Lee Kuan Yew

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lee Kuan Yew

Lee Kuan Yew (kinesisk: 李光耀, pinyin: Lǐ Guāngyào, født 16. september 1923 i Singapore, død 23. mars 2015[1]) var statsminister i Singapore fra 1959 til 1990.

Han var også en av grunnleggerne og den første generalsekretæren i People's Action Party (PAP) som han ledet til en overlegen seier i valget i 1959. Han var også med og ledet separasjonen av Singapore fra Føderasjonen Malaysia i 1965 og i den påfølgende transformasjon fra et relativt underutviklet kolonisert land til en litt mer moderne nasjon. Han har vært en av de mest innflytelsesrike politiske figurene i hele Sørøstasia. Under administrasjonen til Singapores andre statsminister Goh Chok Tong tjenestegjorde han som senior minister. Lees første erfaring med politikk i Singapore kom med hans rolle som en innvalgt representant for det pro-britiske Progressive Party i 1951 som fikk massiv støtte fra befolkningen, særlig fra den kinesisktalende arbeiderklassen.

Lee Kuan Yew utga tre bøker som heter The Singapore Story som dekket hans syn på Singapores historie frem til landets separasjon fra Malaysia i 1965, From Third World to First: The Singapore Story som gir en beretning om Singapore påfølgende transformasjon til den nasjonen vi kjenner i dag, og "One Man's View of the World" som kom i 2013. Den 13. september 2008 gjennomgikk Lee som da var 84 år gammel en vellykket behandling for unormal hjerterytme i Singapore General Hospital.

Lee var medlem av Order of the Companions of Honour.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Lee var en fjerdegenerasjons kinesisk singaporeaner av hakkafolket. En forfader emigrerre fra Dabu fylke i Guangdongprovinsen til Straits Settlements i 1862.

Lee Kuan Yew var eldste barn av Lee Chin Koon og Chua Jim Neo på 92 Kampong Java Road i Singapore, vokste opp i et romslig ett-etasjes hus. Som barn var Lee sterkt influert av britisk kultur, delvis på grunn av hans farfar, Lee Hoon Leong, som hadde gitt sine sønner engelsk utdannelse. Hans farfar gav ham navnet «Harry» utover hans kinesiske navn Kuan Yew.

Lee giftet seg med Kwa Geok Choo 30. september 1950. De fikk to sønner og en datter.

Familiens rolle i næringslivet

Flere medlemmer av Lees familie skulle få fremtredende stillinger i Singapores samfunnsliv, og hans sønner og datter fikk høye regjeringsposter eller regjeringstilknyttede poster.

Hans eldste sønn Lee Hsien Loong ble statsminister i Singapore i 2004.

Hans eldste sønn Lee Hsien Loong, tidligere brigadegeneral, har vært statsminister i Singapore, siden 2004, og innen det finansminister. Han er også viseordførere for Government of Singapore Investment Company (GIC). Lees yngre sønn, Lee Hsien Yang, også en tidligere brigadegeneral, er ordførende og administrerende direktør for SingTel, et svært stort telekommunikasjonsselskap. Femtiseks prosent av SingTel eies av Temasek Holdings, et fremtredende statseid holdingselskap med kontrollerende andeler i mange store regjeringstilknyttede selskap som Singapore Airlines og DBS Bank. Administrerende direktør i Temasek Holdings er Ho Ching, hustru til Lees eldste sønn, statsministeren. Lees datter, Lee Wei Ling, leder National Neuroscience Institute. Lees hustru Kwa Geok Choo var tidligere deleier i det fremtredende advokatfirmaet Lee & Lee. Hans yngre brødre, Dennis, Freddy og Suan Yew var deleiere i samme selskap. Lee har også en lillesøster, Monica. Lee har gjennomgående bestredet anklager om nepotisme og hevder at hans familiemedlemmers privilegerte stilliger skyldes personlige meritter.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Lee fikk sin utdannelse ved Telok Kurau Primary School, Raffles Institution og Raffles College. Hans universitetsutdannelse ble forsinket av andrea verdenskrig og den japanske okkupasjonen av Singapore 1942-1945. Under okkupasjonen slo Lee seg stort opp via det sorte markedet ved å selge et tapiokabasert klister kallat Stikfas [2]. Ettersom han hade studert kinesisk og japansk siden 1942 fikk Lee arbeidet med å transkribere de alliertes telegramrapporter for japanerne, samt som engelskspråklig redaktør hos det japanske Hodobu (報道部 — et informasjons- eller propagandadepartement) fra 1943 til 1944[3]

Etter krigen studerte han jus ved Fitzwilliam College i Cambridge i Storbritannia, der han senere ble honorary fellow. Han tok eksamen med høyeste karakter og studerte en kort periode ved London School of Economics. Han vendte tilbake til Singapore i 1949 for å arbeide som advokat på Laycock and Ong, John Laycocks advokatpraksis.

Tidlig politisk karriere – 1951 til 1959[rediger | rediger kilde]

Før People's Action Party[rediger | rediger kilde]

Lees første politiske erfaringer i Singapore var hans rolle som valgagent for sin sjef John Laycock, som var kandidat for det pro-britiske Progressive Party ved valgene til det lovstiftende råd i 1951. Lee innså imidlertid ettre en tid at partiets framtid ikke så lys ut, de det knapt kunne få massenes støtte, særlig ikke i den kinesiskspråklige arbeiderklassen. Dette var særlig viktig da Rendelkommisjonen i 1953 utvidet antallet stemmeberettigede kraftig.

Hans store gjennbrudd kom da han ble engasert som juridisk rådgiver til fagforeningene og studentforeningene. Dette gav Lee en ef forbindelse til den kinesiskspråklige arbeiderklasseverden.

Dannelsen av People's Action Party[rediger | rediger kilde]

Den 21. november 1954 dannet Lee sammen med en gruppe andre engelskutdannede middelklassemenn, som han selv beskrev som «ølsupende borgere», det sosialistiske partiet People's Action Party (PAP) i en opportun allianse med den prokommunistiske fagforeningsbevegelsen. Denne alliansen ble beskrevet som et arrangert ekteskap, ettersom den engelskutdennede gruppen trengte prokommunistenes støtte blant massene, mens kommunistene trengte en ikke-kommunistisk partiledelse som røykteppe ettersom Malayan Communist Party var forbudt. Deres felles mål var å agitere for selvstyre og få slutt på britisk kolonistyre. Stiftelseskonferansen fant sted i Victoria Memorial Hall med over 1 500 tilstede. Lee ble generalsekretær, et verv han beholdt til 1992, med unntak av en kort periode i 1957. UMNOs Tunku Abdul Rahman og MCAs Tan Cheng Lock var innbudt som gjester for å skjenke det nye partiet troverdighet.

I opposisjon[rediger | rediger kilde]

Lee var kandidat for og vant med stor margin i valgkretsen Tanjong Pagar i valget i 1955. Han ble leder for opposisjonen mot David Saul Marshalls Labour Front-ledede koalisjonsregjering. Han var også en av PAPs representanter ved de to konstitusjonelle diskusjoner som ble holdt i London om Singapores fremtidige status. Den første diskusjonen ble ledet av Marshall og den andre av Lim Yew Hock, Marshalls hardføre ettertredere.

Under denne periode ble Lee tvunget til å konkurrere med rivaler både innenfor og utenfor PAP. Mens Lee måtte holde seg på betryggende avstand fra sine prokommunistiske kolleger da de aktivt deltok i ofte voldsamme masseaksjoner for å underminere regjeringens autoritet, opprettholdt han konsekvent sin motstand mot den styrende koalisjonen, som han ofte anklaget for å være inkompetent og korrupt. Lees stilling innen PAP ble alvorlig truet i 1957 da prokommunister tok over ledelsespostene, etter en partikongress som partiets venstrefløyl hadde fylt med falske medlemmer.[4]

Heldigvis for Lee og partiets moderate fløy beordret Lim Yew Hock en massearrestering av prokommunistene og Lee ble gjeninnsatt som generalsekretær.

Lee vant en ny og større seier i sin valgkrets i et kompletteringsvalg i 1957. Den kommunistiske trussel innen partiet var da for en tid fjernet, og Lee forberedte seg til det kommende valget. Under denne periode holdt Lee det første av en serie hemmelige møter med den underjordiske kommunistlederen Fong Chong Pik (eller Fang Chuang Pi).

Statsminister føre selvstendigheten – 1959 til 1965[rediger | rediger kilde]

Selvstyreregjeringen – 1959 til 1963[rediger | rediger kilde]

I de nasjonale valgene den 1. juni 1959 vant PAP 43 av de 51 mandater i den lovgivende forsamlingen. Singapore fikk selvstyre med autonomi i alla statsanliggender utenom i forsvars- og utenrikspolitikken. Lee ble den første statsministeren i staten Singapore 3. juni 1959, da han tok over fra sjefsminister Lim Yew Hock.

Etter at Singapore hadde oppnådd selvstyre fra Storbritannia ble Lee stilt overfor mange problemer. Blant disse var utdannelse, boligmangel og arbeidsløshet. Som svar på boligproblemet opprettet Lee Housing and Development Board (HDB), et organ som påbegynte et massivt statlig boligbyggingsprogram for å avhjelpe boligmangelen.

Union med Malaysia og senere separasjon – 1963 til 1965[rediger | rediger kilde]

Etter at Malayas statsminister Tunku Abdul Rahman i 1961 foreslo dannelsen av en føderasjon som skulle omfatte Malaya, Singapore, Sabah, Sarawak og Brunei, begynte Lee å propagere for en forening med Malaysia for å slutt på det britiske kolonialstyret. En folkeavstemning ble holdt 1. september 1962, der 70% av velgerne stemte for hans forslag. Lee knyste så de prokommunistiske grupperingene som kraftig motsatte seg sammenslåelsen og som ble hevdet å være innblandet i samfunnsomstyrtende virksomhet.

Den 16. september 1963 ble Singapore en del av føderasjonen Malaysia. Unionen ble imidlertid kortvarig. Den malaysiske sentralregjeringen, som ble styrt av United Malays National Organisation (UMNO), ble urolig for Singapores kinesiske majoritet aom inkorporert i staten og av at PAP kunne utgjøre en politisk utfordrer i Malaysia. Lee motsatte sig bumiputrapolitikken og benyttet Malaysian Solidarity Conventions slagord om et «malaysisk Malaysia!», en nasjon som tjener den malaysiske nasjonaliteten, i motsetning til den malayiske gruppen. Relasjonene mellom PAP og UMNO ble anstrengte. Visse innen UMNO ville at Lee skulle arresteres.

Rasemessig motiverte oppløp fulgte, som et på Muhammeds fødselsdag (21. juli 1964), nær Kallangs gassverk, der 23 personer døde og hundreatalt ble skadet da kinesere og malayer angrep hverandre. Flere oppløp brøt ut i september 1964 og både Tunku Abdul Rahman og Lee Kuan Yew gjorde offentlige fremtredender for å forsøka å roe ned situasjonen. Matvareprisene skjøt opp under denne periode, på grunn av forstyrrelsene av transporter, noe som førte til ytterligere prøvelser.

Idet han var ute av stand til å til en løsning på krisen besluttet Malaysias statsminister Tunku Abdul Rahman å utelukke Singapore fra Malaysia. Han hevdet at han valgte å «skjære over alle bånd med en delstatsregjering som ikke viste noen lojalitet med sin sentralregjering». Lee Kuan Yew var pågående og forsøkte å utarbeide et kompromiss, men uten framgang, og undertegnet en overenskomst om separasjon 7. august 1965. Overenskommelsen tok opp Singapores reladjoner med Malaysia etter separadjonen, med målet at samarbeidet skulle fortsette på områder som handel og felles forsvar.

At unionen slo feil var et hardt slag for Lee, som anså at den var avgjørende for Singapores overlevelse. I en TV-sendt pressekonferanse brøt han sammen følelsesmessig da han tilkjennegav separasjonen for folket.

Samme dag, 9. august 1965, vedtok Malaysias parlament den resolusjon som skar over Singapores bånd til Malaysia, og dermed skapte republikken Singapore. Singapores mangel på naturressurser, vanntilførsel som i stor grad var avhengig av Malaysia og en svært begrenset forsvarsevne var de fremste utfordringer som Lee og Singapores regjering stod overfor.

Statsminister etter selvstendigheten – 1965 til 1990[rediger | rediger kilde]

I sin biografi hevder Lee Kuan Yew at han sov dårlig og ble syk noen dager etter at Singapore var blitt selvstendig.

Lee begynte å søke internasjonal anerkjennelse av Singapores selvstendighet. Singapore ble medlem av FN 21. september 1965, og grunnla Association of Southeast Asian Nations (ASEAN) 8. august 1967 sammen med andre sørøstasiatiske land. Lee gjorde sitt første offisielle besøk i Indonesia 25. mai 1973. Relasjonene mellom Singapore og Indonesia ble vesentlig forbedret med flere gjensidige besøk.

Ettersom Singapore aldri hadde hatt en dominerende kultur som innvandrere kunne tilpasse seg til, eller noe felles språk, forsøkte Lee sammen med regjeringen og det styrende parti å skape en felles singaporeansk identitet under 1970- og 1980-tallet.

Lee og hans regjering la vekt på å opprettholde religiøs toleranse og rasemessig harmoni, og var beredt til å benytte lovmakt for å motarbeide enhver trussel som kunne provosere frem etnisk og religiøst vold. For eksempel advarte Lee mot «ufølsom evangelisering», med tanke på kristen misjon rettet mot malayer. I 1974 rådet regjeringen Singapores bibelselskap til å slutte å utgi religiøst materiale på malayisk. [5]

Beslutninger, politikk[rediger | rediger kilde]

Lee hadde tre hovedsakelige interesser: Nasjonal sikkerhet, økonomi og sosiale anliggender, under sin administrasjon etter selvstendigheten.

Nasjonal sikkerhet: Singapores sårbarhet var dyptfølt da trusler kom fra mange hold, deriblant kommunistene, Indonesia og ekstremister fra UMNO som ville tvinge Singapore tilbake til Malaysia. Etter at Singapore var blitt medlem av FN søkte Lee raskt internasjonal anerkjennelse av landets selvstendighet. Han utropte en nøytralitets- og alliansefrihetspolitikk, etter sveitsisk modell. Samtidig satte han Goh Keng Swee på oppgaven å bygge opp Singapores armé og etterspurte hjelp fra andre land for råd, trening og utrustning.
Da Storbritannia tilkjennegav at det aktet å trekke seg ut eller skjære ned på sine styrkeri Singapore og Malaysia i 1967 innførte Lee i samarbeid med Goh verneplikt, noe som skapte en stor reservestyrke som kunne mobiliseres på kort varsel. I januar 1968 kjøpte Lee noen franskproduserte AMX-13-panservogner og totalt 99 renoverte panservogner i 1972.
Senere kunne Singapore opprette sterke militære forbindelser med andre land i ASEAN og andre ikke-kommunistiske stater. Dette avhjalp delvis landets sikkerhet erter den britiske styrketilbaketrekning 31. oktober 1971.
Økonomiske spørsmål: Separasjonen fra Malaysia betød et permanent tap av et felles marked og et økonomisk innland. De økonomiske vansker ble forverret ytterligere av den britiske tilbaketrekning som skulle eliminere over 50 000 arbeidsplasser. Skjønt Storbritannia trakk seg fra sin tidligere utfestelse å beholde sine baser til 1975, bestemte Lee seg for ikke å anstrenge forholdet mellom landene. Han overtalte den britiske statsminister Harold Wilson til å tillate at den omfattende militære infrastrukturen (inklusive skipsverft) ble sivil, i stedet for å ødelegge den i pakt med britisk lov.
Med råd fra Dr Albert Winsemius slo Lee inn på industrialisering. I 1961 opprettet han en myndighet for økonomisk utvikling, Singapore Economic Development Board, for å vinne utenlandske investeringer. Singapore lokkey med skattelettelser og tilgang til høyt utdannet, disiplinert og relativt billig arbeidskraft. Samtidig beholdt regjeringen sterk kontroll over økonomien, regulerte fordelingen av jord, arbeid og kapitalressurser. I balanseringen av arbeid og kapital, fagforeninger og arbeidsgivere, ble det innført en slags tredelt korporativisme for å gi stabilitet og vedvarende økonomisk vekst. Denna ordning innebar forbedringer for arbeiderne og førte til en slutt på større streiker. Moderne infrastruktur, som flyplass, havn, veier og kommunikasjonsnett ble styrket ved statlig medvirkning. En myndighet ble opprettet for å fremme turisme, som med tiden skulle skape mange jobber i tjenestesektoren og bli en viktig innkomstkilde.
Da Lee formulerte sin økonomiske politikk fikk han støtte fra dyktige ministre, særlig Goh Keng Swee og Hon Sui Sen. De klarte å redusere arbeidsløsheten fra 14 prosent i 1965 til 4,5 prosent 1973. Visse strukturelle problem har gjenstått, deriblant det omfattende utenlandske kapitaleierskap.
Offisielle språk: Lee gjorde engelsk til arbeidsplassens språk og det felles språk blant folkegruppene, mens han anerkjente malayisk, kinesisk og tamil som de andre tre offisielle språk. Alle statlige skoler har engelsk som undervisningsspråk, men har også timer for de såkalte morsmålene.
Lee motarbeidet bruk av ikke-mandarinske kinesiske språk (som hokkien, teochew og kantonesisk) ved å propagere for mandarinkinesisk som «morsmålet» for etnisea kinesere. Grunnen var å ha et felles kommunikasjonsmiddel innen den kinesiske folkegruppe. I 1979 lanserte Lee den første «snakk mandarin»-kampanje. Lee innstilte også alle TV-sendinger på andre kinesiske språk, med unntak for nyheter og operaer, for den eldre generasjonens skyld. Politikken fikk gjennomslag og rammet de ikke-mandarinske kinesiske språk, slik at mange unge kinesiske singaporeanere har vanskelig for å kommunisere med sine dialekttalende besteforeldre.
På 1970-tallet fikk de som tok eksamen fra det kinesiskspråklige Nanyanguniversitetet store problem med å få jobb på grunn av bristende engelskkunnskaper. Engelsk ble ofte krevet i arbeidslivet, særskilt i offentlig sektor. Lee tok til drastiske tiltak, og lot innforlive Nanyanguniversitetet i det engelskspråklige University of Singapore. Den sammenslåtte institusjonen fikk navnet National University of Singapore. Dette tiltak påvirket de kinesiskspråklige lektorene og professorene som nå ble tvunget til å undervise på engelsk. Det møtte også motstand fra visse kinesiske grupper som hade bidratt til å bygge Nanyanguniversitetet og hadde sterke bindinger til skolen.
Regjeringens politikk: Likesom mange asiatiske land var Singapore ikke immunt mot korrupdjion. Lee så dette som en trussel, og innførte lover som gav myndigheten for korrupsjonsetterforskning, Corrupt Practices Investigation Bureau (CPIB), større makt til å foreta arrestering, ransake, innkalle vitnet og undersøke bankkontoer og skatteerklæringer for mistenkte personer og deres familier. Med Lees støtte fikk CPIB oppgaven å utrede vilke tjenestemenn eller ministre som helst. Flere ministre blev senere tiltalte for korrupsjon.
Lee anså at ministrene burde være godt betalte for å opprettholde en ren og ærlig regjering. I 1994 foreslo han at ministrers, dommeres og høyerer tjenestemenns lønninger skulle kobles til lønnene for toppskiktet i den private sektor, med argumentet at dette skulle bidra til å rekruttere og beholde talenter innen den offentlige sektor.
Mot slutten av 1960-tallet, da han fryktet at Singapores voksende befolkning skulle bli en belastning for økonomien, startet Lee en kampanje for familjiplanlegging. Foreldre ble oppfordret til å gjennomgå sterilisering etter sitt annet barn. Tredje og fjerde barn fikk lavere prioritet i utdannelsesvesenet og slike familier filk færre økonomiske avdrag.
i 1983 satte Lee i gang «den store ekteskapsdebatten» dar han oppmuntret singaporeanske menn å velge kvinner med høy utdannelse som hustruer. Han var urolig fordi et ett stort antall utdannede kvinner var ugifte. Visse deler av befolkningen, inklusive utdannede kvinner, ble opprørt av hans synspunkter. Til tross for dette ble det innrettet en kontaktformidlingsenhet, Social Development Unit (SDU), for å fremme omgang mellom mannlige og kvinnelige akademikere. Lee innførte også incitamenter for kvinnelige akademiker til å få tre eller fire barn. Dette innebar en oppgivelse av den alt for fremgangsrike familieplanleggingskampanjen på 1960- og 1970-tallet. Ved slutten av 1990-tallet hadde fødselstallene blitt så lave at Lees etterfølger Goh Chok Tong utvidet disse incitamenter tll å gjelde alle gifte kvinner.

Relasjonene med Malaysia[rediger | rediger kilde]

Mahathir bin Mohamad: Lee ønsket å forbedre relasjonene med Mahathir bin Mohamad da denne ble visestatsminister i Malaysia. Da han visste at Mahathir stod for tur til å bli Malaysias neste statminister inviterte Lee ham (gjennom Singapores daværende president Devan Nair) til å besøke Singapore i 1978. Dette første og de senere besøk forbedret både de personlige og de diplomatiske relasjoner. Mahathir oppfordret Lee til å kutte sine koblinger til de kinesiske ledere av det malaysiske opposisjonspartiet Democratic Action Party. Til gjengeld lovet Mahathir å ikke engasjere seg for den malayiske folkegruppen i Singapore.
I dscember 1981 endret Mahathir tidssonen for Malakkahalvøya for å få til en enhetlig tid for hele Malaysia, og Lee fulgte ham av økonomiske og sosiale grunner. Relasjonerna med Mahathir ble forbedret senere under 1982.
I januar 1984 innførte Mahathir en avgift for all godstrafikk som forlot Malaysia og Singapore. Da Malaysias visestatsminister Musa Hitam forsøkte å fraråde Mahathir fra dette, ble avgiften fordoblet for å motarbeide bruken av Singapores hagn, og det ble tydelig at relashonerna med Malaysia brøt sammen.
I juni 1988 inngikk Lee og Mahathir en viktig overenskomst i Kuala Lumpur om å bygge Lingguidammen i Johorelven.
Lee vendte seg til Mahathir i 1989 da han aktet å flytte jernbanetollen fra Tanjong Pagar i sørlige Singapore til Woodlands ved slutten av veibanken, delvis på grunn av et økende antall tilfeller av narkotikasmugling inn i Singapore. Dette utløste motstand i Malaysia, ertersom en del av marken skulle tilbakeføres til Singapore når jernbanesporene ikke lenger ble benyttet. Som svar på dette utnevnte Mahathir Daim Zainuddin, daværende finansminister i Malaysia, til å fastlegge vilkårene.
Etter flere måneders forhandlinger oppnådde man en enighet som innebar samordnet utvikling av tre større områder i Tanjong Pagar, Kranji og Woodlands. Malaysia fikk en andel på seksti prosent og Singapore en på førti prosent. Overenskomsten ble undertegnet 27. november 1990, én dag før Lee fratrådte som statsminister.

Senior Minister – 1990 til 2004[rediger | rediger kilde]

Lee Kuan Yew møter USAs forsvarsminister William S. Cohen og Singapores ambassadør i USA Chan Heng Chee, 2000.

Erter å ha ledet PAP under syv valgseiere gikk Lee av 28. november 1990 og overlot starsministerposten til Goh Chok Tong. Han var da den statsminister som hadde sittet lengst i verden.

Overgången i ledelsen var nøye planlagt og gjennomført. Rekruttering og forberedelser av den andre generasjonens ledere fant sted så tidlig som på 1970-tallet. Under 1980-tallet begynte Goh og de yngre lederne å innta viktige regjeringsposter. Straks før den offisielle overgangen ble alle andre ledere fra den første generasjonen («den gamle garde») pensjonert, blant annet Goh Keng Swee, S. Rajaratnam og Toh Chin Chye. Ettersom overgangen var så nøye planlagt var den nermest en ikke-begivenhet i Singapore, selv om den var det første lederbyttet siden selvstendigheten. Ved å tre til side mens han fortsatt var mentalt klar og ved god helse skilte Lee seg ad fra andrw sterke samtidide asiatiske ledere som Mao Zedong, Suharto, Ferdinand Marcos og Ne Win.

Da Goh Chok Tong ble regjeringsjef gjenstod Lee i kabinettet med en ikke-eksekutiv post som senior minister og spilte en rolle som han beskrev som rådgivende. I offentligheten talte Lee om Goh som «min statsminister».

Lee agrikk senere av generalsekreterær for PAP ble etterfulft av Goh Chok Tong i november 1992.

Lee avstod fra offisielle kontakter med alle ASEANregjeringer, inklusive Malaysia, for å ikke havne i konflikt med sin etterfølger Goh. Han spilte imidlertid en viktig rolle innen diplomatiet, om ved en overenskomst med Kina om utvikling av Suzhous industripark i Kina i 1994.

Minister Mentor[rediger | rediger kilde]

Den 12. augusti2004 gikk Goh Chok Tong av til fordel for Lees eldste sønn, Lee Hsien Loong. Goh ble senior minister og Lee Kuan Yew fikk en ny kabinettspost som «Minister Mentor».

Hva gjeler lovgivning om lykkespill sa Lee at han var «følelsesmessig og intellektuelt» mot hasardspill. Han gjorde ingentid ikke motstand mot sin sønns forslag om å tillate kasinoer i landet, och sa at kasinoene var noe som de nye ledarne fikk ta stilling til.

Lee uttrykte sin uro over de synkende kunnskaper i standardkinesisk blant yngre singaporeanere. Han lanserte et TV-program, 华语 Cool! («Kinesisk - cool!»), i januar 2005, i et forsøk på å lokke unge seere til å lære seg mandarin.

I juni 2005 gav Lee ut en bok, Keeping My Mandarin Alive, der han beskriver sine anstrengelser under årtier med å mestre standardkinesisk.

Singapores valg 2006[rediger | rediger kilde]

Ingeb opposisjonspartier stilte opp med kandidater i Lees valgkrets Tanjong Pagar.

Verdier, tro[rediger | rediger kilde]

Lee var en av de ledende talsmenn for asiatiske verdier, men hans tolkning av asiatiske verdier er omstridt. Under 1980-tallet virket Lee i stor utstrekning for konfucianske og, i mindre utstrekning, buddhistiske dyder. Dette viste seg i hans besøk i kinesiske tempel.

Arv och memoarer[rediger | rediger kilde]

Arv[rediger | rediger kilde]

Under de tre årtier da Lee var ved makten vokste Singapore fra å være et u-land til å bli et av de mest utviklede landene i verden, tross i sin ringe befolkning, begrensede areal og mangel på naturressuser. Lee har ofte framført at Singapores eneste ressurser er dets folk og deres sterke arbeidsmoral. Han ble respektert av mange singaporeanere, framfor alt den eldre generasjonen, som kunne huske hans inspirerende lederskap under selvstendigheten og separasjonen fra Malaysia. Han har ofte fått æren for å ha vært arkitekten bak Singapores velstand, selv om den rollen også ble spilt av hans visestatsminister, doktor Goh Keng Swee, som hadde ansvar for økonomien.

Kontroverser[rediger | rediger kilde]

På den annen side har en del singaporeanere og utlendinger kritisert Lee for å være elitistisk og til og med autokratisk, og at den økonomiske velstsnd under Lee kom til på bekostning av mye politisk og sosial frihet.

Lee er blitt kritisert for å innføre visse harde metoder for å trykke ned politisk oppoissjon og ytringsfrihet, som å forby offentligw demonstrasjoner uten uttrykkelig polititillatelse, innskrenkelse av pressfrihet bruk av siktelser for ærekrenkelser mot politiske motstandere, som Joshua Benjamin Jeyaretnam, Tang Liang Hong og Chee Soon Juan.

Memoarer[rediger | rediger kilde]

Lee Kuan Yew har skrevet memoarer i to bind: The Singapore Story (ISBN 0-13-020803-5), med hans syn på Singapores historie frem til separasjonen fra Malaysia i1965, og From Third World to First: The Singapore Story (ISBN 0-06-019776-5), om Singapores følgende omvandling til en velstående nasjon.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Singapore's Lee Kuan Yew dies at 91», BBC News, 22. mars 2015. Lest 22. mars 2015.
  2. ^ Ooi, Jeff (2005). "Perils of the sitting duck". Lest 6. november 2005, referert i Lee Kuan Yew i engelskspråklig Wikipedia 13. september 2006
  3. ^ Pillai, M.G.G. (Nov. 1, 2005). "Did Lee Kuan Yew want Singapore ejected from Malaysia?". Malaysia Today, referert i Lee Kuan Yew i engelskspråklig Wikipedia 13. september 2006.
  4. ^ Mauzy, Diane K. and R.S. Milne (2002): Singapore Politics Under the People's Action Party. Routledge ISBN 0-415-24653-9, referert i Lee Kuan Yew i engelskspråkligr Wikipedia 13. september 2006.
  5. ^ [1]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barr, Michael D. 2000. Lee Kuan Yew: The Beliefs Behind the Man. Washington D.C.: Georgetown University Press.
  • Josey, Alex. 1980. Lee Kuan Yew – The Crucial Years. Singapore and Kuala Lumpur: Times Books International.
  • Kwang, Han Fook, Warren Fernandez and Sumiko Tan. 1998. Lee Kuan Yew: The Man and His Ideas. Singapore: Singapore Press Holdings.
  • Minchin, James. 1986. No Man is an Island. A Study of Singapore’s Lee Kuan Yew. Sydney: Allen & Unwin.