Hopp til innhold

Noël Coward

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Noël Coward
FødtNoël Peirce Coward
16. des. 1899[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Teddington[1]
Død26. mars 1973[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (73 år)
Firefly Estate
BeskjeftigelseSkuespiller, komponist, filmprodusent, dramatiker, skribent, sangtekstforfatter, manusforfatter, sanger, sceneinstruktør, låtskriver, filmmusikkomponist, teaterskuespiller, filmskuespiller, filmregissør, TV-regissør, SOE agent, produsent Rediger på Wikidata
Utdannet vedItalia Conti Academy of Theatre Arts[5]
FarArthur Sabin Coward[6]
MorViolet Agnes Veitch[6]
Nasjonalitetbritisk[7]
GravlagtFirefly Estate[8]
UtmerkelserNational Board of Review Award for beste film
Knight Bachelor
Æres-Oscar (tema for: 15th Academy Awards)
Noël Coward på Commons
Noël Coward i tenårene
Noël Coward fotografert på Savoy Hotel i London
Foto: Allan Warren

Noël Peirce Coward (født 16. desember 1899 i Teddington, Greater London, død 26. mars 1973 i Blue Harbour[9] på Jamaica) var en britisk dramatiker, manusforfatter, regissør, produsent, skuespiller og komponist.

Han var ekstremt produktiv og skrev 60 skuespill, der de mest populære var Private Lives, Hay Fever, Blithe Spirit og Fallen Angels, der han vanligvis spilte hovedrollen. Det kom også 300 sanger fra hans hånd, noveller, en roman og en selvbiografi i tre bind.[10]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Noël Coward var den andre av tre sønner av Arthur Sabin Coward (1856–1937) og hans hustru Violet Agnes (1863–1954). Hans eldre bror døde i 1898 som seksåring, altså før Noël Cowards fødsel. Cowards far var ikke særlig driftig, og familiens finanser var ofte slette.

Karriere

[rediger | rediger kilde]

Coward begynte sin teaterkarrière allerede som tolvåring, da han spilte i en juleforestilling. Dette vakte interesse for faget, og han fortsatte som barneskuespiller.

Under første verdenskrig ble han innkalt til sesjon 23. mars 1918. Han oppga da adressen 111 Ebury Street i Camberwell. Coward ble funnet 30 % ufør på bakgrunn av tuberkuløs svekkelse og dermed tjenesteudyktig. Man noterte seg at han som niåring ble påkjørt av en sykkel og pådro seg hjernerystelse. Siden var han plaget med hodepine, svimmelhet og nevrasteni,[11] dvs. en antatt «nervetretthet» og diagnose som var svært populær i perioden 1880-1930, men ble mindre vanlig i løpet av mellomkrigstiden.[12]

Cowards første suksess var The Young Idea i 1923. Deretter skrev han og medvirket i flere andre teaterstykker, som også ble store suksesser både i Storbritannia og USA, for eksempel Hay Fever (1925), Private Lives (1930, sammen med Gertrude Lawrence), Blithe Spirit og Design for living.

Hans gjennombrudd var The Vortex fra 1924,[13] og handler om en aldrende skjønnhet som opplever den totale ydmykelse, da den mye yngre elskeren hennes stikker av med hennes sønn Nickys forlovede. Her hintes det om kokainavhengighet, homofili og mange ekteskapsbrudd. I sluttscenen står bare mor og sønn, Florence og Nicky, tilbake på scene og river hverandre i filler verbalt.[14]

Coward skrev også flere filmmanus, bl.a. den patriotiske In Which We Serve (1942) og den sentimentale klassikeren Kort møte (1945). Han opptrådte også som skuespiller i filmen Vår mann i Havanna i 1959.

Ved andre verdenskrigs start ble Coward vervet - ikke til Bletchley Park, men til et nettverk som tok seg av fiendtlig propaganda, beliggende ved det enda mer hemmelige Woburn Abbey, et gods som ligger øst for Bletchley. De analyserte og etterforsket propaganda-kampanjer på kontinentet, og Coward dro som ulønnet utsending til Paris der han samarbeidet med fransk militærvesen om å smugle alliert propaganda inn i Tyskland. Arbeidet ble hemmet av mye byråkrati, og Coward mistet motet da resultatene lot vente på seg. Men hans talent som vertskap gjorde leiligheten hans i Paris til et samlingssted - dette ga ham tilgang til informasjon som var til stor nytte for den britiske regjering. Fra Paris ble han sendt videre til USA. Dette førte til kritiske oppslag i pressen om at Coward rømte i sikkerhet fra Blitzen etter å ha dummet seg ut i Paris. I virkeligheten var han beordret til Washington DC for å rapportere om stemningen der. Coward var kjent nok til å skaffe seg innpass i det hvite hus, og han ble god venn av president Franklin D. Roosevelt. Denne sendte ham tilbake til London med beskjeder til statsminister Winston Churchill som fikk dem i et hemmelig møte på hotell Savoy i London. Sommeren 1940 var Coward tilbake i USA, og ble da vervet av en MI6-agent til tjeneste i British Security Co-ordination (BSC),[15] den amerikanske forgreningen av Special Operations Executive (SOE), den hemmelige britiske etterretningstjenesten som Churchill hevdet «satte Europa i brann».[16]

Coward var også en etterspurt underholder for de væpnede styrker. Churchill sa rett ut i en privat audiens at Coward burde reise ut og synge til soldatene «der våpnene fyres av - det er jobben din!» Deretter dro Coward dit britiske og amerikanske soldater kjempet - i Europa, Afrika, Midtøsten og Asia.[17] Han skrev og spilte inn populære sanger med tema fra krigen, blant annet «London Pride» og «Don't Let's Be Beastly to the Germans». BBC tok sistnevnte av luften etter offentlig protest, for Cowards satire på fredsbevegelsens bekostning traff ikke et publikum som hadde gjennomlevd Blitzen.[18] Coward var selv i London under Blitzen, men brydde seg lite da han fikk høre at han stod øverst på Sonderfahndungsliste G.B., tyskernes dødsliste om de lyktes med å erobre England. «Kjære deg – tenk på hvem vi ville blitt sett døde sammen med!» sa han til sin venninne Rebecca West.[19]

Senere er det kommet frem at Coward arbeidet for den britiske innenriksetterretning MI5.

Etter krigen opptrådte han på nattklubber og kabareter, der han sang egne sanger, slik som Mad Dogs and Englishmen. Coward var nær venn av Marlene Dietrich, Ivor Novello og Churchill. Dessuten stod han på vennskapelig fot med for eksempel Laurence Olivier, Vivien Leigh, Elizabeth Bowes-Lyon (dronningmoren), Ian Fleming og prinsesse Margaret. Den britiske skuespillerinnen Gertrude Lawrence ble ofte nevnt som hans muse.[trenger referanse]

I 1948 leide han forfatterkollegaen Ian Flemings eiendom Goldeneye (som James Bond-filmen også het) på nordkysten av Jamaica, og besluttet å få sitt eget hjem der. Han kjøpte en eiendom han kalte Firefly og er gravlagt der, med utsikt over Blue Harbour.[20]

Homofili

[rediger | rediger kilde]

Coward var homofil, men uvillig til å innrømme det offentlig, ettersom han mente at hans privatliv var nettopp det - privat. Offentlig forble han «den fødte ungkar», men oppfordret sin sekretær og venn Cole Lesley (1910-80) til å skrive en ærlig biografi om ham med åpen beskrivelse av homofilien - noe Lesley gjorde.[21] Coward hadde en partner fra 1940-årene og livet ut, men også forhold til blant andre komponisten Ned Rorem, som beskrev sine affærer med blant andre Leonard Bernstein, Tennessee Williams og Coward i sin særdeles indiskrete dagbok.[22] Coward ville selv aldri bekrefte noe, og så sent som i 1960-årene moret han seg med å si at «det er fortsatt noen få gamle damer i Worthing som ikke vet om det!»[23]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 3 Encyclopædia Britannica Online, oppført som Sir Noel Coward, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Noel-Coward, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. 1 2 Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. 1 2 Benezit Dictionary of Artists, «Noel Peirce Coward», Benezit-ID B00043872[Hentet fra Wikidata]
  4. 1 2 Munzinger Personen, oppført som Sir Noel Coward, Munzinger IBA 00000004474, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ↑ www.bbc.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  6. 1 2 Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  7. ↑ LIBRIS, Libris-URI mkz11wr54l52dj8, utgitt 18. september 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  8. ↑ Find a Grave, Find a Grave-ID 4389[Hentet fra Wikidata]
  9. ↑ «Blue Harbour», blueharb.com
  10. ↑ Kevin Prokosh: Noël Coward: Renaissance man about town, 29. januar 2015
  11. ↑ «Sir Noël Coward in East Surrey regiment», exploringsurreyspast.org]
  12. ↑ «Nevrasteni, en historie», nhi.no
  13. ↑ 1964-versjonen av The Vortex er lagt ut på youTube
  14. ↑ Holly Williams: Noël Coward: The dark side of the quintessential Englishman, 5, juni 2023
  15. ↑ Noël Coward som spion, engelsbergideas.com
  16. ↑ SOE, den hemmelige britiske organisasjonen, imperial war museums
  17. ↑ Don't let's be beastly to the Germans, 19. august 2020; nationalww2museum.org
  18. ↑ Alexis Petridis: Leaders of the Banned; the Guardian 12. april 2002
  19. ↑ Don't let's be beastly to the Germans, 19. august 2020; nationalww2museum.org
  20. ↑ «Blue Harbour», blueharb.com
  21. ↑ «Lesley Cole», queerplaces
  22. ↑ Neely Tucker: «Brilliant, beautiful and wild», lcm.loc.gov
  23. ↑ «Sir Nöel Coward», exploringsurreyspast.org.uk

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Noël_Coward&oldid=25492001»