Jernbane i Vatikanstaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Vatikanstaten stasjon
Åpningen i muren som omgir Vatikanstaten har skyvedører som kan åpnes for jernbanetrafikk. Railway Magazine (1934)

Jernbane i Vatikanstaten er to 300 meter lange jernbanespor innenfor statens grenser. Dette er den korteste, nasjonale jernbanestrekning i verden.[1] Vatikanstatens tilgang til øvrige italienske baner ble garantert av Lateranoverenskomsten som ble undertegnet i 1929. Stasjonen og sporene ble bygd mens Pius XI var pave (1922-1939).

Det meste av trafikken er inngående gods, men fra tid til annen er banen også brukt til passasjertransport, oftest av symbolske eller seremonielle årsaker.[2][3] 12. september 2015 ble en turistruteforbindelse mellom Vatikanet og Castel Gandolfo tatt i bruk.[4] Toget går fra Vatikanets stasjon hver lørdag 10.57, kjøretiden er rundt 1 time.[5]

Historie[rediger | rediger kilde]

Pave Gregor XVI forhindret at det ble bygd jernbane i Vatikanstaten. Han er blitt tillagt utsagnet «chemin de fer, chemin d'enfer» («jernveien, veien til helvete»).[6] Hans etterfølger, Pius IX, startet byggingen av en jernbanelinje fra Bologna til Ancona, men området ble erobret av styrkene som kjempet for et forent Italia i forbindelse med risorgimento i 1861, før den var ferdigstilt.[7] Togforbindelsen var en forutsetning for massepilegrimsreisene på 1800-tallet, som startet med reiser til Lourdes omkring 1858, og som ble en faktor som svekket motstanden mot den nye teknologien i pavens hoff (den romerske kurie).[8]

Byggingen av en stasjon i Vatikanstaten og jernbaneforbindelsen til jernbanenettet i Italia ble, som nevnt, garantert gjennom Lateranoverenskomsten som ble undertegnet 11. februar 1929. Direktoratet for nye jernbaneanlegg i departementet for offentlige arbeider i kongedømmet Italia implementerte sitt løfte med anleggsarbeid som startet 3. april 1929.[9] Byggingen av viadukten frem til Vatikanstaten ble bekostet av den italienske regjeringen og også Vatikanstaten stasjon ble finansiert med 750 millioner italienske lire som en kompensasjon som var en del av de finansielle vedleggene til Lateranoverenskomsten.[10] De samlede kostnadene er anslått til 24 millioner italienske lire.[11]

Det første lokomotivet kjørte inn på Vatikanstaten stasjon i mars 1932. En jernbaneoverenskomst mellom Vatikanstaten og Italia ble ratifisert 12. september 1934 og i oktober samme år ble det ferdigstilte anlegget formelt overlevert fra departementet for offentlige arbeider til henholdsvis Vatikanstaten og selskapet Ferrovie dello Stato.[9]

Sent i mars 1944, da den allierte bombingen av Roma under andre verdenskrig var på sitt mest intense, oppdaget Vatikanet at tyske tog med våpenlast stoppet på linjen ved Vatikanstaten stasjon.[12]

Vatikanstatsbanen tar av fra linjen mellom Roma og Viterbo ved Roma San Pietro stasjon og krysser Gelsominodalen med en 143,12 meter lang viadukt med åtte 15,3 meter lange buespenn.

Trasé[rediger | rediger kilde]

Linjen forlater Roma San Pietro og krysser Piazzale Gregorio VII, Via di Porta Cavalleggeri og Via Aurelia over en viadukt. Før jernbanelinjen går gjennom muren rundt Vatikanstaten og inn til sekkestasjonen, går den under en bue som er dekorert med våpenskjoldet til pave Pius XI og som har to skyvedører i jern med en vekt på 35,5 tonn.[1][9]

Vatikanstaten stasjon (som nå er delt i en godsavdeling og et numismatisk og filatelistisk museum), ble anlagt ca. 20 meter fra inngangsportalen. Stasjonen åpnet i 1933 og arkitekt var Giuseppe Momo[9] Stasjonsbygningen er utført i hvit, italiensk marmor og er beskrevet av Henry Vollam Morton som en bygning som «likner en avdeling av Barclays Bank i London.»[1]

Skiftetunnelen.
Tegnforklaring
BSicon tENDEa.svg 863 m
BSicon tSPLa.svg Skiftespor i tunnel (96,6 m)
BSicon tvSTRe.svg
BSicon v-SHI2gr.svgBSicon vSHI2gl-.svg
BSicon vSTR.svgBSicon vSTR.svg Lastespor
BSicon dSTR.svgBSicon vSTR+BSm.svgBSicon d.svg
BSicon dSHI2gl.svgBSicon dWg+rp.svgBSicon .svg 624 m Stasjon med plattform
BSicon dSTR.svgBSicon dSTR+BSl.svgBSicon .svg
BSicon vGRENZE.svgBSicon .svg Statsgrense og innkjørsel  
BSicon SPLe.svgBSicon .svg
BSicon hSTRa@g.svgBSicon .svg Via Aurelia
BSicon hSTRe@f.svgBSicon .svg Piazzale Gregorio VII
BSicon dLSTRq.svgBSicon ABZg+r.svgBSicon d.svgBSicon .svg fra Viterbo
BSicon BHF.svgBSicon .svg 0 m Roma San Pietro
BSicon LSTR.svgBSicon .svg til Roma Ostiense

Trafikk[rediger | rediger kilde]

Tog på vei inn til Vatikanstaten stasjon

Vatikanstaten stasjon er hovedsakelig brukt til import av varer (før bilen ble vanlig) til Vatikanet og fra tid til annen for passasjertog.

Pius XI planla et eget pavetog, men dette ble aldri bygd og Vatikanet har aldri hatt noen jernbanearbeidere eller registrert noe rullende materiell.[9] Det offisielle toget til pave Pius IX er utstilt i Palazzo Braschi i Roma.[7]

Den 4. oktober 1962 ble pave Johannes XXIII den første paven som brukte jernbanen i Vatikanstaten under sin pilegrimsreise til Loreto og Assisi en uke før det andre vatikankonsil. Han benyttet det italienske presidenttoget og reisen ble kringkastet av Eurovisjonen. Ettersom Pius IX hadde vært den siste paven som hadde besøkt Loreto og den siste paven som hadde reist med tog, ble reisen sett på som et symbolsk brudd med fortidens byrder.[7] Johannes XXIII sørget også for at levningene av pave Pius X ble transportert til Venezia med jernbane.[9]

Pave Johannes Paul II benyttet jernbanen et fåtall ganger i symbolsk sammenheng. Første gang var 8. november 1979, men han tok ikke tog ut av Roma før 24. januar 2002.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Korn, Frank J. 2000. A Catholic's Guide to Rome: Discovering the Soul of the Eternal City. Paulist Press. ISBN 080913926X. p. 49.
  2. ^ Walsh, Michael J. 2005. Roman Catholicism: The Basics. Routledge. ISBN 0415263808. s. 95.
  3. ^ Garwood, Duncan. 2006. Rome. Lonely Planet. ISBN 1740597109. s. 141.
  4. ^ Vatican Launches Train Service to Castel Gandolfo Gardens (The New York Times, 11. september 2015)
  5. ^ Neuer Service: Mit dem Papst-Zug nach Castel Gandolfo (spiegel.de, 12. september 2015)
  6. ^ Pollard, John. 2005. Money and the Rise of the Modern Papacy. ISBN 0521812046. s. 29.
  7. ^ a b c Prusak, Bernard P. 2004. The Church Unfinished: Ecclesiology Through the Centuries. Paulist Press. ISBN 0809142864. s. 271.
  8. ^ Alberigo, Giuseppe, and Komonchak, Joseph A. 2003. History of Vatican II. Peeters Publishers. ISBN 9068317245. s. 76.
  9. ^ a b c d e f g Holy See Press Office. 28 January 2001. Trans. Glyn Williams. "The Vatican City State Railway."
  10. ^ Reese, Thomas J. 1996. Inside the Vatican: The Politics and Organization of the Catholic Church. Harvard University Press. ISBN 0674932617. s. 203.
  11. ^ Anon. 1934. The Vatican Railway[død lenke]. Railway Magazine. 75 (449: Nov.), s. 352, 369.
  12. ^ Chadwick, Owen. 1988. Britain and the Vatican During the Second World War. Cambridge University Press. ISBN 0521368251. s. 285.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]