Noël Coward

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Noël Coward i tenårene
Noël Coward fotografert på Savoy Hotel i London

Noël Peirce Coward (født 16. desember 1899 i Teddington, Greater London, død 26. mars 1973 i Blue Harbour, Jamaica) var en britisk dramatiker, manusforfatter, regissør, produsent, skuespiller og låtskriver.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Noël Coward var den annen av tre sønner av Arthur Sabin Coward (1856–1937) og hans hustru Violet Agnes (1863–1954). Hans eldre bror døde i 1898 som seksåring, altså før Noël Cowards fødsel. Cowards far var ikke særlig driftig, og familiens finanser var ofte slette.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Coward begynte sin teaterkarrière allerede som tolvåring, da han spilte i en juleforestilling. Dette vakte interesse for faget, og han fortsatte som barneskuespiller.

Cowards første suksess var The Young Idea i 1923. Deretter skrev han og medvirket i flere andre teaterstykker, som også ble store suksesser både i Storbritannia og USA, for eksempel Hay Fever (1925), Private Lives (1930, sammen med Gertrude Lawrence), Blithe Spirit og Design for living.

Han skrev også flere filmmanus, bl.a. den patriotiske In Which We Serve (1942) og den sentimentale klassikeren Brief Encounter (1945). Han opptrådte også som skuespiller i filmen Vår mann i Havanna i 1959.

Under andre verdenskrig var Coward en etterspurt underholder for de væpnede styrker.[trenger referanse] Han skrev og spilte inn populære sanger med tema fra krigen, bl.a. "London Pride" og "Don't Let's Be Beastly to the Germans".

I den siste gjør han på ironisk vis narr av engelske nazi-sympatisører og tilhengerne av appeasementpolitikken. Winston Churchill skal ha vært meget begeistret.[trenger referanse] Men i befolkningen var det slett ikke alle som skjønte ironien[trenger referanse], og etter en tid ble den ikke lenger spilt på BBC. Senere er det kommet frem at Coward arbeidet for den britiske innenriksetterretning MI5. Tyskerne må ha begrepet hans ironi.[trenger referanse] I alle fall havnet han på Sonderfahndungsliste G.B., listen over folk som snarest mulig skulle arresteres ved en tysk invasjon.

Etter krigen opptrådte han på nattklubber og kabareter, der han sang egne sanger, for eksempel Mad Dogs and Englishmen. Coward var nær venn med Marlene Dietrich, Ivor Novello og Winston Churchill. Dessuten stod han på vennskapelig fot med for eksempel Laurence Olivier, Vivien Leigh, Elizabeth Bowes-Lyon, Ian Fleming og Margaret, Countess of Snowdon. Den britiske skuespillerinne Gertrude Lawrence ble ofte nevnt som hans muse.[trenger referanse]