Pavel Miljukov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Pavel Miljukov
Pavel Miliukov3.jpg
Født15. jan. 1859[1][2][3]Rediger på Wikidata
Moskva[4][5]Rediger på Wikidata
Død31. mars 1943[1][6][7]Rediger på Wikidata (84 år)
Aix-les-Bains[8]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Diplomat, historiker[2], politiker[2], journalistRediger på Wikidata
Utdannet ved Fakultet for historie og filologi ved Universitetet i MoskvaRediger på Wikidata
Parti KadettpartietRediger på Wikidata
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmetRediger på Wikidata
Gravlagt Batignolles CemeteryRediger på Wikidata
Russlands utenriksminister
mars-mai 1917
RegjeringDen russiske provisoriske regjering
EtterfølgerMikhail Teresjtsjenko
Signatur
Pavel Miljukovs signatur

Pavel Miljukov

Pavel Nikolajevitsj Miljukov (russisk: Павел Николаевич Милюков, født 15. januar 1859 i Moskva, død 31. mars 1943 i Aix-les-Bains i Frankrike) var en russisk politiker og dosent i historie.

Miljukov var leder for det liberale kadettpartiet i tsarenes siste år og medlem av dumaen fra 1907. Partiet gikk inn for avskaffelse av eneveldet og innføring av et konstitusjonelt monarki. I en tale i dumaen i november 1916 gikk han til hardt angep på statsminister Boris Stürmer som han anklaget for høyforræderi. Såvel Stürmer som tsaritsaen Aleksandra av Hessen var svært upopulære under første verdenskrig på grunn av deres tyske røtter. Anklagen, som Miljukov senere innrømmet var helt grunnløs, førte til Stürmers avgang og styrket de revolusjonære strømninger.

Han møtte professor Thomas Garrigue Masaryk i London, og konsulterte med ham orign og nåværende tilstand av den tsjekkoslovakiske legionen i Russland på den tiden.[9]

Etter den russiske revolusjons februarrevolusjon i 1917 ble Miljukov utenriksminister og var sammen justisminister Aleksandr Kerenskij den russiske provisoriske regjeringens mest betydelige medlem. Han var monarkist og forsøkte forgjeves å overtale storfyrst Mikhail Aleksandrovitsj å etterfølge sin eldre bror Nikolaj II som tsar. I sin korte tid som utenriksminister var han pådriver for å fortsette krigen mot Tyskland.

Etter en maktkamp innen regjeringen og mot det mektige Petrogradsovjetet måtte han og krigsminister Aleksandr Gutsjkov gå av i mai 1917. Statsministeren og partivennen fyrst Georgij Lvov, forble imidlertid på sin post fram til juliurolighetene samme år.

Etter oktoberrevolusjonen i 1917 da bolsjevikene tok makten gikk Miljukov i landsflykt og var deretter en emigrantleder i Paris.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c EB-12 / Milyukov, Paul Nikolayevich[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ ESBE / Miljukov, Pavel Nikolajevitsj, kildekvalitet uspesifisert kalender, antatt juliansk, «... род. 15 января 1859 г.»[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Милюков Павел Николаевич, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Pawel Nikolajewitsch Miljukow, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id miljukow-pawel-nikolajewitsch[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Милюков Павел Николаевич, besøkt 27. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ (cs) Preclík, Vratislav. Masaryk a legie (Masaryk and legions), váz. kniha, 219 pages, first issue vydalo nakladatelství Paris Karviná, Žižkova 2379 (734 01 Karvina, Czech Republic) ve spolupráci s Masarykovým demokratickým hnutím (Masaryk Democratic Movement, Prague), 2019, ISBN 978-80-87173-47-3, pages 36 - 39, 41 - 42, 111-112, 124–125, 128, 129, 132, 140–148, 184–199.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Thomas Bohn: Russische Geschichtswissenschaft von 1880 bis 1905. Pavel N. Miljukov und die Moskauer Schule. Köln/Weimar/Wien 1998 (= Beiträge zur Geschichte Osteuropas 25).
  • Arthur P. Mendel: Paul Miliukov: Political memoirs. 1905–1917. University of Michigan Press, Ann Abor 1967.
  • Thomas Riha: A Russian European. Paul Miliukov in Russian Politics. University of Notre Dame Press, 1969, ISBN 9780268002367.
  • Melissa Kirschke Stockdale: Paul Miliukov and the Quest for a Liberal Russia 1880–1918. Cornell University Press, Ithaca, NY 1996, ISBN 0-8014-3248-0.
  • Макушин А. В., Трибунский П. А. Павел Николаевич Милюков: труды и дни (1859-1904). — Рязань, 2001. — 439 с. — (Новейшая российская история. Исследования и документы. Том 1.). — ISBN 5-94473-001-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]