Agesilaos II

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Agesilaos II
Ἀγησίλαος
Agesilaus and Pharnabazus..gif
Født ca. 444 f.Kr.
Sparta, Hellas
Død ca. 360 f.Kr. (ca. 84 år)
Kyrenaika, Libya
Far Arkhidamos II
Mor Eupoleia
Bror Agis II, Teleutias
Søster Kyniska
Barn Arkhidamos III
Rang Konge av Sparta

Agesilaos II (gresk: Ἀγησίλαος, Agesilaos; ca. 444 – ca. 360 f.Kr.) nedstammet fra Eurysthenes, en av herakleidene, og var en konge av den antikke greske bystaten Sparta. Han styrte omtrentlig fra rundt 400 f.Kr. og fram til 360 f.Kr. I løpet av denne perioden var han i henhold til Plutarks ord "så god som tenkt kommandant og konge av hele Hellas," og var for det meste i stor grad identifisert med sitt lands dåder og skjebne.[1] Han var liten av vekst og vanfør ved fødselen, klarte han noe uventet i midten av førtiårene å bli leder av Sparta. Under hans tid drev Sparta vellykte militære angrep mot ulike stater i Anatolia, foruten å ha suksess i Korintkrigen, men flere diplomatiske beslutninger førte til at Sparta i økende grad ble isolert i tiden før hans død i en alder av 84 år i Kyrenaika i Libya.

Agesilaos ble høyt beundret av sin venn, den athenske historikeren Xenofon som skrev et mindre verk om ham som ble kalt for Agesilaos og som oppsummerte hans liv.[2]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Agesilaos var sønn av Arkhidamos II og hans andre hustru Eupoleia,[3] bror av Kyneska (den første kvinne i antikken som oppnådde en olympisk seier) og en yngre halvbror Aigs II.[4]

Det er bevarte lite informasjon om Agesilaos' første år. Han ble født med en fot som var kortere enn den andre, var han ikke forventet å etterfølge på tronen i Sparta etter sin eldre bror Aigs II, særlig ettersom broren hadde en sønn, Leotykhidas. Han ble derfor trent og undervist i Spartas tradisjonelle fag, Agoge, men da Leotykhidas ble skjøvet til side som illegitim (samtidens rykter hevdet at han var en sønn av atheneren Alkibiades) ble Agesilaos brått konge i en alder av rundt førti år i 401 f.Kr. I tillegg til spørsmål om hans nevøs farskap, var Agesilaos etterfølgelse på tronen i stor grad medvirket grunnet press fra den spartanske hærfører Lysandros. Sistnevntes grunner var antagelig at han håpet å få et villig redskap som kunne underordne seg hans egne politiske ambisjoner.[4] En annen årsak kan ha vært at Lysandros hadde hatt et intimt forhold til den Agesilaos, hvilket var vanlig for perioden og Sparta. Pederasti var et sosialt anerkjent seksuelt forhold i antikkens Hellas mellom en eldre mann (erastes) og en yngre mann (eromenos).[5] Dette forholdet fikk en betydelig rolle under Agesilaos' senere militære kampanjer i Anatolia.[6]

Tidlig styre[rediger | rediger kilde]

Agesilaos er først gang omtalt som konge da et forsøk på statskupp fra Kinadon måtte bli slått ned kort tid etter 398 f.Kr.[1] Deretter omtales Agesilaos da han i 396 f.Kr. krysset over til Anatolia med en styrke på 2 000 neodamoder (frie heolter) og 6 000 allierte grekere, inkludert 30 spartiere («menn av lik status») for å frigjøre greske byer fra persisk undertrykkelse. Da de sto i ferd med å seile fra Aulis forsøkte Agesilaos å gjøre et offer, slik Agamemnon hadde gjort før Trojakrigen, men folk fra Theben blandet seg inn og forhindret det, en fornærmelse han aldri tilga dem. Ved ankomsten i Efesos ble det inngått en tre måneders våpenhvile med Tissafernes, den persiske satrap av Lydia og Karia. De videre forhandlingene viste seg å bli fånyttes, og da forhandlingene var over angrep Agesilaos persiske Frygia hvor han vant stort krigsbytte fra satrapen Farnabazos II. Tissafernes kunne ikke gi våpenhjelp til Farnabazos da han hadde konsentrert sin hær i Karia. I denne krigen fikk Agesilaos også støtte fra «de ti tusener», en hær av greske leiesoldater som hadde unnsluppet Perserriket etter å ha marsjert over hele Anatolia fra Babylonia, ledet av Xenofon, og deretter gått inn i tjeneste hos Sparta. Etter å ha tilbrakt vinteren med å organisere en kavaleristyrke, kunne Agesilaos angripe Lydia om våren 395 f.Kr. Den persiske kongen sendte Tithraustes for å erstatte Tissafernes, som ble henrettet for hans manglende suksess.[7] Tithraustes klarte å komme til en enighet med Farnabazos, og som atter vendte seg sørover.[1]

Under disse krigstoktene forsøkte Lysandros bruke sin gamle autoritet for å manipulere Agesilaos til å akseptere hans ledelse, men Agesilaos nektet å underkaste seg og minnet den eldre mannen om hvem av dem som var konge. Han sendte Lysandros av sted for å støtte sjøkrigen i Egeerhavet. For dette fikk Agesilaos respekt fra sine soldater, og etter sigende også av Lysandros, i henhold til Xenofon som selv var tilstede.[6]

I 394 f.Kr., mens han slo leir på sletten ved elven Kaïkos (dagens Bakırçay i Tyrkia) og planla en militær kampanje mot Perserriket og kanskje direkte mot dets konge Artaxerxes II, da han ble tilbakekalt til Hellas grunnet en krig mellom Sparta og den kombinerte styrke til Athen, Theben, Korint, Argos og flere mindre bystater. En rask marsj gjennom Trakia og Makedonia førte ham og hæren til Thessalia. Han ble angrepet av en kavaleristryke som han slo tilbake. Forsterket med tropper fra Fokis og Orkhomenos, og en spartansk hær, møtte han de allierte styrkene ved Koronia i Boiotia. I et heftig slag sto Sparta igjen som teknisk seierherre, men Spartas bagasjetog ble plyndret og Agesilaos selv ble såret i kampene. Det førte til at spartanerne trakk seg tilbake til Peloponnes. Kort tid før disse kampene hadde den spartanske marine, som han hadde øverste kommando over, blitt totalt beseiret utenfor Knidos av en mektig persisk flåte ledet av athenske hærføreren Konon og den persiske satrapen Farnabazos.[4]

Under disse konfliktene på det greske fastlandet ble Lysandros drept mens han angrep Thebens forsvarsmurer. Pausanias, den andre av Spartas to konger (slik skikken var), skulle skaffe Lysandros forsterkninger, men lyktes ikke å komme fram i tide, antagelig bevisst da Pausanias mislikte den gamle hærføreren for hans arrogante framtoning. Pausanias greide heller ikke å sikre seg likene av de døde spartanerne ved de påfølgende forhandlingene, og for den vanære ble han avsatt og forvist fra Sparta.[6]

Året etter, i 393 f.Kr., var Agesilaos opptatt av en ødeleggende invasjon av Argolida. I 392 f.Kr. hadde han en framtredende andel i Korintkrigen, hadde flere vellykte angrep på korintisk område og erobret Lekhaion og Athens havneby Pireus. Imidlertid førte tapene av en bataljon, beseiret og drept av den athenske hærføreren Ifikrates, til at disse seirene ble utlignet, og til sist vendte Agesilaos tilbake til Sparta. I 394 f.Kr. forsøkte han et nytt angrep, denne gangen mot Akarnania, men to år senere førte Kongefreden, en fred forhandlet fram av perserne, og ønsket velkommen av Agesilaos, til fiendtlighetene grekerne imellom opphørte. Freden avsluttet krigen på det greske fastlandet, men slo også fast at de greske byene i Anatolia tilhørte perserne, som nedtegnet av historikeren Xenofon.[8]

Nedgang[rediger | rediger kilde]

Agesilaos leker med sine barn, maleri av Noël Hallé, 1779.

Kongefreden varte ikke lenge. Da krigen brøt ut på nytt med Theben invaderte Agesilaos to ganger Boiotia, først i 378 og deretter i 377 f.Kr., men han tilbrakte de neste fem årene stort sett til en ikke spesifisert, men åpenbart alvorlig sykdom eller skade. Under en konferanse i 371 f.Kr. ble det en heftig krangel mellom Agesilaos og Thebens hærfører Epaminondas. Grunnet det ble Theben midlertidig ekskludert fra fredsavtalen og det ble gitt ordre til Spartas andre konge Kleombrotos I i 371 f.Kr. om å marsjere mot Theben. I det påfølgende slaget ved Levktra, rundt 11 km fra Theben, ble Kleombrotos og den spartanske hæren beseiret. Med dette nederlag var også Spartas maktposisjon på det greske fastlandet veltet alvorlig rokket.[4]

Året etter ble Agesilaos sendt som ambassadør til Mantineia og sikret Sparta med en invasjon av Arkadia, noe som viser at Sparta hadde store problemer i sine nærområder. Agesilaos sikret Sparta, som i seg selv ikke hadde forsvarsmurer, mot opprør og sammensvergelser fra helotene, grekere som levde under tvang av Sparta, og selv mot andre spartanere. Samtidig var det også ytre fiender med fire forskjellige hærer ledet av Epaminondas som trengte seg inn i Lakonia det samme året. På nytt, i 362 f.Kr., greide Epaminondas nesten å erobre Sparta ved et raskt og uventet angrep. I slaget ved Mantinea, hvor Agesilaos selv ikke deltok, ble fulgt av en generell fred: Sparta håpet dog fortsatt på å gjenvinne sitt tidligere herredømme. I henhold til Xenofon[9] støttet Agesilaos den persiske satrapen Ariobarzanes II av Kios, i håp om å skaffe seg penger, i dennes opprør mot den persiske kongen, Artaxerxes II, i 364 f.Kr. Denne konflikten, som kalles Satrapenes opprør, var det en rekke satraper som gjorde opprør, men hver for seg og ikke samlet.[10] I 361 f.Kr dro han til Egypt som leder for en hær av leiesoldater for å støtte farao Nektanebos I og hans regent Teos i deres kamp mot Perserriket. Han gikk snart over til Teos' fetter og rival, Nektanebos II, som takket for den militære hjelpen med en sum på over 200 talenter. På reisen hjem til Hellas døde Agesilaos i Kyrenaika i Libya, nær 84 år gammel og etter et styre på rundt 41 år. Hans lik ble emballert i voks, fraktet tilbake til Hellas og gravlagt i Sparta.[1]

Han ble etterfulgt av sin sønn Arkhidamos III.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Agesilaos hadde ikke en framtoning som var imponerende: han var liten av vekst og hans ene fot var lavere enn den andre. Det ble benyttet som argument imot hans tiltredelse som konge. Et orakelsvar advarte Sparta mot et sykelig styre, men de fleste antikke skribenter betraktet ham som en meget vellykket leder av geriljakrigføring, overvåken og rask, dog forsiktig, — hans personlige tapperhet ble aldri betvilt i hans egen tid. Om hans mot, måtehold, og hardførhet, er mange eksempler omtalt, og i tillegg til kvaliteter som var mindre opphøyd i Sparta, som vennlighet og ømhet som far og venn. Den antikke historikeren Xenofon var en stor beundrer og hadde tjenestegjort under Agesilaos i krigene i Anatolia.[6]

Moderne skribenter tenderer til å være mer kritisk av hans omdømme og militære prestasjoner. Han var antagelig en utmerket soldat for sin tid, men en som hadde dårlig forståelse for sjøkrig og beleiring.[3] Som politiker og statsmann fikk han både entusiastiske tilhengere og bitre fiender. Agesilaos oppnådde mest i begynnelsen og slutten av sitt styre: han begynte, men oppga en seierrik militær karriere i Anatolia, og som aldrende mann klarte han å bevare et klart svekket land. Andre skribenter anerkjente hans store popularitet i eget land, men antyder at hans tidvis rigide og tidvis irrasjonelle politiske lojaliteter og overbevisninger bidro betydelig til Spartas nedgang, i særdeleshet hans utrettelige hat til den rivaliserende bystaten Theben som førte til Spartas ydmykende nederlag ved Levktra og således avsluttet Spartas tidligere hegemoni.[3] Samtidens skribenter har pekt mot ustabile oligarkier (fåmannsvelde) etablert av Lysandros i det tidligere athenske rike og manglende kvaliteter hos andre spartanske ledere som Pausanias og Kleombrotos som årsakene til den spartanske nedgangen.

Det er urimelig å legge skylden på Agesilaos for Spartas nedgang. Spartas historie fra perserkrigene og utover er en historie om forfall. Det fremmedfiendtlige samfunnet var preget av jevn befolkningsnedgang. I innbyggertall var ikke Sparta på høyde med de store bystatene. Det største antallet spartanere som noen gang deltok i slag var, så vidt vi vet, de 5 000 ved Plataiai i 470 f.Kr. Siden gikk de jevnt tilbake i antall til de på midten av 300-tallet f.Kr. ikke en gang greide å stille tusen mann. Aristoteles nevner dette tallet som bevis på svakheten med deres system. Da behovet for mannskap ble desperat, valgte de å væpne frigjorte heloter og leiesoldater. Deres system var beregnet for stadige felttog og koordinere flere hærer samtidig. Mangelen på smidighet og vidsyn, i politikk som i sosiale spørsmål, var skadelig i gode tider. Konger og hærførere kranglet, eiendomsordningen brøt på uklart vis sammen, og nederlaget ved Theben i 371 f.Kr. viste fram krisen i Sparta og at landet bare var en skygge av sitt tidligere storhet og ikke lenger noen reell makt, og på 200-tallet f.Kr. var det helt slutt.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Clough, Arthur Hugh (1867): «Agesilaus II» i: Smith, William: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology 1, Boston: Little, Brown and Company, s. 69–70
  2. ^ Marchant E.C.: Xenophon - Scripta Minora, XIX
  3. ^ a b c Cartledge, Paul Anthony (1996): «Agesilaus II» i: Hornblower, Simon: Oxford Classical Dictionary, Oxford: Oxford University Press
  4. ^ a b c d «Agesilaus», Livius.org
  5. ^ Reeve, C.D.C. (2006): Plato on Love: Lysis, Symposium, Phaedrus, Alcibiades with Selections from Republic and Laws, Hackett, s. xxi online
  6. ^ a b c d Xenofon, Hell. iii. 3, og helt ut, Agesilaus
  7. ^ Fine, John V.A. (1983): The Ancient Greeks: A critical history, Harvard University Press, ISBN 0-674-03314-0
  8. ^ Xenofon: Hellenica 5.1.31
  9. ^ Xenofon: Agesilaos, ii. 26, 27
  10. ^ Brosius, Maria (2006): The Persians: an introduction. Taylor & Francis. ISBN 9780415320894.
  11. ^ Finley, M.I. (1980): Grekerne i antikken, Oslo: Universitetsforlaget, ISBN 82-00-05351-2, s. 69, 71-72

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primære kilder
  • Diodorus Siculus, xiv. xv
  • Plutark: «Agesilaos» i: Plutarks Lives, oversatt til engelsk av Bernadotte Perrin, 11 bind. Cambridge: Harvard University Press, 1959-1967.
  • Plutark: Moralia, engelsk utgave, Loeb Classical Library, 1931
  • Xenofon (1966): A History of My Times ([Hellenica]), oversatt til engelsk av George Cawkwell. Boston: Penguin Books.
  • Xenofon: Agesilaus, oversatt til engelsk av H. G. Dakyns, Wikisource
Sekundære kilder
  • Cartledge, Paul (1987): Agesilaos and the Crisis of Sparta. Baltimore: Johns Hopkins University Press
  • Cawkwell, G.L. (1976): «Agesilaus and Sparta» i: The Classical Quarterly 26, s. 62-84.
  • David, Ephraim (1981): Sparta Between Empire and Revolution (404-243 BC): Internal Problems and Their Impact on Contemporary Greek Consciousness. New York: Arno Press.
  • Forrest, W.G. (1980): A History of Sparta, 950-192 B.C., 2. utg., London: Duckworth.
  • Hamilton, Charles D. (1991): Agesilaus and the Failure of Spartan Hegemony. Ithaca, NY: Cornell University Press.
  • Hamilton, Charles D. (1979): Sparta's Bitter Victories: Politics and Diplomacy in the Corinthian War. Ithaca, NY: Cornell University Press.
  • Wylie, Graham (1992): «Agesilaus and the Battle of Sardis» i: Klio 74, s. 118-130.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Agis II 
Konge av Sparta
Etterfølger:
 Arkhidamos III