Libertarianisme

Libertarianisme (også kalt ny-liberalisme) er en retning innenfor politisk filosofi som vektlegger individuell frihet, spesielt friheten til å handle og uttrykke seg. Begrepet libertarianisme inkluderer forskjellige synspunkter og organisasjoner, som har til felles at de vil minimere eller eliminere staten og har som mål å maksimere individuell frihet.

Libertarianske tankeskoler er uenige i hvilken grad staten bør reduseres. Minarkister fremmer reduksjon av staten hvor dens eneste oppgaver blir å beskytte mot aggresjon, tyveri, kontraktbrudd, og bedrageri, mens anarkister mener staten bør avskaffes. I tillegg støtter enkelte tankeskoler individets eiendomsrett over land og naturressurser som tidligere ikke er eid, mens andre tankeskoler avviser individuell eie og ofte støtter kollektiv eie i stedet. Disse to polene betegnes ofte som høyre-libertarianisme og venstre-libertarianisme.

«Høyre-libertarianisme» har blitt beskrevet som den mest kjente formen for libertarianisme. Sett bort fra denne kategoriseringen, avviser libertarianere ofte å bli kategorisert som enten «høyre» eller «venstre».

Overblikk

Libertarianere har ofte forskjellige synspunkter når det gjelder behandlingen av eiendomsrett, spesielt når det gjelder naturressurser, hvor noen libertarianere fremmer retten til privat eiendom, mens andre mener at privat eiendom bør unngås, da det er uforenlig med grunnleggende prinsipper i libertarianismen. Respektivt skiller man mellom disse to gruppene som høyre-libertarianere og venstre-libertarianere.

Minarkister fremmer en minimal stat, mens anarkokapitalister mener aggresjon kan bekjempes uten staten. Libertarianske sosialister mener frihet best oppnås gjennom en desentralisering for å gi arbeiderne mer makt, hvor resultatet blir eliminasjonen av både staten og private kapitalistiske organisasjoner, som de anser som institusjonalisert tvang.

Økonomen Karl Widerquist beskriver venstre-libertarianere og libertariansk sosialisme som to distinkte ideologier, som begge beskriver seg selv som «libertarianisme». Men mange har satt skillet mellom høyre-libertarianisme og venstre-libertarianisme som beslektede former av libertariansk filosofi. Libertarianisme har også blitt assosiert med anarkisme (de er også brukt som synonymer), spesielt utenfor USA. Blant libertarianere forblir anarkisme en av de største grenene.

Beskrivelser av store libertarianere

Filosofen Roderick T. Long definerer libertarianisme som «enhver politisk posisjon som fremmer en radikal redistribusjon av makt (enten total eller semitotal) fra den tvangsutøvende staten til frivillige assosiasjoner mellom frie individer, enten om 'frivillig samhandling' finner sted i det frie markedet eller hos kollektive samarbeid.» David Boaz, som er libertarianer, forfatter, og visepresident av Cato Institute, skriver at «libertarianisme er synspunktet at hvert individ har retten til å leve sitt liv på hvilken måte han ønsker, så lenge han respekterer de samme rettighetene hos andre.» og at «libertarianere forsvarer hver persons rett til liv, frihet og eiendom – rettigheter som mennesker hadde fra begynnelsen av, før stater ble til.»

Historie

I 1700-tallets opplysningstid, ble «liberale» ideer spredt gjennom Europa og Nord-Amerika; de utfordret monarkiet og kirken og understreket fornuften, vitenskap, individuell frihet, fritt marked, den regjertes samtykke og statens begrensninger.

Ord som liberal og libertarianisme kommer fra den latinske «liber» som betyr «fri». Begrepet libertarianisme ble først brukt sent i opplysningstiden til å referere til dem som trodde på fri vilje, i motsetning til determinisme. Den første dokumenterte bruken av ordet forekom i 1789, da William Belsham brukte det i en diskusjon om fri vilje i motsetning til determinisme.

Bruken av ordet «libertarianer» til å beskrive et politisk synspunkt kan spores tilbake til det franske ordet «libertaire» som ble opprettet i 1857 av den franske anarko-kommunisten Joseph Déjacque. Han brukte begrepet for å skille mellom hans libertariansk-kommunistiske tilnærmelse til mutualisme fremmet av Pierre-Joseph Proudhon. Altså, libertarianisme har blitt brukt som et synonym for venstrefløy-anarkisme eller libertariansk sosialisme siden 1890-tallet.

The Great French Revolution, skrevet av Peter Kropotkin i 1909, argumenterer for at prinsippene for anarkisme hadde sine røtter i de demokratiske delene av Paris. Ifølge den samme forfatterens artikkel i Encyclopædia Britannica om anarkisme, hadde de økonomiske og spesielt de mutualistiske bank-ideene til Proudhon blitt brukt av støttespillere i USA. Artikkelen hevder at «It would be impossible to represent here, in a short sketch, the penetration, on the one hand, of anarchist ideas into modern literature, and the influence, on the other hand, which the libertarian ideas of the best contemporary writers have exercised upon the development of anarchism.» Forfattere han nevner er blant annet John Stuart Mill, Herbert Spencer, Jean-Marie Guyau, Alfred Jules Émile Fouillée, Multatuli, Richard Wagner, Friedrich Nietzsche, Ralph Waldo Emerson, William Lloyd Garrison og Henry David Thoreau. Utallige venstre-libertarianere og libertarianske sosialister har siden fortsatt å kalle seg selv libertarianere.

Tidlig på 1900-tallet begynte moderne liberalisme i USA å ta en statlig tilnærmelse til økonomisk regulering. Mens konservatisme i Europa fortsatte å bety bevarelse av hierarkiske klasser gjennom statlig kontroll av økonomien, begynte noen konservative i USA å bruke begrepet til å bevare frihets«»tradisjoner. Dette stemmer spesielt for det «Gamle Høyre» som sto i opposisjon til New Deal (Franklin D. Roosevelts reformprogram) og det amerikanske militærets intervensjon i første og andre verdenskrig. De som tidligere hadde kalt seg liberalister delte seg inn i markedsliberalister, klassiske liberalister og libertarianere for å skille mellom seg. Den østerrikske skolen innenfor samfunnsøkonomi, påvirket av Frédérik Bastiat og senere av Ludwig von Mises, hadde også en innvirkning på nevnte libertarianere.

På 1940-tallet ble libertarianisme i USA påvirket av Ayn Rands internasjonale bestsellere The Fountainhead (1943) og Atlas Shrugged (1957), og senere hennes bøker om filosofi og objektivismen. I 1943 publiserte også to andre kvinner innflytelsesrike bøker: The Discovery of Freedom av Rose Wilder Lane, og The God of Machine av Isabel Paterson.

På 1950-tallet begynte mange med «Gamle Høyre» eller klassiske liberalistiske synspunkter i USA å beskrive seg selv som libertarianere. Arizonas senator Barry Goldwaters libertarianisme utfordret også autoritetene, og påvirket den libertarianske bevegelsen, gjennom hans bok The Conscience of a Conservative og hans forsøk på å bli president i 1964. Barry Goldwaters taleskriver, Karl Hess, ble en ledende libertariansk forfatter og aktivist.

Vietnamkrigen på 1960-tallet førte til splittelser i alliansen mellom selverklærte libertarianere, anarkistiske libertarianere, og mer tradisjonelle konservative som ville innskrenke friheten for å vedlikeholde moralske dyder. Libertarianere som var imot krigen ble med i verveplikt-motstanden og fredsbevegelser, og begynte å finansiere sine egne publikasjoner som eksempelvis Murray Rothbards The Libertarian Forum, og organisasjoner som «Radical Libertarian Alliance» og «Society for Individual Liberty». Splittelsen nådde sitt høydepunkt da den konservative ideologen William F. Buckley jr., i en artikkeln i The New York Times skrevet i 1979 forsøkte å avgrense libertarianismen fra frihetsbevegelsen. Han skrev: «The ideological licentiousness that rages through America today makes anarchy attractive to the simple-minded. Even to the ingeniously simple-minded.» I 1971 opprettet David Nolan og noen venner the Libertarian party. Partiet tiltrakk seg tidligere demokrater, republikanere og uavhengige. Partiet har stilt med presidentkandidat ved hvert valg siden 1972. Undersøkelser har vist at i 2006 identifiserte 15% av amerikanere seg som libertarianere^{[trenger referanse]}. Gjennom årene har dusinvis av libertarianske politiske partier dannet seg i hele verden. Utdanningsorganisasjoner som «Center for Libertarian Studies» og også the Cato Institute ble opprettet på 1970-tallet, og andre har blitt opprettet siden.

Filosofisk libertarianisme oppnådde betydelig anerkjennelse i akademiske miljøer ved publikasjonen av Harvard-professoren Robert Nozicks Anarchy, State and Utopia i 1974. Boken mottok en nasjonal bokpris i 1975. Ifølge den libertarianske essayisten Roy Childs klarte Nozicks bok alene å etablere legitimitet for libertarianismen som en politisk teori i den akademiske verden.^{[trenger referanse]}

Akademikere så vel som tilhengere av fritt marked hevder at frimarkeds-libertarianisme har blitt fremmet vellykket utenfor USA siden 1970-tallet via tankesmier og politiske partier, og at libertarianisme blir på verdensbasis i økende grad sett som et grunnsyn basert på det frie marked. Men libertarianske sosialister som Noam Chomsky, Colin Ward og andre hevder at begrepet fortsatt regnes som et synonym til anarkisme i andre land enn USA.

Prinsipper

Stanford Encyclopedia of Philosophy hevder at et strengt syn på libertarianisme «hevder at individer eier seg selv og har moralsk makt til å anskaffe seg eiendom i eksterne ting i enkelte tiltstander» og at enklere sagt er libertarianisme alle synspunkter som er i nærheten av dette presise synspunktet.^{[trenger referanse]} Det er også notert at libertarianisme ikke er en «høyrefløy»-doktrine fordi den er i opposisjon til lover som innskrenker frivillige seksuelle forhold og filosofi fremmer også fullt selveie, men er uenig på ueide naturressurser som land, luft, vann osv. Høyre-libertarianisme hevder at slike ressurser kan eies av individer mens venstre-libertarianisme mener disse tilhører alle og må deles egalitaristisk. Ifølge Sheldon Richman er verdigheten og selveie til individet premisset som kjønnsdiskriminering og rasisme fornekter. Alle former for kollektivistisk hierarki undergraver den libertarianske holdningen og dermed også målet om et fritt samfunn.

Ifølge United States Libertarian Party, er libertarianisme troen på at individet bør være fritt til å gjøre egne valg og til å akseptere konsekvensene av sine handlinger. Den typiske beskrivelsen som gis er at intet individ, gruppe eller stat kan bruke tvang mot noe annet individ, gruppe eller stat. Det at libertarianere i denne beskrivelsen støtter et individs rett til å ta egne valg, betyr ikke at de dermed nødvendigvis støtter disse valgene.

Libertarianere mener at et individs handlinger ikke skal gå ut over friheten til en annen person. Dette premisset uttrykkes best gjennom ikke-aggresjons-prinsippet ifølge mange libertarianere.

Staten og økonomi

Noen minarkister mener at en minimal stat er det beste, mens mer anarkistiske libertarianere mener at samfunnet fungerer bedre uten en stat. Matt Zwolinsky beskriver at minarkiststatens eneste oppgaver er å opprettholde loven, ha et rettsapparat og et militær.^{[trenger referanse]} Også beskrevet er synspunktet til anarko-kapitalistene som mener at staten kan fjernes siden private bedrifter som jobber for profit bør kunne tilby rettssystem, militær og politi. Alternativt har man libertariansk sosialisme som ønsker å fjerne staten, men har et annet syn på eiendomsretten. Noen ideer innen libertarianismen utviser en sterk kontrast i behandlingen av eiendomsrett, spesielt med vekt på naturressurser, med noen libertarianere som er for full eiendomsrett og andre som mener at privat eiendom av enkelte ressurser tillater mennesker til å ta det andre eier og derfor bør unngås, siden det er inkonsistent med grunnleggende libertarianistiske prinsipper. Generelt er synspunktene på eiendomsrett noe som representerer et skille mellom venstre-libertarianere og høyre-libertarianere.

Etiske grunnlag

Milton Friedman og andre skiller mellom to hovedtyper av libertarianisme på grunnlag av hvordan man rettferdiggjør individuell frihet. De mener at deontologiske libertarianere er fokuserte på moralske regler, og mener at den moralske testen av en handling er om den innebærer ”bruk av tvang/vold”, hvor de anser vold som akseptabelt bare i forsvar av folk eller eiendom. På den andre siden har man de konsekvensetiske libertarianerne som bare ser på konsekvensene av en handling. De sistnevnte libertarianerne fokuserer på fordelene med å introdusere mer frihet i et samfunn. Noen libertarianere er en hybrid mellom deontologiske og konsekvensetiske.

Alle skoler innen libertarianismen støtter personlig rett til liv og frihet, selv om det er noen uenigheter om eiendomsretten. Høyre-libertarianere støtter retten til privat eiendom og minimal statlig kontroll over denne eiendommen, minimal skatt, og avviser ideen om velferdsstaten. Noen pro-eiendom libertarianere er anarkister som mener staten bør avskaffes.

I essayet «Two Concepts of Liberty» beskriver Isaiah Berlin forskjellen mellom negativ frihet, som statens evne til å blande seg, og positiv frihet hvor en paternalistisk stat hjelper individer å oppnå selv-realisering og selv-bestemmelse.^{[trenger referanse]} Han mener disse er rivaliserende og uforenlige tolkninger av frihet, og at positiv frihet fører til autoritarisme.^{[trenger referanse]} Libertarianere kan karakteriseres ved at de har fire etiske synspunkt. Den største splittelsen mellom disse er de mellom konsekvens-etiske libertarianere og deontologiske libertarianere. Andre kombinerer disse to, og den siste kalles kontrakt-libertarianisme som mener at enhver legitim autoritet kommer fra gjensidig avtale mellom parter, ikke autoriteten som staten har over sine undersåtter. Noen libertarianske sosialister med bakgrunn inspirert av marxisme avviser denotologiske og konsekvens-etiske tilnærmelser og bruker normative klassekamp-metodologier som har røtter i hegelsk tankesett for å rettferdiggjøre direkte handling i søken etter frihet.

Libertarianere hevder at det som er umoralsk for individet må nødvendigvis også være umoralsk for alle, inkludert de forskjellige aktørene i staten. Staten skal ikke være over loven.

Libertarianisme er ikke en komplett moralsk eller estetisk teori, men en politisk teori, som er resultatet av en moralsk teori som omhandler den riktige rollen vold har i sosialt liv. Altså, selv om libertarianismen hevder at staten eksempelvis ikke skal forby prostitusjon, gjør den seg ingen tanker om hvorvidt prostitusjon er en etisk aktivitet. Tvert imot mener enkelte libertarianere prostitusjon er umoralsk.

Libertariansk filosofi

Libertarianske filosofier uttrykker synet på ett eller flere libertarianske tema, som eksempelvis hvor mye av staten som vil overleve i et libertariansk samfunn, og hvor mye eiendom som bør eies privat av individer eller grupper. Følgende er noen av filosofiene som inkluderes i et bredt konsept av «libertarianisme».

Individualisme

Utdypende artikkel: Individualisme

Individualisme er et moralsk standpunkt, en politisk filosofi som understreker den moralske verdien av individet. Individualister argumenterer for hver enkelts utøvelse av egne mål og ønsker, og derfor er uavhengighet, selvstendighet og motstand mot ekstern innblanding i ens egne interesser, om så av samfunn, familie eller annen gruppe eller institusjon, sentrale temaer.

Individualisme setter individet i fokus, og starter med premisset at individet er viktigst i streben etter frihet. Klassisk liberalisme (inkludert libertarianisme), eksistensialisme og anarkisme, er eksempler på bevegelser som setter det menneskelige individet i sentrum for sin analyse.

Individualisme er også assosiert med kunstneriske og bohemeakige interesser og livsstiler hvor det er en tendens mot selv-skapelse og eksperimentering, i motsetning til tradisjon eller populære meninger og adferdsmønstre, som også med humanistiske filosofiske posisjoner og etikk.

Libertariansk konservativisme

Libertariansk konservativisme, også kjent som konservativ libertarianisme eller høyre-libertarianisme, beskriver enkelte politiske ideologier som prøver å forene libertarianske og konservative ideer, ofte kalt «fusjonisme». Anthony Gregory skriver at høyre- eller konservativ libertarianisme kan referere til flere varierende, og av og til uforenlige politiske orienteringer, som å være «interessert hovedsakelig i økonomiske friheter»; de som følger ”«den konservative livsstilen til høyre-libertarianere»; som leter etter «andre som følger deres egne konservative livsstil»; og ser på store selskap som «et offer for staten», støtter «et solid militært forsvar» og har «Gamle høyreopposisjon til imperiet».^{[trenger referanse]}

Konservative mener at delte verdier, moraler, standarder og tradisjoner er nødvendige for sosial orden, mens libertarianere mener individuell frihet har høyest verdi.

Noen libertarianske konstitusjonalister som Ron Paul mener at frihet kan nås gjennom en korrekt tolkning av den amerikanske grunnloven, noe som ikke ville tillate staten å regulere økonomien og sivile friheter.^{[trenger referanse]}

Venstre-libertarianisme

Venstre-libertarianisme blir vanligvis betraktet som en doktrine med et egalitaristisk syn på naturressurser, som mener at det ikke er legitimt av noen å hevde eiendomsrett på slike ressurser og la andre lide for det. Mange venstre-libertarianere mener at en viss inntektsomfordeling er nødvendig, fordi hvert individ har rett på sin del av naturressursene, inkludert georgistisk støtte for en såkalt «single tax». Den sistnevnte varianten kalles geolibertarianisme. Noen mener at det er vanlig for venstre-libertarianere å ønske et omfattende, omfordelende velferdssystem. Venstre-libertarianisme blir i dag forsvart av moderne teoretikere som Peter Vallentyne, Hillel Steiner og Michael Otsuka. Begrepet brukes også som et synonym for libertariansk sosialisme.

The Encyclopedia of Political Theory beskriver Noam Chomsky som en anti-stat venstre-libertarianer.^{[trenger referanse]} Chomsky deler et egalitaristisk syn på naturressurser som eksempelvis naturkapital. Venstre-libertarianere som Chomsky promoterer fri assosiasjon når det gjelder stater og kapitalistiske institusjoner. Chomsky har beskrevet libertariansk sosialisme som en form for anarkistisk filosofi.^{[trenger referanse]}

Noen medlemmer av den amerikanske libertarianske bevegelsen, inkludert Samuel Edward Konkin og medlemmer av «Alliance of the Libertarian Left», som Roderick Long og Gary Chartier, støtter eiendomsrett og identifiserer seg med den politiske venstresiden av forskjellige grunner.^{[trenger referanse]} De har en tendens til å være i mot immaterialrett, krig, og statlige beslutninger som de mener skaper fattigdom.

Anarkisme

Utdypende artikkel: Anarkisme

Anarkisme er en politisk filosofi som hevder staten er uønsket, unødvendig og skadelig, og promoterer i stedet et statløst samfunn (eller anarki). Anarkismen forsøker å minske og fjerne autoriteten en gruppe mennesker har over andres sosiale relasjoner.

Den sentrale tendensen hos anarkisme som en sosial bevegelse har blitt representert av anarkokommunisme og anarkosyndikalisme, mens individualistisk anarkisme (anarkoindividualisme) primært har vært et filosofisk eller litterært fenomen. Noen anarkister følger ikke-aggresjons-prinsippet, støtter selvforsvar og ikke-vold (anarko-pasifisme), mens andre har støttet noe bruk av tvang, inkludert en voldelig revolusjon og ”propaganda of the deed”, på veien til et anarkistisk samfunn.

Anarkokapitalisme

Anarkokapitalisme er en libertariansk og individualistisk politisk filosofi som fremmer avskaffelsen av staten, hvor tjenester som tidligere var gitt av staten skal overføres til det frie markedet. I et anarkokapitalistisk samfunn vil politi, rettssystem og andre sikkerhetstjenester bli opprettet og drevet av frivillig finansierte konkurrenter som private sikkerhetsselskaper, heller enn gjennom obligatorisk skatt.

Minarkisme

Begrepet «minarkisme» refererer til en stat som er begrenset til politi, rettssystem og militære. I minarkismen har staten som oppgave verken å regulere eller gripe inn i personlige valg og forretninger, bortsett fra å beskytte mot aggresjon, kontraktsbrudd, og bedrageri. Både markedsanarkister og minarkister er i mot offerløse lover, krigen mot narkotika, verneplikt og obligatorisk utdanning.

Innflytelsesrike libertarianske filosofer

• Mikhail Bakunin, den mest betydningsfulle teoretikeren for frihetlig sosialisme, og ideologisk far for mye av den libertarianske venstresiden.
• Frédéric Bastiat, klassisk liberal teoretiker, politisk økonom og medlem av Frankrikes nasjonalforsamling.
• Murray Bookchin, ledende teoretiker av den sosialøkologiske bevegelsen, grunnlegger av libertariansk munisipalisme, og en sterk kritiker av individualistisk anarkisme.
• William Godwin, den første moderne tilhengeren av anarkisme (selv om han aldri kalte seg anarkist) med sin bok Enquiry Concerning Political Justice and its Influence on Modern Morals and Manners, skrevet i 1793.
• Robert Nozick, forfatter av Anarchy, State, and Utopia (1974) – et libertariansk svar på John Rawls's A Theory of Justice (1971) – og professor ved Harvard University.
• Pierre-Joseph Proudhon, den første selverklærte anarkisten og teoretiker av det som omsider skulle bli kalt mutualisme, en anti-stat for markedssosialisme.
• Ayn Rand grunnleggeren av objektivismen. Selv om hun selv avviste begrepet «libertarianer», er hun likevel betraktet som en representant for høyre-liberalisme.^{[trenger referanse]}
• Murray Rothbard en amerikansk forfatter og økonom som bidro til å definere moderne amerikansk libertarianisme, og populariserte anarkokapitalisme.
• Benjamin R. Tucker var den ledende teoretikeren av amerikansk individualistisk og egoistisk anarkisme (selv om Max Stirner ofte blir sett på som faderen til generell individualistisk anarkisme), han var innflytelsesrik både på høyre- og venstre-libertarianisme, selv om han selv var selverklært sosialist.
• Josiah Warren var den første kjente amerikanske anarkisten og forfatter av den første anarkistiske tidsskriftet The Peaceful Revolutionist.

Se også

• Liberalisme
• United States Libertarian Party
• Ikke-aggresjons-prinsippet
• Objektivisme
• Klassisk liberalisme
• Det Liberale Folkepartiet
• Liberalistene