, deregulering og opprettholdelse av lov og orden, en klassisk konservativ og markedsorientert innfallsvinkel for den sørkoreanske høyresiden.[21] Siden 2009 har hun fokusert mer på sosiale spørsmål, og har tatt til orde for en utvidet velferdsstat.[9][21] I en undersøkelse blant 12 potensielle presidentkandidater i 2012 ble Park rangert som den mest konservative kandidaten.[22][23] Park skal ha den tyske forbundskansleren Angela Merkel som sitt forbilde.[9] Utenrikspolitisk er Park klart proamerikansk, og har gjentatte ganger talt for sterkere bånd mellom Sør-Korea og USA.[22][24] Hun ønsker en mer forsonende holdning enn Lee Myung-bak overfor Nord-Korea.[25]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Hun er æresdoktor ved Universitetet for kinesisk kultur i Taiwan fra 1987, Pukyong nasjonaluniversitet og Koreas avanserte institutt for vitenskap og teknologi (KAIST) i Sør-Korea fra 2008 og Sogang-universitetet fra 2010.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 2007절망은 나를 단련시키고 희망은 나를 움직인다 (Desperasjon prøver meg og håp beveger meg). Wisdom House. ISBN 89-6086-033-6.
  • 2001나의 어머니 육영수 (Min mor Yuk Young-soo). People&People. ISBN 89-85541-54-4.
  • 1998결국 한 줌, 결국 한 점 (Til slutt bare en håndfull). Busan Ilbo Books. ISBN 89-87236-25-0.
  • 1998고난을 벗 삼아 진실을 등대삼아 (Å bli kjent med motgang, sannhet som ledestjerne). Busan Ilbo Books. ISBN 89-87236-24-2.
  • 1995내 마음의 여정 (Mitt sinns reise). Hansol Media. ISBN 89-85656-50-3.
  • 1993평범한 가정에 태어났더라면 (Om jeg ble født i en vanlig familie). Nam Song.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d «Profile: South Korean President-elect Park Geun-hye» (engelsk). BBC News. 19. desember 2012. Besøkt 22. desember 2012. 
  2. ^ Faiola, Anthony (15. mars 2005). «Star Rises for Daughter of South Korea». The Washington Post (engelsk), s. 18. 
  3. ^ Kim, C.I. Eugene (1978). «Emergency, Development, and Human Rights: South Korea». Asian Survey (engelsk) (4), s. 363–378. 
  4. ^ «Park Calls 1961 Coup 'Revolution' to Save Nation» (engelsk). KBS News. 19. juli 2007. Besøkt 22. desember 2012. 
  5. ^ Sin Su-jeong (14. juli 2009). «역시 박근혜! 지지율 29% 1위…5월보다 다소 하락» (koreansk). naver.com. Besøkt 22. desember 2012. 
  6. ^ a b c d e McCurry, Justin (10. juli 2012). «Park Geun-hye aims to become South Korea's first female president». The Guardian (engelsk). Besøkt 22. desember 2012. 
  7. ^ Tollersrud, Peder Eckblad og Svaar, Peter (9. desember 2016). «Vil stille Sør-Koreas president for riksrett». NRK. Besøkt 7. januar 2017. 
  8. ^ a b c Lee, Samuel Songhoon (19. desember 2012). «Park’s family tree boasts strong business and political ties». The Korea Herald (engelsk). Besøkt 23. desember 2012. 
  9. ^ a b c d e Kim, Jack; Park Ju-min (20. august 2012). «Park wins South Korean conservatives presidential nomination» (engelsk). Reuters. Besøkt 23. desember 2012. 
  10. ^ «Why Did Kim Jae-kyu Shoot? Now We Can Tell the Story». MBC TV (4. april 2004).
  11. ^ a b Seong Yeon-cheol (22. oktober 2012). «Park Geun-hye denies involvement in scandal-ridden foundation». The Hankyoreh (engelsk). Besøkt 23. desember 2012. 
  12. ^ a b Kang Hyun-kyung (3. september 2012). «Atheist Park may have advantages». The Korea Times (engelsk). Besøkt 22. desember 2012. 
  13. ^ «A Very Tough Peasant». TIME Magazine (engelsk). 5. november 1979. Besøkt 27. mai 2012. 
  14. ^ Johnston, William M. (2000). Encyclopedia of Monasticism (engelsk). Taylor & Francis. s. 724. ISBN 1-57958-090-4. 
  15. ^ a b Lee Min-a (20. juli 2007). «GNP flings hard queries at its own leaders». Korea JoongAng Daily (engelsk). Besøkt 23. desember 2012. 
  16. ^ «<총선 D-1> 승패기준..영남승부 관심». Yonhap News (koreansk). 10. april 2012. Besøkt 23. desember 2012. 
  17. ^ Kim Nam-kwon (4. oktober 2011). «박근혜, 野시절 `40대 0 신화'.이번엔?». Yonhap News (koreansk). Besøkt 23. desember 2012. 
  18. ^ a b Kim Min-ja (29. mars 2012). «'선거의 여왕' 박근혜, 총선에서 뒷심 발휘할까?». NewsIs (koreansk). Besøkt 23. desember 2012. 
  19. ^ «S Korea party boss quits for poll» (engelsk). BBC News. 1. juni 2006. Besøkt 23. desember 2012. 
  20. ^ Gim Yi-sak; Chung Min-seung (21. mai 2006). «박근혜대표 유세장서 피습 중상». Hankook Ilbo (koreansk). Besøkt 23. desember 2012. 
  21. ^ a b «2007년, 줄푸세·시장주의 → 2012년, 맞춤형 복지·경제민주화». MK Business News (koreansk). 15. april 2012. Besøkt 23. desember 2012. 
  22. ^ a b Guray, Geoffrey Lou (19. desember 2012). «South Korea Elects First Female President – Who Is She?» (engelsk). PBS NewsHour. Besøkt 23. desember 2012. 
  23. ^ «박근혜 6.7 가장 보수·유시민 3.8 가장 진보… 안철수·문재인은 4.1». Hankook Ilbo (koreansk). 8. juni 2012. Besøkt 23. desember 2012. 
  24. ^ «Politician Wants To ‘Save’ Korea». The Harvard Crimson (engelsk). 13. februar 2007. Besøkt 23. desember 2012. 
  25. ^ Park Geun-hye (2011). «A New Kind of Korea. Building Trust Between Seoul and Pyongyang». Foreign Affairs (engelsk) (5), s. 13–18. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]