Nektanebos II

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Nektanebo II»)
Nektanebos II
Nektanebos II, skulpturhode
Født4. århundre f.Kr.Rediger på Wikidata
Død343 f.Kr.Rediger på Wikidata
BeskjeftigelseStatsmann Rediger på Wikidata
Embete
FarTjahapimu
NasjonalitetOldtidens Egypt
Nektanebos II på Commons

Nektanebos II (også kjent som Nakhthoreb; egyptisk: Nḫt-Ḥr-(n)-Ḥbyt, Nakhthorhebe, «Sterk er Horus av Hebit»)[1][2] var den tredje og siste farao av det 30. dynasti i oldtidens Egypt, han var også den siste innfødte farao av Egypt.[3] Han styrte i tiden fra 360 til 342 f.Kr.[a]

Nektanebos kom på tronen av den gresk kongen Agesilaos II av Sparta som hjalp han med å styrte sin bestefar Teos. Egypt hadde en blomstringsperiode under Nektanebos. I hans regjeringsperiode utmerket egyptiske kunstnere seg med en særskilt stil som kom til å prege kunsten under det senere ptolemeiske kongedømme.[4] Som hans indirekte forgjenger Nektanebos I, viste hans stor entusiasme for mange religiøse kultene til gudene i oldtidens egyptiske religion, og mer enn et hundre egyptiske steder bærer vitnemål om hans oppmerksomhet.[5] Imidlertid gjennomførte Nektanebos II flere restaurasjoner og byggeprosjekter enn forgjengeren, og påbegynte i særdeleshet det enorme tempelet for gudinnen Isis, Iseum i File.

I flere år klarte Nektanebos II å holde Egypt trygt for Perserriket,[6] men etter å ha blitt forrådt av sin tidligere allierte, Mentor av Rhodos, ble han til sist beseiret av en kombinert hær av persiske styrker og greske leiesoldater under Artaxerxes III i slaget ved Pelusium i 343 f.Kr. Nektanebos ble tvunget på flukt, først til Øvre Egypt og deretter til Nubia. Perserne okkuperte Memfis, og deretter resten av Egypt. Etter Nektanebos’ flukt stoppet all organisert motstand mot perserne og Egypt ble innlemmet på nytt i det persiske imperiet. Han beholdt en del makt helt sør for en tid, men hans påfølgende skjebne er ukjent.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Maktovertagelse[rediger | rediger kilde]

Religiøs statue av Nektanebo II i bergarten gråvakke.
Malt relieff av Isis med Nektanebos II, fra Sakkara, nå Louvre.

Egypt ble erobret av det persiske Akamenideriket i 525 f.Kr. På grunn av interne maktkamper for etterfølgelse på tronen, greide Egypt tiltvinge seg uavhengighet i 404 f.Kr. I 389 forhandlet farao Hakor en avtale med den greske bystaten Athen, og i tre år, fra 385 og til 383 f.Kr. greide egypterne å forsvare seg mot persiske aggresjon.[7] Som følge av konklusjonen av Antalkidas' fred i 387 f.Kr. mellom Akamenideriket og de greske bystatene, ble Egypt og Kypros de eneste hindringene for persiske overherredømme i østlige delen av Middelhavet.

I et forsøk på å finansiere krigsinnsatsen økte Teos skattene på egypterne og konfiskerte tempeleiendom.[8] Folket og i særdeleshet presteskapet mislikte dette, men ga likevel sin støtte til farao. På begynnelsen av 360 f.Kr. begynte Nektanebos’ forgjenger Teos forberedelser for krig mot invasjon. I det samme året tok den egyptiske hæren offensiven. Teos etterlot sin bror Tjahapimu som guvernør av landet. Den reiste langs kysten og inn i Levanten både til lands som til havs.

Teos anmodet kong Agesilaos II av Sparta og den athenske hærfører Khabrias om å gi ham støtte.[9] Imidlertid da Teos ankom Fønikia kom nyheten om at Tjahapimu hadde gjort opprør og tilbudt tronen til sin sønn Nektanebos, som imidlertid hadde fulgte sin onkel Teos på den militære kampanjen og hadde ansvaret for máchimos, egyptiske fotsoldater.[10] Agesilaos uttalte at han hadde blitt sendt for å støtte Egypt og ikke for å føre krig mot det, og Khabrias reiste hjem med sine leiesoldater.[9] I henhold til de greske kildene var årsaken til opprøret misnøyde blant det egyptiske presteskapet, men det kan like gjerne ha vært at perserkongen Artaxerxes II hadde kjøpt Tjahapimu eller Nektanebos. Den persiske politikken med å splitte sin motstander var velkjent.[11]

Teos kunne ikke slå tilbake opprøret uten sine greske leiesoldater. Agesilaos var lojal til Nektanebos. Teos valgte å flykte til det persiske hoffet hvor Artaxerxes II ga ham ly og hvor han til sist døde av naturlige årsaker.

I Egypt møtte Nektanebos motstand hos en utfordrer i byen Mendes i Nildeltaet som utropte seg selv til farao.[9] Navnet til utfordrer har gått tapt, men han kan ha vært en etterkommer av Neferites I ettersom hans slekt hadde styrt byen tidligere.[12] Utfordreren forsøkte å få Agesilaos til å skifte side, men han forble lojal til Nektanebos. De ble beleiret av utfordreren, men selv om Nektanebos og Agesilaos var tallmessig underlegne, sto de seirende igjen og opprøret ble slått ned ut på høsten 360 f.Kr.[5] Agesilaos ble betalt 220 talenter med gull for sitt bidrag.

Styre[rediger | rediger kilde]

Motstykket til et egyptisk gullslater utstedt av Nektanebo II.

I Egypt tok Nektanebos makten som den neste farao. Religion spilte en viktig rolle for hans innenrikspolitikk. En av hans første handlinger var forerette ved ritualet av begravelsen til okseguden Apis i Memfis.[11] Han la til en dekorasjon med relieffer til de østlige og vestlige templene til Apis.[13] Blant de meste framtredende helligdommer som ble reist under Nektanebos er et tempel for Khnum i Abu og et tempel for Amon ved Sekhtam i Siwaoasen helt vest i riket. Han dedikerte også en helligdom, naos av dioritt, til Anhur-Shu (fragmenter av den ble funnet i templene i Tjebnutjer).[4] Han var også medvirkende til den økende tilstrømningen til Bukiskulten, en omfavnelse av makten eller livskraften til krigsguden Montu som ble representert ved i form av en hellig okse.[5] Han utstedte også en forordning som la ned forbud mot å bryte stein fra de såkalte mystiske fjellene i Abydos.[14]

Obelisk i svart siltstein av farao Nektanebo II. I henhold til den vertikale inskripsjonen satte han opp obelisken ved inngangen til Thoths helligdom. I dag står den i British Museum, London.

Utenrikspolitikken ble forpurret av gjentatte angrep fra Akamenideriket som forsøkte å okkupere Egypt på nytt. Før Nektanebos kom på tronen hadde perserne forsøkt å invadere Egypt i 385, 383 og 373 f.Kr. Nektanebos benyttet fredstiden til å bygge opp en ny hær og ansette greske leiesoldater. Rundt 351 f.Kr. gjorde Akamenideriket et nytt forsøk på å invadere Egypt. Etter et år med krigshandlinger greide Nektanebos, sammen med sine greske hærførere Diofantos fra Athen og Lamios fra Sparta, å beseire perserne. Etter å ha fått en rugende militær seier ble Nektanebos proklamert som «Nektanebos den guddommelige falk» av sitt folk og kulter ble opprettet i hans navn.[15]

I tiden 345-344 f.Kr. støttet Nektanebos et fønikisk mot perserne, ledet av Tennes (fønikisk: Tabnit), konge av bystaten Sidon.[16] Nektanebos sendte militær støtte i form av 4000 greske leiesoldater, ledet av Mentor av Rhodos, en av de beste greske hærførere som hadde rømt til Egypt etter å ha deltatt i et mislykket opprør mot perserne. De persiske satrapene av Kilikia og Syria marsjerte med en hær mot de opprørske områdene, men ble slått tilbake av Mentors hær. Det er mulig at opprøret spredte seg til Samaria og Judea i sør, foruten at andre fønikiske byer og ni byer på Kypros sluttet seg til.[11]

Året etter kom Artaxerxes II til Sidon med en stor hær. Detaljene er uklare, men antagelig hadde perserne underlagt seg og pasifisert Judea, Samaria og sørlige Syria først. Med den store hæren utenfor Sidon besluttet Tennes og Mentor å forråde byen. Artaxerxes tok imot dem, fikk Tennes henrettet, men sparte Mentor, antagelig for at greske leiesoldater ble betraktet som nyttige. De desperate innbyggerne av Sion satt byen sin i brann, andre ble tatt til fange og fraktet til Babylon i oktober 345 f.Kr. Kanskje året etter overga Kypros seg.[11]

Mot slutten av 344 f.Kr. kom det persiske sendebud til Hellas for anmode om gresk deltagelse i krigen mot Egypt.[17] Athen og Sparta avsto for inngå en persisk allianse, men andre greske byer besluttet å støtte: Theben sendte 1000 hoplitter og Argos 3000.[17] Egypt var utsatt. Fønikia og Kypros var tapt, som fungerte som gode baser for den persiske flåten som støttet hæren til lands med forsyninger.

Vinteren 343 f.Kr. marsjerte Artaxerxes mot Egypt med en stor hær, inkludert greske leiesoldater, ledet av Mentor av Rhodos. Invasjonen var foreberedt ettersom den greske garnisonen ved Pelusium overga seg øyeblikkelig, og ikke lenge etter falt Bubastis og andre befestede egyptiske byer. Den egyptiske hæren, ledet av Nektanebos, besto av 60 000 egyptere, 20 000 libu, libyere, foruten greske leiesoldater.[18] Nektanebos hadde også et antall båter med flat bunn for å hindre fienden til komme inn Nilens munninger.[19] Det mislyktes, og perserne kom seg helt fram til hovedstaden Memfis. Nektanebos dro til byen hvor han håpet å stå imot perserne, men hans soldater trodde det var en tilbaketrekning og ble demoraliserte. Nektanebos innså at posisjonen var håpløs. Han samlet sine besittelser, og flyktet til Teben i sør, derfra til Nubia.[11] Artaxerxes inntok Memfis sommeren 342 f.Kr.,[20] og innsatte en satrap.[21] I Nubia bevarte Nektanebos en viss form for makt for en tid, og med hjelp av en lokal høvding Khabasj forsøkte han på et angrep sørfra, men det mislyktes.[22] Han død antagelig en gang rundt 341 f.Kr.[11]

Arv og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Byggeprogram[rediger | rediger kilde]

Selv om Nektanebo styrte i en skjebnetung periode i Egypts historie og med et ettermæle som «den siste farao» til å herske over et selvstendig Egypt, var Nektanebo en stor byggherre, antagelig i en skala som var likestilt med mange faraoer i den ærefulle tiden under det nye rike.[23] Referanser til enten Nektanebo II eller hans bestefar Nektanebo I har blitt funnet i bortimot alle de fremste religiøse sentrene,[23] og den fromhet som disse to faraoer fikk var lik den til de store faraoer i fortiden, bevitnet ved tallrike monumenter over hele landet som bærer deres navn.[24] Nektanebo II særskilt bygget og utbedret templer over hele landet og donerte omfattende til presteskapet. Hans navn har blitt funnet ved Heliopolis, Athribis, og Bubastis på Nildeltaet, og andre steder, men han bygde mest omfattende ved Sebennytos,[25] inkludert det stedet som nå heter Behbeit El Hagar. Relieffene på templene ved Sebennytos kom til å prege kunsten til det senere ptolemeiske kongedømme.[4] Det religiøse fokuset til hans byggeprogram, kan ikke utelukkende ha vært religiøst. Som en troneraner søkte han å legitimere sitt styre over Egypt ved å knyte de religiøse stedene og presteskapet på sin side.[23]

Nektanebos ferdigstilte sarkofag, hogd ut av stein, ble aldri brukt ettersom han flyktet sørover. Den ble først funnet av franskmennene, som ville frakte den til Paris, men skipet ble erobret av britene i 1801 og er nå i British Museum.[11]

Aleksanderromaner[rediger | rediger kilde]

Papyrus med Nektanebos drøm, ca. 160–150 f.Kr.

Ni og et halv år etter Nektanebos fall kom Aleksander den store til Egypt. Perserne overga seg øyeblikkelig. Under den persiske okkupasjonen hadde egypterne fortalt historier om at Nektanebo slett ikke var død, men en dag ville komme å frigjøre dem. Da Aleksander jagde ut perserne oppfylte han denne legenden. Egyptiske fortellinger ble tilpasset til å hevde at Aleksander slett ikke var sønn av Filip II av Makedonia, men av Nektanebo. Denne forestillingen ble senere utpenslet litterært i pseudohistoriske aleksanderromanser.[11]

Kort tid etter at Aleksanders guddommelighet ble bekreftet av den libyske sibylle for Zevs Amon ved Siwaoasen begynte et rykte å spre seg at Nektanebo II ikke hadde reist til Nubia, men isteden til hoffet til Filip II av Makedonia i forkledning som egyptisk magiker. Der skal han ha overbevist Filips hustru Olympias at Amon hadde kommet til henne, hadde samleie med henne, og ble far til Aleksander.[26] Denne myten om at Nektanebo var far til Aleksander hadde stor tiltrekning for egypterne som ønsket kontinuitet og mislikte utenlandsk styre.

I en tidlig ptolemeisk fortelling om Nektanebo og Petesis,[27] bevart kun i et gresk fragment i et Serapeum (tempel for den gresk-egyptiske guddommen Serapis) i Memfis, fortelles det at farao hadde en profetisk drøm om Isis hvor guden Onuris (Anhur) er rasende på ham ettersom hans tempel i Sebennytos ikke er blitt ferdigstilt. Nektanebo kaller til seg Petesis, den beste skulptøren i riket, for å ferdigstille tempelet, men skulptøren forkludret til oppdraget da han drakk seg full og sprang etter en vakker pike. Fortellingen slutter brått der, men det var antagelig forordet til historien om Egypts fall.[28] Den muslimske forfatteren Abu Rayhan Biruni reproduserte denne fortellingen i sitt verk om Indias historie.[29]

I kunsten i århundrene senere ble imidlertid Nektanebo vanligvis framstilt med dragelignende trekk, eksempelvis i franske Speculum Historiale fra 1100-tallet.[30]

Noter[rediger | rediger kilde]

a [1]: Dictionary of African Biography noterer at «Precise details of Nectanebo II's death are lacking, although it is assumed that he died shortly after 341 BC.»

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ladynin, I.A. (2009): «’Nectanebos-the-Falcons’: Sculpture Images of Nectanebo II Before the God Horus and Their Concept», Vestnik drevnej istorii
  2. ^ Kipfer (2000), s. 384.
  3. ^ «Nakhthorhebyt», Digital Egypt for Universities.
  4. ^ a b c Myśliwiec (2000), s. 173.
  5. ^ a b c Grimal (1994), s. 379.
  6. ^ Sharpe (1838), s. 19.
  7. ^ Grimal (1994), s. 374
  8. ^ Educational (2010): Ancient Egypt: From Prehistory to the Islamic Conquest. The Rosen Publishing Group, ISBN 1-61530-210-7, s. 88–89.
  9. ^ a b c Dandamaev (1989), s. 301.
  10. ^ Grimal (1994), s. 377
  11. ^ a b c d e f g h Lendering, Jona (2002): «Nectanebo II», Livius.org
  12. ^ Sharpe (1859), s. 211.
  13. ^ Myśliwiec (2000), s. 171
  14. ^ Assmann (2005), s. 190.
  15. ^ Blyth (2006), s. 222.
  16. ^ Brosius (2006), s. 29.
  17. ^ a b Dandamaev (1989), s. 309
  18. ^ Dandamaev (1989), s. 310
  19. ^ Maspero (2003), s. 309
  20. ^ Brosius (2006), s. 30
  21. ^ Watterson (1998), s. 182.
  22. ^ Myśliwiec (2000), s. 177
  23. ^ a b c Myśliwiec (2000), s. 170.
  24. ^ Myśliwiec (2000), s. 171.
  25. ^ Myśliwiec (2000), s. 172.
  26. ^ Ogden (2002), s. 59
  27. ^ Maspero (1915), s. 239-242
  28. ^ Koenen, Ludwig (1985): «The Dream of Nektanebos», The Bulletin of the American Society of Papyrologists 22, s. 171-194.
  29. ^ Al Beruni (1910): Alberuni's India, overs. av Edward Sachau, London.
  30. ^ «Héros, d'Achille à Zidane», BnF. Sitat: «Vincent de Beauvais, qui reprend cette tradition légendaire initiée par le Pseudo-Callisthène à la fin du III e siècle et suivie par un certain nombre d'auteurs médiévaux, raconte comment Olympias, abusée par les tours de magie de Nectanebo, a conçu Alexandre avec lui, sous la forme d'un dragon.»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Assmann, Jan (2005): Death and salvation in ancient Egypt. Cornell University Press, ISBN 0-8014-4241-9
  • Blyth, Elizabeth (2006): Karnak: evolution of a temple. Taylor & Francis, ISBN 0-415-40486-X
  • Brosius, Maria (2006): The Persians: an introduction. Taylor & Francis, ISBN 0-415-32089-5
  • Dandamaev, M.A. (1989): A political history of the Achaemenid empire. BRILL, ISBN 90-04-09172-6
  • Kipfer, Barbara Ann (2000): Encyclopedic dictionary of archaeology. Springer, ISBN 0-306-46158-7
  • Maspero, Gaston (2003): History of Egypt. Nyutgivelse. Kessinger Publishing, ISBN 0-7661-3512-8
  • Maspero, Gaston (1915): Popular Stories of Ancient Egypt, London: H. Grevel & Co
  • Grimal, Nicolás; Nicolas-Christophe Grimal (1994): A history of ancient Egypt. Wiley-Blackwell, ISBN 0-306-46158-7
  • Myśliwiec, Karol (2000): The twilight of ancient Egypt: first millennium B.C.E. Cornell University Press, ISBN 0-8014-8630-0
  • Ogden, Daniel (2002): Magic, Witchcraft, and Ghosts in the Greek and Roman Worlds: A Sourcebook. Oxford University Press, ISBN 978-0-19-513575-6,
  • Sharpe, Samuel (1838): The history of Egypt under the Ptolomies. E.Maxon
  • Sharpe, Samuel (1859): The history of Egypt from the earliest times till the conquest by the Arabs: A. D. 640. Moxon.
  • Watterson, Barbara (1998): The Egyptians. Wiley-Blackwell, ISBN 0-631-21195-0


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nektanebos_II&oldid=21007681»