Jeanette MacDonald

Jeanette MacDonald
Født		18. juni 1903 Philadelphia (USA)
Død		14. jan. 1965 (61 år) Houston (Texas, USA)
Beskjeftigelse		Filmskuespiller, skuespiller, musiker, operasanger, teaterskuespiller, stemmeskuespiller, plateartist
Ektefelle		Gene Raymond (1937–1965)
Parti		Det republikanske parti
Nasjonalitet		USA
Gravlagt		Forest Lawn Memorial Park
Utmerkelser		Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Jeanette MacDonald på Commons

Jeanette Anna MacDonald (født 18. juni 1903, død 14. januar 1965) var en amerikansk sanger og skuespiller.

Hun huskes særlig for sine musikal-filmer fra 1930-årene med motspillere som Maurice Chevalier Prinsgemalen, Elsk meg i natt, Den glade enke og En time med deg) og Nelson Eddy (Den vidløftige Marietta, Rose-Marie og Maytime). I 1930- og 1940-årene spilte hun inn 29 filmer, hvorav fire ble nominert til Oscar for beste film (Prinsegemalen, En time med deg, Den vidløftige Marietta og San Francisco). Hun gjorde en rekke plateinnspillinger og fikk tre gullplater. Hun opptrådte senere i operaer, konserter, radio og fjernsyn. MacDonald var en av 1900-tallets mest innflytelsesrike sopraner. Hun introduserte opera for kinopublikummet og inspirerte en generasjon av sangere.

Bakgrunn og oppvekst

MacDonald ble født 18. juni 1903, i familiens hjem i Philadelphia. Hun var den yngste av tre søstre; foreldrene var Anna Mae (født Wright) og Daniel MacDonald. Hun hadde skotske, engelske og hollandske aner. En av hennes eldre søstre var karakterskuespilleren Blossom Rock, som er mest kjent for rollen som bestemor i TV-serien Familien Addams.

Jeanette MacDonald begynte tidlig med danseundervisning hos Al White, etterlignet sin mors operaplater og tok sangundervisning hos Wassil Leps. Som barn opptrådte Jeanette MacDonald i kirken og på skolearrangementer, og begynte å turnere med barneforestillinger. Ni år gammel var hun solosanger i Al Whites Six Little Song Birds i Philadelphia. Hun ble oppdratt som Christian scientist.

Broadway

I november 1919 dro hun til sin eldre søster, skuespillerinnen Blossom Rock, i New York. Der fikk hun jobb i Ned Wayburns kor The Demi-Tasse Revue, som opptrådte mellom filmvisninger på kinopalasset Capital Theatre på Broadway.

I 1920 opptrådte hun i to musikaler; hun fikk en plass i ensemblet i Jerome Kerns Night Boat, og deretter var hun på turné med musikalen Irene, der hun hadde en av de kvinnelige hovedrollene. I tittelrollen som «Irene» alternerte Irene Dunne, som senere ble filmstjerne, og Helen Shipman.

I 1921 stod MacDonald på Broadway-scenen i Tangerine, som en av de «Six Wives».

I 1922 fikk hun svært god omtale i avisanmeldelsene for sine sangnumre i revyen Fantastic Fricassee, som ble spilt i Greenwich Village. Dette førte til at hun fikk en rolle i musikalen The Magic Ring i 1923. Der spilte hun en av de to kvinnelige hovedrollene; den fremste rollen ble spilt av Mitzi Hajos. The Magic Ring ble en suksess, og stod på plakaten i lang tid.

I 1925 fikk MacDonald igjen andre hovedrolle og spilte mot Queenie Smith i Tip Toes, en hit med George Gershwins melodier. Det følgende år hadde hun fremdeles andre hovedrolle, nå i Bubblin' Over (1926), musical versjon av Brewster's Millions. i 1927 fikk MacDonald endelig hovedrollen i Yes, Yes, Yvette. Den var planlagt som en hyllest til producer H.H. Frazeed No, No, Nanette. Dette show hadde en utstrakt turne, men sviktet i å more barn da den ble oppført på Broadway. MacDonald spilte også hovedrollen de neste to år i to stykker: Sunny Days (1928), hennes første show for produsentene Lee og Angela (1928), som fikk dårlig kritikk. Hennes siste var Boom Boom (1929) med hennes navn over tittelen (stykket omfattet den unge Archie Leach, som senere forandret sitt navn til Cary Grant). Mens MacDonald opptrådte i Angela, oppdaget filmstjernen Richard Dix henne og lot henne prøvespille for sin film Nothing but the Truth. Shubert ville ikke gi slipp på henne og løse henne fra kontrakten for å spille i en film med Dix og Helen Kane. I 1929 holdt den berømte filmdirektør Ernst Lubitsch på å se gjennem gamle prøveinnspillinger av Broadway utøvere og oppdaget MacDonald. Hennes rolle ble den førende kvinne i hans første lydfilm, Prinsgemalen. Den ble en kontinental sensasjon med Maurice Chevalier.

Film

Jeanette MadDonald på forsiden av Picture Play i 1932.

Årene hos Paramount

I lydfilmens første år, 1929–30 spilte MacDonald seks filmer, de første fire for Paramount Pictures. Hennes første; Prinsgemalen (1929), regissert av Lubitsch hvor hun spilte mot Chevalier var en merkestein i lydfilmens barndom, den ble nominert til Oscar. MacDonalds første innspillinger var to hits fra musikken til Dream Lover og March of the Grenadiers. The Vagabond King (1930) ble en storslått Technicolor filmversjon av Rudolf Frimls hit fra en operette. i 1925 gjentok Broadway-stjernen Dennis King sin rolle som en fransk poet, François fra 1400-tallet. MacDonald var prisesse Katherine. Hun sang 'Some Day og 'Only a Rose.

Paramount on Parade (1930) var en storslått Paramount produksjon, lik andre mammut filmer i lydfilmens første år. De ble produsert av store selskaper for å introdusere for publikum deres tidligere stjerner fra stumfilmens dager. I et klipp hvor MacDonald synger en duett med Nino Martini, Come Back to Sorrento ble denne tatt ut av filmen før den ble vist. Let's Go Native (1930), var en øde-øy komedie, regissert av Leo McCarey, hvor MacDonald spilte mot Jack Oakie og Kay Francis. Monte Carlo (1930) var en annen høyt verdsatt Lubitsch klassiker med den britiske musical stjerne Jack Buchanan

MacDonald håpet å kunne produsere sine egne filmer og gikk til United Artists for gjøre The Lottery Bride (1930). Tross musikk av Rudolf Friml ble filmen mindre vellykket. MacDonalds neste var tre filmer for Fox Film Corporation Oh, for a Man! (1930) ble mer vellykket; MacDonald portretterte en temperamentsfull operasanger som sang Wagners «Liebestod» og faller for en irsk innbruddstyv, spilt av Reginald Denny. Don't Bet on Women (1931) var en ikke-musical komedie hvor en playboy, Edmund Lowe vedder på at han kan forføre konen (MacDonald) til en lykkelig gift venn, Roland Young. (MacDonald). Annabelle's Affairs (1931) var en farse med MacDonald som sofistikert New York playgirl som ikke vedkjenner seg sin egen mann, spilt av Victor MacLaglen. Da ektemannen dukker opp etter fem år vil hun ikke kjennes ved han. Den ble godt mottatt av datidens kritikere.

MacDonald tok pause fra Hollywood i 1931 og reiste på en europeisk konsertturne. Hun returnerte til Paramount året etter for to filmer med Maurice Chevalier. One Hour with You (1932) regissert av både George Cukor og Ernst Lubitsch og samtidig spilte hun inn filmen på fransk med samme stjerner. Une Heure près de toi (En time nær deg). Rouben Mamoulian regisserte Love Me Tonight (1932). Den er sett på av mange filkritikere å være den ultimate film-musical. I filmen spilte Chevalier en fattig skredder som ble forelsket i en prisesse, spilt av MacDonald. Meget av historiens dialoger synges. Richard Rodgers og Lorenz Hart skrev den opprinnelige musikken som omfattet skredderens «Mimi» og elsker og Isn't It Romantic?

Årene hos MGM

«Trailer» for The Merry Widow (1934)

I 1933 reiste MacDonald igjen til Europa og mens hun var der signerte hun kontrakt med Metro-Goldwyn-Mayer hennes første MGM-film var The Cat and the Fiddle (1934), basert på Jerome Kerns Broadway hit. Hun spilte sammen med Ramón Novarro. Filmen dreide seg om ugifte elskere og den sjokkerte. Den kom såvidt gjennom «Production Code guidelines» som kom 1. juli 1934. Tross den nye Technicolor-prosessen — den første farvefilmteknologien, bortsett fra Disney tegnefilmer — ble filmen ingen stor suksess.

I The Merry Widow (1934), regissert av Ernst Lubitsch, sluttet Maurice Chevalier og MacDonald seg sammen om en storartet versjon av en klassiker, en Franz Lehár operette fra 1995. Filmen ble høyt verdsatt av kritikere og av elskere i de store byer i USA og Europa, men sviktet i billettsalget bortsett fra på landsbygdene. Den hadde et enormt budsjett, delvis på grunn av at den samtidig ble filmet på fransk som La Veuve Joyeuse med støtte fra franske filmfolk, og noen mindre endringer i oppsetningen.

Naughty Marietta (1935), regissert av W.S. Van Dyke, var MacDonalds første film hvor hun spilte samnen med en ny barytonsanger, Nelson Eddy i Victor Herberts melodier fra 1910 med sanger som «Ah! Sweet Mystery of Life», «I'm Falling in Love with Someone», «’Neath the Southern Moon», «Tramp, Tramp, Tramp», og «Italian Street Song» som fikk ny popularitet. Filmen vant en Oscar for lyd og fikk en Oscar nominering for beste bilder. Den ble stemt som en av de beste filmer i 1935 av New Yorks filmkritikere og fikk en «Photoplay Gold Medal Award» for beste bilder i 1935. (den slo ut Mutiny on the Bounty, som vant en Oscar), og ble, i 2004, vagt av «National Film Registry» som beste fim. MacDonald fikk gullplater for «Ah! Sweet Mystery of Life» og «Italian Street Song».

Året etter spilte MacDonald to av de største kassasuksesser med Rose-Marie (1936) hvor MacDonald spilte en fetert opera diva som får vite at hennes lillebror, spilt av James Stewart har drept en «Mountie» fra Det ridende kanadiske politiet og gjemt liket nord i de kanadiske skoger. Eddy og en Mountie blir sent for å fakke ham. Hun og Nelson Eddy sang Rudolf Frimls «Indian Love Call» mot hverandre i den kanadiske villmark. (I virkeligheten Lake Tahoe). Eddys portrett av den stødige Mountie ble et populært ikon. Da det ridende politiet midlertidig besluttet å bruke sin spesielle hatt i 1970, kom bilder av Eddy med sin Rose Marie-uniform i tusenvis av amerikanske aviser. Filmen San Francisco (1936) ble også regissert av W.S. Van Dyke. Filmens setting er lagt til jordskjelvet i San Francisco 1906 hvor MacDonald spilte en håpefull operasanger mot Clark Gable som eieren av en spillebule. ved kysten og Spencer Tracy som hans prest fra guttedagene som kommer med moralske formaninger

Første Technicolor

Sommeren 1936 begynte filmingen av Maytime, hvor Nelson Eddy spilte mot Frank Morgan og Paul Lukas, filmen ble produsert av Irving Thalberg Etter Thalbergs uventede død i september, ble opptakene stoppet og den halvferdige filmen kastet. Et nytt manuskript ble filmet med ny histore og noen nye skuespillere (inklusive John Barrymore). Den «andre» Maytime (1937) ble den største kassasuksess, verden over det året, og er sett på som en av de beste film musicaler på1930-tallet.. «Will You Remember» av Sigmund Romberg bragte MacDonald nok en Gullplate.

Farvel til filmen

The Firefly (1937) var MacDonalds første solo hos MGM med hennes navn alene på rulleteksten sammen med filmens tittel. Rudolf Frimls musikk fra 1912 ble brukt i en ny sang, «Donkey Serenade», hvor MacDonald spilte sammen med Allan Jones. Samarbeidet MacDonald/Eddy var opphørt og etter MacDonalds ekteskap med Gene Raymond. Ingen av deres solofilmer oppnådde billettsalg i nærheten av filmene de hadde spilt sammen. Høsten 1937 ble MGM overrent av fan-mail.

The Girl of the Golden West (1938) ble resultatet, men ingen av de to stjerner spilte mye sammen. Deres fremste sang,«Obey Your Heart», alene ble sunget som duett. Filmen hadde originalmusikk av Sigmund Romberg og brukt på nytt av David Belasco. (Også benyttet av operakomponisten Giacomo Puccini for La fanciulla del West).

Eddy and MacDonald fra en trailer for Sweethearts (1938)

Mayer hadde lovet MacDonald å få spille i MGMs første Technicolor film og holdt løftet med Sweethearts (1938), hvor MacDonald spilte sammen med Eddy. I motsetning til tidligere filmer, var de to avslappet og sang ofte sammen. Denne filmen ble en hit, hvor Victor Herberts melodi fra 1913, sammen med en moderne tekst av Dorothy Parker ble den filmen hvor MacDonald Eddy spilte mann og kone i en Broadway musical comedie som førte til en Hollywood kontrakt; Sweethearts som vant Photoplay Gold Medal Award som årets beste film.

Etter at MacDonald aborterte under innspillingen av Sweethearts, droppet Mayer sine planer om deres samarbeide i Let Freedom Ring, en film for dem, først annonsert i 1935. Eddy spilto mens MacDonald og Lew Ayres (Young Dr. Kildare) spilte sammen i Broadway Serenade (1939). De spilte et moderne musikerpar hvor hennes karriere blomstret, mens hans visnet. MacDonalds stemme ble «dubbet». (Eddy giftet seg med Ann Franklin under opptakene) og koreografen, Busby Berkeley ble hentet fra Warner Brothers for å overvåke slutten i et forsøk på å forbedre filmen. Etter Broadway Serenade, forlot MacDonald Hollywood for en konsertturné og avslo å fornye MGM-kontrakten.

Går med på nye filmer

Eddy spilte i en annen film, Balalaika, mens MacDonalds manager ble kalt tilbake fra London for å bistå henne med re-forhandlinger. Etter først å ha spilt Smilin' Through med James Stewart og Robert Taylor, senere New Moon (1940) med Eddy. New Moon som skulle bli en av MacDonald's mest populære filmer. Komponisten Sigmund Rombergs Broadway hit fra 1927 ble brukt for handliingen og sangene «Lover, Come Back to Me», «One Kiss» og «Wanting You», samt Eddys versjon av «Stout Hearted Men». Disse ble etterfulgt av Bitter Sweet (1940), en Technicolor film version of Noël Cowards operette fra 1929.

i Smilin' Through (1941) var MacDonald's neste Technicolor prosjekt. Dette stykket fra 1919 hadde vært filmet en rekke ganger tidligere. Temaet er en forsoning med en elsket avdød og den ble enormt populær etter at den ødeleggede første verdenskrig var slutt. MacDonald i en dobbeltrolle, Moonyean, en victoriansk pike, myrdet av en sjalu elsker og Kathleen, hennes niese som blir forelsket i morderens sønn. De opprinnelige skuespillere, James Stewart og Robert Taylor ble innkalt til militærtjeneste og erstattet av Brian Aherne og Gene Raymond som steppet inn.

Fornyet kontrakt

I Married an Angel (1942) ble tilpasset Rodgers & Harts musical om en engel som mister sine vinger bryllupsnatten. Manuskripet som var av Anita Loos måtte tåle hard sensurering, det ble kuttet under innspillingen og den ble mindre vellykket. MacDonald sang «Spring Is Here» fra tittelsangen. Det ble siste film for MacDonald og Eddy. Etter at Mayer sluttet hos MGM, ble også Eddy kjøpt ut av sin MGM kontrakt når det gjenstod en film, og gikk til Universal Pictures hvor han signerte for en million dollar for to filmer. MacDonald forble for en siste film Cairo (1942), en lavbudsjett spionkomedie, hvor hun spilte mot Robert Young (Father Knows Best) og Ethel Waters, som spilte MacDonald som syngende hushjelp. Innen ett år fra 1942 avsluttet L.B. Mayer MGM-kontrkten med sine fire best betalte skuespillerinner, Norma Shearer, Joan Crawford, Greta Garbo og Jeanette MacDonald. Av disse fire var MacDonald den eneste som fikk fornyet kontrakten i 1948.

Senere karriere

MacDonald fulgte Eddy til Universal hvor de var oppsatt til å spille en film sammen etter Phantom of the Opera (1943). MacDonald opptrådte som seg selv, i Follow the Boys (1944), en stjernespekket, ekstravagant film om Hollywood stjerner som underholder soldater i krig. De mer enn 40 gjestespillere omfattet iMarlene Dietrich, W.C. Fields, Sophie Tucker og Orson Welles. MacDonald vises under en konsert hvor hun synger «Beyond the Blue Horizon» og «I’ll See You in My Dreams» for blinde soldater.

Etter at MacDonald og Eddy hadde foratt MGM i1943, opptrådte de ofte sammen i mens de planla flere som ikke ble realisert, filmer som ville ha forenet dem. Eddy likte ikke hvordan hans første film kom ut hos Universal og de fant et studio som samtykket i prosjektet. De søkte så uavhengig fiansiering for prosjekter som East Wind og Crescent Carnival. Andre prosjekter som ble forkastet var The Rosary, en bestseller fra 1910 og The Desert Song og en bemerkelsesverdig The Vagabond King, plus yttrligere to, skrevet av Eddy, «Timothy Waits for Love» og «All Stars Don't Spangle». I 1954 trakk Eddy seg og en annen foreslått film skulle lages i England da han hørte at MacDonald investerte egne midler. Han hadde investert i Knickerbocker Holiday i 1943 og tapt.

Fra en trailer for The Sun Comes Up (1949)

MacDonald returnerte alene til MGM etter fem års fravær for to filmer. Three Daring Daughters (1948), sammen med José Iturbi. MacDonald spiller en fraskilt, hvis livlige døtre (Jane Powell, Ann E. Todd og Elinor Donahue) forsøker å få henne tilbake til sin tidligere mann, men de to har i all hemelighet giftet seg igjen. Sangen «The Dickey Bird» ble en hit. The Sun Comes Up (1949) med MacDonald som Lassie, etter en short story av Marjorie Kinnan Rawlings hvor MacDonald spilte en enke som hadde mistet en sønn, men tar til seg en foreldreløs (Claude Jarman Jr.). det ble hennes sisste.

Tilbud fortsatte å komme, og i 1962 gav produsenten, Ross Hunter et tilbud til MacDonald og Eddy med roller i sin komedie fra 1963, The Thrill of It All. De avslo og rollene ble tilslutt spilt av Arlene Francis og Edward Andrews. Også 20th Century Fox lekte med ideen. MacDonald (Irene Dunne var også vurdert) som Mother Abbess i filmversjonen av The Sound of Music. Den kom ikke lenger enn til diskusjonstadiet, delvis på grunn MacDonalds sviktende helse.

Siste film

I en årlig undersøkelse blant filmfolk ble MacDonald oppført som en av de beste ti med størst billettsalg i 1936, og mange av hennes filmer var blant de tyve mest innbringende. I tillegg var MacDonald en av de ti med størst billettsalg i Storbritannia fra 1937 til 1939. Under sin karriere over 39 år fikk MacDonald to stjerner i Hollywood Walk of Fame (både for film og plater) foran Grauman's Chinese Theatre.

Konserter

Fra 1931 og frem til 1950-tallet gjennomførte MacDonald regulære konsertturneer mellem opptakene Hennes første europeiske turne var i 1931, hvor hun sang, både i Frankrike og England. Hennes første amerikanske kosertturne var i 1939, umiddelbart etter fullføringen av Broadway Serenade, og Nelson Eddys ekteskap. Etter det, gjorde hun, i likhet med Eddy, hyppige USA. turneer mellom opptakene. Hun sang flere ganger i Hollywood Bowl og i Carnegie Hall

Da USA gikk inn i krigen i 1941, var MacDonald en av grunnleggerne av Army Emergency Relief og holdt konserter for å samle inn penger. Hun auksjonerte bort eiendeler, skaffet penger på annen måte og samlet inn over100 000 dollar for soldatene. President Franklin D. Roosevelt som betraktet MacDonald og Eddy som to av sine favorittstjerner, beæret de begge med medalje. Hun holdt også forestillinger i Det hvite hus, både for presidentene Harry S. Truman og Dwight D. Eisenhower

I 1960 annonserte Hollywood Bowl at MacDonald og Howard Keel skulle være soloister ved de årlige Påskemorgen Gudstjeneste våren 1960. Dessverre tvang helseproblemer henne til å avlyse dette. MacDonald ble alvorlig syk og medforfatteren av hennes autobiografi, Fredda Dudley Balling, skrev at det var usikkert om hun ville leve lenge nok, før boken ble ferdig... I tillegg til hjerteproblemer fikk MacDonald en svulst på hjernen som ikke kunne opereres.

Plateinnspillinger

MacDonald spilte inn 90 sanger i løpet av sin karriere, unntatt de for RCA Victor i USA. Hun gjorde også noen tidlige innspillinger for HMV i England og Frankrike mens hun turnerte i 1931. Hun fikk tre Gullplater, den ene for et LP album, Favorites in Stereo som hun gjorde med Nelson Eddy i 1959.

Opera

I motsetning til Nelson Eddy som gikk fra opera til film, gikk MacDonald på1940-tallet til opera. Hun begynte å øve for dette mål med Lotte Lehmann en av de ledende operasangere i det 19. århundre. Lehmann skrev «When Jeanette MacDonald approached me for coaching lessons, I was really curious how a glamorous movie star, certainly spoiled by the adoration of a limitless world, would be able to devote herself to another, a higher level of art. I had the surprise of my life. There couldn’t have been a more diligent, a more serious, a more pliable person than Jeanette. The lessons which I had started with a kind of suspicious curiosity, turned out to be sheer delight for me. She studied Marguerite with me—and lieder. These were the ones which astounded me most. I am quite sure that Jeanette would have developed into a serious and successful lieder singer if time would have allowed it.»

MacDonald gjorfe sin operadebut som Julie i Gounods Romeo og Julie i Montréal i His Majesty's Theatre (8. og10. mai 1943). Hun måtte snart gjenta rollen i Quebec (12. mai), samt Ottawa og Toronto Hennes detbut i USA med Chicago Opera Company ( 4., 11. og 15. november 1944) var i den sammerollen. Hun sang også Marguerite i Gounods Faust i Chicago Opera. I november 1945, gjorde hun ytterligere forstillinger med Romeo og Julie og en Faust i Chicago og ytterligere to Faust i Cincinnati Opera. Den 12. desember 1951, gjorde hun to Faust med Philadelphia Civic Grand Opera Company i Academy of Music

Chicago Tribunes musikkanmelder, Claudia Cassidy skrev: «Her Juliet is breathtakingly beautiful to the eye and dulcet to the ear.» Hun fikk lignende kritikk for Faust: «From where I sit at the opera, Jeanette MacDonald has turned out to be one of the welcome surprises of the season... her Marguerite was better than her Juliet...beautifully sung with purity of line and tone, a good trill, and a Gallic inflection that understood Gounod's phrasing....You felt if Faust must sell his soul to the devil, at least this time he got his money's worth.»

Radio og fjernsyn

MacDonalds omfattende radiokarriere kan ha begynt i 1929 med Publix Hour. Hun ledet i 1931 kringasting av en Oscarutdeling. Hun ledet sitt eget radio show, Vicks Open House, fra september 1937 til mars 1938. For dette fikk hun 5 000 follar i uken. Likevel, filming, turnéer og plateinnspillinger krevde mer av hennes tid og gjorde det enormt vanskelig for henne å fortsette med radio. Hun kunne ikke fornye kontrakten med Vicks etter 26 programmer. Etter det, holdt hun seg til gjesteopptredener.

MacDonald opptådte med forkortede radioversjoner av mange av sine filmer, i likhet med Cecil B. DeMille med sitt Lux Radio Theatre, vanligvis sammen Nelson Eddy i radioprogrammet Railroad Hour og med Gordon MacRae. Disse omfattet The Merry Widow, Naughty Marietta, Rose Marie, Maytime, Sweethearts, Bitter Sweet, Smilin' Through, og The Sun Comes Up, plus andre operetter og musicals, som Victor Herberts Mlle Modiste, Irene, The Student Prince, Tonight or Never med Melvyn Douglas, A Song for Clotilda, The Gift of the Magi, og Apple Blossoms. Andre radio shows omfattet The Prudential Family Hour, Screen Guild Playhouse ogThe Voice of Firestone med tidens topp opera og konsertsangere, I 1953 sang MacDonald The Star-Spangled Banner ved innsettelsen av President Dwight D. Eisenhower, sendt både i radio og TV.

MacDonald sang ofte med Nelson Eddy fra midten av 1940-tallet i flere Lux Radio Theatre og The Screen Guild Theater. Hun hadde også gjesteopptrdener flere ganger i hans ulike radio show, som The Electric Hour og The Kraft Music Hall. Han deltpk også da hun ledet et program for å selge krigsobligasjoner. Programmet het Guest Star, og de sang mange seiersanger fra andre verdenskrig. Majoriteten av hennes arbeide i radio midt på 1940-tallet var med Eddy. Hennes konsert i Hollywood Bowl i 1948 ble også sendt på riksdekkende radio.

Musical theatre

Midt på 1950-tallet turnerte MacDonald med Bitter Sweet og The King and I. Hun startet med Bitter Sweet i et amfiteater, (Iroquois Amphitheater) 19. juli 1956 i Louisville Kentucky. The King and I ble oppført 20. august 1956 i «Starlight Theatre». Mens hun opptrådte der, kollapset hun. Offisielt på grunn av varmen, heteslag, men i realiteten var det hjertekrampe. Hun begynte nå å trappe ned og en reprise av Bitter Sweet i 1959 ble hennes siste profesjonelle opptreden.

MacDonald og hennes mann, Gene Raymond, turnerte med Ferenc Molnárs The Guardsman. Første fremføring i Erlanger Theater, Buffalo, New York 25. januar 1951 og de spilte i byer i 23 stater, (Midtveste og de nordvestlige stater) frem til 2. juni 1951. Tross mindre entusiastiske kommentarer fra kritikere, spilte de for utsolgte hus, praktisk talt hver eneste kveld. Hoverollen som «The Actress» ble endret til «The Singer» for at MacDonald kunne føye til flere sanger. Dette tilfredsstilte hennes «fans», men dette show stengte før det nådde Broadway.

Midt på1950-tallet var det snakk om en retur til Broadway. På 1960-tallet ble MacDonald spurt om Broadway med en musical versjon av Sunset Boulevard. Medforfatteren til hennes selvbiografri, Harold Prince erindrer dette i sin egen autobiografi at han besøkte MacDonald i hennes hjem i Bel Air for å diskutere det foreslåtte prosjekt. Komponisten, Hugh Martin komponerte også en sang for dette, kalt Wasn't It Romantic?.

MacDonald gjorde også noen få opptredener i nattklubber. Hun sang og danset: The Sands and The Sahara i Las Vegas i 1953, The Coconut Grove i Los Angeles i 1954 og igjen i The Sahara i 1957, men hun ble aldri helt komfortabel i den røykfylte atmosfære.

Privatliv

MacDonald hadde fem seriøse romanser (så langt det er dokumentert). Fra 1922 til 1927 var hun kjæreste med Jack Ohmeis, en student i New York. De ble forlovet i 1926, men hans familie var imot å få en skuespillerinne som svigerdatter. Ohmeis-familiens formue gikk for øvrig tapt under Børskrakket i 1929 og MacDonald lånte da ut penger til Jack Ohmeis.

MacDonald neste kjæreste var Irving Stone; de møttes mens hun turnerte i Chicago med Yes, Yes, Yvette. Stone, som bodde i Milwaukee, var nevø av grunnleggeren av Boston Store, og han arbeidet i familiens forretning. Få detaljer var kjent om dette forholdet frem til man etter MacDonalds død fant hundrevis av kjærighetsbrev som hun hadde skrevet til ham. MacDonald og Stone var kjærester fra 1926 til 1928.

I 1928 ble Robert George Ritchie MacDonalds manager og forlovede. De var sammen frem til 1935, og mange trodde de var gift. MacDonald skrev et brev til Ritchie i juli 1929, hvor hun kalte ham «my own darling husband» og konvolutten han sendte tilbake med dennes adresse bar initialene «JAR» (Jeanette Anna Ritchie). Den 29. mars 1931 skrev MacDonald til Irving Stone at hun var forlovet med Ritchie og den 8. juli 1931 skrev hun fra Europa at «I didn't get married on June 9.» Ritchies nevø og øvrige familie holdt fast ved at det hadde vært et Ritchie-MacDonald ekteskap, hvis så var det ikke kjent. MacDonald var blitt fotografert på Hawaii like før Naughty Marietta (1935).

Romansen med Bob Ritchie begynte å surne da MacDonald ble venn med Nelson Eddy mot slutten av 1933. I januar 1934 kunngjorde «bookmakerne» at de skulle spille sammen i Naughty Marietta. De var sammen «on and off» hele 1934, men etter MacDonalds tur til Hawaii i 1935 ble Eddy mer bestemt i sitt ønske om giftemål. Imidlertid ønsket Eddy at MacDonald skulle gi opp karrieren og starte familie.

Gene Raymond

Samme måned møtte MacDonald skuespiller Gene Raymond i et selskap og de begynte å være sammen, blonde Raymond lignet Nelson Eddy og de to menn menn ble ofte blandet sammen når de ble sett offtenlig sammen med MacDonald. Sommeren 1935, gjenopptok MacDonald sitt forhold til Eddy, da de begynte med opptak av Rose Marie. MacDonald sa senere: «the happiest summer of my life».

Den 16. juni 1937 giftet MacDonald seg med Gene Raymond i en tradisjonell seremoni i Wilshire Methodist Church i Los Angeles. De forble gifte til MacDonalds død. Raymond var også tekstforfatter og MacDonald introduserte to av hans sanger i sine konserter. I tillegg til TV-stykket, Prima Donna som Raymond skrev for henne, gjorde de sammen noen få radio shows og turnerte med The Guardsmanpå scener. Men selv med deres heller sjeldne forsøk på arbeide sammen, inklusive filmen Smilin' Through, var publikum indifferente til dem som et lag, noe et labert billettsalg viste. Etter publiserte bøker, inklusive Sweethearts av Sharon Rich og The Golden Girls Of MGM av Jane Ellen Wayne, var Gene Raymond involvert i utallige affærer med menn og deres ekteskap var mer problematisk. MacDonald tilkjennega dette i hennes upubliserte selvbiografi (nå publisert i en falsimile utgave; se seksjonen Kontroverser). Og det ble snakket flere ganger om separasjon og ekteskapsproblemer. Etter hennes død betvilte Raymond og hans venner dette. (inklusive MacDonalds fan club, som forble assosiert med Raymond frem til hans død).

Død

MacDonald led i sine siste år av hjerteproblemer. Hun var aktuell for rollen som abbedissen i fimen The Sound of Music, men på grunn av sin dårlige helse kunne hun ikke ta den. Rollen gikk i stedet til Peggy Wood. MacDonald døde i januar 1965, en måned før filmen hadde premiere.

Hennes tilstand hadde forverret seg i 1963, og den 1. november 1963 fløy hun til Houston, Texas der hun ble innlagt på sykehus for å gjennomgå en hjerteoperasjon. Hjertespesalisten i Houston, Michael DeBakey, var en pioner på hjertesykdommer og hadde nylig utført en vellykket operasjon på Hertugen av Windsor. MacDonald håpet derfor at DeBakey også skulle kunne hjelpe henne. Men en uke etter operasjonen utviklet hun plevritt, og ble liggende på sykehus i Houston i over en måned.

Hennes store hus ble solgt og hun flyttet til en leilighet i Los Angeles som ikke krevde så mye av hennes energi. Hennes mann, Gene Raymond flyttet til en naboleilighet. Nelson Eddy som var i Australia på en nattklubbturne, skyldte på at han var syk og måtte dra tilbake til Statene, da han fikk høre om MacDonalds operasjon. Nelson Eddy flyttet til en leiighet i samme område.

MacDonald ble igjen syk i desember 1964, og hun ble i all hast innlagt på UCLAs medisinske senter, hvor hun på julaften ble operert for blindtarmbetennelse.^{[trenger referanse]} Hun var istand til å reise hjem på nyttårsaften^{[trenger referanse]}. Hjertespesialisten DeBakey anbefalte en åpen hjerteoperasjon, og Raymond fulgte henne tilbake til sykehuset den 12. januar 1965. Hun døde imidlertid den 14. januar, før den planlagte operasjonen.

MacDonald ble begravet den 18. januar 1965, i en krypt ved Forest Lawn Memorial Park i Glendale, California. Krypten bærer inskripsjonen «Jeanette MacDonald Raymond».

Nesten et ti-år etter MacDonalds død giftet Gene Raymond seg i 1974 med en kanadisk arving, den tidligere Mrs. Bentley Hees. Hennes pikenavn var pussig nok Nelson. «Nels», som hun ble kalt, døde i 1995. Raymond døde den 3. mai 1998 og ble stedt til hvile ved siden av Jeanette MacDonald ved Forest Lawn.

Filmografi (utvalg)

• 1929 – Prinsegemalen
• 1930 – The Lottery Bride
• 1932 – En time med deg
• 1932 – Elsk meg i natt
• 1934 – Den glade enke

Teaterroller (utvalg)

• Charity (1909)
• Al White's Children's Carnival (1913)
• The Demi-Tasse Revue (1919)
• The Night Boat (1920)
• Irene (1920)
• Tangerine (1921)
• A Fantastic Fricassee (1921)
• The Magic Ring (1923)
• Tip-Toes (1925)
• Bubbling Over (1926)
• Yes, Yes, Yvette (1927)
• The Studio Girl (1927)
• Sunny Days (1928)
• Angela (1928)
• Boom-Boom (1929)
• Romeo og Julie (1943–1945)
• Faust (1944–1945)
• The Guardsman (1951)
• Bitter Sweet (1954)
• The King and I (1956)
• Bitter Sweet (1959)

Eksterne lenker

• (en) Jeanette MacDonald på Internet Movie Database
• (sv) Jeanette MacDonald i Svensk Filmdatabas
• (da) Jeanette MacDonald på Filmdatabasen
• (fr) Jeanette MacDonald på Allociné
• (en) Jeanette MacDonald på AllMovie
• (en) Jeanette MacDonald hos Rotten Tomatoes
• (en) Jeanette MacDonald hos The Movie Database
• (en) Jeanette MacDonald hos Internet Broadway Database