Jens Henrik Nordlie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jens Henrik Nordlie
Født18. januar 1910Rediger på Wikidata
OsloRediger på Wikidata
Død2. april 1996[1]Rediger på Wikidata (86 år)
Beskjeftigelse Offiser, forretningsdrivendeRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Utmerkelser Deltagermedaljen, Haakon VIIs 70-årsmedaljeRediger på Wikidata

Jens Henrik Throne Nordlie (født 18. januar 1910 i Oslo, død 1996) var en norsk offiser, motstandsmann og forretningsmann.[2] Han var direktør for Narvesen 1957–1975.

Bakgrunn og familie[rediger | rediger kilde]

Jens Henrik Nordlie var sønn av oberst Oswald Fredrik Wilhelm Nordlie (1881–1954) og Anna Margrethe Holtermann Carlsen (1882–1959). Oswald Nordlie var offiser i feltartilleriet,[3] NS-medlem fram til 1935,[4] blant annet som leder for Hirden 1934–35.[5] Oswald Nordlie var også høyere grads frimurer,[6] ble kommandør av St. Olavs Orden i 1943 for sin rolle som overadjutant for Haakon VII,[7] og var ved freden i 1945 medlem av Hærens Overkommando som generalinspektør for artilleriet.[8]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Ved angrepet på Norge i 1940 var Nordlie løytnant og aspirant i Generalstaben[9]. Han var medlem av NS fra 1933.[trenger referanse] I en kort periode var han fungerende sjef for Hirden i Oslo, men da krigen brøt ut, nektet han å melde seg for Quisling.[10] Under felttoget i 1940 var han adjutant for general Otto Ruge.

I 1941 ble Nordlie ansatt som kontorsjef i Narvesen. Året etter i 1942 ble han rekruttert til militærkomiteen (MK) i Milorgs sentralledelse. Som MK2 sammen med Rolf Rynning Eriksen MK1, hadde Nordlie ansvaret for å utforme Sentralledelsens direktiver.[11][12][13] Også generalløytnant Rolf Rynning Eriksen (1911–1994) var medlem av NS i 1940.[4] I februar 1943 dro Nordlie til Sverige og derifra videre til Storbritannia. Etter at han kom til Storbritannia var han i etterretningstjenesten (FO II), i Forsvarets overkommando i London.[14]

For sin innsats under krigen mottok han Deltagermedaljen og den amerikanske Frihetsmedaljen.[15]

Etter krigen begynte han igjen i 1947 som kontorsjef i Narvesen og ble administrerende direktør i 1957. Denne stillingen hadde han til han gikk av med pensjon i 1975. Han ble deretter styreformann i Narvesen i 1977.[16] Han var også styreformann i og en av initiativtakerne til stiftelsen Fritt Ord, hvor høyesterettsadvokat Jens Christian Hauge var medstifter.

Nordlie var også sentral i oppbyggingen av norsk okkupasjonsberedskap i etterkrigstiden i form av Stay Behind og ROC.[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aftenposten, 10. apr. 1996, 11, dødsannonse
  2. ^ (no) Jens Henrik Nordlie i Norsk biografisk leksikon
  3. ^ Studentene fra 1899. Kristiania: (Grøndahl). 1924. s. 226f. 
  4. ^ a b Borgersrud, Lars (2000). Konspirasjon og kapitulasjon, Nytt lys på forsvarshistorien fra 1814 til 1940. Oktober. s. 358, 361f. 
  5. ^ Dahl, Hans Fredrik (1991). Vidkun Quisling . en fører blir til. Aschehoug. s. 315. ISBN 8203156320. 
  6. ^ I Matrikkel over Den Norske Frimurerorden av 1952 omtales han som frimurer av X. grad
  7. ^ Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947. Grøndahl. 1947. s. 140. 
  8. ^ Fjærli, Eystein (1982). norske hær i Storbritannia 1940-1945. Oslo: Tanum-Norli. s. 138. ISBN 8251815827. 
  9. ^ Den militære undersøkelseskommisjon av 1946 (1979). Rapport fra den militære undersøkelseskommisjon av 1946, avgitt mai 1950 ... ; med introduksjon av Olav Riste. Oslo: Universitetsforlaget. s. 141. ISBN 8200705285. 
  10. ^ Larsen, Stein Ugelvik, red. (1999). I krigens kjølvann : nye sider ved norsk krigshistorie og etterkrigstid. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200128687. 
  11. ^ Moland, Arnfinn (1991). Milorg 1941-43: fremvekst, ledelse og organisasjon. [Oslo]: Norges hjemmefrontmuseum. ISBN 8299102693. 
  12. ^ Kraglund, Ivar (1987). Norge i krig. Bind 5. Hjemmefront. Aschehoug. s. 75. ISBN 8203114210. 
  13. ^ Moland, Arnfinn (1991). Milorg 1941-43: fremvekst, ledelse og organisasjon. [Oslo]: Norges hjemmefrontmuseum. s. 180. ISBN 8299102693. 
  14. ^ Christensen, Christian (1988). Vår hemmelige beredskap. [Oslo]: Cappelen. s. 26. ISBN 8202119537. 
  15. ^ Studentene fra 1928. Oslo. 1953. s. 255. 
  16. ^ Skedsmo, Finn (1993). Narvesen: vindu mot verden i 100 år. Oslo: Norsk jernbaneboghandels forlag. s. 134f. ISBN 8273260232. 
  17. ^ Jacobsen, Alf R. (1989). Svartkammeret. [Oslo]: Cappelen. s. 209. ISBN 8202112184. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]