Jonatan Apphus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Judea under Jonathan Maccabaeus

██ Situasjonen i 160 f.Kr.

██ Område erobret

Jonathan from «Promptuarii Iconum Insigniorum»

Jonatan Apphus var en leder av det hasmonske dynasti i Judea fra 161 til 143 f.Kr. Navnet «Apphus» (gresk Ἀπφοῦς) har usikker betydning, muligens «hykleren», «den vaktsomme», eller «diplomaten», en hentydning til et framtredende trekk i hans personlighet, jf Første Makkabeerbok ii. 5.[1]

Jødenes leder[rediger | rediger kilde]

Jonatan Apphus var den yngste av de fem sønnene til Mattatias. Hans far var en kohen, jødisk prest, som er sett på som den som utløste det makkabeernes opprør mot Selevkiderikets Antiokos IV Epifanes. Imidlertid døde Mattatias i 167 f.Kr. mens opprøret var i sin begynnelse. Hans sønner fortsatte kampen, og Jonatan Apphus' eldre brødre var Judas Makkabeus, Eleazar Avaran, Johannes Gaddi, og Simon Thassi. Judas ble snart deres leder.

Jonatan tjenestegjorde under sin bror og tok aktiv del i slagene mot hæren til Selevkideriket. Hans omdømme for mot er mindre stråelnde enn den som ble tilskrevet Judas, men er likevel ikke til å betviles. Imidlertid var Judas en av de som ble drept i slaget ved Elasa i 161/160 f.Kr. Seierherren var Bakkhides, en selevkidisk general under kong Demetrios I Soter. Bakkhides fortsatte med å forfølge alle som tilhørte makkabeerne, et tilnavn som antagelig kom fra Judas Makkabeus, og muligens henspilte på en hammer han svingte i slag. På samme tid brøt det ut sult i Israels land. I denne vanskelige tiden krevde de jødiske opprørerne en ny leder og de valgte Jonatan.

Jonatan Apphus viste åpenbart at Bakkhides forsøkte å fange ham i en felle og trakk seg derfor sammen med sin bror Simon og sine tilhengere ut i ørkenregionen øst for Jordanelven. De satte opp leir i nærheten av en myr som ble kalt for Asfar, men Bakkhides fulgte etter dem under sabbaten. Jonatan ga all deres bagasje og forskningene til broren Johannes som tok en mindre styrke og dro mot de vennligsinnede nabateerne. Planen var å sikre deres bagasje der, men «sønnene til Jambri av Medaba», en fiendtlig stamme overfalt mens de reiste. Både Johannes og hans følgesvenner ble drept og deres last ble plyndret.[2][3] Senere skal Jonatan ha tatt hevn for drapet på broren.

I mellomtiden havnet Jonatan og hans følge i kamp med Bakkhides' styrker. Jødene ble beseiret og flyktet ved å kaste seg i Jordanelven og svømme over på vestsiden. Kort tid etter fikk makkabeerne høre at en av sønnene til Jambri fraktet en edel brud. De dro da av sted og overfalt brudefølget. De drepte selskapet og tok alle kostbarhetene.[4][5] De ble værende på østsiden av Jordanelven mens Bakkhides fortsatt jaktet på dem. Som følge av at Alcimos, Kohen Gadol eller ypperstepresten i Jerusalem, døde, følte Bakkhides seg trygg nok til å forlate landet.[6]

Vendepunktet[rediger | rediger kilde]

Jonatan fortsatte å angripe jøder som var påvirket av hellenismen. To år etter at Bakkhides hadde forlatt landet følte byen Akko seg såpass truet at den tok kontakt med Demetrios I Soter og ba om at Bakkhides kom tilbake.

Jonatan var da blitt mer erfaren i geriljakrigføringen, den fremste taktikken til makkabeerne, og unngikk således å komme i kamp med de regulære styrkene til fienden. En frustrert Bakkhides skal etter sigende ha tatt sitt sinne ut over hellenistene og drept flere av deres ledere. Jonatan og Simon hadde sin leir i et ørkenområde kalt Beth-hogla,[7] hvor de ble beleiret i flere dager av Bacchides. Jonatan oppfattet at Bakkhides angret på å ha dratt ut i ørkenen, og tok kontakt med tilbud om en fredsavtale og utveksling av krigsfanger. Bakkhides gikk med på dette og faktisk tok en ed på å aldri mer gå i krig mot Jonatan. Sammen med sin hær evakuerte han Judea. Den seierrike Jonatan tok da bolig i den gamle byen Mikmas i området til Benjamins stamme.[8] Derfra fortsatte han å rydde landet for «de gudløse og frafalne»,[9] noe som antyder en ensporet religiøs ensretning. Den fremste kilden, Første Makkabeerbok, sier at med dette «sverdet opphørte i Israel»; og faktisk skjedde det ingenting å rapportere i de neste fem årene, 158-153 f.Kr. Jonatan må ha utnyttet den fredelig tiden godt, for han satt snart med stor makt.

Yppersteprest[rediger | rediger kilde]

Utenrikssituasjonen var at Demetrios I Soters forhold til Attalos Filadelfos av kongerike Pergamon (styrte 159-138 f.Kr.), Ptolemaios VI av Egypt (styrte 163-145 f.Kr.) og hans medregent Kleopatra II av Egypt ble stadig forverret.

Det er mulig at dette var den egentlige årsaken til at Bakkhides trakk seg ut av Judea istedenfor å fortsette jakten på en jødisk opprørsleder. Demetrios ble uansett tvunget til å trekke sine styrker ut av Judea, unntatt de ved festningen Akra i Jerusalem og ved Beth-zur. Han forsøkte også skaffe seg Jonatans lojalitet ved å tillate at han hadde en hær og ta de i Akra som gisler. Jonatan aksepterte og flyttet til Jerusalem i 153 f.Kr. og begynte snart arbeidet med å befeste byen.

En utfordrer av Demetrios i det gresk Selevkideriket var Aleksander I Balas som skal ha kontakt Jonatan og gitt bedre vilkår for hans lojalitet, inkludert posisjonen som yppersteprest i Jerusalem. Jonatan trakk tilbake sin støtte til Demetrios I Soter og erklærte sin allianse med Aleksander I Balas. Han ble den første i sin familie som ble yppersteprest. Tittelen var ikke bare nominell, men innebar at han ble både den religiøse og militære lederen av sitt folk. Den hellenistiske fraksjonen kunne således ikke lenger vise sin motstand uten alvorlige konsekvenser. Ved Løvhyttefesten i 153 f.Kr. viste Jonatan seg fram i yppersteprestens drakt for første gang.

Hvem som tidligere var yppersteprest og som Jonatan erstattet er usikkert, men det har blitt spekulert om dette var den såkalte «Rettferdigehetens lærer», en senere grunnlegger av esseerne, en religiøs jødisk sekt preget av sterk tro på dualisme (godt og ondt, lys og mørke).[10] Denne «Rettferdigehetens lærer» kjennes fra tekstene i Dødehavsrullene som ble oppdaget i tiden 19471956 i noen grotter i ørkenen Qumran. Identitet til denne Læreren er ukjent, men synes å være en lærd kohen, jødisk prest. Noen av dokumentene portretterer Læreren i en alvorlig konflikt mot en figur som kalles «Den onde prest». Et forslag er at «den onde presten» kan identifiseres med Jonatan Apphus ettersom en betydelig konflikt også er nevnt i Makkabeerbøkene. Om dette er tilfelle, hvilket ikke kan bevises, er Jonatan den som er beskrevet som en «mann av løgner».[11]

Demetrios tapte tronen og livet i 150 f.Kr. Jonatans allierte, Aleksander I Balas, ble da enehersker av Selevkideriket. Balas inngikk et strategisk ekteskap med Kleopatra Thea, datter av Ptolemaios VI og Kleopatra II av Egypt. Bryllupet skjedde i byen Ptolemais i nærvær av Ptolemaios VI. Jonatan Apphus var også invitert, hevdes det, men kom for sent til selv bryllupsseremonien. Han var da blant konger og ble gitt den ære å sitte mellom dem som likeverdige, og Balas skal ha gitt ham kongelige kleder, og utnevnte ham senere til strategos (general) og meridark (sivil guvernør av en provins) og sendte ham tilbake til Jerusalem med æresbevisninger.[12][13]

Seier over Apollonios[rediger | rediger kilde]

Jonatan viste seg takknemlig for selevkiderkongens æresbevisninger. I 147 f.Kr. begynte Demetrios II Nikator, en sønn av Demetrios I Soter, sin kamp for tronen. Apollonios Taos, guvernør av Koilesyria synes å ha støttet Nikator, og grep anledningen til å utfordre Jonatan. En styrke på hele 10 000 menn, antagelig en heftig overdrivelse som alle slike tall i Første Makkabeerbok synes å være, ble ført mot Jaffa av Jonatan og hans bror Simon Thassi. Apollonios' styrker i Jaffa forventet ikke stridigheter og var ikke forberedt på beleiring, og overga seg øyeblikkelig ved å åpne sine porter.

Apollonios skaffet seg forsterkninger fra Azotos (Ashdod) og kom med en styrke på 3000 menn. Til tross for at de var undertallige hadde Apollonios et overlegent kavaleri. Jonatan angrep, erobret og brente Ashdod sammen med dets tempel for den ikkejødiske guddommen Dagan, og ødela de omliggende landsbyene.

Som belønning for denne seieren ga Aleksander I Balas ham byen Ekron i sørvestlige Kanaan, tidligere den ene av filisteres fem byer. Folket i Ashdod klagde til Ptolemaios VI av Egypt. Jonatan møtte den egyptiske kongen i Jaffa og fulgte ham så langt som til elven Eleutheros i Syria før han dro tilbake til Jerusalem. Han klarte å beholde freden med Egypt til tross for ulike utfordrere til tronen til Selevkideriket.[14][15]

Under Demetrios II[rediger | rediger kilde]

I 145 f.Kr. i slaget ved Antiokia ble Aleksander I Balas endelig beseiret av styrkene til sin svigerfar Ptolemaios VI som selv var blant de som ble drept i slaget. Demetrios II Nikator ble den nye herskeren av Selevkideriket og giftet seg med enken etter Aleksander I Balas, Kleopatra Thea.

Jonatan hadde ikke gitt noen ed om lojalitet til den nye kongen og beleiret Akra, selevkiderfestningen i Jerusalem, og selve symbolet på selevkidernes makt og kontroll over Judea. Akra var godt befestet og ga asyl til hellenistiske jøder.[16] Demetrios kom med en hær til Ptolemais og beordret Jonatan om å komme til seg, og uten å oppheve beleiringen av Akra dro Jonatan med de eldre og prester til selevkiderkongen og pasifiserte ham med gaver. Dette nyttet for Demetrios ikke bare bekreftet hans posisjon som yppersteprest, men også ga ham tre samaritanske steder å styre over; Efraimfjellet, Lod og Rama (Ramathaim-Zophim). Jonatan på sin side løftet beleiringen av Akra.

Kort tid etter kom en ny utfordring til tronen i Selevkideriket i form av den unge Antiokos VI Dionysos, sønn av Aleksander I Balas og Kleopatra Thea. Han var kun tre år gammel, men ble utnyttet av general Diodotos Tryfon. For å møte den nye fienden hadde Demetrios behov for militær støtte fra Jonatan. Han ga løfter om ikke bare å fjerne garnison i Akko, men også å forfremme Jonatan til sin likeverdige allierte framfor være hans undersått. Jonatans hær på 3000 menn beskyttet Demetrios II Nikator i hans hovedstad Antiokia.[17][18]

Vennskap med Roma og Sparta[rediger | rediger kilde]

Da Demetrios II Nikator ikke holdt sitt løfte, gikk Jonatan opportunistisk over til å støtte Diodotos Tryfon og Antiokos VI Dionysos da de angrep og erobret Antiokia, særlig da disse bekreftet hans rettigheter og utnevnte hans bror Simon som strategos for kysten fra Tyrs stige og ned til grensen til Egypt.

Jonatan og Simon var da i stand til å gjøre egne erobringer; Ashkelon underkastet seg frivillig da byen Gaza (Azzah) ble tatt med makt. Jonatan skal ha erobret eller hevdet sin autoritet til et området så langt nord som til Hazarsletten mens Simon samtidig tok den sterke festningen Beth-zur under det påskudd at den var støttet av tilhengere til Demetrios II.[19]

Som Judea i tidligere år søkte Jonatan allianser med fremmede nasjoner. Han fornyet avtalen med den romerske republikk, og utvekslet vennskap med Sparta på det greske fastlandet og med andre steder. Hvor langt man skal strekke denne diplomatiet er vanskelig da de dokumentene som referer til disse hendelsene har tvilsom historisk pålitelighet. Det kan uansett være en antydning om økt makt og betydning.

Fanget av Diodotos Tryfon og død[rediger | rediger kilde]

Diodotos Tryfon dro med en hær til Judea og inviterte Jonatan til Skytopolis for en vennskapelig konferanse, og overtalte ham til å oppløse sin hær på 40 000 menn (!), lovte å gi ham Ptolemais og andre festninger. Jonatan gikk troskyldig inn i en felle, hans menn ble drept og han selv tatt til fange.[20]

Da Diodotos Tryfon gikk inn i Judea ved Hadid møtte han en ny jødisk leder, Jonatans bror Simon Thassi som var klar til kamp. Tryfon forsøkte å unngå strid og krevde hundre talenter i mynter og Jonatans to sønner som gisler i bytte for å sette Jonatan fri. Simon gikk med på dette, men Tryfon friga likevel ikke Jonatan. Rasende blokkerte Simon alle veger slik at Tryfon ikke var bevegelig. Tryfon henrettet da Jonatan i Baskama i landet øst for Jordanelven[21] i 143 f.Kr.[22]

Simon gravla Jonatan i Modin, sin fars landsby. De to sønnene som etter sigende ble gitt som gisler er ikke siden nevnt. En av Jonatans døtre ble stammor til den senere historikeren Josefus som skrev om disse hendelsene.[23]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Netbibel: Apphus
  2. ^ Første Makkabeerbok ix. 32-36
  3. ^ Josefus: Ioudaike archaiologia («Jødisk forhistorie») xiii. 1, § 2
  4. ^ Første Makkabeerbok, ix. 37-49
  5. ^ Josefus, l.c. xiii. 1, §§ 3-4
  6. ^ Smith, William (1867): «Alcimus (1)» i: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology. 1. Boston: Little, Brown and Company. s. 102.
  7. ^ «Bet Ḥoglah» for Βηϑαλαγά, jf. Josefus; Første Makkabeerbok har Βαιδβασὶ, kanskje = Bet Bosem eller Bet Bassim, kanskje i betydningen «krydderhuset», i nærheten av Jeriko.
  8. ^ «Michmash», Cities of Ancient Israel
  9. ^ Første Makkabeerbok ix. 55-73; Josefus, l.c. xiii. 1, §§ 5-6.
  10. ^ Barthélemy, D.; J. T. Milik, Roland de Vaux, G. M. Crowfoot, Harold Plenderleith, George L. Harding (1997) [1955]: «Introductory: The Discovery». Qumran Cave 1. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-826301-5. s. 5.
  11. ^ van der Water, Rick (2003): «The Punishment of the Wicked Priest and the Death of Judas» i: Dead Sea Discoveries 10 (3): 395-419.
  12. ^ Første Makkabeerbok x. 51-66
  13. ^ Josefus: Ioudaike archaiologia («Jødisk forhistorie») xiii. 4, § 1
  14. ^ Første Makkabeerbok x. 67-89, xi. 1-7
  15. ^ Josefus, l.c. xiii. 4, §§ 3-5
  16. ^ Første Makkabeerbok xi. 20; Josefus, l.c. xiii. 4, § 9
  17. ^ Første Makkabeerbok. xi. 21-52; Josefus, l.c. xiii. 4, § 9; 5, §§ 2-3
  18. ^ Jonathan Maccabeus, 1906 Jewish Encyclopedia
  19. ^ Første Makkabeerbok xi. 53-74; Josefus, l.c. xiii. 5, §§ 3-7
  20. ^ Første Makkabeerbok xii. 33-38, 41-53; Josefus, l.c. xiii. 5, § 10; 6, §§ 1-3
  21. ^ «Baskama», Visualbiblealive
  22. ^ Første Makkabeerbok xiii. 12-30; Josefus, l.c. xiii. 6, § 5
  23. ^ Josefus: Iosephou bios (Josefus’ liv)", § 1

Litteratur[rediger | rediger kilde]