Rothschild
Rothschild (tysk for «rødt skjold») er navnet på en tysk jødisk familie fra Frankfurt am Main som i det 19. århundre hørte til Europas mest innflytelsesrike bankierer.
Familien har navn etter sitt opprinnelige hus i Frankfurter Judengasse. Huset et lite rødt skjold over porten og Isaak Elchanan (død 1585) fikk på gravstenen tilnavnet «Zum roten Schild».[1]
Familien har vært gjenstand for antisemittiske konspirasjonsteorier.[2]
Historie[rediger | rediger kilde]
Grunnlegger av familiedynastiet Rothschild var Mayer Amschel Bauer (født 23. februar 1744, død 19. september 1812 i Frankfurt am Main).[3] Opprinnelig hadde Mayer planlagt å bli rabbiner. Hans far, Moses Amschel Bauer, hadde vært en ubemidlet[4] omvandrende pengeveksler som slo seg ned i Frankfurts jødiske ghetto.[trenger referanse] Der grunnla Mayer omkring 1750 en forretning for mynt- og tekstilhandel samt pengeveksel og gullsmeder.
Kort etter farens død i 1755 begynte Mayer Amschel som assistent i bankhuset Oppenheimer i Hannover, hvor han avanserte til juniorpartner. Etter at han reiste tilbake til Frankfurt og overtok farens forretning, tok han navnet Rothschild, etter familiens hus, som faren hadde merket med et rødt skilt.
Omkring 1760 knyttet Rothschild forretningsforbindelser til hoffet i Hanau, og i 1769 kunne han anbringe en plakett med Hessen-Hanaus våpen og innskriften M.A. Rothschild, Hoflieferant Seiner Ehrlauchten Hoheit, Erbprinz Wilhelm von Hessen, Graf von Hanau foran sin forretning.
29. august 1770 giftet Rothschild seg med Gutele Schnaper (født 23. august 1753, død 7. mai 1849). De fikk sammen fem døtre og fem sønner (Amschel, Salomon, Nathan, Kalman og Jakob) som vokste opp. 1780 ble han eier av det berømte huset i Judengasse, som han brukte som sete for sin forretning.
Wilhelm I (1743–1821), fra 1803 kurfyrste av Hessen-Kassel, var en av de rikeste herskere i Europa i sin tid og også en av de viktigste pengeutlånerne på kontinentet. Hans far, Fredrik II, hadde lagt grunnstenen for denne virksomheten med sin utleiehær. I 1801 ble Mayer Amschel utnevnt til hoffjøde av Vilhelm I. I 1802, 1803 og 1804 undertegnet han sine første statslån over 10 millioner gylden til det danske hoff.
Han knyttet tette kontakter til fyrstens viktigste finansrådgiver, Carl Buderus. Under Napoleonskrigene bestakk Buderus den franske generalen Lagrange, for å sikre kurfyrstens verdipapirer på over 15 millioner daler.
Gjennom sine gode kontakter til Buderus og kurfyrsten, som mellom 1806 og 1813 oppholdt seg i eksil i Danmark, utkonkurrerte Rothschild etablerte bankhus og fikk eneansvaret for kurfyrstens handel med verdipapirer og veksler.
Sammen med bankierene Lennap og Lawatz inndrev han renter i hele Europa, og kunne spekulere med pengene han hadde ansvaret for.
Som utallige andre lot også fyrstene av Thurn und Taxis, innehaver av postmonopolet, seg bestikke av Rothschild, og informerte ham om innholdet i viktige brev. Maktforholdet illustreres av følgende anekdote: Rothschild arbeidet ved sitt skrivebord, og sa til fyrsten som kom inn: Ta Dem en stol. Etter noen minutter sa den besøkende: «Jeg er fyrsten av Thurn und Taxis». Hvorpå Rothschild svarte: «Godt, ta Dem to stoler». Fyrsten lærte Rothschild verdien av rask og pålitelig informasjon, og etablerte en egen kurertjeneste.
Nathan i Storbritannia[rediger | rediger kilde]
Fra 1807/1808 kunne han også investere fritt i Storbritannia, og overlot oppgaven til sin sønn Nathan. Nathan hadde reist til Storbritannia rundt århundreskifte. Han etablerte seg først som tekstilhandler i Manchester. Etterhvert brukte Nathan stadig mer tid og krefter på de finansielle problemstillingene ved tekstilkjøp og -salg. Han la ned tekstilhandelen i 1811, og konsentrerte seg nå utelukkende om sin bankvirksomhet, med hovedkontor i London.
London var verdens desidert viktigste finansby, og Napoleonskrigene ga en god anledning til å gjøre gode forretninger for de fem brødrene. Nathan var tredje eldst, men var likevel den dominerende broren i partnerskapet.
Fremgang på kontinentet[rediger | rediger kilde]
Kort før sin død, i 1812, ble Mayer Amschel gjennom en forordning som likestilte de såkalte Schutzjuden med andre borgere, medlem av valgkollegiet i Frankfurt.
Etter Mayer Amschels død skrev Metternichs sekretær: Sie sind gewöhnliche unwissende Juden von ansehnlichem Äußeren. Aber sie sind mit einem bemerkenswerten Instinkt begabt, das Richtige zu wählen und von zwei Richtigen das Bessere. Sie sind die reichsten Leute in Europa.
I det følgende århundre finansierte Rothschild-familien industri, jernbaner og byggingen av Suez-kanalen. Med et spesielt system for statslån gjorde de den franske regjeringen uavhengig av bevilgninger fra parlamentet.
Fire av brødrene ble i 1816 adlet og gitt tittel av baron av den østerrikske keiser Frans I (tidligere Frans II av det tysk-romerske rike). Nathan ble adlet i 1818. Flere medlemmer av familien skrev seg derfor von Rothschild eller de Rothschild. I 1885 ble Nathan Mayer Rotschild II også gitt en britisk barontittel.
Etterhvert som storindustrien og aksjebanker vokste frem, mistet bankhuset Rothschild betydning.[trenger referanse]
Mayer Amschel Rothschild forfattet sitt testament få dager før sin død, og gav et strengt reglement for hvordan familieforetaket skulle ledes:
- Alle nøkkelposisjoner skulle besettes med familiemedlemmer.
- Bare mannlige etterkommere fikk delta i forretningene.
- Den eldste sønnen av den eldste sønnen skal være familieoverhodet, dersom ikke flertallet av familien bestemmer noe annet
- Familiemedlemmene skal gifte seg med sine fettere og kusiner eller tremenninger.
Den andre generasjonen[rediger | rediger kilde]
Rothschilds fem sønner overtok farens bankforretninger. Mens Amschel Mayer beholdt virksomheten i Frankfurt, grunnla de andre sønnene avdelinger i Wien, London, Paris og Napoli.[5]
Amschel Mayer Rothschild (født 1773, død 1855) overtok etter farens død «stamhuset» i Frankfurt, og Frankfurt forble familiens hovedsete.
Salomon Rothschild (født 1774, død 1855) åpnet 1821 en bank i Wien. Han gav bl.a. den østerrikske stat et lån på 900 000 gylden. Statskansleren, fyrst Metternich og huset Habsburg, ble dermed avhengige av ham. Han ble den østerrikske stats viktigste bankforbindelse og en av de største grunneierne. Banken han grunnla eksisterte til 1938.
Nathan Mayer Rothschild (født 1777, død 1836) reiste mellom 1790 og 1800 som tekstilkjøpmann til Manchester. I 1808 grunnla han banken N.M. Rothschild & Sons i London, som fremdeles eksisterer. Nathan investerte Vilhelms soldatpenger i gull fra det britiske Østindiakompaniet, som senere ble brukt til Wellingtons felttog mot Napoleon. Gjennom kjøp og gjenkjøp av «Wellington-aksene» skaffet han seg en formue. Han ble en av de viktigste bankforbindelsene for den britiske regjering, og takket være en effektiv kurertjeneste opprettet med hjelp fra fyrstehuset Thurn und Taxis visste han om Napoleons nederlag før den britiske regjering. Ifølge en av de mest kjente historiene om Rothschild-familien, brukte Nathan denne informasjonen til å innkassere en formue på London-børsen. Ifølge historikeren Niall Ferguson er denne historien imidlertid en myte. Selv om Nathan visste om utfallet av slaget før andre, tapte han store penger på det.
Kalman Rothschild (født 1788, død 1855) reiste på oppdrag fra Salomon i 1821 til Napoli for å overvåke de østerrikske troppenes finanser. Han åpnet Rothschilds sicilianske kontor, som eksisterte til 1863. Kalman kalte seg senere Carl Mayer von Rothschild.
.jpg)
Jakob Rothschild (født 1792, død 1868) var den yngste av brødrene. Han reiste i 1812 til Paris og etablerte der banken Rothschild Frères. Han kalte seg senere James de Rothschild. Som rådgiver for to franske konger ble han en av de mest innflytelsesrike bankierer i landet, og finansierte jernbaner og gruvedrift. Han kjøpte seg også et stort vinslott. I 1983 ble Rothschild Frères overtatt av staten. Siden dengang eksisterer det bare en småbank kalt Rothschild & Cie Banque.
11. juli 1824 giftet Rothschild seg i Frankfurt am Main med Betty Salomon de Rothschild, datteren av sin egen bror Salomon. De fikk fem barn.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Corti, Egon Caesar (1929). Rothschild: et finansdynastis historie. Oslo: Aschehoug.
- ^ «Perspective | Conspiracy theories about the Rothschilds are a symptom. The problem is deeper.». Washington Post (engelsk). 21. mars 2018. Besøkt 27. oktober 2018.
- ^ Morton (1963) s. 19
- ^ Aschehougs konversasjonsleksikon. Oslo: Aschehoug. 1971. s. 559. ISBN 8203061664.
- ^ Butenschøn, Nils A. (1984). Drømmen om Israel: historiske og ideologiske forutsetninger for staten Israel. Oslo: Universitetsforl. s. 52. ISBN 8200068455.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Morton, Frederic (1963). Huset Rothschild: et familieportrett. Oslo: Gyldendal.