Geoffrey Howe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Geoffrey Howe
Geoffrey Howe.jpg
Født 20. desember 1926
Port Talbot
Død 9. oktober 2015 (88 år)
Warwickshire
hjerteinfarkt
Utdannelse Trinity Hall, Winchester College
Parti Det konservative parti
Nasjonalitet Storbritannia
Medlem av Storbritannias 43. parlament, Storbritannias 45. parlament, Storbritannias 46. parlament, Storbritannias 47. parlament, Storbritannias 48. parlament, Storbritannias 49. parlament, Storbritannias 50. parlament

Richard Edward Geoffrey Howe, baron Howe av Aberavon (født 20. desember 1926 i Port Talbot i Wales, død 9. oktober 2015 i Warwickshire[1]) var en britisk konservativ politiker. Han var finansminister (1979–1983), utenriksminister (1983–1989) og visestatsminister (1989–1990).

Howe var det medlem av Margaret Thatchers regjering som deltok lengst i hennes regjeringer. Han innehadde posisjonen som finansminister, utenriksminister, samt visestatsminister. I tillegg har han vært leder for Underhuset. Høsten 1990 trådte han ut av regjeringen, som den siste av Margaret Thatchers statsråder fra 1979. Talen han holdt ved fratredelsen anses som en handling som bidro til Thatchers fall.[1]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Howe studerte ved Winchester College og deretter jus i Cambridge ved Trinity Hall. Fra 1946 til 1948 tjenestegjorde Howe som løytnant for en britisk etterretningsenhet i Øst-Afrika. I 1952 nle han advokat, og i 1965 Crown Councellor. I 1960-årene ble han leder for Bow-gruppen, en tenketank av unge moderniserere blant de konservative, som utgav tidsskriftet «Crossbow».

Politikerkarriere[rediger | rediger kilde]

Howe representerte valgkretsen Bebington i Underhuset fra 1964 til 1966. I denne periode var han fra 1965 til 1966 opposisjonstalsmann for arbeids- og sosialanliggender. Fra 1970 til 1974 representerte han valgkretsen Reigate, og fra 1974 til 1992 Surrey East.

I 1970 ble han stått til ridder og kalt til visegeneralstatsadvokat i Edward Heaths kabinett. Dermed var han en av de to kronadvokater i England og Wales. I 1972 ble han minister for handel og forbrukervern i industri- og handelsministeriet med setet i kabinettet, en funksjon han innehadde frem til Labourts maktovvertakelse i mars 1974.

Under de konservatives tid i opposisjon fra 1974 til 1979 var Howe i 1975 konkurrent med Margaret Thatcher om partiledervervet.[trenger referanse] Thatcher ble valgt, og kalte Howe derpå til skyggeminister før finansene. Han var åndelig frar til utviklingen av den nye økonomiske politikk.[trenger referanse]

Med den konservative seier under underhusvalgene i 1979 ble Howe selv utnevnt til finansminister. Hans embedsperiode karakteriseres med radikale grep for å sanere de offentlige finanser, med bekjempelse av inflasjonen og liberalisering av økonomien.[trenger referanse] Blant hans viktigste beslutninger var overgangen fra direkte til indirekte besskatning, unviklingen av en mellomplang finansplan, svskaffelse av valutakontrollen og opprettelsen av skattefri foretakssoner.[trenger referanse]

Etter underhusvalgene i 1983 kalte Thatcher ham til etterfølger av Francis Leslie Pym som utenriksminister. Dette verv hadde han i over seks år og satte stor pris på.[trenger referanse] Han spilte en stor rolle ved landets aktive polirikk i FNs sikkerhetsråd og utviklet gode arbeidsforbindelser med sin kollege i den amerikanske regjering, George Shultz, som begge assisterte i hvordan duo Reagan-Thatcher avstemte sin politikk.[trenger referanse] Howe forhandlet med Folkerepublikken Kina den avtale som i 1984 ble undertegnet om den britiske kronkoloni Hongkongs tilbakeføring til Kina 1. juni 1997.

Howe var en sterk støtte av NATO og utviklet en omdattende diplomatiskoffensiv mot statene i Warszawapakten, som forsøkte dem å oppfylle Helsinki.avtalen vedrørende menneskerettigheter og andre grunnrettigheter. Under hans embedsperiode falt den sovjetiske president Mikhail Gorbatsjovs i Storbritannia. Bak kulissene vokste det frem spenninger mellom ham og statsminister Thatcher om en rekke temaer, som Sør-Afrika og relasjonene til Den europeiske union.[trenger referanse]

I juni 1989 avtalte i hemmelighet Howe og hans etterfølger som finansminister, Nigel Lawson, at de ville true med sin embedsfratreden i tilfelle Thatcher skulle avvise å bli med i vekslekorsmekanismen knyttet til det europeiske valutasystem.[trenger referanse]

I juli 1989 ble uventet den fortsatt uerfarne John Major gjort til Howes etterfølger som utenriksminister. Howe selv ble Lord President for Privy Council, visestatsminister og Leader of the House. Ommøbleringen av regjeringen ble en kommunikasjonskatastrofe.[trenger referanse] Howe ble rett nok tilbudt posten som innenriksminister, men han avslo. Howes tilbakevenden til innenrikspolitikken ble alment betraktet som en degradering[trenger referanse], særlig etter at Thatchers pressetalsmann Bernard Ingham hadde snakket ned visestansministervervets betydning i pressebriefingen morgenen etter[trenger referanse]. Downing Streets skeptiske holdning til Howe ble alment ansett som tegn på politisk svekkelse.[trenger referanse] Her var det åpenbart en frykt for å behandle ham slik at han ble mer sannsynlig som å overta etter Thatcher.[trenger referanse] Da Nigel Lawson gikk av senere på året, ble situasjonen enda mer komplisert.

Under sin embedsperiode som visestatsminister oppfordret Howe flere ganger Thatcher til å overprøve sin regjeringskurs, som nå utløste en større upolularitet på grunn av Poll Tax, koppskatten.[trenger referanse] Han ønsket en mer lyttende regjering som bedre kunne forene den økonomiske og sosiale liberalisme hjemme med en internasjonalistisk utenrikspolitikk.[trenger referanse]

Et voksende trykk fra flere fronter på Thatcher og hennes sterke opposisjon mit den planlagte europeiske fellesvaluta euroen, bidro til at hun ble mer isolert.[trenger referanse] Den 1. november 1990 trådte Howe tilbake. I sitt avskjedsbrev kritiserte han Thachers standpunkter i europapolitikken. Han fulgte opp med skarpe sammenligninger i Thachers disfavør en tale i Underhutet 13. november. Howes angrep ble av mange senere sett som det utløsende for at Michael Heseltines få dager etter utfordret Thacher[trenger referanse], og som så litt etter endte med Thachers avgang 22. november 1990.

To år etter trakk Howe seg tilbake fra Underhuset.

Howe ble medlem av overhuset i 1992 som baron Howe av Aberavon. Han var medlem av Order of the Companions of Honour.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Abbott, Stephen (30. august 1991). And all My War is Done. The Pentland Press. ISBN 0946270996. 
  • Howe, Sir Geoffrey (1994). Conflict of Loyalty. London: Methuen. ISBN 1842751964.  (Political memoir)
  • Hurd, Douglas (2. oktober 2003). Memoirs. Little, Brown. ISBN 0316861472. 
  • Moore, Charles (23. april 2013). Margaret Thatcher: the authorised biography. volume 1, The Lady's Not for Turning. Allen Lane. ISBN 0713992824. 
  • Moore, Charles (6. oktober 2015). Margaret Thatcher: the authorised biography. volume 2, Everything She Wants. Allen Lane. ISBN 0713992883. 
  • Riddell, Peter (1983). The Thatcher Government. London. 
  • Sked, Alan; Cook, Chris (1984). Post-War Britain, A Political History. London. 
  • Thatcher, Margaret (5. januar 2012). The Downing Street Years. HarperPress. ISBN 0007456638. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Geoffrey Howe, former Conservative chancellor, dies aged 88», BBC News, 10. oktober 2015. Lest 10. oktober 2015.


Forgjenger:
 Francis Pym 
Storbritannias utenriksminister
Etterfølger:
 John Major