Moreakrigen

Moreakrigen er det mer kjente navnet for den sjette osmansk-venetianske krigen. Krigen ble utkjempet mellom 1684 og 1699, som en del av den større konflikten kjent som den store tyrkiske krigen mellom Republikken Venezia og Det osmanske riket. Kamphandlingene ble utført fra Dalmatia til Egearhavet, men det store felttoget i krigen var den venetianske erobringen av Morea på (Peloponnes) sør i Hellas. På den venetianske siden ble krigen kjempet for å hevne tapet Kreta i Kretakrigen (1645–1669), mens osmanene ble innviklet i de nordlige grensekampene mot Habsburgmonarkiet og kunne ikke konsentrere styrkene sine mot Republikken. Slik sett er Moreakrigen den eneste av de osmansk–venetianske konfliktene hvor Venezia sto som seierherre og vant store landområder. Gleden over de nye landområdene ble kortvarige, siden de tapte alt sammen til osmanene i 1715.

Bakgrunn

Kart over det sørøstlige Europa rundt 1670.

Venezia hadde hadde flere øyer i Egearhavet og Det joniske havet, sammen med strategisk viktige plasserte fort langs kysten av det greske fastlandet siden oppdelingen av Østromerriket etter det fjerde korstoget. Da Det osmanske riket ble mektigere utover på 1500-tallet og tidlig på 1600-tallet, mistet de mange av disse, som Kypros og Évvia (Negroponte) til tyrkerne. Mellom 1645 og 1669 kjempet venetianerne og osmanene en langs og kostbar krig over det siste store venetianske området i Egeerhavet, Kreta. Under denne krigen kom den venetianske kommandanten Francesco Morosini i kontakt med de opprørske maniotene for sammen å ta Morea. I 1659 gikk Morosini i land i Morea, og sammen med maniotene tok han Kalamjáta. Han ble derimot raskt tvunget tilbake til Kreta og klarte ikke å ta Peloponnes.

I 1683 brøt det ut en ny krig mellom Østerrike og osmanene, og en stor osmansk armé nådde helt frem til Wien. Som svar dette ble Den hellige ligaen dannet. Etter at den osmanske arméen ble slått i slaget ved Wien, valgte venetianerne å bruke muligheten nå når den osmanske makten var svekket og opptatt langs fronten ved Donau, og ta tilbake de tapete områdene sine i Egeerhavet og Dalmatia. Den 25. april 1684 erklærte Venezia krig mot osmanene.

Venezia var klar over at de måtte stole på sin egen styrke for å oppnå suksess og være forberedt på krigen ved sikre økonomisk og militær støtte med menn og skip fra Malteserordenen, hertugdømmet Savoie, Kirkestaten og St. Stefan-ordenen. I tillegg leide venetianerne mange leiesoldater fra Italia og de tyske statene, særlig Sachsen og Braunschweig, i tillegg til å samle sammen folk fra sine egne områdene i Italia og Dalmatia. Morosini hadde utmerket seg før og hadde stor erfaring med krigføring i Hellas, og ble valgt til å kommandere flåten.

Den venetianske offensiven

Operasjoner i Det joniske havet

I midten av juni flyttet den venetianske flåten seg fra Adriahavet til de venetianske joniske øyene. Det første målet var øya Levkáda (Santa Mauren), som falt, etter en kort beleiring på 16 dager, den 6. august 1684. Venetianerne, med støtte av greske irregulære tropper, krysset de så over til fastlandet og startet et raid på den motsatte kysten av Akarnanía. Det meste av området kom raskt under venetiansk kontroll, og fortene Préveza og Vónitsa falt sent i september og fjernet de siste osmanske bastionene. Disse tidlige suksessene var viktige for venetianerne, ikke bare for moralen, men fordi de hadde sikret seg kommunikasjonslinjer med Venezia, nektet osmanene muligheten til å true De joniske øyer eller å frakte soldater via Hellas til Peloponnes, og på grunn av disse suksessene ble grekerne oppmuntret til å samarbeide med dem mot osmanene.

Erobringen av Morea

Etter å ha sikret bakpartiet året før, vendte Morosini seg mot Peloponnes, der grekerne, særlig maniotaene, hadde begynt å vise tegn til opprør og kommuniserte med Morosini, med løfte om å støtte ham. Ismail Pasha, den nye militære kommandanten i Morea, fikk vite om dette og invaderte Mánihalvøya med 10 000 mann, forsterket tre fort som alt hadde en garnison, og tvang maniotene til å gi fri gisler for å sikre seg lojaliteten deres. Som følge av dette foretok ikke maniotene seg noen da den venetianske arméen den 25. juni 1685 gikk i land utenfor det tidligere venetianske fortet Koróni med 8 100 mann og beleiret det. Borgen overga seg etter 49 dager, den 11. august, og garnisonen ble massakrert. Etter denne suksessen sendte Morosini soldatene sine mot byen Kalamáta, for å oppfordre maniotene til opprør. Den venetianske arméen, forsterket med 3 300 saksere og kommandert av general Degenfeld, slo en tyrkisk styrke på rundt 10 000 mann utenfor Kalamáta den 14. september, og mot slutten av måneden var hele Mani og mye av Messinía under venetiansk kontroll.

Návplio, eller Napoli din Romagna, på midten av 1500-tallet.

I oktober 1685 trakk den venetianske arméen seg tilbake til De joniske øyer for vinteren, men det brøt ut en pest på øyene. Den venetianske arméen, særlig den tyske kontingenten ble hardt berørt. I april året etter var venetianerne med på å drive tilbake et osmansk angrep som truet Mani, og ble forsterket fra Kirkestaten og Toscana. Den svenske marskalken Otto Wilhelm Königsmarck ble utpekt som leder for landstyrkene, mens Morosini kommanderte flåten. Den 3. juni tok Königsmarck Pýlos, og beleiret festningen i Navarínå. Forsterkinger under Ismail Pasha ble slått den 16. juni og dagen etter overga fortet seg. Garnisonen og den muslimske befolkningen ble transportert til Trípolene. Methóni (Modon) fulgte den 7. juli etter et effektivt bombardement som ødela murene i fortet. Innbyggerne her ble også transporterte til Trípolene. Venetianerne rykket så frem mot Árgos og Návplio, som da var en av de viktigste byene på Peloponnes.

Den venetianske arméen, rundt 12  000 mann, gikk i land rundt Návplio mellom 30. juli og 4. august. Königsmarck gikk med en gang til angrep på åsen Palamídin ovenfor byen. Den var uten forsvarsverker. Tross i at venetianerne klarte å ta Palamídin, nådde en 7 000 mann stor osmansk armé under Ismail Pasha Árgos og gjorde stillingen deres vanskelig. Det første angrepet til venetianerne mot støttearméen gjorde at de klarte å ta Árgos og tvinge pasjaen til Korint. Men i to uker fra 16. august ble Königsmarck tvunget til kontinuerlig å drive angrepene til Ismail Pasha bort, bekjempe angrepene fra den beleirede osmanske garnisonen, samtidig som styrkene hans ble berørte av et nytt pestutbrudd.

Den 29. august gikk Ismail Pasha til angrep på den venetianske leiren, men ble grundig slått. Med tapet av støttearméen, ble Návplio tvunget til å overgi seg den 3. september. Meldinger om denne store seieren ble møtt med glede og feiring i Venezia. Návplio ble den store basen til venetianerne, mens Ismail Pasha trakk seg tilbake til Akhaía etter å ha forsterket garnisonene i Korint, som kontrollerte passasjen til det sentrale Hellas.

Tross i at styrkene til Morosini ble berørt av pest høsten og vinteren 1686, ble de forsterket av et nytt tysk korps av leiesoldater fra Hannover våren 1687. Med denne forsterkingen klarte han å gå imot den siste store osmanske bastionen på Peloponnes, byen Pátra og fortet i Río i Hellas, som sammen med fortet i Andírio kontrollerte inngangen til Korintbukten («lille Dardanellane»). Den 22. juli 1687 gikk Morosini med en styrke på 14 000 mann i land utenfor Pátra, der den nye osmanske kommandanten, Mehmed Pasha, hadde etablert seg. Mehmed hadde en om lag like stor armé, og gikk til angrep på den venetianske styrken så snart de gikk i land, men ble slått og tvunget til å gjøre retrett.

På dette tidspunktet spredte panikken seg hos de osmanske styrkene og venetianerne klarte i løpet av et par dager å ta citadellet i Pátra og fortene i Río; Andírio og Návpaktos (Lepanto) uten motstand, siden garnisonene var tomme. Dette bevirket ny glede i Venezia og stor ære for Morosini og offiserene hans. Morosini fikk seierstittelen «Peloponnesiacus», og en bronsebyste av ham ble plassert i Storhallen, noe som aldri før var blitt gjort for en levende borger. Venetianerne fulgte opp denne suksess ved å redusere de siste osmanske bastionene på Peloponnes, inkludert Korint, som ble okkupert den 7. august, og Mystrás, som overga seg senere samme måned. Peloponnes var under total venetiansk kontroll, og bare fortet i Monemvasiá (Malvasia) sørøst fortsatte motstanden, og holdt ut til kl. 16:30.

Felttoget mot Aten og Negropont

Stikk som viser den venetianske beleiringen av Akropolis i Aten i september 1687. Nedslaget til granaten som traff Parthenon og bevirket at denne eksploderte er markert.

Etter disse seirene hadde rensket Peloponnes for tyrkiske styrker, valgte Morosini å fortsette inn i Sentral-Hellas, særlig mot de osmanske skansene i Thíva og Khalkída (Negropont). Så den 21. september 1687, gikk arméen til Königsmarck, med 10 750 mann, i land ved Elevsína, mens den venetianske flåten gikk inn til Pireus.

Tyrkerne evakuerte raskt Aten, men garnisonen og mange av innbyggerne trakk seg tilbake til den gamle Akropolis. Den venetianske arméen beleiret Akropolis de neste seks dagene (23.-29. september) og ødela mye av de gamle monumentene. Osmanene ødela først tempelet til Athena Nike for å reise et kanonbatteri, men den viktigste ødeleggelsen var av Parthenon. Tyrkerne benyttet templet som ammunisjonslager og da en granat traff bygningen om kvelden den 26. september 1687, førte eksplosjonen til at taket og de fleste veggene av templet ble ødelagt. Tross i de enorme ødeleggelsene som eksplosjonen førte til og de 200 mennene som mistet livet fortsatte tyrkerne med å forsvare fortet frem en osmansk støttestyrke fra Thíva drev dem tilbake den 28. september. Garnisonen kapitulerte med vilkår om at de skulle bli transportert til Smyrna.

Tross i at Aten falt, var ikke stillingen til Morosini sikker. Osmanene samlet en armé ved Thíva og kavaleriet deres kontrollerte effektivt Attikí, og venetianerne måtte holde seg rundt Aten. I desember reiste en 1 400 mann stor kontingent fra Hannover tilbake, og styrken ble nok en gang berørt av pest på vinteren. Venetianerne ble derfor tvunget til å trekke seg tilbake til Peloponnes i april. Venetianerne tok med seg mange monumenter, slike som Pireusløven, som i dag står ved inngangen til Det venetianske arsenalet. Da Morosini trakk seg bort, flyktet flere tusen grekere, som fryktet hevn fra tyrkernen til Peloponnes og naboøyene.

Venetiansk medalje fra 1688, slått til ære for erobringen til Morosini av Morea og at han ble valgt som Doge av Venezia

Ny Doge av Venezia

I juli 1688 gikk Morosini, som nå var valgt til den nye Dogen av Venezia i land ved Khalkída (Negroponte) og beleiret byen. Venetianerne hadde samlet en stor styrke, 13 000 soldater og i tillegg 10 000 mann i flåten, mot den osmanske garnisonen på 6000 mann, som ga de hård kamp. Den venetianske flåten klarte ikke å lage en effektiv blokade av byen, slik at styrkene til Ismail Pasha, over Evripossundet, klarte å frakte forsyninger til den beleirede borgen. Venetianerne og deres allierte ble påført store tap, særlig fra et nytt pestutbrudd, blant annet general Königsmarck, som døde av pesten den 15. september. Etter et siste angrep den 12. oktober, som ble et kostbart nederlag, måtte Morosini innse at han var slått. Den 20. oktober, forlot den venetianske arméen, som hadde tapt rundt 9 000 mann. Nederlaget ved Negropont fikk store følger for den venetianske leiren. De gjenværende tyske leiesoldatene forlot området tidlig i november. Morosini prøvde et mislykket angrep på Monemvasia i 1689, men den skrantende helsen hans tvang han tilbake til Venezia kort tid etter. Dette markerte slutten på det venetianske herredømmet.

Osmanene slår tilbake

De fleste nederlagene i Ungarn og Peloponnes fikk store følger i Konstantinopel. Sultan Mehmed IV ble avsatt i 1687 til fordel for sin bror, Suleiman II. Selv om han opprinnelig ønsket fred, førte utbruddet av niårskrigen i 1688, og at østerrikerne da sendte styrkene sine mot Frankrike, til at osmanene ønsket å fortsette krigen. Under den dyktige ledelsen til den nye storvesiren, Köprülü Fazıl Mustafa Pasha, gikk osmanene over til motangrep. Hovedinnsatsen var derimot rettet mot Østerrike, og osmanene klarte aldri å sette av nok mann til å ta tilbake de venetianske områdene.

Kamphandlingene til Limberakis Gerakaris

I 1688 bad tyrkerne om støtte hos den fryktede maniot-sjørøveren Limberakis Gerakaris, som de'hadde i fengsel i Konstantinopel. Han ble sluppet løs og som «Bey av Manen», fikk han rekruttere en styrke på et par hundre mann og slo seg sammen med den osmanske arméen i Thíva. Gerakaris skulle spille en viktig rolle senere i krigen, siden motet hans og de ødeleggende raidene mot de venetianske områdene ble en stor trussel som Republikken stadig måtte bruke ressursene sine på.

På den tiden lå det et stort ingenmannsland over Sentral-Hellas, mellom de osmanske skansene i øst og de venetianske områdene i vest. Mye av fjellområdet i Fokída og Evrytanía var i hendene på krigerbander av grekere, albanere og dalmatene som hadde desertert fra den venetianske arméen. Gerakaris prøvde først å overtale disse gruppene om å gå inn i osmansk tjeneste, men uten hell. I 1689 utførte han det første raidet sitt mot Mesolóngi, med en blandet styrke på 2 000 tyrkere, albanere og grekere. Året etter sveipte de osmanske styrkene gjennom det sentrale Hellas, og selv om de ble drevet tilbake ved Návpaktos (Lepanto), klarte de å gjenopprette osmansk kontroll over de indre områdene. Samtidig tok venetianerne Monemvasiá, og fjernet dermed den siste osmanske bastionen på Morea.

I 1692 var Gerakaris i front av en osmansk invasjon av Peloponnes. Han tok Korint og prøvde å beleire Akrokorint og Árgos uten hell, før han ble tvunget til å trekke seg tilbake da venetianerne fikk forsterkinger. Etter flere invasjoner av Peloponnes i 1694 og 1695 gikk Gerakaris mot den venetianske leiren. Den brutale og grufulle behandlingen av den sivile befolkningen ble ikke tolerert av Venezia, og etter den brutale plyndringen av Árta i august 1696, ble Gerakaris arrestert og satt i fengsel i Brescia.

Operasjoner i Epirus og venetiansk angrep på Kreta

I et forsøk på å støtte grekerne fra Himara, som hadde gjort opprør mot tyrkerne, og etter noe suksess nord i Albania og Montenegro, satte den venetianske flåten i gang et angrep mot den osmanske havnen og festningen i Adriahavet, Valona (Vlorë). Beleiringen, som varte fra 11.-18. september, ble en suksess og bevirket at det spredte seg et opprør i området. I 1691 klarte derimot osmanene å sette i gang et massivt motangrep i området, og den 14. mars hadde de igjen kontroll over området.

I 1692 gikk en venetiansk flåte under Domenico Mocenigo til angrep på Kreta og omringet hovedstaden Candia (Iráklio), samtidig som de kristne på øya gjorde opprør mot osmanene. Tross i dette mislyktes de i å ta tilbake Kreta. Osmanene klarte til og med å ta den venetianske festningen på øy Gramvoúsa ved hjelp av høyforræderi.

Det siste året av krigen

I håp om å gi ny styrke til venetianerne reiste Morosini selv tilbake til Morea i 1693. Alderen hans gjorde derimot at han ikke fikk vise det han kunne på nytt, og den 16. januar 1694 døde han i Návplio. Etterfølgeren hans Zeno ledet en ekspedisjon mot den rike øya Khíos utenfor kysten av Lilleasia, mot rådet til sine offiserer. Øya ble lett tatt, men det tyrkiske motangrepet kom raskt og massivt. Et dobbelt sjøslag nær Inoússesøyeene i februar 1695 førte til venetiansk nederlag, og tvang en ydmykende venetiansk tilbaketrekking fra Khíos.

Osmanene ønsket å invadere Morea igjen, men ble slått av general Steinau og drevet tilbake til basen sin i Thíva. Samtidig klarte Steinau å føre Gerakaris over på den venetianske siden.

Marineoperasjoner i Egeerhavet

Det var flere sjøslag mellom de to flåtene, som ved Lesbos i 1690, ved Ándros i 1696, ved Límnos i juli 1697, og ved Samothráki i 1698, men de blep i stor grad uavgjort og endre ikke maktbalansen mellom styrkene.

Ettervirkning

Freden i Karlowitz, undertegnet i januar 1699, bekreftet de venetiansk eiendommene i Kefalonia, og Morea med øya Aigina, som ble organisert som «Kongedømmet Morea» (italiensk Regno din Morea), ble delt inn i fire provinser: Romania, med sete i Návplio (Napoli di Romania), Laconia (Lakonía), med sete i Monemvasiá (Malvasia), Messenia (Messinía), med sete i Navarínå, og Achaea (Akhaía), med sete i Pátra (Patrasso).

Krigen hadde derimot skapt en demokratisk og økonomisk krise på Peloponnes. Ifølge den første folketellingen til venetianerne var det 86 468 mennesker på halvøya sammenlignet med rundt 200 000 før krigen brøt ut. Venetianerne klarte å gjeninnføre noe velstand og folketallet steg visstnok til rundt 250 000 i 1708, trolig på grunn av stor innflytting – men de klarte likevel ikke å vinne troskapen til de gresk-ortodokse innbyggerne, som var vant med relativt selvstyre under tyrkerne og ikke likte det venetianske byråkratiet.

Venetianerne bygde også mange festningsverk rundt om på Morea, som en fremdeles kan se i dag. Likevel var Venezia for svak til å utføre styringen effektivt av området, og et osmansk felttog i 1715 tok tilbake hele Morea.

Kilder

• History of the Hellenic Nation, Vol. XI, Ekdotiki Athinon 1975
• Finlay, George (1856). The History of Hellas under Othoman and Venetian Domination. London: William Blackwood and Sons. 
• Chatziaslani, Kornilia. «Morosini in Athens». Archaeology of the city of Athens. 
• McGowan, Bruce (2010). Economic Life in Ottoman Europe: Taxation, Trade and the Struggle for Land, 1600-1800. Cambridge University Press. ISBN 9780521135368. 
• Setton, Kenneth Meyer (1991). Venice, Austria, and the Turks in the Seventeenth Century. DIANE Publishing. ISBN 0871691922. 
• Vakalopoulos, Apostolos E. (1973). Ιστορία του νέου ελληνισμού, Τόμος Δ′: Τουρκοκρατία 1669–1812 [History of modern Hellenism, Volume IV: Turkish rule 1669–1812]. Thessaloniki: Emm. Sfakianakis & Sons.