Anne Neville

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Anne Neville
Anne Neville portrait.jpg
Født11. juni 1456 (juliansk)
Warwick Castle
Død16. mars 1485 (juliansk) (28 år)
Westminster
Gravlagt Westminster Abbey
Ektefelle Rikard III av England, Edward av Westminster
Far Richard Neville, 16. jarl av Warwick
Mor Anne Neville, 16. grevinne av Warwick
Søsken Isabella Neville, hertuginne av Clarence
Barn Edward av Middleham
Nasjonalitet Kongeriket England

Anne Neville (født 11. juni 1456, død 16. mars 1485) var engelsk dronning fra 1483 til sin død, datter av Richard Neville, 16. jarl av Warwick («kongemakeren») og hans hustru Anne Beauchamp.[1] Hun ble først prinsesse av Wales som gift med Edvard av Westminster. Da Edvard døde, ble hun senere gift med Rikard III av England, og ble dronning av England.

Som et medlem av den mektige familien Neville, spilte hun en avgjørende del i rosekrigene som ble utkjempet mellom to rivaliserende familier, huset York og huset Lancaster. Hennes far Warwick forlovet henne som ung pike til Edvard, prins av Wales, som var eneste sønn av kong Henrik IV.[2]

Etter at Edvard døde i 1471, 17 år gammel, ble hun gift med Rikard, hertug av Gloucester, bror av Edvard IV og av George, hertug av Clarence, ektemann av Anne Nevilles eldre søster Isabella. Anne Neville ble dronning da Rikard III overtok tronen i juni 1483 som følge av at han fikk erklært Edvard IVs barn med Elizabeth Woodville erklært illegitime. Anne Neville døde i mars 1485, 28 år gammel av sykdom, fem måneder før sin ektemann. Hennes eneste barn var Edward av Middleham, som døde året før henne, 11 år gammel.[1]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Anne Neville ble født ved Warwick Castle i Warwickshire, som den yngste av de to døtrene til Richard Neville, 16. jarl av Warwick og hans hustru Anne Beauchamp, 16. grevinne av Warwick. Hennes mor var arving til den rike familien Beauchamp-Despenser , og ved hennes død ville hennes arv bli delt mellom hennes to døtre, Isabella (født 1451) og Anne.[1] Hennes far var en av de mektigste adelsmenn i England og den viktigste støttespilleren til huset York. Hennes bestefars søster, Cecily Neville, hertuginne av York, var hustruen til Richard Plantagenet, 3. hertug av York, som hadde krevd den engelske trone for huset York.

Anne Neville tilbrakte mye av sin barndom ved Middleham Castle i North Yorkshire, en av hennes fars eiendommer, sammen med sin eldre søster Isabella. Her møtte de to yngre sønnene til hertugen av York: Rikard, hertug av Gloucester (den framtidige Rikard III) og George, hertug av Clarence, de yngre brødrene til kong Edvard IV. De kom til Middleham for å lære sosiale og politiske ferdigheter nødvendig for en kongelig prins, som to lojale støttespillere av jarlen av Warwick. Fra 1461 og fram til slutten av 1465 deltok særlig Rikard treningen til å bli ridder.[3] Eller muligens siden 1465 og til slutten av 1468.[4] Det er mulig at selv ved dette tidlige stadium var ekteskapsplaner mellom jarlens døtre og de unge hertugene blitt vurdert.[5]

Middleham Castle kom i besittelse av familien Neville i 1270.

Hertugen av York ble drept den 30. desember 1460, men med Warwicks hjelp ble hans eldste sønn gjort til konge som Edvard IV i mars 1461. Anne er nedtegnet som tilstedeværende ved mange betydningsfulle hendelser i løpet av 1460-tallet. Hun var tilstede ved gjenbegravelsen av hennes bestefar, Richard Neville, jarl av Salisbury, ved Bisham Abbey i 1463.[6] Det er også nedtegnet at hun, sammen med sin søster og Rikard av Gloucester, var tilstede ved kroningen av deres onkel George Neville som erkebiskop av York i september 1464 ved Cawood Castle.[6] Anne og hennes familie var tilstede ved dåpen til kong Edvards eldste barn, Elizabeth av York, og bryllupsfesten for kong Edvards søster Margaret av York i 1468 som tredje hustru av hertug Karl I av Burgund.[6]

I juli 1469 ble Isabella gift med Clarence og i juli 1470, etter at jarlen av Warwicks flukt til Frankrike og endring av allianse, ble Anne Neville forlovet til Edward av Westminster, huset Lancasters arving til Englands trone, og hun ble gift med ham mot slutten av det samme året.[2] De ble gift i midten av desember i Bayeux. Ettersom paret var beslektet i fjerde grad av forbudte ledd måtte de få dispensasjon fra paven, noe som ble oppnådde ved å bestike myndighetspersoner ved Vatikanet.[6] Annes ekteskap med Edward overbeviste Clarence at Warwick ikke aktet å fremme hans kongskrav. Han endret side og allierte seg med sine yorkistiske brødre.[7]

Prinsesse av Wales[rediger | rediger kilde]

En framstilling av slaget ved Barnet fra slutten av 1300-tallet.

Jarlen av Warwick, som hadde vært på kant med Edvard IV i en del tid, var forbitret over at kongen ga fordeler til den nye dronningens familie, Woodvillene. I 1469 forsøkte jarlen å få plassert sin svigersønn George på tronen, men fikk motstand fra parlamentet. Etter at et andre opprør mot kong Edvard feilet tidlig i 1470 ble han tvunget til å flykte til Frankrike hvor han allierte seg med det styrtede huset Lancaster det samme året. Med kong Henrik VI fengslet i Tower of London, var den faktiske lederen av huset Lancaster hans dronningen Margaret av Anjou, men hun var mistenksom på Warwicks motiver. For å dempe denne mistenksomme mistilliten ble Anne Neville formelt forlovet til Edward av Westminster, sønnen til Henrik VI og Margaret av Anjou, ved Château d'Amboise i Frankrike. De ble gift i katedralen i Angers, antagelig den 13. desember 1470, noe som gjorde henne til prinsesse av Wales.

Warwick gjeninnsatte Henrik VI på tronen i oktober 1470, men Edvard IV kom tilbake til landet i mars 1471 og besatte London raskt, og kunne ta Henrik VI til fange. Edvard tok med seg den mentalt syke Henrik som fange til slaget ved Barnet som ble utkjempet den 14. april samme år ved Barnet, rett nord for London. Warwick hadde en overlegen hær i antall, og med seg hadde han blant annet sin bror, John Neville, 1. marki av Montagu, og Henry Holland, 3. hertug av Exeter. Under lyet av tåken tidlig om morgenen avanserte Edvards tallmessig underlegne hær, og i forvirringen som fulgte begynte Warwicks hær å flykte, og Warwick selv, sammen med sin bror Montagu var blant de som ble drept.[8] Warwick hadde vært en slik dominerende og innflytelsesrik figur på 1400-tallets engelske politikk at ved hans død var det ingen som i innflytelse, makt og popularitet som kunne ta hans plass. Uten Warwicks innflytelse og støtte gikk huset Lancaster på deres endelige nederlag i slaget ved Tewkesbury den 4. mai i Gloucestershire, selv om enda en gang var tallmessig overlegne.

Margaret av Anjou hadde sammen med Anne gått i land to dager senere, og møtte Thomas, jarl av Devon og Edmund Beaufort, 4. hertug av Somerset, og fikk da høre de forferdelige nyhetene om utfallet av slaget ved Barnet, men de «forsikret at deres sak var langt fra tapt».[9] Devon samlet soldater fra sin tradisjonelle maktbase i Devon og Somerset fra Cornwall.[10] Slaget ved Tewkesbury markerte det endelige nederlag for huset Lancaster og huset Yorks overtak og overtak av tronen. Devon ble drept i kamp, mens Somerset ble henrettet ved halshogging etter kampen, det samme ble hans bror John Beaufort, marki av Dorset, og det samme skjedde med Margaret av Anjous sønn Edward av Westminster, skjønt det er mer uklart hva som skjedde med ham. Enten ble han drept i kamp, eller i henhold til en redegjørelse, en liten gruppe menn under hertugen av Clarence kom over den sørgende prinsen og til tross for at han tryglet om nåde, ble han straks halshogd.[11] Margaret av Anjou og Anne hadde søkt tilflukt i et kloster i nærheten av stedet for slaget og ble arrestert to dager etter. Kong Edvard var nå etablert for godt på tronen mens kong Henrik VI ble drept i Tower of London i mai.[6] Det ble rapportert at Henrik døde av «ren misnøye og melankoli», skjønt Den store krønike av London rapporterte at Rikard, hertugen av Gloucester, var ansvarlig for hans død. Som konstabel av England hadde han antagelig avlevert kong Edvards ordre til konstabel av Tower om å få Henrik drept.[3]

Margaret av Anjou og Anne ble først fraktet som fanger til Coventry hvor de møtte Edvard den 11. mai. Margaret fikk tillatelse å gå i landflyktighet hos sin far i Anjou, mens Anne ble løslatt i varetekten til hennes svoger, hertugen av Clarence, ved Coldharbour House i London.[12] Hennes mor Anne Beauchamp, Warwicks hustru, søkte tilflukt i Beaulieu Abbey i Hampshire. Da krisen roet seg og grevinnen ønsket å bli gjeninnstatt i sine besittelser, nektet Edvard IV henne nødvendig trygghet for å legge fram sin sak. Hun skrev brev til dronning Elizabeth Woodville og flere andre, men uten å komme noen vei.[13]

Anne, som nå var enke, ble et stridsemne mellom George av Clarence og hans bror Richard av Gloucester. Det ble antagelig kjent at Rikard var interessert i å gifte seg med Anne. Clarence var ivrig etter å skaffe seg all arv etter Warwick via sin hustru, Annes søster, og var derfor ikke interessert i å la sin bror gifte seg med Anne. Han kan ha forsøkt å holde henne utenfor syne av broren.[6] Clarence gikk inn i rollen som hennes verge og motsatte seg at hun ble gift. Anne kan ha ønsket en alliert for å få hånd om sin arv. Hun skrev til kong Edvards dronning og til sin mor Jacquetta av Luxembourg, foruten også til prinsesse Elizabeth, hvor hun ba om retten til å kreve hennes halvpart av arven. Hennes forespørsel ble avvist. Hva enn det var av forhandlinger mellom Clarence og hans bror Rikard over arven etter Warwick, førte det til misnøye og strid mellom brødrene og søstrene.[6]

Det er motstridende redegjørelser til hva som siden skjedde, inkludert fortellingen at Clarence skjulte Anne i matbutikk i London, forkledd som en tjener, slik at broren ikke skulle finne henne. Det er hevdet at Gloucester sporet henne opp og eskortert henne til forvaring i kirken St. Martin le Grand i byen York.[14] For å skaffe den endelige godkjennelse fra sin bror George til ekteskapet, ga Rikard avkall på det meste av Warwicks land og eiendommer, inkludert jarledømmene Warwick (som jarlen holdt i retten av sin hustru) og Salisbury, og avga til Clarence posisjonen som Chamberlain, rikshoffmester.[3]

Hertuginne av Gloucester[rediger | rediger kilde]

Den nøyaktige datoen for bryllupet mellom Anne Neville og Rikard, hertug av Gloucester, er ikke kjent, skjønt de fleste kildene er samstemte om at en seremoni skjedde i løpet av våren 1472 i kapellet til sankt Stefan i Westminster Palace.[15][16] De ble gift en gang mellom mars 1472 og ikke senere enn juli 1474. To lover i parlamentet i 1474 delte arven etter Warwick ved å sette til side rettighetene til Annes mor, og således tillot Anna og søsteren til å arve. Clarence tok alt av jarlen av Warwicks besittelser, unntatt Neville-landene i nord som ble gitt til Rikard av Gloucester.[6]

Paret tok bolig i de familiære omgivelsene av Middleham Castle i Yorkshire, etter at Rikard var blitt utnevnt til guvernør i nord på kongens vegne. Ved dette ekteskapet ble Anne titulert som hertuginne av Gloucester. De fikk bare ett barn, Edward, født ved Middleham etter sigende en gang i 1473, skjønt også sannsynlig i 1476.[17] Annes mor, Anne Beauchamp, kom til sin datters husholdning i 1473 etter at Rikard hadde fått kongens tillatelse til å løslate sin svigermor fra hennes bevoktede forvaring.[3] I juli 1476 var Anne tilstede ved nybegravelsen av Rikards far og bror ved kirken for jomfru Maria og allehelgen i Fotheringhay.[6][18] I 1478 arvet hun herredømmet av Glamorgan i Wales. Tittelen hadde blitt holdt av hennes far og ved hans død hadde den gådt til Annes eldre søster Isabella Neville, hertuginne av Clarence. Kvinner unne ikke være lord, herre, i egen rett, og tittelen ble derfor øyeblikkelig overført til Isabellas ektemann, George, hertugen av Clarence. Ved hans død i februar 1478 gikk tittelen til Anne og derfor til hennes ektemann Rikard fram til hans død da den ble videreført til den nye konge, Henrik VII av England.[19]

Dronning av England[rediger | rediger kilde]

Samtidig illustrasjon i manuskriptet Rous Roll av Rikard III, hans dronning Anne Neville, og deres sønn Edward,prins av Wales.

Den 9. april 1483 døde Edvard IV plutselig og Annes ektemann Rikard ble utnevnt til Lord Protector, rikstforstander, for sin 12 år gamle nevø Edvard V. Den 5. juni kom Anne fra York til London for å være sammen med ham. Den 25. juni 1483 ble Edvard og hans søsken erklært som illegitime og Rikard overtok tronen som kong Rikard III av England. Anne ble kronet ved siden av sin ektemann den 6. juli 1483 av Thomas Bourchier, erkebiskop av Canterbury, i den første felles kroningsseremoni på 175 år. Bort imot all adel i England var tilstede ved det storstilte skuet.[20][21] Rikard og Annes sønn Edward av Middleham ble kronet som prins av Wales i katedralen York Minster den 8. september 1483 etter deres kongelige reise over England,[22] og en plakett som minnes hendelsen kan bli sett på nordsiden av katedralen.[23]

Anne synes også å ha kommet godt ut av det med sin svigermor, Cecily Neville, hertuginnen av York, som hun diskuterte religiøse verker, slike som skriftene tilMechthild fra Hackeborn.[24] Det er kjent at hun eide en bok av den tyske helgenen, Booke of Gostlye Grave ettersom hun hadde signert den «Anne Warrewyk».[6] Anne gjorde sitt hjem ved Greenwich utenfor London. De fleste av de som tjenestegjorde i hennes husholdning var medlemmer av småadelen fra den tiden hun var hertuginne av Gloucester. Våren 1484 kom Edvard IVs fem døtre for å bo hos henne. Hun hadde også omsorgen av sin søsters to barn, Edward, jarl av Warwick, og Margaret da begge foreldrene deres var døde. I mars 1484 utvidet og utrustet hun Queens' College ved Universitetet i Cambridge med inntekter fra hennes mors eiendommer. Ved juli 1484 tok hun tittelen som grunnleggeren av lærestedet.[6]

Glassmaleri som framstiller Rikard III og Anne Neville i Cardiff Castle

Edward av Middleham døde brått i april 1484 ved Sheriff Hutton mens hans foreldre var i Nottingham på reise for å besøke ham. Både Anne og Rikard var overveldet av sorg over nyheten.[25] Anne var særdeles hjerteknust, og ble alvorlig syk noen få måneder senere.

Etter at hennes sønn døde rundt 11 år gammel, ble Edward adopterte da han var nevø av dem begge. Rikard III gjorde gutten til sin forventede arving, men gutten ble senere beskrevet i nedtegnelser som «enkel til sinns» eller noe tilbakestående, men det hviler kun på en enkel kilde.[26] Etter Anne Nevilles død utnevnte Rikard III en annen nevø, John de la Pole, jarl av Lincoln som sin arving.

Død[rediger | rediger kilde]

Anne Neville døde den 16. mars 1485, antagelig av tuberkulose, ved Westminster. Den dagen hun døde var det en formørkelse,[27] som ble oppfattet av enkelte som et varsel om hennes ektemanns fall fra guddommelig nåde.

Hun ble gravlagt i Westminster Abbey i en umerket grav til høyre for høyalteret, ved siden av døren til Bekjennerens kapell.[28] Det ble sagt at Rikard III gråt ved hennes gravferd.[29]

Uansett var rykter hevdet at han hadde forgiftet henne for å kunne gifte seg med hennes niese Elizabeth av York. Rikard sendte Elizabeth vekk fra hoffet og til Sheriff Hutton, og nektet offentlig for disse ryktene den 30. mars 1485 under forsamling av adelige han samlet i London. Han tiltalte dem «i en høy og bestemt stemme» hvor han «vist sin sorg og misnøye av nevnte [rykter] og sa det aldri hadde vært i hans tanker eller i hjerte så tungt som det kunne være…»[30] Det er ingen grunn til å tvile på at hans sorg over sin hustrus død var ekte.[31] Dokumenter som senere ble funnet i de kongelige arkiver i Portugal viser at kort tid etter Annes død sendte Rikards ambassadører en formell henvendelse for å forhandle om et dobbelt ekteskap mellom Rikard og den portugisiske kongens søster Johanna (som var i slekt med huset Lancaster),[32] og Elizabeth av York med Joannas fetter, hertug Manuel (den framtidige kong Manuel I av Portugal).[33]

Det var ikke satt opp noen minnesmerke for dronning Anne før i 1960 da en bronseplakett ble reist på en vegg i nærheten av hennes grav av foreningen Richard III Society.[34]

Teater og film[rediger | rediger kilde]

Anne Neville opptrer i tre scener i William Shakespeares historiske drama Richard III 1592-93 (The Tragedy of King Richard the Third). I Akt I, scene 2, overtaler Rikard henne til å gifte seg med ham. I Akt IV, scene 1, rett før Rikards kroning, møter Anne Neville enken til Edvard IV og klager over sin posisjon. I Akt V, scene 3, er Anne Neville en av de spøkelser som opptrer for Rikard III.

I filmatiseringer av dette stykket har hennes rolle blitt spilt av:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c O’Brien, Anne (januar 2011): «Who was Anne Neville? The Facts», On the Tudor Trail.
  2. ^ a b Wagner, John A. (2001): Encyclopedia of the Wars of the Roses, ABC-CLIO, s. 171.
  3. ^ a b c d Kendall P.M. (1955): Richard III, opptrykk som Kendall, Paul Murray (2002): Richard the Third. W. W. Norton. ISBN 978-0-393-00785-5, s. 608.
  4. ^ Baldwin, David (2012): Richard III, Amberley Publishing, ISBN 978-1445601823, s. 288
  5. ^ Licence, Amy (2013): Anne Neville: Richard III's Tragic Queen. Amberley Publishing, ISBN 978-1-4456-1153-2, s. 63. Sitat: «Young aristocrats were often sent away to be raised in households of their intended future partners.»
  6. ^ a b c d e f g h i j k Abernethy, Susan (12. juni 2015): «Anne Neville, Queen of England», The Freelance History Writer
  7. ^ Lewis, Jone Johnson : «Anne Neville Queen of England», ThoughtCo
  8. ^ Castelow, Ellen : «The Battle of Barnet», Historic UK
  9. ^ Lander, J.R. (1988): Government and Community: England 1450-1509, Great Britain (repr,), s. 272
  10. ^ Hicks, M.A. (2012): The Wars of the Roses, Totton, s. 204; Ross, C. (1975): Edward IV, Trowbridge, s. 169
  11. ^ Castelow, Ellen : «The Battle of Tewkesbury», Historic UK
  12. ^ «Coldharbour House», National Garden Scheme
  13. ^ Hilton, Lisa (2008): Queens Consort, England's Medieval Queens. Great Britain: Weidenfeld & Nichelson, ISBN 978-0-7538-2611-9, s. 444.
  14. ^ Croylandkrøniken, s. 469-470, hvor Clarence «caused the damsel (Anne) to be concealed in order that it might not be known by his Brother where she was; as he was afraid of a division of the Earl's property, which he wished to come to himself alone in right of his wife, and not be obliged to share it with any other person.» Rikard skal imidlertid ha «discovered the Young lady in the city of London disguised in the habit of a cookmaid; upon which he had her removed to the sanctuary of St. Martin's", omtalt i Kendall, Paul Murray (1955): Richard III
  15. ^ Cannon, John; Hargreaves, Anne (2009): The Kings and Queens of Britain, OUP Oxford, ISBN 978-0-19-158028-4, s. 246–.
  16. ^ Marek, Miroslav: «Anjou 7», Genealogy.euweb.cz.
  17. ^ Blunt, John Henry (1875): Tewkesbury Abbey and its associations, London: Simpkin, Marshall, and Co.
  18. ^ Aberneth, Susan (13. februar 2015): «St Mary the Virgin and All Saints Church in Fotheringhay», The Freelance History Writer
  19. ^ Chrimes, Stanley Bertram (1999): Henry VII, Yale University Press, ISBN 978-0-300-07883-1, s. 248.
  20. ^ «Westminster Abbey, Richard III», Westminster Abbey
  21. ^ Sutton, Anne F.; Hammond, P. W. (1983): The Coronation of Richard III: The Extant Documents, Alan Sutton, ISBN 978-0-904387-85-8, s. 500
  22. ^ York City Records
  23. ^ «York Minster during the time of Richard III» Arkivert 7. november 2017 hos Wayback Machine., York Minster
  24. ^ Hilton, Lisa (2008): Queens Consort: England's Medieval Queens, Weidenfeld & Nicolson, ISBN 9780297852612, s. 456.
  25. ^ Lewis, Matthew (2015): The Wars of the Roses: The Key Players in the Struggle for Supremacy, Amberley Publishing Limited, ISBN 978-1-4456-4636-7, pp. 64–. Sitat: «On hearing the news of this, at Nottingham, where they were then residing, you might have seen his father and mother in a state almost bordering on madness, by reason of their sudden grief».
  26. ^ «Edward Plantagenet», Tudor Place
  27. ^ «Catalog of Solar Eclipses: 1401 to 1500», Eclipse.gsfc.nasa.gov
  28. ^ «Anne Neville, wife of Richard III» Arkivert 2016-09-18, hos Wayback Machine., Westminster Abbey
  29. ^ Hicks, Michael (2006): Anne Neville: Queen to Richard III, Tempus, s. 196.
  30. ^ Watney, Frank D.; Lyell, Laetitia (2012): Acts of Court of the Mercers' Company 1453-1527. Cambridge University Press. ISBN 978-1-107-68164-4. Oppslag for 31. mars 1485
  31. ^ Hicks, Michael (2006): Anne Neville: queen to Richard III, Tempus.
  32. ^ Joanna avviste flere frierier og ble aldri gift, og i 1475 gikk hun kloster i Aveiro hvor hun levde i bønn og bot.
  33. ^ Ashdown-Hill, John (2012): The Last Days of Richard III and the Fate of His DNA. History Press Limited. ISBN 978-0-7524-9205-6.
  34. ^ Richard III Society

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hicks, Michael (2006): Anne Neville: Queen to Richard III, Tempus.
  • Licence, Amy (2013): Anne Neville, Richard III's Tragic Queen, Amberley

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Anne Neville – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons