Lemnisk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Lemnisk
Kart
RegionLimnos
Nordlige egeiske øyer
Utdødd400 f.Kr.
Lingvistisk
klassifikasjon
Tyrsenske språk
(foreslått)
Lemnisk
Skriftsystemalfabet
Språkkoder
ISO 639-3xle

Lemnisk er et utdødd språk som ble talt i oldtiden på den greske øya Limnos i den nordlige delen av Egeerhavet.

Språket er attestert på 16 inskripsjoner fra Limnos, som alle er daterte til det 6. århundre f.Kr.

Lemnisk ble lenge antatt å være et isolert språk. I morfologi, fonologi, vokabular og syntaks har det imidlertid etterhvert blitt påvist likheter mellom lemnisk og de to språkene etruskisk og raetisk.

Den tyske lingvisten Helmut Rix (1926–2004) foreslo i 1998 at disse tre språkene var medlemmer av språkfamilien tyrsenske språk. Også kamunisk tilhører muligens denne språkfamilien.

Klassifisering[rediger | rediger kilde]

Isolerte språk ?[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tyrsenske språk

Kart over spredningen av tyrsenske språk.

Både lemnisk, etruskisk, raetisk og kamunisk har lenge vært ansett som isolerte språk som ikke tilhører noen språkfamilie. De regnes også som paleoeuropeiske og førindoeuropeiske språk. Disse språkene, eller deres forgjengere, eksisterte i Europa før de indoeuropeiske språkene og de uralske språkene kom inn fra Asia.

Oppdagelsen av den tyrsenske språkfamilien er derfor et stort fremskritt for lingvistikken. I neste omgang kan dette hjelpe arkeologer og historikere i å gjenskape oldtidens hendelser både i Middelhavet og i Alpene.

  • Lemnisk er attestert i 16 inskripsjoner fra Limnos, som alle er daterte til det 6. århundre f.Kr.
  • Etruskisk var språket til etruskerne i Etruria. Etruskisk er dokumentert i mer enn 13 000 inskripsjoner som er skrevet i det etruskiske alfabetet. Dateringen spenner fra omkring 700 f.Kr. til 100 f.Kr.
  • Raetisk var språket som ble talt i den romerske provinsen Raetia i Alpene. Det er kjent fra omkring 280 inskripsjoner fra det 5. til det 1. århundre f.Kr.
  • Kamunisk er muligens beslektet med raetisk. Det ble talt i Val Camonica og Valtellina i de sentrale Alpene. Det er kjent fra omkring 170 inskripsjoner, som er daterte til perioden 500 f.Kr. til 50 e.Kr.

Den tyske lingvisten Helmut Rix (1926–2004) foreslo i 1998 at de tre førstnevnte språkene utgjorde en tyrsensk språkfamilie.[1] Også kamunisk har etter hvert blitt regnet til denne språkfamilien. Hypotesen til Rix støttes av en rekke lingvister, deriblant Stefan Schumacher,[2][3] Carlo De Simone,[4] Norbert Oettinger,[5] Simona Marchesini,[6] og Rex E. Wallace.[7]

Den etruskiske gåte[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Etruskernes opprinnelse

Forskjellige forsøk på å plassere etruskisk innenfor en større språkfamilie har vært omstridt. Denne diskusjonen har ofte vært knyttet til spørsmålet om etruskernes opprinnelse som etnisk gruppe. Helt siden oldtiden har de lærde vært uenige om hvorvidt etruskerne var Italias urbefolkning, eller om de var innvandrere østfra.

I det 8. århundre f.Kr. omtalte den greske historiker Hesiod i sitt verk Theogony at tyrsenerne (etruskerne) bebodde det sentrale Italia sammen med latinere.[8] Den homeriske hymne til Dionysos fra det 7. århundre f.Kr.[9] omtaler dem som pirater.[10]

Et tenkt stamtre for tre av de tyrsenske språk

I det 5. århundre f.Kr. begynte greske forfattere å assosiere tyrsenerne med pelasgerne, et ikke-gresk folk som var bosatt på øyene i det nordlige Egeerhavet. Historikerne Thucydides (4.109) og Herodotus (6.137) omtalte Limnos som pelasgernes bosted, og Thucydides identifiserte dem som «hørende til tyrsenerne» (τὸ δὲ πλεῖστον Πελασγικόν, τῶν καὶ Λῆμνόν ποτε καὶ Ἀθήνας Τυρσηνῶν). I sitt verk Geografika (V, 2) siterte den greske historikeren Strabon den tidligere historikeren Anticlides. Han hevdet at pelasgerne migrerte til Italia via Lydia. De kom fra øyene Limnos og Ímvros, og deltok i grunnleggelsen av Etruria.

Ifølge Strabon og Herodotus (1.94) ble migrasjonen ledet av Tyrsenos, sønn av kong Atys av Lydia. Strabon tilføyde at pelasgerne på Limnos og Ímvros fulgte med Tyrsenos til den italienske halvøy. Ifølge logografen Hellanikos av Lesbos (1.28–3) var det også en pelasgisk migrasjon fra Thessalia til Italia. Den førte til den pelasgiske kolonisering av Tyrrenia, og derfor ble de kjent som tyrsenere.

I det første århundre f.Kr. avviste imidlertid Dionysios fra Halikarnassos (f. 60 f.Kr.) påstandene fra andre greske historikere om en migrasjon østfra. Han hevdet at etruskerne var Italias urbefolkning og var forskjellige fra både pelasgere og lydiere.[11]

Et studium av mtDNA, som ble publisert i 2013, viser at genene til etruskerne hadde mye til felles med andre neolittiske folkegrupper fra det sentrale Europa og fra Toscana. Og det samme gjelder talere av raetiske språk, som ble snakket sør og nord for Alpene.[12][13] Et genetisk studium fra Stanford University som ble publisert i journalen Science i 2019, hadde analysert autosomal dominant DNA hos 11 individer fra jernalderen i og omkring Roma. Studiet konkluderte med at etruskere (900–600 f.Kr.) og latinere (900–200 f.Kr.) fra det gamle Latium var svært like. De var samme folket, selv om språket var forskjellig. Etruskerne hadde, i likhet med latinerne, også gener fra de vestlige steppehorder i det som idag er Ukraina. De hadde gener fra det som betraktes som det urindoeuropeiske hjemland, selv om de snakket et førindoeuropeisk språk.[14]

Når det gjelder den materielle kulturen, så vei vi at raeterne oppholdt seg i et område som ble dekket av urnemarkskulturen (1300–700 f.Kr). Den etruskiske sivilisasjon er knyttet til villanovakulturen, som igjen utsprang fra urnemarkskulturen omkring 1200 f.Kr. Det som preget disse kulturene var at de kremerte sine døde og la dem i urner. Urnemarkskulturen er ofte definert som «urkeltisk», men det betyr ikke at etruskerne var keltere. Det betyr bare at de hadde overtatt gravskikkene fra sine keltiske naboer i nord, og dette tilsier igjen at de har vært i Italia veldig lenge.









Både etruskisk og lemnisk har to spesielle former for dativ, hvor type-I er markert med suffikset *-si og type-II med suffikset *-ale. Dette er kasus som er helt unike for disse språkene. På Lemnos-stelen er dette dokumentert på lemnisk i ordene Hulaie-ši («for Hulaie») og Φukiasi-ale («for Phocaean»). Eksempler i etruskisk er aule-si («til Aule») på steintavlen Cippus Perusinus, såvel som inskripsjonen mi mulu Laris-ale Velχaina-si («Jeg ble velsignet for Laris Velchaina»).

Etruskisk og lemnisk deler også et genitiv i form av suffikset *-s og et enkelt tempus i a-i. Etruskisk ame («var») er således en bøyning av *amai, mens genitiv-endelsen -ai på lemnisk er dokumentert i šivai («levde»).

Skriftsystem[rediger | rediger kilde]

Det finnes 16 lemniske inskripsjoner, og de er alle daterte til det 6. århundre f. Kr. De er skrevet med en skrift som ligner det etruskiske alfabetet og skriften i eldre frygiske inskripsjoner. Skriften er avledet av det arkaiske vestlige greske alfabetet fra Khalkis og det frygiske alfabetet fra Anatolia.[7]

Limnos-stelen[rediger | rediger kilde]

Limnos-stelen i det nasjonale arkeologiske museum i Athen.

Limnos-stelen er en gravstele som ble oppdaget i 1885 av de to franske arkeologene Cousine og Dürrbach. Stelen ble funnet innebygd i en kirkevegg i den lille landsbyen Kaminia på den sørøstlige delen av øya Limnos. Stelen befinner seg i dag i det nasjonale arkeologiske museum i Athen. Stelen er datert til det 6. århundre f.Kr. basert på det faktum at attiske grekere under ledelse av Miltiades den yngre (554–489 f.Kr.) invaderte Limnos og helleniserte øya i år 510 f.Kr.[7]

Stelen er en tungeformet plate av lokal sandstein som er blitt glattet ut på fremsiden. På fremsiden vises relieffet av en kriger i profil. Han bærer en hette og er bevæpnet med en lanse. Et stort skjold dekker kroppen hans. Deler av bunnen av stelen mangler; hvor mye det dreier seg om, er omstridt.[7]

Stelen bærer to inskripsjoner: Inskripsjonen på fremsiden fyller rommet bak (a), over (b) og foran (c) hodet til krigeren. Inskripsjonen på stelens høyre side består av to deler, (a) og (b). Inskripsjonene på forsiden og høyresiden er utført av to forskjellige personer. Bokstavene theta, omicron og phi har avrundede former på forsiden, men firkantige former på høyresiden.[7]

Bokstavene er skrevet i noe som har sine røtter i det frygiske alfabetet, men bokstavene theta, phi og khi er lånt fra det arkaiske vestlige (khalkiske) greske alfabet. For bedre å presentere det lemniske lydsystem har bokstavene for plosiver og for vokalen ypsilon blitt fjernet.[7]

Inskripsjonen er bustrofedon (leseretningen ombyttes i hver etterfølgende linje). Den består av 198 tegn som former mellom 33 og 40 ord. Separasjon av ord er indikert med kolon eller trikolon.[7]

Forsiden[rediger | rediger kilde]

Limnos-stelen

Inskripsjonen har blitt translitterert, men oversettelsen ble ikke vellykket før lingvistiske analyser tok i bruk sammenligninger med etruskisk. Dette har igjen sammenheng med et gjennombrudd i oversettelsen av etruskisk.[7][1]

På forsiden finnes følgende tekst:[7]

(a) hulaieš ⋮ naφuθ ⋮ šiaši

(b) mara⋮š : mav

(b) sialχvei⋮š : avi⋮š

(b) evisθu ⋮ šerunaiθ

(b) šivai

(c) aker : tavaršiu

(c) vanalasial ⋮ šerunai ⋮ murinail

Høyresiden[rediger | rediger kilde]

Teksten på høyre side. Hentet fra en artikkel av Heiner Eichner.[15][16]

På høyre side finnes følgende tekst:[7]

(a) hulaieši : φukiasiale : šerunaiθ : evisθu : tuveruna [

(a) ]rum : haraliu : šivai : eptešiu : arai : tiš : φuke

(b) šivai : aviš : sialχviš : marašm : aviš : aumai

Flere fraser i inskripsjonen er forståelige. Dette er en gravstele til minne om en attisk kriger ved navn Holaie Phokiaš‎ (hulaieši : φukiasiale, «for Holaie Phokiaš»). Holaie døde 40 år gammel (šivai : aviš : sialχviš, «han levde i 40 år») og hadde en embedstittel kalt maras (marašm : aviš : aumai, «og han var maras i et år»).[7]

Den lemniske frasen aviš sialχviš er språklig beslektet med den etruskiske frasen avils maχs śealχisc («og var 45 år gammel»).

Inskripsjonen fra Efestia[rediger | rediger kilde]

Ruinene av oldtidsbyen Efestia.

I 2009 ble det rapportert om oppdagelsen av en inskripsjon i oldtidsbyen Efestia. Efestia var i oldtiden hovedstaden på Limnos. Det dreier seg om fundamentet til et alter av stein som kom for dagen i 1990-årene, da den arkeologiske skolen i Athen (Scuola Archeologica Italiana di Atene) foretok utgravninger i området.[4]

Fronten på alteret har en inskripsjon bestående av 26 bokstaver og fire ord, arrangert i to linjer med bustrofedon skrift. På den øvre linjen (a) går teksten fra venstre mot høyre. På den nedre linjen (b) går teksten fra høyre mot venstre:[4]

(a) h(e)ktaonosi ⋮ heloke

(b) soromš‎ ⋮ aslaš

Betydningen av verbet heloke kan bli utledet av en sammenligning med det etruskiske ordet helu («konstruert») og dette blir bekreftet av sammenhengen.[4]

Det etruskiske ordet helu opptrer på stelen Cippus Perusinus (Pe 8.4, a20–21) fra Perugia i sammenheng med konstruksjonen av et gravkammer (eca velθ‎inaθ‎uraś‎ θ‎/aura helu teš‎ne rasne: «dette monumentet av Velthina-familien ble konstruert på offentlig land»).[4][17]

Strukturen på inskripsjonen er klar. Den kan oversettes som: «S. og A. konstruerte (dette alteret) for H(e)ktaonosi.»; soromš‎ og aslaš ‎er nominale former, og muligens navnene på donorene av monumentet, mens h(e)ktaonosi er mottageren av alteret. Mottageren er plassert i begynnelsen av setningen, som en æresmarkering.[4]

Andre inskripsjoner[rediger | rediger kilde]

Ut over dette er lemnisk kjent fra 14 fragmentariske inskripsjoner. De er enten inngraverte eller malt på keramikk, og finnes på lokalt produserte potter fra Limnos.[7][18][19][20][21]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Rix 1998
  2. ^ Schumacher 1998
  3. ^ Schumacher 2004
  4. ^ a b c d e f Simone 2011
  5. ^ Oettinger 2010
  6. ^ Simone 2013
  7. ^ a b c d e f g h i j k l Wallace 2018
  8. ^ Hesiod, Theogony 1015.
  9. ^ Homeric Hymn to Dionysus, 7.7–8
  10. ^ John Pairman Brown, Israel and Hellas, Vol. 2 (2000) p. 211
  11. ^ Dionysius of Halicarnassus. Roman Antiquities. Book I, Chapters 30 1. 
  12. ^ «Origins and Evolution of the Etruscans' mtDNA». PLOS ONE. 8 (2): e55519. 2013. Bibcode:2013PLoSO...855519G. PMC 3566088Åpent tilgjengelig. PMID 23405165. doi:10.1371/journal.pone.0055519. 
  13. ^ «Genetic evidence does not support an Etruscan origin in Anatolia.». American Journal of Physical Anthropology. 152 (1): 11–18. 2013. PMID 23900768. doi:10.1002/ajpa.22319. 
  14. ^ Antonio, Margaret L.; Gao, Ziyue; M. Moots, Hannah (November 2019November 8, 2019). «Ancient Rome: A genetic crossroads of Europe and the Mediterranean». Science (engelsk). Washington D.C.: American Association for the Advancement of Science. 366 (6466): 708–714. PMC 7093155Åpent tilgjengelig Sjekk |pmc=-verdien (hjelp). PMID 31699931 Sjekk |pmid=-verdien (hjelp). doi:10.1126/science.aay6826. «Interestingly, although Iron Age individuals were sampled from both Etruscan (n=3) and Latin (n=6) contexts, we did not detect any significant differences between the two groups with f4 statistics in the form of f4(RMPR_Etruscan, RMPR_Latin; test population, Onge), suggesting shared origins or extensive genetic exchange between them.»  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  15. ^ Eichner 2012
  16. ^ Eichner 2013
  17. ^ Manthe 1979
  18. ^ Agostiniani 2012
  19. ^ Beschi 1996
  20. ^ Cristofani 2003
  21. ^ Seta 1937

Litteratur[rediger | rediger kilde]