Hopp til innhold

Mikhail Teresjtsjenko

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mikhail Teresjtsjenko
Født18. mars 1886Rediger på Wikidata
Kyiv[1]
Død1. apr. 1956[1]Rediger på Wikidata (70 år)
Monte Carlo
BeskjeftigelseDiplomat, politiker, jurist, gründer, sugar refiner, bankier, kunstsamler, forlegger Rediger på Wikidata
Utdannet vedStatsuniversitetet i Moskva
Universitetet i Leipzig
Universitetet i Kyiv
FarIvan Tereshchenko
MorElizabeth Sarancheva
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
Russlands utenriksminister
mai 1917– 7. november 1917
RegjeringDen russiske provisoriske regjering
ForgjengerPavel Miljukov
Russlands finansminister
mars 1917–7. november 1917
RegjeringDen russiske provisoriske regjering
Mikhail Teresjtsjenko på Commons

Mikhail Ivanovitsj Teresjtsjenko [a] (1886-1956) var en ukrainsk/russisk politiker, forretningsmann og godseier. Han var en lederne for kuppet mot tsaren (februrarrevolusjonen) og var Russlands finansminister og utenriksminister i revolusjonsåret 1917.[2] Han reiste til Norge da bolsjevikene tok makten og begynte etter en tid som internasjonal forretningsmann.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Teresjtsjenko fremstilt av Aleksandr Golovin før første verdenskrig.

Han ble født 18. mars 1886 i Kiev, Det russiske keiserdømmet.[2] Bare 17 år gammel arvet Teresjtsjenko et forretningsimperium i Ukraina innenfor tsarens Russland. Han var utdannet ved Eton og universitetet i Leipzig (samfunnsøkonomi[3]), og behersket flere språk.

Til sin forlovede Margaret de Noe hadde han gitt Teresjtsjenko-familiens berømte blå diamant på over 40 karat, den ble i 1984 solgt på auksjon for 4,6 millioner dollar. Bestefaren Artemis Teresjtsjenko var kosakk av bakgrunn og hadde blitt en av verdens rikeste menn på sukkerproduksjon.[4][5] Familien eide også saltverk og store jordeiendommer.[3]

Moren skal ha i 1911 ha kjøpt yachten «Iolanda» til sønnen, verdens nest største i privat eie. «Iolanda» skal ha kostet 1 million dollar å bygge, var over 300 fot lang og hadde plass til minst 500 personer. Skipet var utstyrt med kanoner på grunn av frykt for sjørøvere i Asia og ble derfor tatt i arrest av den tyske marinen under første verdenskrig. Den norskfødte kaptein Bertun stakk av og overlot skipet til den britiske marinen.[6]

Etter utbruddet av første verdenskrig ble han visepresident i den russiske krigsindustrikommisjonen som arbeidet forsyninger til hæren.[3]

Han døde 1. april 1956 i Monaco.

Februarrevolusjonen

[rediger | rediger kilde]
Den første provisoriske regjeringen, statsminister Georgij Lvov øverst, Teresjtsjenko til høyre i nest nederste rekke, Kerinskij oppe til høyre, Miljukov oppe til venstre. Datoen 2. mars er etter russisk kalender, 15. mars etter gjeldende kalender.

Etter februarrevolusjonen ble han medlem av den russiske provisoriske regjering i mars 1917. Tsar Nikolaj abdiserte 15. mars til fordel for sin bror Mikhail som avslo å bestige tronen. En provisorisk regjering ble etablert med utgangspunkt i Dumaens provisoriske komite og ledet av Georgij Lvov. Kerenskij var den dominerende personen i regjeringen, mens Lvov ble regnet som svak. Den erfarne Miljukov ble utenriksminister, og gikk inn for å overholde avtalene med Frankrike og Storbritannia og videreføre krigen.[7]

Teresjtsjenko hadde vært en av lederne i konspirasjonen for å avsette tsaren og skal personlig ha gitt 1 million rubler til revolusjonen. Han var medlem av gruppen på fem personer som planla kuppet mot tsaren.[8] Før februarrevolusjonen var han relativt ukjent og hadde for eksempel ikke vært medlem av Dumaen. Det har vært antatt at Kerenskij, Konovalov og Nekrasov var knyttet til gruppe blant frimurerne som arbeidet mot monarkisk styreform, noe det er uklart om Teresjtsjenko var. Mange av de sentrale personene var frimurere, også Teresjtsjenko.[9][10][11] Arbeidet i krigsindustrikommisjonen skal ha gjort ham overbevist om at statskupp var nødvendig for å omorganisere krigsledelsen i landet.[12]

Minister i Kerenskijs regjering

[rediger | rediger kilde]

Han var Russlands finansminister fra mars og fra mai også utenriksminister etter februarrevolusjonen.[4][13] Han var partiløs, men ble regnet blant de liberale.[14] Teresjtsjenko var ung og uten politisk erfaring.[15]

Han tok over som utenriksminister da Pavel Miljukov gikk av. Som utenriksminister spilte han den sentrale rollen i forhandlingene med de allierte om avslutning av krigen.[16][17] Teresjtsjenko var en nær alliert av Kerenskij. De to mente at det russiske soldatene ville bli mer motiverte og disiplinerte om de oppfattet at de kjempet for demokrati og for Russlands interesse.[18] Kerenskij og Teresjtsjenko avviste i mai 1917 muligheten for separat fred.[19] Han skal etter hvert ha blitt overbevist om at Russland ikke lenger kunne holde ut krigen.[3]

Straks han tok over som utenriksminister gjorde han det klart for utenriksminister Buchanan at han til forskjell fra forgjengeren Miljukov var mot okkupasjon av Konstantinopel og stredene (Bosporus og Dardanellene). Han tok 13. juni 1917 initiativ til en konferanse med de allierte for å revidere avtalene og klargjøre målet med krigen. Konferansen ble ikke avholdt.[20] I juli ga han beskjed til ambassadøren i Washington om å utsette konferansen med de allierte fordi de ville konsentrere seg om krigsinnsatsen..[21] Storbritannia og Frankrike var fornøyde med at Russland avsto fra territorielle krav ved seier i krigen, men ville forbeholde seg muligheten til egen territoriell gevinst.[18] Ifølge Halvdan Koht saboterte Teresjtsjenko fredspolitikken forsommeren 1917.[22] Lenin mente Teresjtsjenko var ansvarlig for at krigen fortsatte og at flere millioner døde. De hvite mente han var ansvarlig for kaoset i Russland.[4]

Oktoberrevolusjonen

[rediger | rediger kilde]

Han ble arrestert i vinterpalasset under oktoberrevolusjonen (natt til 8. november, 26. oktober etter russisk kalender) og sperret inne i Peter-Paulus-festningen i likhet med flere andre ministre. Han hadde kort tid før blitt advart av den amerikanske diplomaten David Francis om at et bolsjevikopprør var ventet den kvelden. Teresjtsjenko var sikker på at regjeringen ville slå ned opprøret.[7]

Tidlig i mars 1918 ble han satt fri. Hans folovede Margaret de Noe fikk møte Lenin som avviste tilbud om diamanten mot Teresjtsjenkos løslatelse, Trotskij skal senere satt Teresjtsjenko fri i bytte mot diamanten.[4] Andre kilder oppgir at moren fikk ham fri ved å betale en stor sum og at han selv smuglet diamanten ut av Russland.[9] Etter løslatelsen ble han satt på toget mot Murmansk og gikk i flere dager til fots i snøen over grensen til Norge der han ble reddet av en samisk familie.[4] Nordisk familjebok oppgir at han reiste med et samefølge gjennom Petsjenga til Norge.[3]

Hans forlovede Margaret de Noe flyktet også og de to giftet seg i Kristiania, forlover var Konstantin Gulkevitsj. Teresjtsjenko fryktet at Lenin sendte agenter og gikk i skjul forskjellige steder i Norge, han fikk de første årene heller ikke visum til Storbritannia og Frankrike.[4]

Forretningsmann

[rediger | rediger kilde]

Med base i Norge/Sverige og i samarbeid med Wallenberg-familie i Sverige bygget han seg på 1920-tallet opp som forretningsmann. Han var blant annet direktør for Madal-plantasjen i Mosambik der Albert I av Monaco var hovedeier og Christian Thams var Teresjtsjenkos forgjenger som direktør. Han var rådgiver for Montagu Norman. Teresjtsjenko skilte seg fra Maragret i 1923 og giftet seg et par år senere med norske Ebba Holst.[4][23]

På 1930-tallet flyttet han med familien til Wien for å bistå med driften av Creditanstalt som ble meldt konkurs i 1931 (banken tilhørte den jødiske Rothschild-familien). Han reiste 12. mars 1938 til Monaco med en koffert verdipapirer fra banken, samme dag krysset Wehrmacht grensen. Han arbeidet som bankdirektør for Wallenberg- og Rothschild-familiene, og opparbeidet en betydelig formue og bodde i Monaco de siste årene. I Monte Carlo hadde han spilt bort store beløp og han fikk bo gratis på Hotel de Paris de siste leveårene.[9]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]
Familien eide «Iolanda» (foto fra 1911 da den var verdens nest størst privateide yacht).[24] Senere brukt av den britiske marine under navnet HMS «White Bear»[25][26]

I Ukraina er tre av landets store kunstmuseer basert på kunstsamlinger som tilhørte Teresjtsjenko-familien. Kunstsamling besto av omkring 15 000 malerier og deler av samlingen ble stjålet av nazistene under andre verdenskrig. Hans barnebarn, Michel Teretschenko (Terestchenko,[27] Teresjtsjenko), fra Frankrike har blitt forretningsmann i Ukraina og ble valgt til ordfører i Hlukhiv,[4] byen der familien Teresjtsjenko hadde sitt utspring. Michel Teretschenko fikk overrakt det ukrainske passet fra president Porosjenko i 2015.[28] Familien Teresjtsjenko hadde støttet kunstnere rundt 1900.[7]

Michel Teretschenko har skrevet bøker om familiens historie. Bestefaren Teresjtsjenko selv holdt seg unna offentligheten etter revolusjonen og skrev ikke memorarer.[4][29] På 1990-tallet var han hovedperson i en roman av Aleksandr Pjatigorskij.[9]

Noter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ russisk: Михаил Иванович Терещенко; ukrainsk: Михайло Іванович Терещенко

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Терещенко Михаил Иванович, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Lyandres, Semion (7. februar 2013). «Mikhail Ivanovich Tereshchenko». The Fall of Tsarism. Oxford University Press. s. 245–263. doi:10.1093/acprof:oso/9780199235759.003.0012. Besøkt 7. september 2024. 
  3. ^ a b c d e «889-890 (Nordisk familjebok / Uggleupplagan. 28. Syrten-vikarna - Tidsbestämning)». runeberg.org (på svensk). 1919. Besøkt 5. november 2017. 
  4. ^ a b c d e f g h i Den første oligarken. Dagens Næringsliv, 28. oktoner 2017, s 42f
  5. ^ Salisbury, Harrison E. (1979). Den russiske revolusjon. Oslo: Cappelen. ISBN 8257402745. 
  6. ^ MacDonald, Gail B. Morton F. Plant and the Connecticut Shoreline: Philanthropy in the Gilded Age. Charleston, SC: History Press, 2017.
  7. ^ a b c Salisbury, Harrison E. (1979). Den russiske revolusjon: 1900-1930. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8257402745. 
  8. ^ Kulikov, S. V. (2009). " Revolutions Invariably Come from Above" The Fall of Tsarism Through the Prism of the Elite Circulation Paradigm. Russian Studies in History, 47(4), 8-39.
  9. ^ a b c d Lyandres, S. (2014). The Fall of Tsarism: Untold Stories of the February 1917 Revolution. Oxford University Press.
  10. ^ Smith, N. (1968). The Role of Russian Freemasonry in the February Revolution: Another Scrap of Evidence. Slavic Review, 27(4), 604-608.
  11. ^ Norton, B. T. (1983). Russian Political Masonry and the February Revolution of 1917. International Review of Social History, 28(2), 240-258.
  12. ^ Aschehougs konversationsleksikon. Kristiania: Aschehoug. 1925. 
  13. ^ Lenin, Vladimir I. (1978). Utvalgte verker i 12 bind. Oslo: Oktober. ISBN 8270941832. 
  14. ^ Winter, J. M. (1972). VII. Arthur Henderson, the Russian Revolution, and the Reconstruction of the Labour Party. The Historical Journal, 15(4), 753-773.
  15. ^ Hegge, Per Egil (2018). Russland 1917. Bergen: Vigmostad Bjørke. ISBN 9788241916519. 
  16. ^ Wade, R. A. (2017). The Russian Revolution, 1917 (Vol. 53). Cambridge University Press.
  17. ^ Stevenson, David (1991). «The Failure of Peace by Negotiation in 1917». The Historical Journal. 1. 34: 65–86. ISSN 1469-5103. doi:10.1017/S0018246X00013935. Besøkt 5. november 2017. 
  18. ^ a b Thatcher, Ian D. (2015). «Historiography of the Russian Provisional Government 1917 in the USSR». Twentieth Century Communism. 8. 8: 108–132. doi:10.3898/175864315814664588. Besøkt 5. november 2017. 
  19. ^ «Under verdenskrigen». Landmandsposten. 25. mai 1917. 
  20. ^ Kucherov, S. (1949). The problem of Constantinople and the Straits. Russian Review, 8(3), 205-220.
  21. ^ Elkin, B. (1964). The Kerensky Government and Its Fate. Slavic Review, 23(4), 717-736.
  22. ^ Koht, Halvdan (1936). Arbeiderreising. Oslo: Tiden. 
  23. ^ Holøien, Ida. «GRUPO MADAL». www.dn.no (på norsk). Besøkt 7. september 2024. 
  24. ^ New York Times, 14. Desember 1912, faksimile http://www.m-a-k.net/iolandanyt1.pdf
  25. ^ «Rear-Admiral Sir David Haslam» (på engelsk). 8. september 2009. ISSN 0307-1235. Besøkt 5. november 2017. 
  26. ^ «History Revisited: A Groton yacht fit for a king or millionaire». The Day (på engelsk). 18. oktober 2017. Besøkt 5. november 2017. 
  27. ^ «Michel Terestchenko ce Français, élu maire en Ukraine». lesechos.fr (på fransk). 11.12.2015. Arkivert fra originalen 7. november 2017. Besøkt 5. november 2017. 
  28. ^ «Descendant of legendary dynasty patron Michel Terestchenko wins mayoral election in Hlukhiv - Oct. 26, 2015». KyivPost (på engelsk). 26. oktober 2015. Besøkt 5. november 2017. 
  29. ^ Thatcher, Ian D. (2014). «Memoirs of the Russian Provisional Government 1917». Revolutionary Russia. 1. 27: 1–21. ISSN 0954-6545. doi:10.1080/09546545.2014.902839. Besøkt 5. november 2017. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mikhail_Teresjtsjenko&oldid=24665938»