Meissenerporselen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Suppeterrin i svaneserviset
Dansere, 1744
Nytt museum og besøkssenter

Meissenerporselen er porselen fra byen Meissen i Sachsen. Her ble det første porselenet i Europa framstilt, og produksjonen har foregått uavbrutt fram til i dag.

Historie[rediger | rediger kilde]

Forhistoria til meissenerporselenet var spesiell. Kort tid før år 1700 var alkymisten Johann Friedrich Böttger (1682-1719)[1][2][3] kommet til Wittenberg fra Berlin for å unnslippe prøysserkongen Fredrik 1.s gulltørst. Han ble straks tatt i tjeneste hos August den sterke, som hadde minst like stort behov for mer gull. Böttger ble internert i Dresden for å vie seg helt til alkymien. Her kom han imidlertid i kontakt med naturforskeren Ehrenfried Walther von Tschirnhaus, som noen år tidligere hadde framstilt en grov etterlikning av det dyrebare kinesiske porselenet, som i et par århundrer hadde vært kjent i Europa. Böttger begynte deretter å eksperimentere med ulike keramiske stoff. En dag omkring årsskiftet 1707/08 kunne Böttger presentere sitt nye, hvite hardporselen for August den sterke. August forsto straks hvilken gullgruve han her hadde fått hand om, og alt den 6. juni 1710 ble Königlich-polnische und kurfürstlich-sächsische Porzellan-Manufaktur Meissen grunnlagt på slottet Albrechtsburg[4] i Meissen. Tretti medarbeidere ble holdt innesperra på slottet for å eksperimentere videre med oppskrifter, brenning, fargestoff og glasur; kurfyrsten ville ikke for noen pris la hemmeligheten lekke ut.

Böttger fikk aldri oppleve å se produktet sitt oppnå europeisk berømmelse; han døde i 1719. Livsverket hans ble videreført av personer som maleren Johann Gregorius Höroldt,[5] som utvikla utallige porselensfarger, og innførte indiskmaleriet og blomstermaleriene. Billedhuggeren Johann Joachim Kaendler[6] modellerte de første figurene i porselen; mange av hans rokokkofigurer har holdt seg uforandra til våre dager, og er fortsatt en bestselger hos Meissen.

Etter at fabrikken de første åra hadde brukt et kurfyrstelig monogram eller bokstavene K.P.M. (Königliche Porzellan Manufaktur) som merke, fant fabrikkinspektør Johann Melchior Steinbrück i 1722 på å bruke de to kryssende sverdklingene i koboltblått som fabrikkmerke. Dette er i dag et av verdens eldste varemerker.

I 1735 ble Sachsens premierminister, grev Heinrich von Brühl, utnevnt til direktør for porselensfabrikken. På hans bestilling arbeidet Kaendler og Johann Friedrich Eberlein i fire år (mellom 1737 og 1741) med det berømte svaneserviset i mer enn 2.000 deler. I 1739 ble metoden med underglasurdekor i koboltblått uteksperimentert, og løkmønsteret fra den gang har vært på produktlista like til i dag.

I 1764 åpna fabrikkens egen tegneskole, og den franske billedhuggeren Michel Victor Acier ble ansatt som modellmester ved sida av Kaendler. I 1817 introduserte Heinrich Gottlieb Kühn (1788-1870) kromgrønn underglasur,[7] som ble tatt i bruk i vinkransmotivet. Ti år seinere kom Kühn med glansgullet.

Utover på 1800-tallet ble de opprinnelige produksjonslokalene på Albrechtsburg stadig mer utilstrekkelige, og i 1865 flytta fabrikken til dagens fabrikkområde i Triebischtal sør for sentrum. I 1907 fullførte porselensfabrikken sitt største prosjekt noensinne – «fyrstetoget» i Dresden – bestående av 25.000 malte veggfliser. I 1929 leverte fabrikken et annet ekstraordinært arbeid med verdens første stembare porselensklokkespill til Frauenkirche i Meissen, og i 2000 kunne den framvise verdens første orgel med piper av porselen.

Varemerke gjennom tidene.

Porselensfabrikken i Meissen har gjennom århundrene vist seg å kunne overleve gjennom skiftende regimer og historiske omveltninger. Under Weimarrepublikken i 1918 ble navnet endra fra Königlich-Sächsischen Porzellan-Manufaktur Meissen til Staatliche Porzellan-Manufaktur Meissen.

I 1940 lanserte fabrikken en minnemedalje i anledning invasjonen av Norge, med teksten «Ti timer i forkjøpet» og dekorert med et vikingskip og et hakekors.[8] Etter krigen nedmonterte sovjetiske styrker fabrikken som krigsbytte. De rett og slett smadret utstyret, hvoretter jernbitene ble fraktet til Leningrad, der de lå og rustet i de følgende år.[9] Produksjonen ble imidlertid ganske raskt gjenopptatt under et nytt styre, og ved DDRs avvikling og Tysklands gjenforening ble fabrikken omorganisert til Staatliche Porzellan-Manufaktur Meissen GmbH, med fristaten Sachsen som eneeier.

Dagens situasjon[rediger | rediger kilde]

Bestanddelene i meissenerporselen er kaolin (65%), kvarts og feltspat. Kaolinet hentes fra verkets eget leirtak i Seilitz[10] 12 km fra Meissen. Leira herfra krever ekstremt høg temperatur ved brenning (1.350°C), men gir til gjengjeld et særlig hardt keramisk stoff med en spesielt hvit overflate, som igjen legger grunnlaget for de skinnende fargene i dekoren. Brenning av ferdig dekorert og glasert vare skjer ved 900°C. I laboratoriet i Meissen oppbevares over 10 000 oppskrifter på ulike farger, strengt hemmeligholdt.

Mønstre som ble formgitt i fabrikkens barndom, er fortsatt blant de mest populære. Berømt er indiskmaleriet med de grønne og røde dragene, Höroldts landskaper og de fargerike kinesiske sommerfuglene – alt med tydelig inspirasjon fra Østen. Av mer selvstendig européisk dekor kan nevnes blomstermaleriene, Meissener Rose, jaktscener, scener etter Watteau og vinlauvet. Omkring forrige århundreskifte skjedde en nyutvikling av former og dekor i jugendstil, som seinere er blitt moderne klassikere.

I dagens sortiment er over 180.000 artikler oppført. Formarkivet omfatter om lag 200.000 ulike modeller fra hele fabrikkens historie. I fabrikkens kunstneriske verksteder foregår en kontinuerlig produktutvikling; et av de nyeste sortimentssegmentene har fått navnet MeissenWelten (= Meissen-verdener). I dag arbeider ca. 870 personer ved porselensfabrikken i Meissen, hvorav 420 i sjølve produksjonen.

Oppskriften på porselenet kunne ikke holdes hemmelig særlig lenge, og snart kom andre fabrikker i andre byer etter: Wien, Sèvres, Fürstenberg og KPM Berlin. Men meissenerporselenet har klart å beholde sitt ry som det vakreste og mest verdifulle.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Linder, Mats: «Johann Friedrich Böttger» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 29. juli 2022 fra [1]
  2. ^ «J.F. Böttger»
  3. ^ «J.F. Böttger»
  4. ^ Albrechtsburg-slottet
  5. ^ Höroldts produkter, Nasjonalmuseet
  6. ^ Tallerken av Kändler, Nasjonalmuseet
  7. ^ H.G. Kühn og den kromgrønne underglasuren
  8. ^ Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende (s. 31-32), Cappelen 1986, ISBN 82-02-09261-2
  9. ^ Mark Mazower: Dark Continent (s. 245), Penguin books, ISBN 0-14-024159-0
  10. ^ Leeberg og Lange: «Kaolin og leire i Messen-området»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]