Kongedømmet Dahomey

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kongedømmet Dahomey
Le Tour du monde-07-p067.jpg
Kart over Dahomey, tegnet av den franske løytnanten M.A. Vallon (1858)

Grunnlagt1600-årene
Oppløst15. januar 1894
HovedstadAbomey

Kongedømmet Dahomey
7°11′08″N 1°59′17″ØKoordinater: 7°11′08″N 1°59′17″Ø

Kart som viser Dahomey (lys rødt) innenfor dagens Benin (lys grønt)
Kong Gleles palass. Palassenes opprinnelige halmtak ble rundt 1930 erstattet med tak av korrugerte metallplater.[1]

Kongedømmet Dahomey var et afrikansk monarki som eksisterte i nærmere 300 år, fra rundt 1625 til 1894. Det var en krigersk stat, som var sentral i den transatlantiske slavehandelen. Landet er kjent både gjennom samtidige beretninger og senere forskning. Det skilte seg ut fra nabolandene på flere områder, når det gjaldt samfunnsordning, militær organisering, næringsliv og kultur.

Dahomey lå i Vest-Afrika, i den sørlige delen av det som er dagens Benin. Én versjon av historien om landets opprinnelse sier at en prins fra kongedømmet Allada etablerte seg på Abomey-platået, omtrent 60 km lengre nord. Dahomeys areal var rundt 10 000 km² og folketallet rundt 350 000 personer (tall fra 1700).

På 1700- og 1800-tallet ble landet besøkt av europeiske misjonærer, oppdagelsesreisende, regjeringsutsendinger, slavehandlere og andre handelsfolk. De publiserte dagbøker og rapporter om det som fascinerte dem mest: Kongen som både hadde en manns- og en kvinnehær og flere hundre koner; slavehandelen med europeerne og den brutale praktiseringen av voodoo, blant annet med menneskeofring.

Fon var den dominerende folkegruppen i landet, og deres språk, fon, dermed det dominerende språket. De 12 mektige kongene som etterfulgte hverandre fra ca. 1625 til 1894 var alle av fon-folket.

I 1894 ble den dahomeiske hæren beseiret av franskmennene i den andre fransk-dahomeiske krigen. Dahomey ble da underlagt Frankrike som et protektorat, og ble senere innlemmet i Fransk Vest-Afrika.

Det er drevet omfattende forskning på det dahomeiske samfunnet, innen flere fagområder. Det er også forsket på Dahomeys muntlige og visuelle overlevering av landets historie. Den ble formidlet gjennom sang, dans, applikerte tekstiler og relieffer på kongepalassenes vegger og dører. Hver konge sørget for å få oppført sitt eget palass innenfor det samme palassområdet på Abomey-platået. Palassene var tradisjonelle bygninger av jord og leire, men større – og ofte høyere – enn de andre innbyggernes boliger. I 1985 ble de restaurerte kongepalassene i Abomey innskrevet på UNESCOs verdensarvliste.

UNESCO har også inkludert Dahomeys kvinnelige krigere, «amasonene», i sin oversikt over betydningsfulle kvinner i afrikansk historie.

På 1900- og 2000-tallet har handlingen i flere skjønnlitterære bøker og sceniske verk vært lagt til kongedømmet Dahomey.

Opprinnelse og navn[rediger | rediger kilde]

Den oftest siterte muntlige tradisjonen sier at kongedømmet utviklet seg etter en uenighet mellom Kokpon, Teagbanlin og Dogbari[2], tre aja-prinser i kongedømmet Allada, den dominerende staten i aja-folkets rike i den første delen av 1600-tallet.[3][4] Prinsene ble etterhvert enige om at Kokpon skulle bli i Allada, Teagbanlin skulle dra mot sør, der han grunnla kongedømmet Porto Novo, og Dogbari skulle dra nordover, til Abomey-platået. Der fantes det allerede flere små landsbyer. Dogbari og hans følge hadde med gaver, og enkelte historikere antar at nykommerne fikk slå seg ned der fordi de behersket den ettertraktede kunsten å veve et stoff av bomull og bark fra trær.[5]

En sammenslutning av de dominerende høvdingene på platået ga Dakodonu, Dogbaris sønn, tillatelse til å slå seg ned i et eget område. Han syntes dette var for lite, så han ba om å få legge under seg et større areal ved Abomey. Dette området lå under den lokale høvdingen Dan (også kalt Da). Ifølge en historie som ble skrevet ned første gang på 1700-tallet, skal Dan ha syntes Dakodonu var kravstor, som allerede hadde fått mye land – og likevel ville ha mer: «Må jeg åpne magen min for deg, så du kan bygge huset ditt på den?»[6] Dakodonu reagerte med å spidde Dan med en stake. Deretter bygget han sitt kongelige palass over Dans blottlagte innvoller – og erklærte at hans kongedømme skulle hete «I Dans mage» for all evighet. Denne hendelsen skal ha vært bakgrunnen for navnet «Daxomé» (senere skrevet «Dahomey» av europeerne): Dan etter offerets navn; xo betyr «mage» og me «innside» på fonspråket,[7] men den første tiden ble kongeriket kalt Abomey, etter det geografiske området,[8] eller Fon, etter den dominerende folkegruppen.

Drapet på høvding Dan skal ha vært starten på dynastiet Alladaxonou (=Alladas folk, på fonspråket), som kom til å være Dahomeys kongehus så lenge landet eksisterte som en fri stat, ca. 1625–1894.[9]

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Abomey var det sentrale området i Dahomey. Det var der kongepalassene lå og makten var samlet.

Abomey-platået lå omtrent 95 km fra kysten. Området var et av de fattigste i Vest-Afrika. Det var ugjestmildt og karrig, det var ingen mineralforekomster der, og det var nedbørsfattig i lange perioder, så tørkeperioder og hungersnød forekom hyppig. Abomey hadde ikke kontakt med kysten og kystbyene, og dårlig kontakt med de handelsrutene som fantes. Det lå dessuten svært nær det mektige Oyo-riket som angrep sine naboland og tvang dem til å betale skatt.[5]

Det bodde allerede flere små stammer på Abomey-platået, og kildene sier lite om hvorfor Dogbari slo seg ned akkurat her. Én årsak kan ha vært at området lå høyt (rundt 220 m.o.h.) og derfor var greit å forsvare, en annen at platået naturlig var åpnere enn det frodige landet lengre sør, og at det allerede var ryddet, ettersom det fantes små landsbyer der før Dogbari kom.

Flere innbyggere fra Allada fulgte etter Dogbari, men Abomey-platået hadde ikke tilstrekkelig med naturressurser for en stadig voksende befolkning. Dogbaris etterfølgere måtte derfor skaffe mer land. Mellom platået og kysten var landet fruktbart og innbyggerne der hadde ikke bygget opp noe egentlig forsvar. Under kong Wegbaja ble områdene sør for Abomey lagt under Dahomey. Etter at Dahomey også hadde lagt under seg kyststatene Allada (1724) og Whydah (1727), hadde landet tilgang både til rike naturressurser og viktige havner.[5]

Demografi[rediger | rediger kilde]

Det var flere folkegrupper i Dahomey. Aja og fon ble forent gjennom giftemål på tvers av folkegruppene,[10] og ble med tiden kjent som fon. Fon ble etter hvert den absolutt største gruppen, og kongen var alltid av fon-folket.[11]

Etter hvert som Dahomey underla seg flere naboriker, ble stadig flere etniske grupper innbyggere i landet: joruba, maxi, aja og andre. De dahomeiske kongene utviklet en egen måte å integrere disse nye folkegruppene på. Når de erobret en landsby, opprettet de en ny landsby for fangene, nær Abomey. Noen ganger med det samme navnet som den opprinnelige byen.[12]

En annen form for integrering skal ha vært en praksis der kvinnelige fanger fra de beseirede områdene ble giftet bort til menn i lokale Dahomey-samfunn, slik at flere slekter og etniske grupper ble integrert.[12]

Religion[rediger | rediger kilde]

Voodoo-alter i Abomey, med flere fetisjer,

Religionen i landet var kompleks, med flere nivåer av guddommer, fra den øverste, himmelguden Mawu-Lisa, til lavere guder for spesielle områder av naturen og livet.[13]

Religionsutøvelsen i Dahomey hadde likhetstrekk med seremoniene i nabolandene, men det utviklet seg også egne voodoo-seremonier og tilbedelse av tidligere kongers ånder.

Den årlige tradisjonssamlingen, som i engelske kilder er kalt «The Annual Customs», var sentral både når det gjaldt politikk, diplomati og religion. Avtaler ble gjort, æresbevisninger tildelt og offergaver ble gitt til tidligere kongers ånder. Menneskeofring var en viktig del av gavene til forfedrene, for å takke og sikre fortsatt velvilje fra forfedrenes ånder.

Magi hadde en naturlig plass i dahomeernes liv. Det fantes magiske amuletter og fetisjer til ulik bruk og med ulike tabuer tilknyttet dem. Den amerikanske antropologen Melville J. Herskovits (1895–1963), som hadde studert Dahomey og andre afrikanske kulturer, konkluderte med at religionen i landet, med tanke på de mange kultene for ulike guder, likevel ikke var ren fetisjisme.[13]

Historie[rediger | rediger kilde]

Historikerne er enige om at kongedømmet ble grunnlagt tidlig på 1600-tallet.[14][15][16]

SitatLivet i Dahomey er basert på historie, og det er historie som styrer landetSitat
– Herskovits, Melville J. (1938)[17]

Overlevering av landets historie[rediger | rediger kilde]

Kongen og eliten i Dahomey hadde tidlig kjennskap til lese- og skrivekunsten, gjennom kontakten med europeerne, og med afrikanske muslimer som kunne lese og skrive arabisk, men allel innbyggerne var i hovedsak analfabeter, og overlevering av landets historie fra én generasjon til den neste, foregikk muntlig.[18]

I motsetning til i flere andre afrikanske land, skilte dahomeerne mellom mytene om landets tilblivelse og den tiden gudene hadde all makt, og historien om tiden etter at Dahomey ble et kongedømme tidlig på 1600-tallet. Egne «skalder» (på fonspråket: ahanjito) hadde som oppgave å gjenfortelle landets historie, ofte gjennom sang, og de trente opp unge menn som lyttet til historien i dagevis, for å kvalifisere seg til å bli ahanjitoens etterfølgere.[19] Historien dreide seg primært om kongene og deres bragder.

Historien om Dahomeys opprinnelse og tidligste tider ble ikke nedskrevet før på 1700-tallet, da europeiske misjonærer, slavehandlere, andre handelsfolk og oppdagelsesreisende begynte å besøke landet og skrev sine rapporter og reiseskildringer. Det finnes litt ulike versjoner av de tidligste delene av landets historie, som først var overlevert muntlig gjennom generasjoner av innbyggere, og deretter til de europeiske besøkende, som skrev ned det de ble fortalt, ut fra sine kunnskaper og sin kulturelle bakgrunn.[20]

Før Dahomey[rediger | rediger kilde]

Før 1600-tallet var de små stammene på Abomey-platået, som etterhvert ble sentrum for Dahomey, en ubetydelig maktfaktor, men det var mektigere riker både i øst og sør. Yorubafolkets rike, Oyo, som lå øst for Abomey, i dagens Nigeria, var på høyden av sin makt.[21] Også i sør lå to sterke kongedømmer: Allada – og Whydah, som hadde kontroll over deler av Atlanterhavskysten. Kystområdene hadde hatt kontakt med europeere allerede i 1470-årene, da portugiserne kom dit på sin utforskning av Afrika. I 1533 ble det underskrevet en handelsavtale mellom Portugal og kongedømmet Grand-Popo, men handelen kom først i gang noen år senere. Tidlig på 1600-tallet hadde Portugal regelmessig handel med Allada. Primært var det slaver portugiserne kjøpte, til sukkerplantasjene i Sao Thomé og Brasil. Handelen var ikke omfattende de første årene. Det er rapportert om ett eller to portugisiske skip hvert år.[22]

ca. 1625–1740[rediger | rediger kilde]

Sent i 1630-årene kom hollenderne til Slavekysten og overtok som den viktigste europeiske handelspartneren for Allada. Den store veksten i slaveeksporten fra området, begynte da sukkerproduksjonen i kolonien Nederlandsk Karibia vokste i 1650-årene. Slavehandelen ekspanderte for alvor da engelske og franske slavehandlere kom.

Dahomey utviklet seg ikke til en mektig stat før på 1700-tallet under kong Agaja, spesielt på grunn av omfattende slavehandel. Landet beseiret nabostatene i sør, Allada (1724) og Whydah (1727). Etter dette fikk Dahomey direkte kontakt med kysten og de europeiske slavehandlerne. Dahomey forble det dominerende maktsentrum i området til landet ble overvunnet av franskmennene i 1892–1894.[23]

1740–1852[rediger | rediger kilde]

1852–1894[rediger | rediger kilde]

I siste halvdel av 1800-tallet var ikke europeerne lenger tilfreds med å handle med afrikanerne. De var blitt kjent med hvilke ressurser som fantes og ønsket å skaffe seg økonomisk, politisk og militært herredømme over størst mulig del av kontinentet. «Kappløpet om Afrika» mellom de europeiske stormaktene pågikk fra rundt 1870 til 1914.

Slaget ved Dogba, 19. september 1892. Amasonene skyter mot franskmennene

Dahomey kjempet i to kriger mot Frankrike mot slutten av 1800-tallet: Den første (1890) og andre fransk-dahomeiske krigen (1892–1894).

Bakgrunnen for den første krigen, som bare varte i to måneder, var en konflikt om rettighetene til kystbyen Cotonou. Dette var opprinnelig en liten fiskerlandsby, men kong Gezo skal ha grunnlagt en større by her, som oppsamlingssted for slaver, som skulle skipes ut fra Whydah.

Franskmennene hadde inngått en avtale med Porto-Novo i 1863. Porto-Novo var blitt angrepet og brent av britene, som mistenkte dem for, under press fra Dahomey, å ha fått overført palmeoljehandelen fra Lagos til Whydah. Porto-Novo var dessuten mistenkt for å fortsette med utskiping av slaver. Etter det britiske angrepet ba Porto-Novo om beskyttelse fra Frankrike. En slik avtale ble inngått i 1863, men opphørte allerede året etter, da kongen i Porto-Novo døde og en ny overtok. Dahomey anså hele tiden Porto-Novo som sin vasallstat.

Palmeoljehandelen var blitt viktig, nå når slavehandelen, i prinsippet, var over, og Porto-Novo lå gunstigere til i forhold til områdene for palmeoljeproduksjon enn Dahomey gjorde. Franskmennene ønsket kontroll over Cotonou, for å få sikre adgangen til Porto-Novo. I juli 1863 inngikk den franske visekonsulen en muntlig avtale med Dahomey. Franskmennene mente avtalen betydde at Dahomey avsto Cotonou til Frankrike, noe kong Glele bestemt avviste. Han hadde bare ment at avtalen ga dem tillatelse til å drive handel der.[24]

Kongedømmet opphører[rediger | rediger kilde]

Etter å ha tapt den andre av krigene mot franskmennene, i 1894, opphørte Dahomey som egen stat og ble et protektorat under Frankrike.

I 1904 ble landet en fransk koloni, Fransk Dahomey, og innlemmet i Fransk Vest-Afrika. Dahomey var da et av de siste afrikanske landene som ble kolonisert, som ofre for den europeiske imperialismen.

Fra 1958 ble Fransk Dahomey en selvstyrt koloni og fikk navnet Republikken Dahomey. Republikken fikk full uavhengighet i 1960, og i 1975 ble navnet endret til Folkets republikk Benin. I 1991 ble dette navnet forenklet til Republikken Benin eller République du Bénin på fransk.

Etter at Dahomey ble annektert av Frankrike, hadde ikke kongen lenger noen reell makt, men fortsatte å ha en viktig seremoniell stilling. Dette har vart gjennom hele den tiden landet var under fransk administrasjon, og etter at det ble en selvstendig stat. Kongen har fortsatt en viss innflytelse, både politisk og økonomisk.[25] Etter 2000 har det vært strid om posisjonen. Både Agoli-agbo III og Houedogni Behanzin hevder å ha krav på tronen.[26]

Tidslinje, kongenes regjeringstid og landets historie ca. 1625–1900[rediger | rediger kilde]

Kong Gezo med et av de viktigste maktsymbolene en dahomeisk konge hadde: parasollen
Den siste uavhengige kongen, Behanzin, overgir seg til den franske kolonimakten ved løytnant Alfred-Amédée Dodds i 1894

Informasjonen nedenfor er tatt fra Piqué & Rainer (1999), hvis ikke annet er angitt.

  • ca. 1625 Dakodonu etablerer sitt kongerike
  • ca. 1645–1685 Wegbajas regjeringstid.
    Han bygger det første kongelige palasset i Abomey
  • ca. 1685–1708 Akabas regjeringstid.
    Han utvikler en ny type sabel til halshugging av fiender; oppmuntrer til håndverk som kutting av edelstener, broderi og tøyfarging
  • 1708–1740[27] Agajas regjeringstid.
    Han styrer landet gjennom perioden med størst utvidelse av landet. Han er den første kongen som har kontakt med europeere
  • 1724–1727 Dahomey beseirer nabostatene Allada og Whydah og begynner å dominere regionens slavehandel
  • 1740–1774 Tegbesus regjeringstid.
    Whydah utvikles til en aktiv havn og kongedømmets nest største by
  • 1738 Naboriket i øst, Oyo, invaderer Dahomey, som deretter må betale skatt til Oyo
  • 1774–1789 Kpenglas regjeringstid.
    Han styrker hæren, beseirer kystbyer (i dagens Nigeria og Togo)
  • 1789–1797 Agonglos regjeringstid.
    Han åpner kongeriket for kristne og muslimske misjonærer
  • 1797–1818 Adanzonans regjeringstid.
    Han styrtes i et kupp
  • 1818–1858 Gezos regjeringstid.
    Frigjør Dahomey fra Oyo. Oppmuntrer til salg av palmeoljeproduksjon og -salg, som et alternativ til slavehandel
  • ca. 1830 Flere europeiske land forbyr slavehandel
  • 1839 Britene beslaglegger portugisiske slaveskip. Slavehandelen minsker kraftig
  • 1851 Dahomeiske tropper, under Gezo, angriper egbafolkets hovedstad Abeoukuta, men blir slått. Amasonekrigerne lider store tap
  • 1858–1889 Glélés regjeringstid.
    Avviser europeisk innblanding i Dahomeys affærer
  • 1864 Glélé vil hevne sin far Gezos tap i Abeokuta. Dahomeys hær taper igjen, og svekkes betraktelig
  • 1889–1894 Behanzins regjeringstid
  • 1893–1894 Franskmennene invaderer og beseirer Dahomey. Behanzin beordrer troppene sine til å brenne de kongelige palassene i Abomey
  • 1894 Behanzin overgir seg.
    Dahomey blir et fransk protektorat. Franskmennene setter inn Agoli-agbo på tronen, uten reell makt. Restaurering av palassene starter
  • 1900 Agoli-Agbo avsettes og må i eksil

I den eldste kjente listen over Dahomeys konger (Norris, 1789), er Wegbaja satt på tredjeplass, etter Dakodonu og Akaba. I de fleste senere lister er han flyttet opp til andreplass. Han var uansett ikke den første kongen, kronologisk, men den som omtales som Dahomeys sanne grunnlegger, ettersom han skal ha vært den som organiserte landets politiske orden. Ifølge geografen og etnologen Richard F. Burton (1821–1890) var Wegbaja den første herskeren som ble sett på som en konge over hele Dahomey, mens Dakodonu var en høvding, som flere andre.[28]

En rekkefølge som satte Wegbaja øverst, på grunn av hans store bragder for landet, var logisk for dahomeerne. Når det skulle ofres til de avdøde kongene under den store årlige tradisjonsfesten, ble det først ofret til Wegbaja, deretter til de andre i kronologisk rekkefølge.[28]

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Répins plan over Abomey fra 1856:[29]
A Bro og byport, ved ankomst fra Cana
B Borggården, torvet: «La grande place»  
C Kongens palass & gård omkranset av gallerier. For offisielle mottagelser
D Offerhytte  
E Dørene til kongens palass    
G Amasonenes hytter    
K Grøft og mur rundt byen
M Statsministerens (mehou) hus
N Misjonens? («la mission») hytte i mehouens hus
O hytte for kongens favoritthustru, der han også har gir dagligdagse audienser
P Markedsplass, beplantet med trær.
R Virvar (dédale) av små gater og smug, omkranset av en mur rundt bebyggelsen
S Hytter for kongens koner
T Veien til prins Babalous hus
V Veien mellom Cana og Abomey

Kongemakt[rediger | rediger kilde]

Dahomeys konger var sentrum for alle deler av landets virksomhet, politisk, sosialt, religiøst og militært.[30]

Overgangen fra en konge til den neste foregikk ved at den aldrende kongen, etter forslag fra kongelige ministre og spåmenn, valgte ut den av sønnene som var best egnet til å herske.[30]

Kong Wegbajas rettesnor var at kongeriket hele tiden skulle utvikles og gjøres mektigere.[31] Hver monark påtok seg derfor forpliktelsen til å etterlate seg mer territorium enn han arvet. Det dahomeanske monarkiet førte jevnlig kriger for å oppnå dette, og under de 12 kongene som regjerte fra rundt 1625 til 1894, etablerte Dahomey seg som en av de mektigste statene i Vest-Afrika.[32]

Wegbaja og hans etterfølgere innførte en annen måte å tenke forholdet konge–undersåtter på, enn den som gjaldt i nabostatene. Der så undersåttene på sin konge som en far som tok seg av deres ve og vel. Kongens makt var som en sterk krukke. Så lenge krukken ikke ble skadet eller ødelagt, var vannet inne i den, folket, trygt. I Dahomey var allegorien en annen. Undersåttene lærte at det var deres plikt å forsvare og støtte sin hersker. De ble fortalt at kongens makt var som vann i en krukke. Vann, en knapp ressurs på Abomey-platået, var kilden til velstand. Nasjonens liv, fullt av farer, var som en krukke med mange hull. Hvis hver innbygger i Dahomey puttet en finger i ett av hullene, ville det hindre det verdifulle vannet i å renne ut av krukken. Kongens makt ble et symbol på fon-folkets egen styrke. Deres overlevelse var avhengig av at de støttet kongen.[33]

Europeere som besøkte landet, oppfattet kongene som eneveldige, ut fra den strenge måten de utøvde sin makt på. På 1900- og 2000-tallet har forskere, ved å sammenholde eksisterende kilder, kommet frem til at landets styre og politikk var mer kompleks.[34]

Tre maktnivåer[rediger | rediger kilde]

Det eksisterte tre nivåer for maktutøvelse. Det er ikke helt klart hvem som befant seg på de ulike nivåene, men historikeren John Yoder har, ved å sammenstille eksisterende dokumentasjon fra 1700- og 1800-tallet, satt opp følgende sannsynlige inndeling: Det øverste nivået besto av 20–30 menn, antagelig kongens ministre; de høyeste militære offiserene; hovedmedlemmene av den kongelige familien; de mest prominente av kongens personlige tjenere og de rikeste handelsfolkene, dels utlendinger. Disse kunne forsyne kongen med væpnede regimenter på 50 til 300 soldater for de årlige slaveraidene. Det neste maktnivået besto sannsynligvis av 50 til 80 fremgangsrike handelsfolk fra Dahomey; et mellomnivå av administratorer og offiserer – og lavere medlemmer av kongefamilien. Hver av disse kunne utstyre ti til 50 soldater. Det laveste nivået besto av flere hundre lavere tjenestefolk; skatteinnkrevere og modige krigere, som trolig bare kunne forsørge seg selv og noen få våpenløse tjenere.[34]

Den daglige ledelsen og administrasjonen av landet hadde kongen i samarbeid med et mindre råd av hans ministre.[34] Viktige lovgivende og administrative avgjørelser ble tatt av en stor rådsforsamling under den årlige tradisjonssamlingen og -festen Xwetanu i Abomey.[35]

Xwetanu, den årlige tradisjonssamlingen[rediger | rediger kilde]

Opptog før menneskeofring under den årlige tradisjonssamlingen. (1793)

Europeiske gjester oppfattet Xwetanu bare som en religiøs fest, der krigsfanger og kriminelle ble halshugget til ære for tidligere konger,[36] men det var også en samling der viktige nasjonale avgjørelser ble tatt. Delegater fra alle regionene i riket kom til den årlige samlingen for å drøfte og avgjøre den videre styringen av landet. Det var forventet at alle høyere embetsmenn, høvdinger og andre rangspersoner kom til Abomey for å delta på Xwetanu. I 1850 stilte flere enn 300 delegater.[37]

Xwetanu kunne vare fra flere uker til en måned, og delegatene satt i flere møter i det store rådet i løpet av denne tiden. Flere europeere, militære, konsuler, handelsfolk og andre, var til stede på enkelte av møtene. Det store rådet besto ikke bare av menn. Kvinner var også aktive deltagere, på alle nivåer av de sivile og militære myndighetene. For å beholde kontrollen i landet, utnevnte kongen en kongelig hustru som motpart til hver mannlig tjenestemann, fra øverste til nederste nivå i maktsystemet. De kvinnelige offiserene, lederne for Dahomeys kvinnehær, «amasonene», var spesielt fremtredende i rådets diskusjoner.[34]

Den britiske offiseren Frederick E. Forbes (1819–1851) som overvar en Xwetanu i 1843, har beskrevet programmet for de ulike dagene. I tillegg til flere møter i det store rådet, var det var offisielle prosesjoner og parader på den store plassen ved palasset; hoffsangere, både kvinnelige og mannlige, gjenfortalte Dahomeys historie; det var fremvisning av kongens rikdommer og slaver; mottagelse for viktige gjester; utdeling av skatter til og gaver fra kongen; amasonene utførte simulerte nærkamper og slaveraid; søknader og begjæringer ble avgjort av kongen og rådet.[38][34]

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Dahomeys sivilisasjon og økonomi var i hovedsak basert på jordbruk. Uansett rang og yrke, enhver mann hadde sine jorder. Det var mannens oppgave å rydde og dyrke jorda, planting ble utført av både menn og kvinner, og kvinnene hadde ansvaret for stell og høsting av avlingene.[39]

Kvinnene hadde en aktiv rolle i det økonomiske livet. I tillegg til å ta seg av avlingene, var det de som hadde ansvar for kjøp og salg på markedene.[39]

Flere viktige deler av landets økonomi var høyt utviklet. Produkttransport mellom de ulike delene av landet var regulert av kongelige påbud; skattesystemer og andre forpliktelser var nøye regulert.[40]

Slavehandel[rediger | rediger kilde]

Fra et slavemarked i Dahomey. (1851)

Mellom 1400- og 1800-tallet ble trolig mellom 11 og 12 millioner slaver solgt fra Afrika til europeiske og amerikanske slavehandlere. Rundt 4/5 av disse ble eksportert i perioden 1700–1850.

Dahomey var senter for slavehandelen på Slavekysten i Vest-Afrika så lenge landet eksisterte og slavehandelen foregikk.

Kauriskjell ble brukt som betalingsmiddel fra 1500-tallet. (For størrelsen: Iflg fotografen tilhører hendene et barn på tre år).

Betalingen for slavene kunne være brennevin, tobakk, kauriskjell, tekstiler, glass, våpen og krutt.[41] De fleste av byttemidlene var varer dahomeerne trengte, men som ikke fantes naturlig eller ble produsert i deres eget land. Kauriskjellene ble brukt som betalingsmiddel. I Vest-Afrika fantes ikke skjellene naturlig, og måtte importeres. Skjellene kom fra Indiahavet og Stillehavet, og ble benyttet i handel over hele verden. Det var europeiske slavehandlere som brakte dem med seg i store mengder, som kapital for å kjøpe slaver. Den første store forsendelsen kom antagelig til Vest-Afrika fra Det indiske hav i 1515. I løpet av 1500-tallet fastsatte den politiske eliten kauriskjell som gyldig betalingsmiddel. På 1700-tallet, en av de mest intense periodene for slavehandel, kunne slavehandlerne bringe med seg mer enn 10 milliarder skjell.[42]

Da en europeisk besøkende ba kong Glélé slutte med slavehandel, svarte han at det var en praksis som var startet av europeerne selv, og at han ville fortsette å selge slaver så lenge europeerne ville ha.[43] De som ble solgt omfattet mennesker som allerede levde i slaveri i Dahomey og kriminelle som ble gjort til slaver som straff for sine ugjerninger, men den aller største tilførselen var krigsfanger. Det er anslått at omtrent halvparten av alle afrikanerne som ble tatt til fange og solgt som slaver i denne tiden, ble fraktet med skip fra Whydah, et lite kongedømme med en 16 km kystlinje. Whydah ble beseiret i en krig med Dahomey og annektert i 1727. Whydah var hovedkvarter for slavehandlere fra de tre europeiske nasjonene som var mest involvert i den atlantiske slavehandelen: Frankrike, England og Portugal, og de fleste slavene ble sendt til disse landenes kolonier i Amerika, spesielt i Karibia og Brasil.

Fra 1960-årene og fremover har organiseringen av slavehandelen i og fra Dahomey vært utgangspunkt for mye og detaljert forskning. Forskeren Karl Polanyi skrev i 1966 en avhandling som har hatt stor innflytelse på senere historieskriving om Afrika. Der hevdet han at slavehandelen i Dahomey var et rent statsmonopol, uten mulighet for deltagelse fra private. Han skrev også at Dahomey ikke fungerte som mellomledd i handel med slaver fra andre land, men kun solgte mennesker som var tatt som krigsfanger av landets egen hær. Senere studier har modifisert denne analysen. En av de mest anerkjente kildene når det gjelder Dahomeys historie på 1700-tallet, Dahomey and its Neighbours 1708–1818 av I.A. Akinjogbin (1967) bekrefter at slavehandelen den første tiden var et statlig, eller egentlig kongelig, monopol, men dokumenterer at Dahomey, i tillegg til å selge egne krigsfanger, importerte et betydelig antall slaver fra naboland for videresalg fra kystbyene. (Law 1989) Fra rundt 1735 oppsto det indre stridigheter i landet, i hovedsak på grunn av høvdingene og elitens motvilje mot det kongelige monopolet, og fra 1737 ble slavehandelen fri.[27]

Tidlig på 1800-tallet innførte land etter land restriksjoner, og etter hvert lover, for å forby slavehandel. Først ute var Danmark i 1803. I 1807 innførte Storbritannia forbud mot slaveri og slavehandel gjennom sin Slave Trade Act. Deretter fulgte Nederland, Portugal, Spania, Frankrike og Sverige.[44] Disse tiltakene og endringene førte til en stor nedgang i inntekter både for Dahomey og nabolandene, og førte til det historikerne kaller en tilpasningskrise i Vest-Afrika. Dahomey var imidlertid tidlig ute med å finne en annen inntektskilde for staten, det vil i hovedsak si kongen. Landet gikk over til å satse på handel med landbruksprodukter i langt større grad enn tidligere. Varer som ble eksportert, var først og fremst palmeolje og -kjerner.[44]

Fra slavehandel til palmeoljeeksport[rediger | rediger kilde]

Landbybeboere i gang med produksjon av palmeolje (ca. 1895)

Restriksjoner og forbud førte ikke til at slavehandelen straks opphørte. Denne virksomheten levde videre side om side med palmeoljehandelen fra rundt 1830 til midten av 1860-årene, men etterspørselen etter slaver ble stadig mindre, og etterspørselen etter palmeolje ble større.[45]

Selv om Dahomey tilsynelatende var mer tilpasningsdyktig enn flere av nabolandene, var overgangen fra slavehandel til handel med jordbruksvarer vanskelig også her. Økonomisk kunne ikke palmeoljehandel måle seg med inntektene fra slavehandelen, men slavehandelens betydning var ikke bare økonomisk. «Dahomey var en krigerstat med en dyptliggende militæretikk som innebar en forakt for landbruket som u-krigersk».[46]

Dette innebar at det var vanskelig for kongedømmets militære oligarki å tilpasse seg den nye økonomiske realiteten. Det var også risikabelt for landets monark å ikke ta hensyn til dette. En annen faktor var at krigsfanger ikke bare trengtes til eksport, men også til menneskeofring under den årlige tradisjonssamlingen. En konge som ikke respekterte denne skikken, risikerte å miste tronen. Kong Ghezos motstand mot det britiske presset for å avslutte slavehandelen, var derfor diktert både av religiøse og kulturelle forhold i tillegg til de økonomiske.[45]

På midten av 1800-tallet var landets inntekter fra den nye handelen minimal i forhold til kongens inntekter fra slavehandelen, som i 1848 ble anslått til rundt 60 000 britiske pund per år. Britenes tilbud på 400 £ som årlig kompensasjon for å avslutte slavehandelen, ble avslått av kong Ghezo med forakt.[45]

Ettersom britenes forsøk på å overtale Ghezo var forgjeves, tok de i bruk andre metoder. De blokkerte dahomeiske havner for å hindre slaveeksporten. Etter en blokade av havnen i Whydah som varte i seks måneder i 1851–1852, signerte Ghezo en avtale om å stanse all slaveeksport. Ifølge britene overholdt han aldri avtalen. Dette kan ha vært fordi franskmennene hadde agenter i Whydah som fortsatte å handle med slaver også etter at forbudet var trådt i kraft.[45]

Slavehandelen hadde i tradisjonelt vært mennenes ansvar, mens det meste av jordbruksarbeidet hadde vært utført av kvinner. Da palmeoljeeksporten tok seg opp, gikk mennene også inn i denne virksomheten.[47]

Enkelte historikere har hevdet at de høye embetsmennene og offiserene som drev stort med slavehandel, var de samme som dominerte palmeoljeproduksjon og -handel, mens andre har analysert dokumentasjon for Dahomey og naboland og kommet frem til at det både var store plantasjer med slavearbeidere, og småskala-produsenter, i hovedsak kvinner.[47] Hovedbeviset for å si at det fantes et slikt mangfold i produsenter, er å finne i den publiserte dagboken til den britiske marineoffiseren Frederick E. Forbes fra 1851. Forbes, som var i Dahomey i 1850, besøkte bedriften til en brasiliansk kjøpmann i Whydah, og beskrev de som kom for å selge palmeolje slik: «Gårdsplassen hans var full av handelsfolk (traders), – noen med bare én gallon, andre hadde slaver nedlesset med store kalebasser med olje; mens dusinvis av hans egne slaver tellet kauriskjell for å betale for produktene».[48] I slavehandelen ble kauriskjellene betalt ut etter vekt eller mengde, men i palmeoljehandelen var transaksjonene mer beskjedne, og oljen ble betalt med et visst antall kauriskjell.[47]

Selv om overgangen fra slavehandel til handel med palmeolje var vanskelig, er det enighet blant historikere om at Dahomey forble en relativt stabil og sterk stat helt til de fransk–dahomeiske krigene i 1890–1894.[45]

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Antropologen Herskovits beskrev i 1938 Dahomey som et svært klassedelt samfunn, med en slaveklasse, som stort sett besto av krigsfanger; en annen klasse av frie individer; og en tredje klasse av aristokrater. Senere forskere har avvist denne analysen, ettersom status sjelden ble overført fra én generasjon til den neste. Dahomeys klassestruktur var dermed svært forskjellig fra den i mange andre østlige eller vestlige samfunn i tidlig moderne tid, der klassene hadde en kontinuitet som ofte ga dem et preg av kastesystem. I Dahomey gikk klassedelingen i hovedsak mellom kongen og de øvrige innbyggerne.[49]

Familiestrukturen hos fon-folket i Dahomey var organisert på flere nivåer. De levde i individuelle familier, «kjernefamilier», med et familieoverhode som var ansvarlig for gruppens økonomiske, sosiale og religiøse aktiviteter. Gruppen var definert av patrilineær avstamning fra en stamfar som nylig hadde levd. Flere slike familier, som stammet fra en felles stamfar som hadde levd for lenge siden, ofte en som hadde immigrert fra en spesiell landsby, utgjorde storfamilier. Disse hadde gjerne samme økonomiske spesialitet, som jernbearbeiding, veving og andre håndverk, overlevert til dem fra den felles stamfaren. Disse familienettverkene var igjen organisert i ætter, under en høvding og en gruppe eldre kvinner som voktet viktige tradisjoner. På det høyeste nivået sto klanen (ako på fon-språk). Fon-klanene besto av ætter som hevdet de hadde felles avstamning fra en mytisk stamfar. Det fantes både klaner av vanlige innbyggere (anato) og klaner som stammet fra de 12 kjente kongene i Dahomey (axovi). Selv om tilknytningen til klanene gikk gjennom mennene i gruppen, kunne de som var født av en prinsesse innlemmes i axovi, på samme vis som personer som hadde utført viktige politiske, økonomiske eller rituelle oppgaver for kongen.[50]

Dokpwe[rediger | rediger kilde]

En dokpwe tekker taket på en høvdingbolig

Dokpwe, samarbeid satt i system, preget alt dahomeisk arbeidsliv. Dokpwe var ikke et laug eller en organisasjon, men et kooperativt system for inndeling av Dahomeys arbeidsstyrke. Enhver dahomeisk mann var en dokpwe, samtidig som ordet ble brukt om institusjonen. En dokpwe i et område ble ledet av en dokpwegã, en tjenestemann som, i tillegg til å ha myndighet til å styre dokpweens arbeidsoppgaver, også ledet begravelsesseremonier. Andre høvdinger og tjenestemenn ble valgt av kongen, men dokpwegãen arvet sin posisjon.[51]

Dokpwe var et system for gjensidig hjelp, flere av oppgavene var organisert som dugnader, for eksempel når en mann var syk og ikke kunne dyrke jorda. Da betalte han en liten sum til dokpwegãen, som beordret arbeidsstyrken til å rydde jorda og dyrke den. Lønnen deres var maten de fikk av «oppdragsgiveren». Arbeidet i dokpween var ikke bare en tung plikt. Mennene konkurrerte om å vise sin dyktighet, og arbeidet ble ofte akkompagnert av arbeidssanger, slik at 40 til 100 mann kunne gjøre arbeidet i samme rytme og hastighet.[40]

Militærvesen[rediger | rediger kilde]

Før kolonitiden var det svært sjelden at afrikanske land hadde en permanent militær organisasjon, slik Dahomey hadde. Dahomey lå stadig i strid med naborikene, blant annet gjennom sine årlige tokt for å fange slaver til eget bruk og for salg til europeerne. I nabolandene ble hæren mobilisert når det skulle kriges, og oppløst når striden var over.[52]

Ifølge enkelte historikere var det obligatorisk for menn å verve seg til hæren, men frivillig for kvinner. En landsby kunne sende kvinner istedenfor menn, hvis disse ikke ønsket å verve seg. Hæren var delt i to, og hver av disse var igjen delt i en manns- og en kvinne-avdeling. Mannshæren var både eldre og større enn kvinnehæren. Kvinnehæren varierte i størrelse, og var i perioder 1/10, i andre perioder 1/3, av det totale antall krigere. I 1851 var Dahomey i krig med et av naborikene. Hæren besto da av 10 000 menn og 6000 kvinner.[53]

Amasonehæren[rediger | rediger kilde]

Amasoner. Hornene, antagelig laget av metall, viser at de er offiserer. Fotografert av en fransk militærlege som fulgte med den franske hæren, ca. 1894 (Kilde: Piqué og Rainer (1999), s. 14)

Utdypende artikkel: Amasonene i Dahomey

Det er flere historier om når kongen i Dahomey utnevnte kvinnelige livvakter, kvinnelige jegere (gbeto) og kvinnelige krigere. Europeerne kalte kvinnene i hæren for «amasoner», etter antikkens krigerske, mytiske amasoner.

Kvinnene måtte gjennom samme trening som mennene. De trente på utholdenhet, dristighet, ufølsomhet, kamp og drap på fiender, og de fikk fysisk trening, som blant annet omfattet gymnastiske øvelser og sang og dans med våpen. Dette skulle også bidra til å bygge korpsånd.[54]

Kvinne- og mannshæren levde helt adskilt fra hverandre. Kvinnene levde innenfor palassets murer, der menn ikke hadde adgang. Amasonenes offiserer var også kvinner.

UNESCO har inkludert amasonene i sin oversikt over betydningsfulle kvinner i afrikansk historie.[55]

Amasonene var aktive i krigene mot Frankrike. Mange av dem døde i den første krigen i 1890. De hadde aldri sett bajonetter, så de gikk fryktløse rett mot de franske soldatenes våpen.[56]

Kultur[rediger | rediger kilde]

Kvinner danser med leopardhaler på ryggen. Musikere med tromme og horn (dyrehorn) i bakgrunnen (1871)

Sang og dans er dokumentert både som historiefortelling, som kamp- og arbeidssanger og som hyllest av nåværende og tidligere konger. Musikken kunne være fremmed for europeiske ører. En av de europeiske besøkende, den britiske løytnanten Frederick Forbes, omtalte i 1851 militærmusikken slik i sin dagbok: «… drønn av skyting og musikk (hvis bråket fra dahomeisk militærmusikk fortjener det navnet)».[57] Instrumentene som vises på samtidige tegninger og xylografier, er trommer, andre rytmeinstrumenter og blåseinstrumenter av dyrehorn.

Det er de ulike visuelle kulturuttrykkene som skiller seg mest fra andre afrikanske lands kunst.

Kunst og kunstnere[rediger | rediger kilde]

Kong Gezos trone, 199 cm høy. Tronen er av tre og metall og veier 130 kg
Legemsstore treskulpturer av kongene Glélé, Gezo og Béhanzin. Glélé og Béhanzin gjengitt som de allegoriske figurene som representerte dem: løve og hai

Den tradisjonelle kunsten i Dahomey var unik og annerledes enn i andre afrikanske land, også nabolandene. Kunsthistorikeren E.H. Gombrich (1909–2001) mente at det er en sammenheng mellom ulike typer samfunn og deres kunst. Han hevdet at konservative samfunn verdsetter godt, tradisjonelt håndverk og foredlet kunstnerisk form. Andre samfunn er mer dynamiske, de vektlegger det nyskapende, også i kunsten, selv om det enkelte ganger går ut over den håndverksmessige og kunstneriske kvaliteten.[58] Ifølge den amerikanske kunsthistorikeren Suzanne Blier (1948–) kan Dahomeys nabostater sees som eksempler på den første typen samfunn, mens Dahomey passer bedre med beskrivelsen av den andre typen.[59]

De fleste kjente kunstverkene fra Dahomey er store eller små skulpturer og utsmykning på sceptere, kongetroner, palassdører og -vegger. De frittstående skulpturene kunne være sammensatt av flere materialer. Vanlige materialer var tre, elfenben, metall (sølv, jern og bronse) tekstiler og leire. Metallfigurene var først laget i tre og deretter dekket med sølv- eller bronseplater. Da franskmennene annekterte Dahomey i 1894, tok de mange gjenstander med tilbake til Frankrike, så blant annet Musée du Quai Branly i Paris har en samling av dahomeisk kunst. Det finnes også samlinger i andre europeiske land.[60]

Applikert veggteppe, som viser navn, symboler og regjeringstid for 12 konger. (antagelig laget som turistsouvenir i 1950-årene)

Applikasjonsarbeid ble kjent i Dahomey under kong Agaja. Han hadde sett slike arbeider i Avranku-regionen, nord i Porto-Novo, og tok to av mestersyerne der til fange. Kongen kontrollerte både produksjon og bruk av applikasjonsarbeidene. Historiene som ble fortalt gjennom de applikerte motivene, handlet om makt, vold og død, men kunne også vise scener fra hverdagslivet.[61] Syerne fikk egne verksteder i Abomey og kom i kongens tjeneste. De første håndverkerne applikerte sine bilder med raffia som bakgrunnsstoff. Bomullsstoff var kostbart og måtte importeres, men kongen sørget etter hvert for å skaffe dette sjeldne materialet fra franske handelsfolk, i bytte mot slaver.[62] Applikerte tekstiler ble brukt til telt, veggtepper, bannere og parasoller som var viktige maktsymboler i Dahomey.

Kongen og hans familie støttet kunstnernes arbeid, og bestilte flere kunstverk av dem. Dyktige kunstnere, også krigsfanger fra andre land, som hadde ferdigheter i ulike teknikker og kunstarter, fikk bolig og verksted i og ved kongens områder i Abomey. Gjennom de utenlandske kunstnernes verk kom nye ideer, ny bildebruk og nye uttrykksformer inn i Dahomeys kunst.[49] Kongen og hans kunstnere hadde monopol på enkelte typer kunst, som søm og applikasjoner, og det kunne medføre dødsstraff om andre innbyggere ble fristet til å prøve seg på kunsten.[63]

Mange dahomeiske kunstnere var av kongelig ætt. Hontondji-familiens medlemmer som skapte ulike bronse- og sølvarbeider, og fortsatt gjorde det på 1900-tallet, kan føre sine røtter tilbake til kong Wegbadja. Treskjæreren som skar ut de legemsstore treskulpturer av kongene Glélé, Gezo og Béhanzin skal ha vært en sønn av kong Agonglo, og Agonglo selv utformet og skar ut sin egen trone.[64]

Fra kongelig hyllest til souvenirer. 1894–[rediger | rediger kilde]

Da landet ble fransk protektorat, og det ikke lenger fantes en regjerende monark som kunne bestille arbeider og være deres velgjører, måtte kunstnerne finne andre kundegrupper. Det kom stadig flere turister til landet, og kunstnerne tilpasset seg den nye tiden. De smidde, støpte og skar små, nærmest masseproduserte, figurer som var mer salgbare enn kongetidens store skulpturer ville ha vært.

Fargerike applikerte tepper er også blitt en populær souvenir. Nå skal ikke lenger hvert tekstil hylle én konge, isteden syes veggtepper der hele kongerekken er gjengitt, og mindre tekstiler, noen med bare én figurapplikasjon.

Det som tidligere var viktige maktsymboler, forbeholdt kongen, og figurer brukt i religiøs sammenheng, er omdannet til souvenirer som kan kjøpes av den som vil.[65]

Palasser[rediger | rediger kilde]

Jordsmonnet på Abomey-platået var i hovedsak et tynt lag sand, med et dypt leirelag under. Leiren hadde en rødlig farge.[66] Denne leiren ble soltørket til adobe og forsterket med strå. Dette var det tradisjonelle byggematerialet i Dahomey, også i de kongelige palassene. Bare de kongelige hadde lov til å bygge hus i mer enn én etasje, så palassene raget opp over undersåttenes lave hytter.[67]

Alle de 12 kongene som etterfulgte hverandre fra ca. 1625 til 1900, sørget for å få oppført sitt eget palass innenfor det samme palassområdet. De kongelige palassene dekket et areal på 47 ha og var omgitt av murer.

I 1943 ble det historiske museet i Abomey grunnlagt av den franske kolonimakten. Museet har lokaler i palassene etter kong Gezo og kong Glélé.[68]

I 1985 ble de restaurerte palassene innskrevet på UNESCOs verdensarvliste.[69]

Relieffer[rediger | rediger kilde]

Jord fra termitt-tuer som denne, var hovedmaterialet i de opprinnelige relieffene
Veggrelieff fra Wegbadjas palass. Motivet, en fisk og et fiskegarn, viser til kongens motto: En fisk som har kommet seg ut av garnet, svømmer ikke inn igjen.

Palassveggene i Abomey ble utsmykket på forskjellig vis, også utvendig, med veggmalerier, perler, skjell, perforeringer og relieffer. De mest spesielle dekorelementene er relieffene, som både er kunstnerisk interessante og har historisk verdi. Gjennom motivene, som både priser kongene og viser ulike, ofte brutale, hendelser, er med på å bevare landets kollektive hukommelse.[70]

Det er usikkert når relieffene oppsto, og det er vanskelig å anslå alderen på på de enkelte relieffene, fordi de er blitt endret over tid. Muntlige kilder i Abomey hevder at det var kong Agaja som i sin regjeringstid (1708–1740) innførte dekorering av palassveggene, på omtrent samme tid som applikasjonsbildene oppsto.[71] Alle kongene hadde sine egne symboler, som ble gjengitt både i relieffene og applikasjonene.

Opprinnelsen til relieffene er ikke kjent, men noe av bakgrunnen kan finnes i fonkulturen, der jorda, og dermed jordsmonnet, regnes som et av Guds 41 barn. Jordguden Sakpata er også ansvarlig for flere sykdommer, som kopper, og de dekorative relieffene på jordbygningene sørger for samarbeid mellom guddommen og mennesket. Sakpata aksepterer at hans kjød blir brukt til å konstruere og utsmykke bygninger. De enkleste relieffene finnes på templer i utkanten av Abomey. Disse er laget lenge før utsmykningen av kongenes palasser. Hovedelementene i disse relieffene er geometriske figurer, «solhjul» – og noen dyre-, plante- og menneskefigurer.[72]

Relieffene utviklet seg fra å være religiøs kunst på templene til å bli en viktig, visuell dokumentasjon av kongenes bragder og makt.

Materialet som ble brukt i relieffene var jord fra termitt-tuer. Jorda ble knust, blandet med flytende rester fra palmeoljeproduksjon og forsterket med fibre, som for eksempel strå. Når skulpturene var tørket, ble de malt i klare farger med maling som ble laget lokalt, av organiske fargestoffer, som indigoblader for blått – og uorganiske pigmenter, som lampesot for svart.[73]

I 1990-årene samarbeidet Getty Conservation Institute og myndighetene i Benin om å konservere relieffene. Målet med prosjektet, som varte i fire år, var ikke å restaurere relieffene til sin originale stand, men å reparere store skader og stoppe videre forfall. Prosessen er dokumentert i boken Palace Sculptures of Abomey : history told on walls, av Francesca Piqué og Leslie H. Rainer (1999).[74]

Dahomey i litteratur og populærkultur (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Note for en av sangene i musikalen In Dahomey

I tillegg til at kongedømmet Dahomey har vært gjenstand for grundig forskning på 1900- og 2000-tallet, er landet omtalt og fremstilt i skjønnlitterære verk; romaner, på scenen og filmlerretet.

Kong Behanzin, den siste kongen i det uavhengige kongedømmet Dahomey, har fascinert flere skjønnlitterære forfattere.

Forfatteren Maryse Condé (1937–) fra Guadelope skrev i 1992 romanen The Last of the African Kings der hun fokuserte på Behanzins motstand mot franskmennene og om hans eksil i Karibia.

RomanenThread of Gold Beads (2012) av nigerianske Nike Campbell-Fatoki, handler om en datter av Behanzin, og hans rike blir sett gjennom hennes øyne.

I 2019 fikk britiske Bernardine Evaristo Bookerprisen for romanen Girl, Woman, Other. En av karakterene i romanen, en kvinne ved navn Amma, skriver og regisserer et teaterstykke med tittelen The last amazon of Dahomey. [75]

Et av de tidligste og mest kjente sceniske verkene er musikalen In Dahomey, som hadde premiere i New York i 1903. Den er skrevet av Will Marion Cook (musikk), Jesse A. Shipp (historie) og Paul L. Dunbar (sangtekster). Musikalen var den første som både ble skrevet og spilt av afrikansk-amerikanske kunstnere og fremført på et av de store teatrene på Broadway.[76] Teksten var ment som en satire over American Colonization Societys «back-to-Africa»-bevegelse. Organisasjonens tanke var at amerikanere av afrikansk opphav skulle returnere til det afrikanske kontinentet. In Dahomey hadde suksess i USA og var deretter på turné i England og Skottland i ett år, før ensemblet vendte tilbake til USA for nye forestillinger i New York og en turné til flere amerikanske storbyer.[77]

Jean Pliya (1931–2015), som selv var fra Benin, mottok litteraturprisen Grand prix littéraire d'Afrique noire for sitt første teaterstykke Kondo le requin (1967), som forteller historien om Behanzins kamp for å beholde den gamle orden i riket.[78]

Filmen Cobra Verde (1987), regissert av Werner Herzog, var en filmatisering av romanen The Viceroy of Ouidah (1980) av britiske Bruce Chatwin. Dette er historien om en brasilianer som seilte til Dahomey i 1812 for å slå seg opp på slavehandel. Han ble venn med en utilregnelig konge, og fikk et tragisk endelikt.[79]

I den amerikanske spillefilmen Black Panther fra 2018 spiller kvinnehæren Dora Milaje en viktig rolle. De forsvarer kongen og nasjonen i det fiktive landet Wakanda, og flere anmeldere og andre journalister har skrevet om inspirasjonen bak disse kvinnekrigerne og sammenlignet dem med de virkelige kvinnekrigerne i Dahomey.[80][81]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Piqué & Rainer (1999), s. 17
  2. ^ Dogbari er også kalt Gangnihessou og Do-Aklin
  3. ^ Le Hérrissé (1911), s. 276–279
  4. ^ I enkelte versjoner av historien er det bare to prinser.
  5. ^ a b c Halcrow (1982), s. 46–47
  6. ^ Skertchly (1874), s. 86–87
  7. ^ Blier (2005)
  8. ^ «The History of the Kingdom of Dahomey». Black History Month 2020 (engelsk). Besøkt 6. september 2020. 
  9. ^ Monroe (2011), s. 769
  10. ^ «Benin, people and ethnicity». Africa: An Encyclopedia of Culture and Society. s. 51–52. 
  11. ^ Laumann, Dennis (2005). «Aja-speaking Peoples: Aja, Fon, Ewe, Seventeenth and Eighteenth Centuries». Encyclopedia of African History, A–G. Fitzroy Dearborn. s. 49–50. ISBN 1579582451. 
  12. ^ a b Skertchly (1874), s. 97
  13. ^ a b Herskovits (1932) gjennomgår det dahomeiske religiøse livet og de ulike guddommene i denne artikkelen
  14. ^ Alpern (1998), s. 18
  15. ^ Law (1988), s. 431
  16. ^ Diamond (1996), s. 130
  17. ^ sitert i Monroe (2011), s. 769
  18. ^ Law (1988), s. 433
  19. ^ Law (1988), s. 436
  20. ^ Law (1988), s. 432
  21. ^ Halcrow. Finn sidetall
  22. ^ Akinjogbin (1967), s.
  23. ^ Law (1988), s. 431
  24. ^ Ouidah, s. 258
  25. ^ «New monarch appointed to ancestral kingdom of Dahomey». Modern Ghana (engelsk). Besøkt 5. august 2020. 
  26. ^ «The History of the Kingdom of Dahomey». Black History Month 2020 (engelsk). Besøkt 4. august 2020. 
  27. ^ a b «Agaja | king of Dahomey». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 5. oktober 2020. 
  28. ^ a b Law (1988), s. 439
  29. ^ Répin, Pierre-Clément (1830-1889) Auteur du texte (1863). Voyage au Dahomey... : 1860 [i.e. 1856]... ([Reprod.]) / par M. le Dr Répin,.. (fransk). 
  30. ^ a b Piqué & Rainer (1999), s. 26
  31. ^ På UNESCOs nettsted https://whc.unesco.org/en/list/323/ oversatt fra fon til engelsk: «the kingdom shall always be made greater»
  32. ^ Centre, UNESCO World Heritage. «Royal Palaces of Abomey». UNESCO World Heritage Centre (engelsk). Besøkt 27. august 2020. 
  33. ^ Halcrow (1982), s. 48
  34. ^ a b c d e Yoder (1974), s. 419
  35. ^ Yoder (1974), s. 418
  36. ^ Law (1989), s. 402
  37. ^ Forbes (1851), s. 243–246. Forbes skal ha notert navnene på flere enn 300 delegater
  38. ^ Forbes (1851)
  39. ^ a b Herskovits (1932), s. 266
  40. ^ a b Herskovits (1932), s. 270
  41. ^ Forbes (1851), s. 115
  42. ^ Brivio, Alessandra (2013). «Tales of Cowries, Money, and Slaves». African Voices on Slavery and the Slave Trade:. New York: Cambridge University Press. ISBN 9780521194709. 
  43. ^ Burton sitert i Piqué & Rainer (1999), s. 15
  44. ^ a b Monroe (2016)
  45. ^ a b c d e Soumonni, Elisée (1995). «The compatibility of the slave and palm oil trades in Dahomey, 1818–1858». I Law, Robin (red.). From slave trade to "legitimate" commerce. s. 78–92. 
  46. ^ Originaltekst: «Dahomey was a warrior state with a deep-seated military ethos which involved a disdain for agriculture as unwarlike» Law (1989) sitert i Soumonni, s. 89
  47. ^ a b c Law, Robin (1995). «Trade and gender in Yorubaland and Dahomey». I Law, Robin (red.). From slave trade to "legitimate" commerce. s. 195–214. 
  48. ^ Forbes (1851), s. 114. Originaltekst: «His yard was filled with traders, – some with only a gallon, others having slaves loaded with large calabashes of oil; while dozens of his own slaves were counting out cowries to pay for the produce». https://www.wdl.org/en/item/2527/view/1/142/#q=gallon
  49. ^ a b Blier (1988), s. 132
  50. ^ Monroe (2011), s. 782
  51. ^ Herskovits (1932), s. 268
  52. ^ Alpern (1998), s. 52
  53. ^ Goldstein, Joshua (2001). War and Gender: How Gender Shapes the War System and Vice Versa. Cambridge: Cambridge University Press. s. 61–64. ISBN 0521807166. 
  54. ^ Alpern (1998), s. 100
  55. ^ «UNESCO Women in African History». en.unesco.org. Besøkt 22. august 2020. 
  56. ^ Alpern (1998), s. 194
  57. ^ Originaltekst: «… The din of firing and music (if the noise of the Dahoman martial bands deserve that name)». Forbes (1851), s. 11
  58. ^ Gombrich, E.H. (1968). «Style». International Encyclopedia of the Social Sciences. 15. New York: Free Press. s. 352–361. 
  59. ^ Blier (1988), s. 131
  60. ^ «Benin». www.quaibranly.fr (gb). Besøkt 10. oktober 2020. 
  61. ^ Adams (1980), s. 28
  62. ^ Clarke, Duncan (29. mai 2013). «Adire African Textiles: Exploring the West African textile collections of the Musee du Quai Branly: Part Three – Fon banners from the Kingdom of Dahomey». Adire African Textiles. Besøkt 7. september 2020. 
  63. ^ Addams (1980), s. 28
  64. ^ Blier (1988), s. 134
  65. ^ Blier (1988), s. 129
  66. ^ Dalziel (1793), s. ii
  67. ^ Piqué & Rainer (1999), s. 33
  68. ^ «Historical Museum of Abomey : architecture». epa-prema.net. Besøkt 8. september 2020. 
  69. ^ Centre, UNESCO World Heritage. «Royal Palaces of Abomey». UNESCO World Heritage Centre (engelsk). Besøkt 22. august 2020. 
  70. ^ Piqué & Rainer (1999), s. 47
  71. ^ «The bas-reliefs of the Royal Palaces of Abomey». www.epa-prema.net. Besøkt 25. august 2020. 
  72. ^ Piqué & Rainer (1999)
  73. ^ Piqué & Rainer (1999), s. 52
  74. ^ Piqué, Francesca; Rainer, Leslie H. (1999). Palace sculptures of Abomey : history told on walls. Getty Conservation Institute and the J. Paul Getty Museum. OCLC 691127878. 
  75. ^ «Josie Mitchell - The Play’s The Thing». Literary Review (engelsk). Besøkt 8. oktober 2020. 
  76. ^ Bordman, Gerald (1978). Musical Theatre : a Chronicle. New York: Oxford University Press. s. 190. 
  77. ^ «In Dahomey | Project Gutenberg Self-Publishing - eBooks | Read eBooks online». self.gutenberg.org. Besøkt 12. oktober 2020. 
  78. ^ Tsuchiya, Satoru (1978). «Modern East African Literature: From Uhuru to Harambee». World Literature Today. 4 (engelsk). 52: 569. doi:10.2307/40131313. Besøkt 8. oktober 2020. 
  79. ^ MMB (3. august 2016). «The Viceroy of Ouidah, by Bruce Chatwin». SEVEN CIRCUMSTANCES (engelsk). Besøkt 8. oktober 2020. 
  80. ^ «There’s a True Story Behind Black Panther’s Strong Women. Here’s Why That Matters». Time (engelsk). Besøkt 15. mai 2020. 
  81. ^ Johnson, Jazzi. «If You Loved the Dora Milaje in "Black Panther," Meet the Dahomey Amazons». Teen Vogue (engelsk). Besøkt 15. mai 2020. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]