Isfugler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Isfugler
Isfugl (Alcedo atthis)
Isfugl (Alcedo atthis)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Alcedinidae
Norsk(e) navn: isfugler,
isfuglfamilien
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Råkefugler
Antall arter: 120[1]
Habitat: arboreal og terrestrisk
Utbredelse: kosmopolitisk, unntatt polare strøk og ekstrem høyde
Delgrupper:

Isfugler (Alcedinidae) er en av seks familier i ordenen råkefugler (Coraciformes). Familien består små til middels store arter med lange, rette eller dolkeformede nebb, korte lemmer og en ofte svært fargesterk fjærdrakt. Artene har en kosmopolitisk utbredelse, men holder hovedsakelig til i varme strøk. De fleste artene finnes dessuten utenfor Amerika. Isfugl (Alcedo atthis ispida) er eneste art (en av sju kjente underarter) som tidvis hekker i det sørlige Norge.

Systematikk[rediger | rediger kilde]

Det finnes det 19 slekter, 120 arter og 327 taxa av isfugler. Av disse regner IUCN 16 arter som truet av utryddelse i en eller annen grad, og to arter er utryddet siden år 1600.[1]

Isfuglene deles tradisjonelt inn i tre underfamilier;

  • Halcyoninae (treisfugler), 71 arter fordelt i 12 slekter
  • Alcedininae (elveisfugler), med 40 arter fordelt i 4 slekter
  • Cerylinae (vannisfugler), 9 arter fordelt i 3 slekter

Morfologi og atferd antyder at Cerylinae og Alcedininae står nærmere hverandre enn Halcyoninae, som inkluderer de mest primitive artene. Det indikerer at de to førstnevnte underfamiliene trolig har oppstått fra Halcyoninae.[1]

Noen behandler også isfuglene i en underorden (Alcedines). I disse tilfellene behandles de tre underfamiliene (Alcedininae, Halcyoninae, Cerylinae) som fullverdige familier (Alcedinidae, Halcyonidae, Cerylidae).[2] Hva som er rett og galt er det fortsatt ikke enighet om, men Handbook of the Birds of the World og HBW Alive håndterer slekter og arter i underfamilier.[1]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Latterkokaburra

Isfugler måler typisk er små til mellomstore fugler, som typisk måler 10–46 cm. Artene karakteriseres gjennom å ha et relativt stort hode i forhold til kroppen, lange, rette eller dolkeformede nebb, korte lemmer, og ofte fargesterk fjærdrakt. Den minste arten, knøttisfuglen (Ceyx lecontei), veier kun 9–12 g, mens den største, latterkokaburrahunnen (Dacelo novaeguineae), veier omkring 490 g.[1]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Isfugler lever gjerne solitært og er svært territoriale utenom hekketiden, bortsett noen arter, for eksempel latterkokaburra (D. novaeguineae) og larmekokaburra (D. leachii). Disse opptrer normal i smågrupper på opptil åtte fugler, vanligvis bestående av et par og deres avkom fra forrige år. Territoriet forsvares gjerne hele året rundt. Hunnens territorium overlapper gjerne hannens. På steder med årstider kan territoriene bli sammentrykte under vintersesongen, spesielt der tilgangen på mat er størst. Noen isfugler er svært aggressive ovenfor andre arter i hekketiden, som for eksempel maskaraisfuglen (Todiramphus sanctus).[1]

De fleste isfuglene eter på dagtid, og mange er aktive til flere bestemte tider om dagen. Kroknebbisfuglen (Melidora macrorrhina) er imidlertid helst skumrings- og nattaktiv. Dietten kan i hovedsak bestå av småfisk for mange av artene, men de fleste eter også mye annet. Noen eter også primært små virvelløse dyr, som for eksempel gresshopper og insekter.[1]

Et karaktertrekk er den kontante måten fuglene stuper ned i vann på, enten det er for å fange mat eller for å bade. Er det for å bade vil fuglen fly tilbake til utsiktsplassen sin, ei grein eller lignende, for å stelle seg. Har den fanget mat vil den også fly tilbake til utsiktsplassen sin for å ete den.[1]

Habitat[rediger | rediger kilde]

Isfuglene okkuperer en rekke ulike habitat, fra tempererte bekkefar og småelver til koralløyer, og fra tett tropisk regnskog til ørken. De fleste artene finnes faktisk ikke langs de store elvene og innsjøene, slik mange tror. En rekke arter lever også i åpne landskap, ofte langt fra vann. De tropiske regnskogene er imidlertid vert for det største biologiske mangfoldet. Dessuten er det slik at fugler som tilhører samme art kan ha ulike krav til biomet.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i Woodall, P.F. (2016). Kingfishers (Alcedinidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  2. ^ Moyle, Robert G (2006). "A Molecular Phylogeny of Kingfishers (Alcedinidae) With Insights into Early Biogeographic History". Auk 123 (2): 487–499. doi:10.1642/0004-8038(2006)123[487:AMPOKA]2.0.CO;2.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]