S-400 (missil)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
S-400 Triumf
С-400 «Триумф».JPG
S-400 Triumf under Seiersparaden i Moskva i 2015
Type: Mobilt overflate-til-luft-missilsystem
Varianter: 40N6, 48N6, 9M96 og 9M96E2
Rekkevidde: 400 km (40N6)
250 km (48N6)
120 km (9M96E2)
40 km (9M96E)
Ytelse: Maks. flyhøyde: 35 km (9M96)
Makshastighet: Mach 6,2 (48N6)
Mach 2,9 (9M96E2)
Mach 2,3 (9M96E)
Lengde: 7,5 m
Diameter: 0,52 m (48N6)
0,24 m (9M96)
Vekt: 1 800–1 900 kg (48N6)
420 kg (9M96)
Nyttelast: 140−180 kg (48N6)
24 kg (9M96)
Produsent: Fakel Machine-Building Design Bureau
I bruk siden: 28. april 2007[1]
Stater: Russland Russland

S-400 Triumf under forberedelsene til Seiersparaden i Moskva i 2010

S-400 Triumf (russisk: C-400 «Триумф», «Triumf»; NATO-kallenavn: SA-21 Growler), tidligere kjent som S-300PMU-3, er et moderne og avansert luftvernmissilsystem utviklet av den russiske våpenprodusenten GSKB Almaz-Antej. Systemet er en videreutvikling av S-300-familien og ble utviklet i 1990-årene. Det ble satt i aktiv tjeneste i Russlands væpnede styrker 28. april 2007.

S-400 benytter tre forskjellige missiler for å dekke sitt spekter av rekkevidder. Disse missilene omfatter det ekstremt langtrekkende 40N6, det langtrekkende 48N6 og mellomdistansemissilet 9M96. Russland har per 2015 minst 14 S-400-systemer i aktiv beredskap til enhver tid og mer enn 152 operative S-400-enheter fordelt over hele landet.[2]

S-400-missilsystemet beskytter først og fremst russiske storbyer som Moskva og St. Petersburg, men alle enheter er mobile og kan utplasseres nesten hvor som helst på land. S-400-systemene ble midlertidig utplassert i Sochi under Vinter-OL 2014. Etter den tyrkiske nedskytningen av et russisk bombefly av typen Sukhoj Su-24M over grenseområdet mellom Syria og Tyrkia den 24. november 2015 besluttet Russland å utplassere S-400-enheter ved Khmeimim-flybasen i Syria, der russiske kampfly opererte fra i sin offensiv mot Den islamske staten.[3]

Mål[rediger | rediger kilde]

S-400 kan brukes effektivt mot følgende typer mål[trenger referanse]:

  • Strategiske bombefly som for eksempel B-1, FB-111 og B-52H
  • Spesialfly for elektronisk krigføring som for eksempel EF-111A og EA-6
  • Rekognoseringsfly som for eksempel TR-1
  • Fly med tidlig varslingsradar som for eksempel E-3A og E-2C
  • Kampfly som for eksempel F-15, F-16, F-35[4] og F-22
  • Stealthfly som for eksempel B-2 og F-117A
  • Strategiske kryssermissiler som for eksempel Tomahawk
  • Ballistiske missiler (med rekkevidde opptil 3 500 km[5])

Brukere[rediger | rediger kilde]

Nåværende brukere[rediger | rediger kilde]

Fremtidige brukere[rediger | rediger kilde]

Potensielle brukere[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «ЗРС С-400 Триумф» (russisk). S400.ru. Besøkt 29. oktober 2013. [død lenke]
  2. ^ «Россия готовится к новым звездным войнам». vpk.name (russisk). 
  3. ^ «Russia Deploys S-400 Anti-aircraft System in Syria». Haaretz.com (engelsk). 26. november 2015. 
  4. ^ «- .name» (russisk). Besøkt 14. november 2014. 
  5. ^ «С-400 "Триумф", зенитная ракетная система». Arms Expo (russisk). Arkivert fra originalen 23. mars 2011. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]