Teofilantropi
Teofilantroper (av gresk theos, gud, filos, venn, og anthropos, menneske), det vil si Guds og menneskenes venner, var navn på medlemmene av et deistisk samfunn som ble opprettet i 1796 i Paris i den hensikt å gi passende tilknytningspunkt for den tids gudstjenestlig-religiøse behov. I spissen for samfunnet stod et medlem av Frankrikes daværende ledelse, direktoren Louis-Marie de La Révellière-Lépeaux. Den første offentlige sammenkomsten fant sted den 15. januar 1797.
Gud, dygd og udødelighet var det hellige tretall som den nye forsamlingen bekjente seg til. Gud ble betegnet blant annet som «den opphøyde geometer, som forestår det store universets store verksted». Gudstjenesteordningen omfattet taler, sang samt atskillige symbolske handlinger. Man ville ikke værr en «sekt», men gi en kult og en moralundervisning for alle. Direktoriet stilte ti kirker i Paris til den nye kultens disposisjon. Snart fant den tistrømning også i de mindre provinsbyene. Noen folkekirke kunne imidlertid denne kunstlet skapte deistiske kirke til tross for statens beskyttelse ikke bli.
Allerede i 1802 ble foreningen fratatt de offentlige samlingslokalene ved et edikt av davarænde førstekonsul Bonaparte, hvoretter selskapet etterhånden ble fullstendig oppløst.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Albert Mathiez: La théophilanthropie et le culte décadaire (1796-1801). Essai sur l’histoire religieuse de la Révolution. Félix Alcan, Paris, 1904.
- Joseph Brugerette: Les cré religieuses de la revolution (Paris, 1904):
- Giambattista Ferrero: Disamina Filosofica de Dommi e della Morale Religiosa de Teofilantropi (Torino, 1798).
- Thomas Paine: The Age of Reason
- William Hamilton Reid: The Rise and Dissolution of the Infidel Societies in this Metropolis (London, 1800):
- Maurice Tourneaux: Bibliographie de l'histoire de Paris pendant la Révolution (Paris 1890-1900).
- Maurice Tourneaux: Contributions à l'histoire religieuse de la révolution française (Paris 1907);
- Teofilantroper i Nordisk familjebok (2. utgave, 1919)