London Heathrow lufthavn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
London Heathrow lufthavn
London Heathrow Airport
{{{navn}}}
IATA: LHR – ICAO: EGLL
Basisdata
Flyplasstype Sivil
Operatør BAA plc
Betjener London, Storbritannia
Høyde 25 m / 83 ft
Rullebane(r)
Retning Lengde Banedekke
m ft
09L/27R 3 901 12 799 Asfalt
09R/27L 3 660 12 008
Statistikk (2006)
Passasjerer 67 527 923
Flybevegelser 477 048
Nettside
www.heathrowairport.com/

Sjekk lokale AIP for siste oppdateringer

Heathrow lufthavn (IATA: LHR, ICAO: EGLL), oftest omtalt kun som Heathrow, er Londons største lufthavn, og den travleste lufthavna i Storbritannia. Den ligger i Hillingdon, som er Londons vestligste bydel.

På verdensbasis er Heathrow den tredje travleste i totalt antall passasjerer, men på grunn av det store antallet mellomlandinger har den det høyeste antall internasjonale passasjerforflytninger. I Europeisk sammenheng var Heathrow i 2004 verdensdelens travleste lufthavn i antall passasjerer, og tredje travlest i antall fly som lettet og landet.

Historie[rediger | rediger kilde]

Heathrow ble grunnlagt i 1930-årene som Great Western Aerodrome på en eiendom kjøpt inn fra sognepresten i Harmondsworth. Den var da en privat flystripe eid av Fairey Aviation, og ble mest brukt til testflyvninger. Den fikk noe senere navn etter den lille landsbyen Heathrow, som ble fullstendig fjernet for å gi plass til en større lufthavn. Den opprinnelige flyplassen lå omtrent der terminal 3 ligger i dag. Den hadde ingen kommersiell trafikk, og Croydon Airport fortsatte en tid å være Londons hovedflyplass.

I 1944 ble Heathrow tatt over av Luftfartsministeriet. Harold Balfour, som var underminister for luftfart 19381944 skrev i 1973 i sin selvbiografi Wings over Europe at han bevisst hadde villedet regjeringskomitéen om at oppkjøpet var nødvendig for at Heathrow skulle kunne tas i bruk som base for bombefly. Hans egentlige plan var å ta den i bruk til sivil luftfart, og ved å bruke en nødrekvisisjon i krigstid kunne oppkjøpet gjøres billig og enkelt. Royal Air Force brukte den aldri, og 1. januar 1946 ble kontrollen overlatt til ministeriet for sivil luftfart. Den første sivile flyvningen fant sted samme dag og gikk til Buenos Aires med mellomlanding for tanking av drivstoff i Lisboa.

31. mai 1946 ble Heathrow lufthavn åpnet fullt ut for sivil trafikk. Innen 1947 var tre rullebaner på plass, og flere var under bygging. De gamle banene var bygget for propellfly, og de var derfor korte. De gikk også på kryss og tvers av hverandre, slik at man kunne lande og lette uansett vindforhold. Den første betongblokken i en moderne rullebane ble lagt av dronning Elizabeth II i 1953. To år senere åpnet hun den første terminalbygningen, som nå er terminal 2. Dagens terminal 3 ble tatt i bruk kort tid etter. Plasseringen av disse, midt på området, har senere gjort det vanskelig å utvide. Grunnen til at man la dem slik var at man ikke regnet med noe særlig behov for parkeringsplasser, ettersom de som hadde råd til å fly også hadde sjåfører.

I 1977 ble Londons undergrunnsbane utvidet til Heathrow. Dermed ble det mulig å kjøre med Piccadilly-linjen til London sentrum på litt under en time.

Terminal 4 ble bygget et stykke unna de tre eldre, sør for den sørlige rullebanen. Den åpnet i 1986, og ble basen til det da nylig privatiserte British Airways. I 1987 ble British Airport Authority også privatisert, og det nye selskapet BAA plc tok over driften av syv lufthavner, inkludert Heathrow.

I 2008 åpnet Terminal 5, Heathrows største terminal, hvilken ble ny basen til British Airways.

Terrorisme[rediger | rediger kilde]

I 1994 ble Heathrow over en periode på seks dager rammet av terrorangrep tre ganger. 8. mars, 10. mars og 13. mars avfyrte Det provisoriske IRA 12 improviserte morterbomber mot flyplassen. De direkte skadene var små, og ingen mennesker eller fly ble skadet, men de økonomiske konsekvensene av at trafikken ble stoppet var enorme. Mange ble særlig skremt av at dronningen hadde blitt flydd til Heathrow av RAF nettopp den 10. mars, og dermed var ubehagelig nær angrepet.

I februar 2003 ble enheter fra den britiske hæren utplassert på Heathrow sammen med 1 000 ekstra polititjenestemenn på grunn av etterretningsrapporter om at Al-Qaida hadde planer om å avfyre bakke-til-luftraketter mot britiske eller amerikanske fly.

Flyulykker forbundet med Heathrow[rediger | rediger kilde]

Den 8. april 1968 tok en motor fyr på BOACs Boeing 707 G-ARWE til Australia via Singapore rett etter at flyet hadde lettet. Motoren falt av og havnet i Queen Mother-reservoaret i Dachet, og vingen tok fyr. Flyet landet med en brennende vinge, og brannen kom helt ut av kontroll på bakken. Fire passasjerer og en flyvertinne omkom, mens 122 overlevde.

Den 18. juni 1972 krasjet British European Airways flight BE548 til Brussel, en Hawker Siddeley Trident-1C, omkring to og et halvt minutt etter å ha lettet. Det falt ned på et jorde nær Staines. Alle 109 passasjerer og ni mannskapsmedlemmer omkom i det som ble kjent som Stainesulykken.

Den 23. juni 1985 eksploderte Air India flight 182 på ruten Montreal-London-Delhi-Mumbai i luften over Atlanterhavet vest for Irland. Alle om bord omkom.

Den 21. desember 1988 ble Pan Am flight 103 på ruten Frankfurt-London-New York-Detroit sprengt av en terrorbombe over Lockerbie i det sørlige Skottland. Alle om bord og flere mennesker på bakken omkom.

Terminaler og destinasjoner[rediger | rediger kilde]

Flykø på Heathrow

Terminal 1[rediger | rediger kilde]

Terminal 2[rediger | rediger kilde]

En ny Terminal 2 er i konstruksjon og er ventet til åpna i 2014.


Terminal 3[rediger | rediger kilde]

Terminal 3 has a large centralised waiting/shopping area
Departures area in Terminal 3

Terminal 4[rediger | rediger kilde]

Terminal 4

Terminal 5[rediger | rediger kilde]

Terminal 5, åpnet i 2008.
  • British Airways (Aberdeen, Abu Dhabi, Abuja, Accra, Alicante, Almaty, Amsterdam, Athen, Atlanta, Bahrain, Baltimore/Washington, Belfast, Bangalore, Bangkok-Suvarnabhumi, Barcelona, Basel/Mulhouse, Beijing, Belgrade Bergen, Berlin-Tegel, Bologna, Boston, Brussel, București, Buenos Aires-Ezeiza, Calgary, Cape Town, Chengdu, Chennai, Chicago-O'Hare, Dallas/Fort Worth, Delhi, Denver, Doha, Dubai, Düsseldorf, Edinburgh, Entebbe, Frankfurt, Freetown, Genève, Glasgow-International, Grand Cayman, Göteborg-Landvetter, Hamburg, Hongkong, Houston-Intercontinental, Hyderabad, Ibiza, Istanbul-Atatürk, Jeddah, Johannesburg, Kiev-Boryspil, Kuwait, København, Lagos, Larnaca, Las Vegas, Leeds/Bradford, Los Angeles, Luanda, Madrid, Manchester, Mexico by, Miami, Milano-Linate, Milano-Malpensa, Monrovia, Montréal, Moskva-Domodedovo, Mumbai, München, Muscat, Nairobi, Nassau, New York-JFK, New York-Newark, Newcastle, Nice, Oslo-Gardermoen, Palma, Paris-Charles de Gaulle, Paris-Orly, Philadelphia, Phoenix, Pisa, Providenciales, Rio de Janeiro-Galeão, Riyadh, Roma-Fiumicino, São Paulo-Guarulhos, St Petersburg, San Diego, San Francisco, Seattle/Tacoma, Seoul, Shanghai-Pudong, Singapore, Sofia, Stavanger, Stockholm-Arlanda, Stuttgart, Sydney, Tokyo-Narita, Toronto-Pearson, Toulouse-Blagnac, Tripoli, Vancouver, Venezia, Washington-Dulles, Zagreb, Zürich)
  • Iberia (Madrid)

Adkomst[rediger | rediger kilde]

Heathrow rail links.png

Heathrow lufthavn betjenes av et stort utvalg rutegående trafikk. I tillegg til langdistanse-, lokal- og ekspressbusser, trafikkerer undergrunnsbanens Piccadilly-linje tre stasjoner; Heathrow Terminals 1, 2, 3, Heathrow Terminal 4, og Heathrow Terminal 5. Piccadilly-linjen tar lengre tid en andre togtilbud, men kjører til gjengjeld gjennom noen av de mest populære turistdestinasjonene i det sentrale London, og er langt rimeligere enn de andre tilbudene. Flytogtilbudet Heathrow Express betjener de samme stasjonene, og kjører til Paddington i det sentrale London på 15 minutter. Lokaltogtilbudet Heathrow Connect betjener også flyplassen, og følger den samme ruten inn til London, men stopper ved stasjoner underveis, og har rimeligere billetter.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Mal:Flyplasser i England