Søren Daniel Schiøtz
| Søren Daniel Schiøtz | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 13. mars 1796[1][2] | ||
| Død | 4. jan. 1863[1][2] (66 år) | ||
| Embete |
| ||
| Barn | Daniel Schiøtz | ||
| Nasjonalitet | Danmark-Norge | ||
Søren Daniel Schiøtz (1796–1863) var fogd i Jæderen og Dalernes fogderi.
Hans far var Peder Schiøtz og moren Sophie Christine Jochel. I 1818 tok han juridisk embetseksamen og var en tid sorenskriverfullmektig i Egersund. Seinere ble han kopist og i tre år konstituert sorenskriver. I perioden 1830–1860 var han fogd over Jæren og Dalane. 13. september 1826 giftet han seg med Charlotte Petrea Rosenkilde. De fikk syv barn sammen og bodde i Laugmannsgata 2 i Stavanger.[3]
Schiøtz ledet Brødremenigheten da den ble etablert i Stavanger på 1820-tallet.
I 1828 bygde han et landsted, Charlottenlund, oppkalt etter sin kone Charlotte.
I embets medfør forhørte han i 1832 lekpredikanten Knud Spødervold, som slapp tiltale og straff.
Sammen med Svend Eriksen Svendsen og brødrene Gabriel og Caspar Kielland skapte han et aktivt kristent miljø i byen. Sammen med haugianeren John Haugvaldstad opprettet de Det norske misjonsselskap i 1842. Schiøtz var også med på å stifte Josefinestiftelsen, Den Norske Israelsmisjon, Stavanger traktatforening, Stavanger bibelforening, Stavanger Maadeholds Selskab (den første avholdsforeningen i Norge)[trenger referanse] og søndagsskolen.
Ekteparets sønn, Daniel Schiøtz (1828–1864), var lege i Kongsvinger og gjorde tjeneste i Danmark under angrepet fra Prøyssen og Østerrike i 1864.[4]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Store norske leksikon, oppført som Søren Schiøtz, Store norske leksikon-ID Søren_Schiøtz[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Søren_Schiøtz, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Thomas Schiøtz (1992), side 12
- ^ Trond Hagerud, «Minnesteinen i Badeparken»
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Thomas Schiøtz (1992). Den norske slekt Schiøtz (1769 - 1992). Oslo.
- Jonasen, Jonas Schanche (1964). «IV.». Sandnes gjennom 100 år. Sandned: Sandnes kommune. s. 62.