Slaget ved Blore Heath

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Blore Heath
Konflikt: Rosekrigene
Dato 23. september 1459
Sted Blore Heath
Resultat
Yorkistene seiret
Parter
Lancashire rose.png Huset Lancaster Yorkshire rose.png Huset York
Kommandanter
James Touchet, Lord Audley ogJohn Sutton, 1. baron Dudley Richard Neville, 5. jarl av Salisbury
Styrker
6000–12 000 3000–6000
Tap
Ca. 2000 Ca. 1000

Slaget ved Blore Heath var det første store slaget under rosekrigene. Det ble utkjempet 23. september 1459 ved Blore Heath i Staffordshire, omkring 3 km øst for Drayton i Shropshire.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Første slag ved St. Albans i 1455 var det første slaget i krigene, men det var en langt mindre omfattende trefning. Omkring 5000 soldater var involvert, men langt de fleste var ikke i kamp, og tapstallene var lave. Etter slaget kom man frem til et kompromiss, og det gikk fire år før det igjen kom til en trefning på slagmarken. Begge sider ble i løpet av denne perioden stadig mer skeptiske til hverandre og begynte å rekruttere større hærer.

Dronning Margaret av Anjou fortsatte å samle støtte for Henrik VI blant adelen, mens Richard Plantagenet, 3. hertug av York på sin side også hadde lett for å finne støttespillere, til tross for de strenge straffene for høyforræderi.

I september 1459 trengte en yorkiststyrke fra Middleham Castle i Yorkshire, ledet av Richard Neville, 5. jarl av Salisbury, å gå til Ludlow Castle i Shropshire for å slutte seg til en styrke der. De gikk sørvestover gjennom Midlands, og dronningen beordret James Touchet, Lord Audley til å samle en styrke og avskjære dem.

Slagoppstillingen[rediger | rediger kilde]

Audley stilte opp for et bakhold på Blore Heath. På morgenen de 23. september, festen for St. Tekla, stilte han opp mellom 6000 og 12 000 mann bak en stor hekk som gikk langs den sørvestlige kanten av sletten.

Yorkistenes speidere så lancastrianernes bannere over toppen på hekken, og advarte straks Salisbury. Yorkiststyrken på 3000 til 6000 mann innså raskt at det var en langt større styrke som ventet på dem. Salisbury fikk sine soldater i slagorden, rett utenfor rekkevidde for lancastrianernes langbuer. For å sikre høyreflanken stilte han opp vognene i trenet som et improvisert forsvarsverk. Mange av yorkistsoldatene skal ha kysset bakken, sikre på at dette var stedet hvor de ville komme til å dø.

Mellom de to styrkene lå omkring 300 meter med ufruktbart myrlandskap. Foran Audleys stilling rant en bekk med sterk strøm og bratte sider, som gjorde det tilsynelatende umulig å innta stillingen.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Begge siders ledere forsøkte først å forhandle for å unngå blodsutgydelse. Da dette mislyktes åpnet slaget, på den måte som var vanlig i middelalderen, med en duell mellom styrkenes langbueskyttere. Ettersom de to styrkene sto så langt fra hverandre at de var utenfor buenes effektive rekkevidde, hadde dette liten virkning.

Salisbury var klar over at et angrep over bekken ville være selvmord og forsøkte å få fienden til å gå til angrep. Han trakk tilbake deler av sin midtre gruppe, langt nok til at lancastrianerne trodde at de hadde slått retrett. Lancastrianerne svarte med en kavaleriangrep, og Salisbury gav ordre om å snu og møte angrepet mens de krysset bekken. Det er mulig at det ikke var Audley selv som gav denne orden, som vendte situasjonen til yorkistenes fordel. Angrepet resultaterte i store tap for lancastrianernes kavaleri.

Lancastrianerne trakk seg tilbake og angrep så igjen, muligens for å redde sårede. Denne gang klarte mange av dem å krysse bekken, og det oppsto intense kamper. Lord Audley falt, muligens drept av sir Roger Kynaston.

Etter Audleys død tok John Sutton, 1. baron Dudley over kommandoen og beordret et angrep med omkring 4000 fotsoldater. Dette slo feil, og omkring 500 av soldatene gikk over til yorkistene og begynte å angripe sine tidligere kampfeller. Dermed raste den siste forsvarsviljen hos lancastrianerne sammen, og yorkistene kunne bare rykke frem for å fremtvinge en kaotist retrett. Retretten fortsatte gjennom natten, da yorkistee fulgte etter mange kilometer.

Salisbury var engstelig for at det fantes lancastrianske forsterkninger i området, og prioriterte å gå raskt mot Ludlow. Han slo leir på en ås, som senere har fått navn etter ham, ved Market Drayton. For å narre fienden betalte han en lokal munk for å oppholde seg på Blore Heath gjennom natten, og fyre av en kanon med jevne mellomrom for at eventuelle lancastrianerne skulle tro at kampen fortsatt var i gang.

Det er antatt at minst 3000 falt i slaget. Lokale legender forteller at Hempmill Brook, bekken som renner over slagmarken, var rød av blod i tre dager.

En annen legende forteller av Margaret av Anjou så slaget fra et kirketårn i Mucklestone, og at hun flyktet da hun innså nederlaget. Hun skal ha fått smeden William Skelhorn til å snu skoene på hesten for å hindre speidere fra yorkistene i å finne henne. Smedens ambolt er bevart på kirkegården til minne om dette.

Et kors ble reist på slagmarken på stedet hvor Audley falt. Dette ble erstattet med et steinkors i 1765 og det er kjent som Audley's Cross. Audley ble gravlagt i Darley Abbey i Derbyshire.

Hvert år blir slaget gjenskapt på Blore Heath av historieentusiaster.