Nelson Eddy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nelson Eddy
Født29. juni 1901[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Providence
Død6. mars 1967[5][1][3][4]Rediger på Wikidata (65 år)
Miami Beach[6]
BeskjeftigelseOperasanger, musiker, teaterskuespiller, filmskuespiller, stemmeskuespiller, skuespiller Rediger på Wikidata
FarWilliam D. Eddy[7]
NasjonalitetUSA
GravlagtHollywood Forever Cemetery
UtmerkelserStjerne på Hollywood Walk of Fame
Nelson Eddy på Commons

Nelson Ackerman Eddy (født 29. juni 1901, død 6. mars 1967) var en amerikansk sanger og skuespiller. Han spilte i 19 musicaler og filmer på 1930-tallet og 1940-tallet, hadde operaroller og opptrådte på konsert, radio, fjernsyn og i nattklubber. Han huskes som en klassisk barytonsanger.

I åtte filmer hadde han sopranen Jeanette MacDonald som motspiller. Han var en av de første "crossover"-stjernene, og var en superstjerne som appellerte både til svorne bobby-soxers og til operaelskere. I sin glanstid var han den best betalte sangeren i verden.[8]

Gjennom sin 40 år lange karriere fikk han tre stjerner i Hollywood Walk of Fame (for sin innsats som henholdsvis filmskuespiller, plateartist og radiostjerne), han etterlot sitt fotavtrykk i våt sement ved Graumans Chinese Theater, fikk tre gullplater og ble invitert til å synge ved Franklin D. Roosevelts tredje presidentinnsettelse i 1941. Han introduserte millioner av unge amerikanere for klassisk musikk, og inspirerte mange til å følge en musikalsk løpebane.

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Eddy ble født i Providence Rhode Island som eneste barn av Caroline Isabel (født Kendrick) og William Darius Eddy. Hans far var maskinist og verktøymaker, og var alkoholisert og voldelig. Han hadde store problemer med å holde på de jobbene han fikk, og familien levde et omflakkende liv fordi faren stadig mistet jobben. Nelson vokste opp i Providence og Pawtucket (Rhode Island), og i New Bedford, Massachusetts. Som gutt var han rødhåret og fikk snart kallenavnet "Bricktop". (Som voksen fikk han gråstenk i det røde håret, som derfor så blondt ut på datidens svart-hvite fotografier.)

Nelson kom fra en musikalsk familie. Hans mor var opprinnelig fra Atlanta, der hun hadde vært solist i et kirkekor, og hans mormor Caroline Netta Ackerman Kendrick var en fremtredende oratorie-sanger. Hans far tok iblant ekstrajobber som scenearbeider ved Providence Opera House, sang i kirkekor, spilte tromme og opptrådte i lokale amatørforestillinger, blant annet i Gilbert & Sullivans H.M.S. Pinafore.

Eddys foreldre ble skilt da han var 14 år gammel, noe han tok svært tungt.[trenger referanse] Familiens økonomi var vanskelig, på grensen til fattigdom. Eddy ble tvunget til å slutte på skolen og flyttet med sin mor til Philadelphia der hennes bror Clark Kendrick bodde. Onkelen hjalp Eddy med å få en kontorjobb ved Mott Iron Works, som leverte deler til rørleggerbedrifter. Han arbeidet senere som reporter i Philadelphia Press, Evening Public Ledger og Philadelphia Evening Bulletin. En kort periode var han dessuten tekstforfatter hos N.W. Ayer Advertising, men ble oppsagt fordi han til stadighet sang på jobben. Eddy vendte aldri tilbake til skolen, men tok korrespondansekurser for å utdanne seg videre. Han var bitter på sin far som etter skilsmissen nektet å bidra økonomisk til ekskonens og sønnens underhold, men i senere år hadde de en slags forsoning.[trenger referanse]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Sang[rediger | rediger kilde]

Eddy utviklet sitt talent som sopran i kirkekoret. Gjennom tenårene studerte Eddy stemmebruk og imiterte barytoner som Titta Ruffo, Antonio Scotti, Pasquale Amato, Giuseppe Campanari og Reinald Werrenrath. Han hadde sangopptredener for kvinnegrupper og opptrådte i amatørteatre, enten gratis eller for et svært lavt honorar.

Etter kontorjobben i metallindustrien var han avisreporter i ti år, men fikk sparken fordi han var mer opptatt av musikk enn journalistikk. Hans første profesjonelle gjennombrudd som sanger kom i 1922 da han fikk presseomtale etter opptreden i teaterstykket The Marriage Tax, selv om hans navn var utelatt i programmet.

I 1924 vant Eddy førstepremien i en konkurranse som omfattet en sjanse til opptre med Philadelphia Opera Society. Alexander Smallens, som var musikalsk direktør for Philadelphia Civic Opera og senere assisterende dirigent for Philadelphia symfoniorkester, fattet interesse for Eddys karriere og underviste ham.

På 1920-tallet opptrådte Eddy med Philadelphia Civic Opera Company og hadde et repertoar som omfattet 28 operaer,[9] bl.a. Aida i Aida, Marcello i La bohème, Papageno i Tryllefløyten, Almaviva i Figaros bryllup, både Tonio og Silvio i Pagliacci, og Wolfram i Tannhäuser. William von Wymetal var gruppens produsent på denne tiden, i samarbeid med Fritz Reiner. Eddy opptrådte også i Gilbert og Sullivans operaer i The Savoy Company, som er det eldste amatørteaterkompaniet i verden som utelukkende fremfører Gilbert og Sullivans verker slik de opprinnelig ble skrevet. Som solist med dette kompaniet sang Eddy i 1922 den ledende rollen som «Stephen» i Iolanthe på Broad Street Theatre i Philadelphia i 1922. Året etter spilte han rollen som generalmajor Stanley i det samme kompaniets fremføring av Piratene fra Penzance. Han var nok en gang solist i rollen som Strephon med Savoy i 1927, da teatergruppen flyttet forestillingen til det berømte Academy of Music.

Til Europa[rediger | rediger kilde]

Eddy studerte en kort tid med den anerkjente sangpedagogen David Scull Bispham, en tidligere sanger ved Metropolitan Opera. Men da Bispham døde brått ble Eddy student hos William Vilonat. I 1927 lånte Eddy penger og fulgte sin lærer til Dresden for å studere i Europa, noe som da ble sett på som nødvendig for en seriøs amerikansk sanger. Han ble tilbudt jobb ved et mindre tysk operaselskap. I stedet bestemte han seg for å returnere til Amerika.

Tilbake i USA[rediger | rediger kilde]

Etter å ha kommet hjem fra Europa konsentrerte Eddy seg om å bygge opp en konsertkarriere. De neste syv årene opptrådte han kun unntaksvis på operascenen. I 1928 holdt han sin første konsert med en ung pianist ved navn Theodore (Ted) Paxson som akkompagnatør. Paxson ble en nær venn, og forble hans akkompagnatør frem til Eddys død 39 år senere.

Eddy sang med Philadelphia Civic Opera den eneste amerikanske oppføring av Feuersnot av Richard Strauss (1. desember 1927) og i den første amerikanske oppføring av Strauss' Ariadne fra Naxos (1. november 1928) med Helen Jepson. I Ariadne sang Eddy rollen som Parykkmakeren Harlequin på tysk. Han opptrådte under Leopold Stokowski som Trubadur major i den andre amerikanske oppføringen av Alban Bergs Wozzeck den 24. november 1931.

I Carnegie Hall julen 1931 sang han i verdenspremieren på Maria Egiziaca (Mary i Egypt), som komponisten Ottorino Respighi selv dirigerte ettersom den berømte dirigenten Arturo Toscanini ble syk i siste minutt. Mange år senere, da Toscanini besøkte MGMs studio i California, hilste Eddy ham ved å synge noen få strofer fra Maria Egiziaca.

Tidlig på 1930-tallet var Eddys hovedlærer Edouard Lippé, som fulgte med ham til Hollywood og opptrådte i en liten rolle i filmen Naughty Marietta, som Eddy spilte inn i 1935. I sine senere år byttet Eddy ofte lærere, og prøvde stadig nye sangteknikker. Han hadde også i sitt hjem et lydstudio hvor han kunne gjøre opptak og studere sine egne prestasjoner. Det var hans fascinasjon med teknologi som inspirerte ham til å gjøre opptak av trestemte harmonier (sopran, tenor, baryton) for sin rolle som den syngende hvalen i animasjonsfilmen The Whale Who Wanted to Sing at the Met, som var den avsluttende sekvens i Disney-filmen Spill for meg! fra 1946.

Overgang til film[rediger | rediger kilde]

Eddy fortsatt tidvis med operaroller frem til filmkarrieren hans begynte å gjøre det vanskelig å holde av forestillingsdatoer et år eller to i forveien. Blant hans siste operaforestillinger var tre opptredener med San Francisco Opera i 1934, da han fremdeles var "ukjent". Marjory M. Fisher fra San Francisco News skrev 8. desember 1934 etter oppføringen av Wolfram i Tannhäuser, "Nelson Eddy made a tremendously fine impression ... he left no doubt in the minds of discerning auditors that he belongs in that fine group of baritones which includes Lawrence Tibbett, Richard Bonelli, and John Charles Thomas and which represents America's outstanding contribution to the contemporary opera stage." [trenger referanse] Han sang også Amonasro i Aida den 11. november 1934 med like rosende omtale. Elisabeth Rethberg, Giovanni Martinelli, og Ezio Pinza medvirket også i denne oppsetningen. Men operakarrieren svant raskt hen ettersom filmrollene og de mer lukrative konsertopptredenene ble stadig flere.

Da han tok opp igjen konsertkarrieren etter å ha hatt suksess på det hvite lerretet, la han vekt på å holde seg til et tradisjonelt konsertrepertoar, og sang bare filmmelodier som ekstranummer. Han så det som helt nødvendig at publikum skulle få høre all slags musikk.

Hollywood[rediger | rediger kilde]

Eddy ble "oppdaget" av Hollywood da han på kort varsel trådte inn som erstatning for den kjente divaen Lotte Lehmann på en utsolgt konsert i Los Angeles den 28. februar 1933. Han fikk en braksuksess med der publikum klappet ham tilbake på scenen 18 ganger etter teppefall, og flere filmtilbud fulgte umiddelbart. Etter mye tvil kom han til at det å bli sett på lerretet ville trekke publikum til det han så på som sitt virkelige arbeid: konsertene. (I likhet med sin mekanikerfar var han dessuten fascinert av "dingser" og av teknikken bak den nye lydfilmen.) Eddys konserthonorar steg fra 500 til 1 000 dollar for én forestilling.

Eddy og MacDonald fra traileren for Sweethearts (1938); paret spilte sammen i åtte filmer.

Eddy skrev kontrakt med Metro-Goldwyn-Mayer (MGM), hvor han kom til å spille i de første 14 av sine 19 spillefilmer. Kontrakten garanterte ham tre måneder fri hvert år, slik at han kunne fortsette med sine konsertturneer. MGM var ikke sikre på hvordan de kunne bruke ham, og han tilbragte mye tid på fast lønn uten å ha noe å gjøre. På plateinnspillingen av musikken til kortfilmen Handlebars fra 1933 synger han sangen Daisy Bell. Han sang også én sang i Broadway to Hollywood og én sang i Dancing Lady, som begge ble lansert i 1933, og en sang i filmen Student Tour, som hadde premiere i 1934. Publikums respons var positiv, og han fikk derfor hovedrollen mot den etablerte stjernen Jeanette MacDonald i en filmversjon av Victor Herberts operette Naughty Marietta. Operetten hadde hatt urpremiere i 1919.

Naughty Marietta ble en overraskende filmsuksess i 1935. Gjennomgangsmelodien Ah! Sweet Mystery of Life, ble en hit og gav Eddy hans første gullplate. Han sang også Tramp, Tramp, Tramp og I'm Falling in Love with Someone. Filmen ble nominert til Oscar, fikk Photoplays gullmedalje for beste film og ble kåret til en av de beste ti filmene i 1935 av New Yorks filmkritikere.

Plateartist[rediger | rediger kilde]

Eddy gjorde mer enn 290 plateinnspillinger mellom 1935 og 1964, hvor han sang melodier fra sine egne filmer, opera, folkesanger og populære sanger, sanger fra Gilbert og Sullivan-repertoaret, og tradisjonelle arier fra sitt konsertrepertoar. Siden både han og MacDonald hadde kontrakt med RCA Victor mellom 1935 og 1938, kunne de spille inn flere populære duetter fra filmene de hadde medvirket i sammen. I 1938 signerte han kontrakt med Columbia Records, og dette satte en stopper for nye plater med MacDonald/Eddy-duetter frem til de i 1959 ga ut Favorites in Stereo, som var et spesial-LP-album. Han spilte også inn duetter med sin andre filmpartner, Risë Stevens (som han spilte inn filmen The Chocolate Soldier med), og medvirket i duetter med andre, som Nadine Conner, Doretta Morrow, Eleanor Steber og Jo Stafford.

I en alder av 63 år og med 42 år som profesjonell sanger var Eddys romantiske og robuste baryton så godt som uforandret – han var fortsatt i besittelse av den barytonrøsten som hadde gjort ham til en av Amerikas mest populære sangere tidlig på 1930-tallet. [trenger referanse]

Oppdrag under krigen[rediger | rediger kilde]

Som mange andre kunstnere var Eddy aktiv i "war work" under andre verdenskrig, enda før De forente stater gikk med i krigen. Han gjorde sin første konsert for soldatene den 19. oktober 1939 med Leopold Stokowski for polske frivillige. I 1942 deltok han i det sivile luftvern og tilbragte lange timer i kantinen i Hollywood. Han opptrådte i radio for de væpnede styrker gjennom hele krigen. Sent 1943 dro han på en to måneders, 35 000-mile lang tur, ga konserter for militært personell i Belém, Natal, Brasil, Accra, Gullkysten, Aden, Asmara, Eritrea, Kairo (hvor han møtte Kong Farouk); Teheran, Casablanca og Azorene. Han snakket flytende tysk og arbeidet som spion, men hans oppdrag gikk i vasken da han ble såret under oppdrag i Kairo.[10]

Radio og fjernsyn[rediger | rediger kilde]

På midten av 1920-tallet begynte Eddy sine mer enn 600 radio opptredener. Den første kan ha vært 26. desember 1924 ved WOO-stasjonen i Philadelphia. Ved siden av de mange gjesteopptredener var han programleder for The Voice of Firestone (1936), Vicks Open House (1936), The Chase and Sanborn Hour (1937–1939), og Kraft Music Hall (1947–1948). Han hadde sitt eget show på CBS i 1942–1943. Eddy brukte ofte sine radio show til å reklamere for og promotere lovende ung sangere. Mens hans programmer ofte sendte seriøs musikk, sendte aldri gamle travere. Det var iben serie med komedier med (Edgar Bergen og Charlie McCarthy! i Chase and Sanborn Hour at Eddys navn ble assosiert med sangen "Carry Me Back to Old Virginny", sommkgså vêr med i filmen Maytime.

Den 3. mars 1933 spilte han rollen som "Gurnemanz" i Richard Wagners opera Parsifal med Rose Bampton, dirigert av Leopold Stokowski. På 1940-tallet var han hyppig gjest i Lux Radio Theatre med Cecil B. DeMille som fremførte radioversjoner av Eddys populære filmer. I 1951 hadde Eddy gjesteroller i flere episoder av The Alan Young Show på CBS-TV. I1952 spilte han pilot i en sitcom: Nelson Eddys Backyard med Jan Clayton, men det ble ikke funnet sendetid for det. Den 12. november 1952, overrasket han sin tidligere medspiller Jeanette MacDonald da hun deltok i Ralph Edwards This Is Your Life. Den 30. november 1952 var Eddy gjest i Ed Sullivans showToast of the Town.

Over de neste ti-år hadde han gjesteopptreden i Danny Thomas' situasjonskomedie Make Room for Daddy og i andre programmer som The Ford Show", "Tennessee Ernie Ford, The Bob Hope Show, The Edgar Bergen Show, The Colgate Comedy Hour, The Spike Jones Show, The Rosemary Clooney Show, The Dinah Shore Chevy Show og The Big Record med Patti Page. Han var hyppig gjest i talk shows, inklusive The Merv Griffin Show og The Tonight Show med Jack Paar.

Den 7. mai 1955 deltok Eddy i Max Liebmans 90-minutter live-TV versjon av Sigmund Rombergs The Desert Song på NBC-TV. med deltakelse av Gale Sherwood, Metropolitan Operas bass-sanger Salvatore Baccaloni, veteran filmskuespiller Otto Kruger og danserne Bambi Linn og Rod Alexander.[11]

Nattklubb-opptredener[rediger | rediger kilde]

Da fjernsynet kom tidlig på 1950-tallet ble det ikke like lønnsomt å basere karrieren på konsertturneer, og Eddy bestemte seg etter hvert på å satse på opptredener på nattklubber sammen med sangerinnen Gale Sherwood og sin faste akkompagnatør Ted Paxson. De hadde premiere i januar 1953. Bransjebladet Variety skrev: "Nelson Eddy, vet of films, concerts, and stage, required less than one minute to put a jam-packed audience in his hip pocket in one of the most explosive openings in this city's nightery history.... Before Eddy had even started to sing, they liked him personally as a warm human being".[12] Trioen fortsatte med disse opptredenene i de neste 15 årene, og besøkte blant annet Australia hele fire ganger.

Den 31. desember 1966, få måneder før Eddys død, sang Eddy og Sherwood 15 sanger i Guy Lombardos tradisjonelle nyttårsprogram på fjernsyn, som ble sendt fra Waldorf-Astoria Hotel i New York City. [trenger referanse]

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Eddy giftet seg den 19. januar 1939 med Ann Denitz Franklin (som tidligere hadde vært gift med den kjente filmregissøren Sidney Franklin). Hennes sønn Sidney Jr. ble Eddys stesønn. Hun og Nelson Eddy fikk ikke egne barn. De var gift i 27 år, til Nelsons død. Ann Eddy giftet seg ikke på nytt etter Nelsons død. Hun døde 28. august 1987 og ble begravet ved siden av Nelson og hans mor på kirkegården Hollywood Forever Cemetery.

Forholdet til Jeanette MacDonald[rediger | rediger kilde]

Selv om Eddy og MacDonald selv hevdet at de kun hadde et profesjonelt forhold, foreligger det dokumentasjon på det motsatte. I et håndskrevet brev fra Eddy til MacDonald skriver Eddy «Jeg elsker deg og vil for alltid være deg hengiven. (engelsk: I love you and will forever be devoted to you.)»John Kenneth Hilliard, en lydtekniker ved MGM fra 1933 til 1942 fortalte i 1981 at selv om Nelson Eddy og Jeanette MacDonald var et par på scenen så "hated each other with a vengeance".[13][14] Tross deres oppturer og nedturer, en affære utenfor scenen ble bekreftet av Jim Bayless, en annen MGM lydtekniker fra 1929 til 1942 som bygget i Eddys hjem opptaksutstyr i 1934 og lærte ham opptak med seg selv, dette resulterte i at Eddy gjorde opptak av et album med 4-dels harmoni. Bayless forlot MGM senere for å bli visepresident i det nylig dannede Capitol Records, men beholdt vennskapet med Eddy og imnge år gjorde opptak av Eddys ukentlige radioshow for ham. Andre av MGM staff som bekreftet forholdet var artistene William Tuttle Fred Phillips og sangeren Miliza Korjus[15] and Rise Stevens.[16]

Sweethearts av Sharon Rich, en biografi, først utgitt i 1994 og oppdatert og 2014 hevder at MacDonald's ekteskap med Gene Raymond ble iverksatt av studio boss Louis B. Mayer for å hindre Eddy fra å seg med MacDonald. Richs original kilde for denne informasjon var Jeanette MacDonald's eldre søster, skuespilleren Blossom Rock. Denne Eddy-MacDonald romanse kommer igjen på trykk i The Golden Girls of MGM av Jane Ellen Wayne. In disse bøker er det rapportert at Eddys forhold til MacDonald begynte sent 1933 og fortsatte med få avbrekk frem til hennes død unt i 1965. Klipp fra ukerevyen fra MacDonalds begravelse viser Eddy som den siste som forlater kapellet. Han ber omgitt av andre celebriteter som Lauritz Melchior som kondolerer ham.[17] Mange av Eddys personlige brev og dagboksnotater indikerer en skiftende romanse med MacDonald ble gjengitt i Sweethearts.[18]

Forholdet til Laurrie Garner[rediger | rediger kilde]

Eddy hadde et intimt forhold til forfatterinnen Laurrie Garner som skrev om ham i sine bøker.[19]

Død[rediger | rediger kilde]

Nelson Eddys grav i Hollywood Forever

I mars 1967 opptrådte Eddy hadde i Sans Souci Hotel i Palm Beach Florida da han på scenen ble rammet av en blodpropp Hans sangpartner, Gale Sherwood og akkompagnatøren Ted Paxson stod hans side. Han døde få timer senere, tidlig om morgenen, 6. mars 1967, 65 år gammel. Han er gravlagt ved Hollywood Forever Cemetery, mellom sin mor, Isabel Eddy og konen, Ann som levde 20 år etter hans død.

Etterlatte papirer[rediger | rediger kilde]

Eddys omhyggelige håndskrevne notablader (noen med hans karikaturer skisset i margen) er bevart ved Occidental College Music Library i Los Angeles Hans personlige papirer og utklippsbok befinner seg ved University of Southern Californias film og fjernsynsbibliotek, også i Los Angeles.

Discography[rediger | rediger kilde]

  • Songs of Christmas (1951, Columbia)
  • Nelson Eddy in Oklahoma! (1956, Columbia)
  • A Starry Night (1960, Everest)
  • Operetta Cameos - Jeanette MacDonald & Nelson Eddy (1982, RCA Records Red Seal R263428 (e))[20]
  • The Artistry of Nelson Eddy (1994);[21] CD 2009, Essential Media)[22]
  • Smilin' Through (2000, Memoir)[21]
  • As Years Go By (2013, Jasmine)[21]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 19133[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, oppført som Eddy Nelson, BNF-ID 139431150[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 313, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6df76wt, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Geni.com[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Larsen Dave.
  9. ^ Sharon Rich. Nelson Eddy: The Opera Years (1922-1935). 
  10. ^ Sweethearts 2014 edition
  11. ^ Myers, Eric.
  12. ^ Gail Lulay. Nelson Eddy, America's Favorite Baritone: An Authorized Biographical Tribute. s. 175. 
  13. ^ AES Journal, Vol. 37, No. 7/8, July/August (1989)
  14. ^ An Afternoon With: John K. Hilliard (1981)
  15. ^ http://maceddy.com/miliza-korjus-interview/
  16. ^ http://maceddy.com/rise-stevens-interview/
  17. ^ http://maceddy.com/nelson-eddy-most-miserable-day-of-my-life-jeanette-macdonalds-funeral/ | Photo and video footage
  18. ^ http://maceddy.com/sweethearts-excerpt/ | Sample letter dated December 3, 1943
  19. ^ Laurrie Garner. «The Coo Coo’s Nest». Arkivert fra originalen 2. juli 2016.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. juli 2016. Besøkt 25. juli 2015. 
  20. ^ «Jeanette MacDonald & Nelson Eddy - Robert Shaw Chorale, The - Operetta Cameos». discogs.com. Besøkt 3. april 2014. 
  21. ^ a b c «Nelson Eddy Discography». MTV Artists. MTV. Besøkt 28. desember 2013. 
  22. ^ «Artistry of Nelson Eddy (Digitally Remastered)». Amazon.com. Besøkt 28. desember 2013. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nelson_Eddy&oldid=23638740»