John Haugvaldstad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Byste av John Haugvaldstad. Bysten står foran Misjonshøgskolen i Stavanger.

John Haugvaldstad (født 1770, død 1850) var en norsk haugianer, næringsdrivende og lekpredikant.

Haugvaldstad ble døpt 15. desember 1770 på Reianæs i Rennesøy av foreldre Rasmus Reianæs og Inger, flyttet omkr. 1816 til Stavanger, d. der 31. desember 1850. Gift i Rennesøy 1. juli 1792 med Malene Thorsdatter, f. på Mosterøy 1774 (døpt 22. mai), datter av Tore Pedersen Haugvaldstad og Martha Rasmusdatter Nærbøe.

Haugvaldstad mottok sin undervisning i omgangsskolen, og da foreldrene satt i små kår, måtte han straks etter konfirmasjonen ta tjeneste. Det fikk han 1789 hos godseier Johan Garmann på Utstein kloster, hvor han var i 3 år. Våren 1792 flyttet han til Haugvaldstad, hvor han ble «husbondskarl», ble forlovet og en knapp måned etter gift - et ulykkelig ekteskap fremtvinget av begges foreldre - og senere fikk egen gård. Etter å ha gjennomgått et åndelig gjennombrudd, begynte han som legpredikant og traff juni 1801 Hans Nielsen Hauge. Til ham knyttedes Haugvaldstad inderlig nær og ble den betydeligste av sin tids haugianere. Etter kortere reiser som forkynner på vestlandet, bega han seg, da Hauge var blitt fengslet 1804, ut på lengre reiser når hans gårdsdrift tillot det. Således var han i 1812 på østlandet, hvor han blant annet besøkte «grevskapene». I 1818 besøkte han Danmark og virket i Jylland og Schleswig og var der atter i 1820 (Fyn og Jylland). Så var han 1822 i Göteborg og et par ganger senere i Sverige.

Haugvaldstad reiste i 1810 inn til Stavanger, han overlot gården til sin hustru som ikke ville flytte med. Der bant han fiskegarn og begynte litt notbruk og sildehandel. Etter å ha tjent en del, reiste han til Kristiansand, hvor han var i farvelære hos haugianeren Knud Jacobsen. Og omkring 1816 nedsatte han seg som farvermester i Stavanger, hvor han ble en dyktig næringsdrivende. På sine reiser i Danmark og Sverige hadde han studert flere maskiner. Da han som farver ikke kunne sysselsette alle menneskene som kom og ba om arbeide, utvidet han etterhvert sin bedrift til å omfatte bakeri, bondehandel, veveri, spinneri, bridselmølle, sildesalteri og gårdsbruk. Opptil 30 mennesker hadde stadig sitt brød hos ham. Han hadde også et skip som seilte til Fyn og Göteborg med fiskevarer og hjemførte rug m. m.

I 1834 grunnla Haugvaldstad - bistått av andre haugianere - «Josefine - stiftelsen», oppkalt etter kronprinsesse, senere dronning Josephine, en oppdragelsesanstalt for fattige piker, hvortil han ved gavebrev sjenket en gård og en løkke. I august 1841 foretok han, 71 år gammel, en reise til Hamburg, i anledning av opprettelse av en norsk misjonsskole, for å innhente opplysninger hos det Nordtyske Misjonsselskaps styrelse. Denne hans kraftige opptreden virket vesentlig til det Norske Misjonsselskaps stiftelse i 1842 og Misjonsskolens opprettelse 1843. Han var også medlem av selskapets hovedstyre helt til sin død, kun fraregnet året 1849-50. Også Israelsmisjonen var han en varm venn av. I sitt eget hus innredet han en større sal for møtevirksomhet, og han gikk i spissen med innsamling til oppførelse av et bedehus - Nygatens - som ble bygget i 1845. Han ble en av Stavangers mest aktede og innflytelsesrike borgere med mange tillitshverv i kirke og kommune. «Naar han reiste sig i bystyret og talte, hadde hans veloverveiede, forsigtige og indsigtsfulde ord en særegen vægt - alle lyttet med opmærksomhed.»

Som vi ser, var Haugvaldstad en dyktig og handlekraftig mann, både på det borgerlige og kristelige område. I sine yngre år skal han ha vært en del klynkende og klagende og la en nesten sykelig vekt på ydmykhet. Hauge syntes i samvær med ham at han overdrev, og sa: «Ditt Væsen er taget, ikke givet!» Men ved sin kristelige holdning, sindighet, ærlighet og visdom nøt han stor innflytelse i vide kretser. Han krevde sterk kontroll over legmannsvirksomheten. Kun prøvede og anerkjente folk med ren lære[1] og et eksemplarisk liv skulle tale. Og yngre predikanter måtte ha anbefaling av eldre kristne. Stor evne hadde han til å binde de kristne sammen og til i kjærlighet å opprettholde fred og enighet blant dem. Som en ekte patriark så alle opp til ham som en «fader i Christo». Etter Hauge hadde ingen legmann så stor autoritet som Haugvaldstad Han var ikke den store taler, men den modne kristne personlighet, den kloke leder, hvis førerskap var så trykt. Helst var han meget ordknapp, men når han talte var det visdom i ordene, man følte det sto en mann bak. Og ved «sin stille innflytelse, sitt alvor og dyktighet som borger, hadde han en slik makt, at når han hadde sagt noe, var saken avgjort over hele Rogaland.»

Haugvaldstad har utgitt en del småskrifter, hvorav kan nevnes: «Tilbageblik paa mit Liv» og «Opmuntring til en sand levende Tro og et christelig Levnet». Han døde plutselig, etter å ha brakt en gave til Israelsmisjonen, og hans siste ord var: «Nu Gud skje lov!»

Fra hans «Tilbageblik paa mit Liv»[2] kan siteres følgende om møtet med Hauge 1801, Haugvaldstads trosbekjennelse og den videre virksomhet: «(…) Enhver Erfaren kan tænke sig, at denne rolige, skjønt korte Samtale med Hauge var mig kjær; thi jeg blev ikke skuffet i mit Haab, at jeg vilde finde Mere hos ham for min Trang, end hos de andre Reisende, jeg talede med. Naar jeg tænker tilbage, bøies jeg til ydmygelse over Guds store Godhed, at han som kjærlig Fader ei allene saarer, men ogsaa læger, ved mange Midler. - Det var nu Tid efter anden bleven mig meer klart, at der er ikke Salighed i nogen Anden end i den korsfæstede og gjenopstandne Frælser Jesus Christus, og denne store Sandhed ønsker jeg inderlig maatte ved Troen blive alt mere klar og levende i vore Hjærter. Nu begynte jeg med mere rolig Sind, fast Beslutning og styrket i Haabet til Gud at tale til Mennesker, som jeg traf sammen med, reiste ogsaa, naar jeg for min Gaards Drift havde Tid og Anledning dertil, ligesom flere Andre, til forskjellige Steder i Landet Deres Tal, som gav Bifald og søgte at høre Guds Ord, ja og de, der viste, at de hadde lagt en god Grundvold til Omvendelse fra døde Gjerninger, formeredes meget.»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • J. Haugvaldstad: Tilbageblik paa mit Liv, Stavanger 1851, 2. utg. 1875
  • A. Chr. Bang: Hans Nielsen Hauge og hans samtid, Christiania 1872
  • W. A. Aarflot: Norsk kirkehistorie, bind II, Oslo 1967
  • Einar Molland: Norges kirkehistorie i det 19. århundre, bind 1, Gyldendal 1979

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Han benyttet flittig Pontoppidans forklaring. «Tilbageblik etc.» 1875 utg. s. 53 f.
  2. ^ 1875 utg., s. 40 f.