Erich Mielke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Erich Mielke
Bundesarchiv Bild 183-R0522-177, Erich Mielke.jpg
FødtErich Fritz Emil Mielke
28. desember 1907
Berlin
Død21. mai 2000 (92 år)
Berlin
GravlagtZentralfriedhof Friedrichsfelde
Utdannet ved Q1795727
Yrke Offiser, politiker
Parti Kommunistische Partei Deutschlands, Sozialistische Einheitspartei Deutschlands
NasjonalitetDet tyske keiserrike, Weimarrepublikken, Sovjetunionen, Øst-Tyskland, Tyskland
Medlem avZentralkomitee der Sozialistischen Einheitspartei Deutschland
Utmerkelser
29 oppføringer
Helt av Sovjetunionen, Leninordenen, Oktoberrevolusjonsordenen, Røde fane-ordenen, 1. klasse av den store fedrelandskrigsordenen, Medal "For Distinction in Guarding the State Border of the USSR", Medal "For Strengthening of Brotherhood in Arms", Helt av DDR, Helt av DDR, Hero of Labour, Hero of Labour, Karl Marx-ordenen, Karl Marx-ordenen, Karl Marx-ordenen, Karl Marx-ordenen, Karl Marx-ordenen, Scharnhorst-ordenen, Scharnhorst-ordenen, Scharnhorst-ordenen, Banner der Arbeit, Q325221, Artur Becker Medal, Artur Becker Medal, Q3502839, Q2542880, Q3127846, Ho Chi Minh-ordenen, Q4286735, Q21682582

Erich Mielke (til høyre) sammen med Erich Honecker, i forbindelse med tredveårsjubileet til Stasi i 1980

Erich Fritz Emil Mielke (født 28. desember 1907 i Berlin, død 21. mai 2000 i Berlin[1]) var en tysk kommunistisk politiker. Han var sjef for det politiske politiet Stasi i DDR fra 1957 til 1989.

Mielke var opprinnelig aktiv i Kommunistische Partei Deutschlands i Weimarrepublikken og ble senere en av de mektigste skikkelsene innenfor Sozialistische Einheitspartei Deutschlands i DDR. Der bygget han opp det som ble Stasi og hadde fra 1957 til 1989 tittelen minister for statssikkerhet. Han hadde også en rekke andre verv og titler, blant annet general i Nationale Volksarmee.

I 1989 ble han arrestert for maktmisbruk. Etter Tysklands gjenforening ble han i 1993 dømt til seks års ubetinget fengsel for overlagt drap på politimennene Paul Anlauf og Franz Lenck i 1931, kjent som drapene på Bülowplatz. Han ble prøveløslatt fra fengselet i 1995 i en alder av 88 år etter soning av drøyt to tredeler av straffen,[1] og var da Tysklands eldste fange. På grunn av hans høye alder og svekkede mentale tilstand ble den prosessen som pågikk mot ham for hans handlinger som Stasi-sjef innstilt i 1998. De siste årene bodde han under navnet Erich Müller på et pleiehjem i Berlin og var dement. Han ble begravet i umerket grav.

Erich Loest beskriver Mielke sammen med Honecker som hovedansvarlige for å ha drevet DDR mot avgrunnen. Loest beskriver Mielke som en hjerteløs kyniker.[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Mielke hadde arbeiderklassebakgrunn. Faren var kjerremaker. Begge foreldrene hans hadde vært med på å grunnlegge KPD i 1918. I 1921 ble han med i KPDs ungdomsorganisasjon.[3]

Kommunistisk aktivist under Weimarrepublikken[rediger | rediger kilde]

Mielke ble medlem av det tyske kommunistpartiet i 1927 og deltok i agitasjon og håndgemeng i gatene. 9. august 1931 skjøt og drepte han, sammen med Erich Ziemer, og etter oppfordring fra Walter Ulbricht, politimennene Paul Anlauf og Franz Lenck.[4] Som følge av drapet var han på rømmen fra politiet og flyktet til Sovjetunionen. Saken mot ham ble utsatt av landretten i Berlin i 1934, fordi han hadde flyktet. Erich Wichert, som også var tiltalt i samme sak, ble i 1933 dømt til 15 års tukthus.

Eksil i Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Fra 1932 gikk Mielke på Kominterns militærpolitiske skole og senere på Leninskolen. I Sovjetunionen brukte han navnet Paul Bach.[4] På grunn av sitt rykte som pålitelig stalinist som blindt adlød ordrer, overlevde han Stalins utrenskninger, som ellers gikk hardt ut over tyske kommunister i Sovjetunionen. Mielke anga flere av sine landsmenn og KPD-partifeller til NKVD under Stalins utrenskninger.[trenger referanse]

Den spanske borgerkrig og den annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Mellom 1936 og 1939 ble han sendt fra Moskva for å delta i den spanske borgerkrig som politisk kommissær. I Spania gikk han under navnet Fritz Leissner og tjenestegjorde i den 14. internasjonale brigade som kjempet mot Franco. Etter Francos seier tok han seg over til Frankrike. Han ble internert, rømte og tatt til fange igjen i 1943 og satt i arbeidsleir.[4] Han ble tatt til fange i Vichy-Frankrike under annen verdenskrig. Mielkes aktiviteter under annen verdenskrig er likevel omdiskutert. Han ble ofte hørt syngende sovjetiske partisansanger sammen med senere Stasi-kolleger.

DDR[rediger | rediger kilde]

Etter den annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

En måned etter den tyske kapitulasjonen i 1945 reiste han til Den sovjetisk okkupasjonssonen der han ble politiinspektør.[4] Hans oppgave var å bygge opp en sikkerhetsstyrke som skulle sikre kommunistpartiets kontroll i den sovjetiske okkupasjonssonen. Han var medlem av SEDs sentralkomité fra 1950 til 1989.

Stasi[rediger | rediger kilde]

I Mielkes tid som Stasi-sjef hadde han 85 000 heltidsansatte og 170 000 uoffisielle medarbeidere som overvåket befolkningen i DDR. Så mange arbeidet for Stasi, at i enhver offentlig bygning var det minst én person som holdt Stasi informert om alt som foregikk. På Mielkes ordrer utførte Stasi bortføringer, trakassering, fengslinger og tortur av tusenvis av borgere. Han skal selv ha deltatt i forhør av enkelte politiske fanger.[4] Mielke var en av de mektigste og mest forhatte menn i DDR.

Murens fall[rediger | rediger kilde]

7. november 1989 trakk Mielke seg fra sin stilling sammen med alle andre medlemmer av DDR-regjeringen, som svar på de forandrede politiske og sosiale vilkår i landet denne høsten. Seks dager senere, 13. november 1989, var Mielke i sentrum for en av de mest berømte tv-sendte hendelser i tysk historie. Da han tiltalte medlemmene i DDRs Volkskammer (parlamentet i DDR) som «genossen» (kamerater) som han var vant til å gjøre, ropte noen ergerlige ikke-kommunistiske medlemmer til ham at han ikke skulle gjøre det. Samtidig var det latter i salen fordi Mielke nettopp hadde sagt at Stasi hadde gode kontakter i arbeiderklassen. Mielke svarte at dette med kamerater kun var en formell sak og la til: «Men jeg elsker... jeg elsker alle... alle mennesker...»[5]

Rettssak og død[rediger | rediger kilde]

Etter murens fall ble Mielke arrestert og i oktober 1993 dømt av landretten i Berlin til seks års fengsel for drapet på politimennene Paul Anlauf og Franz Lenck, samt for et drapsforsøk. Under rettssaken brukte aktoratet de opprinnelige dokumentene fra etterforskningen i 1934, som var blitt funnet i Mielkes personlige safe etter oppløsningen av Stasi. I dommen Mielke fikk for drapene på Bülowplatz tok dommeren, Theodor Seidel, opp Mielkes gjerninger i DDR, og slo fast at Mielke «vil gå inn i historien som en av de mest fryktede diktatorer og politiministre i det 20. århundre».[6]

Mielke sonet dommen i Moabit fengsel i Berlin. Under soningen var han langt på vei dement. Fangevokterne gav ham en rød telefon som ikke var koblet til utenverdenen, men som Mielke brukte til å føre fantasisamtaler. Ellers brukte han mye tid på å se på gameshow på TV.[4] Etter soning av drøyt to tredeler av straffen ble Mielke løslatt på prøve i tråd med vanlige soningsregler.[1] I søknaden om prøveløslatelse argumenterte advokaten hans med at han var "totalt forvirret." Mielke var da 88 år og Tysklands eldste fange.[7]

I 1998 ble videre straffeforfølgelse for forbrytelser begått som Stasi-sjef innstilt, begrunnet med Mielkes svekkede mentale tilstand og høye alder. Han døde i 2000 på et pleiehjem i Berlin, 92 år gammel, der han hadde bodd under det vanlige navnet Müller[4] Han ble begravet i en umerket grav på Zentralfriedhof Friedrichsfelde i Lichtenberg i Berlin, noen kilometer fra sin gamle arbeidsplass. Han ligger begravet utenfor æreslunden som ble opprettet av SED-regimet etter den annen verdenskrig.

Talen ved hans båre ble holdt av tidligere generalmajor i Stasi, Willi Opitz.[8]

Erich Mielke i fiksjon[rediger | rediger kilde]

I nøkkelromanen Collin av Stefan Heym fra 1979 opptrer figuren Wilhelm Urack, som er et nærgående portrett av Erich Mielke.[9]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Stasi: Erich Mielke ist tot». Spiegel Online. 26. mai 2000. Besøkt 9. desember 2017. 
  2. ^ «Stasi: Mielke ist tot, und keiner ist traurig». Spiegel Online. 26. mai 2000. Besøkt 9. desember 2017. 
  3. ^ Niethammer, Ludwig. «Erich Mielke—the career of a German Stalinist». Besøkt 9. desember 2017. 
  4. ^ a b c d e f g Binder, David (26. mai 2000). «Erich Mielke, Powerful Head of Stasi, East Germany's Vast Spy Network, Dies at 92». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 9. desember 2017. 
  5. ^ «"Ich liebe doch alle, alle Menschen"» (tysk). Deutschlandfunk. 13. november 2014. Besøkt 9. desember 2017. «Ich bitte um Verzeihung. Das ist doch nur 'ne natürliche, menschliche Frage. Das ist doch eine formale Frage. Ich liebe ... ich liebe doch alle, alle Menschen ... Ich liebe doch, ich setze mich doch dafür ein ...» 
  6. ^ Erich Mielke, Powerful Head of Stasi, East Germany's Vast Spy Network, Dies at 92
  7. ^ Ex-Chief of East German Secret Police Freed: Court releases Erich Mielke. He served time for 1931 killings – but not for any crime from Communist era i Los Angeles Times
  8. ^ http://www.praschl.net/index.php?option=com_content&view=article&id=85:dokument-die-trauerrede-fuer-erich-mielke&catid=1:menschen&Itemid=2
  9. ^ Dag Halvorsens etterord i den norske utgaven av Collin gitt ut på Gyldendal forlag i 1980, side 296