Premenstruelt syndrom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Premenstruelt syndrom
ICD-10-kodeN94.3
ICD-9-kode625.4
DiseasesDB10513
eMedicinearticle/953696 
MeSHD011293

Premenstruelt syndrom (PMS) (også kalt PMT eller premenstruelle spenninger) er en samling av fysiske, psykologiske og emosjonelle symptomer knyttet til kvinnens menstruasjonssyklus. De fleste kvinner i fertil alder (opp til 85 %) oppgir å ha opplevd fysiske symptomer i forbindelse med menstruasjonssyklusen, som for eksempel oppblåsthet og ømme bryster. Den medisinske definisjonen av PMS derimot, er begrenset til et regelmessig mønster av emosjonelle og fysiske symptomer som bare oppstår under lutealfasen av menstruasjonssyklusen, og som er «alvorlige nok til å påvirke kvinnens livskvalitet/virke forstyrrende inn på visse områder av livet».[1] Disse symptomene er vanligvis forutsigbare og forekommer regelmessig i løpet av de ti siste dagene før menstruasjon. Vanligvis forsvinner symptomene enten rett før eller rett etter at menstruasjonsblødningen starter.

Bare en liten prosentandel av kvinner (2 til 5 %) har betydelige premenstruelle symptomer som avviker fra det normale ubehaget som friske kvinner ofte forbinder med menstruasjonen.[1][2]

Kulturelt sett blir forkortelsen PMS brukt i mange land for å referere til problemer forbundet med menstruasjon, og den brukes ofte i uformelle settinger. I slike sammenhenger blir syndromet sjeldent nevnt ved sitt fulle navn, og assosiasjonene som er knyttet til referansen PMS er ofte mer omfattende enn den kliniske definisjonen av premenstruelt syndrom.

Symptomer[rediger | rediger kilde]

Mer enn 200 ulike symptomer har vært forbundet med PMS, men de tre mest fremtredende er irritabilitet, spenninger og dysfori (nedstemthet).[1] Vanlige emosjonelle og uspesifikke symptomer er stress, angst, vanskeligheter med å falle i søvn (insomni), hodepine, tretthet, humørsvingninger, økt emosjonell følsomhet, og endringer i libido.[3] De fleste formelle definisjonene av PMS krever at emosjonelle symptomer er de viktigste plagene. Dersom det utelukkende dreier seg om fysiske symptomer knyttet til menstruasjonssyklusen, som oppblåsthet, magekramper, forstoppelse, hevelse eller ømhet i brystene, syklisk akne og ledd- eller muskelsmerter, stiller man ikke diagnosen PMS.[4]

De enkelte symptomene, og intensiteten av i disse, varierer fra kvinne til kvinne, og til og med fra syklus til syklus. De fleste kvinner som lider av premenstruelt syndrom, opplever som regel bare noen få av de mange mulige symptomene, og da i et relativt forutsigbart mønster.[5] I typiske definisjoner av PMS, må symptomene være tilstede i løpet av ti dager umiddelbart før menstruasjonsstart, og må ikke være til stede i minst en uke mellom menstruasjonsstart og eggløsning.[4] Selv om intensiteten av symptomene kan variere noe, krever de fleste definisjoner at en kvinnes unike kombinasjon av symptomer må være tilstede i flere suksessive sykluser.[4]

Risikofaktorer[rediger | rediger kilde]

  • Høyt inntak av koffein[4]
  • Stress
  • Økende alder
  • Tidligere erfaringer med depresjon
  • Forekomst av PMS i familien
  • Ernæringsmessige faktorer[6] (lave nivåer av enkelte vitaminer og mineraler, særlig magnesium, mangan og vitamin E)

Familiehistorien er ofte en god indikator på hvor stor sannsynligheten er for å få premenstruelt syndrom; studier viser at konkordansen (prosentvis samsvar) er to ganger høyere blant eneggede tvillinger, sammenlignet med toeggede tvillinger.[1] Selv om forekomsten av premenstruelt syndrom er høy blant kvinner med affektive lidelser som depresjon og bipolar lidelse,[trenger referanse] er det ikke blitt klarlagt om det finnes en årsakssammenheng.

B-vitaminer, særlig vitamin B6, kan også hjelpe mot PMS.[7]

Diagnostikk[rediger | rediger kilde]

Det finnes ingen laboratorietester eller unike somatiske funn som kan bekrefte diagnosen PMS. Tre nøkkelfaktorer er imidlertid:[1]

  • Kvinnens hovedplage er ett eller flere av de emosjonelle symptomene som forbindes med PMS (de vanligste er irritabilitet, spenninger, og/eller nedstemthet).
  • Symptomene oppstår forutsigbart under den luteale (premenstruelle) fasen, avtar eller forsvinner forutsigbart kort tid før eller under menstruasjonen, og forblir fraværende i fasen før eggløsning.
  • Symptomene må være alvorlige nok til at de forstyrrer eller påvirker kvinnens hverdag.

For å kunne etablere et mulig mønster, kan en lege be en kvinnelig pasient om å føre en kalenderoversikt over symptomene hun har i løpet av minst to menstruasjonssykluser.[5] Dette vil kunne bidra til å konstatere om symptomene faktisk er begrenset til den premenstruelle fasen, og om de er forutsigbare og tilbakevendende. En rekke standardiserte instrumenter/verktøy er blitt utviklet for å beskrive PMS, så som Calendar of Premenstrual syndrome Experiences (COPE) , Prospective Record of the Impact and Severity of Menstruation (PRISM) , og Visual Analogue Scales (VAS) .[1]

I tillegg må andre forhold som kan være årsaker til symptomene, utelukkes.[1] En rekke medisinske tilstander kan bli verre ved menstruasjon. Dette kalles menstrual magnification . Dette kan lede pasienten til å tro at hun har PMS, selv om symptomene skyldes andre, underliggende tilstander, som for eksempel anemi, hypotyreose (lavt stoffskifte), spiseforstyrrelser og rusmisbruk.[1] Et viktig trekk er at disse tilstandene også kan forekomme utenfor lutealfasen. Tilstander som kan forsterkes i den premenstruelle fasen, inkluderer depresjon eller andre affektive lidelser, migrene, epilepsi og krampelidelser, utmattelse, irritabel tarm, astma og allergier.[1] Mulige problemer i andre aspekter av det kvinnelige reproduksjonssystemet må også utelukkes. Dette kan være dysmenoré (smerter under, snarere enn før, menstrusajon), endometriose, perimenopause, og bivirkninger som følge av p-pillebruk.[1]

Selv om det ikke eksisterer generell enighet om hva som regnes som PMS, bruker man vanligvis to definisjoner i forskningsprogrammer:

  • The National Institute of Mental Health Research i USA sammenligner symptomintensiteten i de 5-10 første dagene i syklusen med seks dagers-intervallet før menstruasjonsstart.[1] For å kunne kvalifisere som PMS, må symptomintensiteten øke minst 30 % de seks siste dagene før menstruasjonen. I tillegg må dette mønsteret dokumenteres for minst to påfølgende sykluser.
  • Definisjonen som er formulert ved University of California i San Diego, krever både affektive (emosjonelle) og somatiske (fysiske) symptomer i løpet av fem dager før menstruasjonen i tre påfølgende sykluser, og disse symptomene må ikke være tilstede under pre-ovulasjonsdelen av syklusen (dagene 4 til 13).[1] I denne definisjonen omfatter de affektive symptomene symptomer som depresjon, sinneutbrudd, irritabilitet, angst, forvirring, og sosial tilbaketrekning. Somatiske symptomer omfatter symptomer som ømme bryster, oppblåst mage, hodepine, og hovne hender og føtter.

Årsak[rediger | rediger kilde]

Man forstår ikke fullt ut hva som forårsaker PMS. De eksakte årsakene til PMS er ikke helt og holdent kjent. Selv om PMS er knyttet til lutealfasen, viser målinger at nivået av kjønnshormoner er innenfor normalområdet. Innenfor tvillingforskning har man funnet at konkordansen av PMS er dobbelt så høy hos eneggete tvillinger som hos toeggete tvillinger, hvilket antyder muligheten for en genetisk komponent.[1] I dagens forskning har man en teori om at interaksjonen mellom sentralnervesystemets nevrotransmittere og kjønnshormoner påvirkes.[1] PMS antas å være knyttet til serotoninaktiviteten (en nevrotransmitter) i hjernen.[3][8][9]

Genetiske faktorer ser også ut til å spille en rolle, siden konkordansraten er to ganger høyere hos eneggete tvillinger enn den er hos toeggete tvillinger.[10] Foreløpige undersøkelser tyder på at opptil 40 % av kvinner med symptomer på PMS har en betydelig nedgang i beta-endorfinnivået i blodserumet. Beta-endorfin er en naturlig {0}opioid{/0} nevrotransmitter som har affinitet for og binder seg til den samme reseptoren som er tilgjengelig for heroin og andre opiater. Enkelte forskere har registrert likheter mellom PMS-symptomer og symptomer ved opiatabstinens.[11]

En rekke evolusjonære begrunnelser for syndromet har blitt foreslått. En av disse er teorien om at PMS er et epifenomen av den naturlige seleksjonen som tilfaller andre faser av den hormonelle syklusen,[12] ved at PMS fører til «intensivering av mannlig iver ved neste fruktbare fase»,[13] og at symptomene leder kvinnen til å avvise infertile menn. »… Et partnerskap mellom en ufruktbar mann og en potensielt fruktbar kvinne vil ha en tendens til å bryte sammen, hvilket igjen vil gi anledning til å danne et nytt partnerskap. Jo større grad av fiendtlighet fra den premenstruelle kvinnens side, desto raskere vil en fruktbar parring kunne skje. "[14] Enhver teori måtte kunne redegjøre for hvorfor fenomenet har vedvart over betydelig evolusjonær tid, da PMS ser ut til å affisere en dyreart som bavianer også.[15]

Behandling/Håndtering[rediger | rediger kilde]

Mange typer behandlinger for PMS har blitt foreslått, inkludert endringer i kosthold eller livsstil. Ved medisinsk behandling er man primært opptatt av hormonelle inngrep og bruk av selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI).

  • Støtteterapi, herunder evaluering, oppmuntring og informativ rådgivning, er en viktig del av behandlingen for å hjelpe pasienten til å få tilbake kontrollen over livet sitt. I tillegg har enkelte studier vist at aerob trening kan være til hjelp.[1] Enkelte PMS-symptomer kan reduseres ved å ha en sunn livsstil: mindre koffein, sukker og salt, og mer fiber, i kosten og tilstrekkelig hvile og søvn.[16]
  • Kostholdsstudier indikerer at kalsium-tilskudd (1200 mg/d) kan være nyttig. Vitamin E (400 IE/d) har også vist seg å ha en viss effekt.[1] Behandling med andre typer kostholdssupplementer har blitt foreslått, men forskningen på disse er så langt ufullstendig: Vitamin B6,[7] magnesium, mangan og tryptofan.[16]
  • SSRI kan brukes til å behandle alvorlig PMS.[17] Disse stoffene kan også gis midlertidig når man forventer at symptomene vil oppstå. Selv om midlertidig bruk av SSRI kan være mer akseptabelt for enkelte kvinner, kan dette være mindre effektivt enn ved regelmessig inntak.[17]
  • Hormonelle inngrep av ulike slag:
    • Bruk av hormonell prevensjon er vanlig; de vanligste er p-piller og p-plaster. Denne formen for medisinering kan forårsake PMS-relaterte symptomer hos enkelte kvinner, mens den kan redusere de fysiske symptomene hos andre kvinner.[1] De lindrer ikke emosjonelle symptomer.[1]
    • Progesteron har vært brukt i mange år, men effekten av dette har ikke blitt tilstrekkelig dokumentert.
    • Gonadotropin-frigjørende hormonagonister kan være nyttige ved alvorlige former for PMS, men disse har sine egne sett med betydelige potensielle bivirkninger.
  • Vanndrivende midler har blitt brukt til å håndtere vannoppsamlinger i kroppen. Spironolakton har vært vist seg å være nyttig ifølge enkelte studier.[1]
  • Ikke-steroide antiinflammatoriske midler (for eksempel ibuprofen) brukes for å lindre smerte.
  • Nattlysolje, som inneholder gammalinolensyre (GLA), sies å være effektivt mot PMS-ubehag, men dette mangler vitenskapelig støtte.
  • Det er rapportert at klonidin har hjulpet et betydelig antall kvinner hvis PMS-symptomer har sammenfalt med en brå nedgang i beta-endorfinnivåene på en månedlig basis.[18]
  • Kyskhetstre (chasteberry) har blitt brukt av kvinner i tusener av år for å lindre symptomer relaterte til menstruasjonsproblemer.[19] Det antas at noen av komponentene som finnes i kyskhetstreet, påvirker hypofysen til å balansere hormonnivået.
  • DL-fenylalanin kan redusere eller hindre symptomer på PMS hos enkelte kvinner, men er bare effektivt når PMS sammenfaller med en brå nedgang i beta-endorfin-nivåer.[20]
  • Nyere funn tyder på at en daglig behandling med johannesurt (Hypericum perforatum) kan bedre de vanligste fysiske og atferdsmessige symptomene som er forbundet med PMS.[21]

Prognose[rediger | rediger kilde]

PMS er generelt sett en stabil diagnose. Kvinner med PMS opplever å ha de samme symptomene med samme intensitetsgrad i slutten av hver syklus i årevis.[22]

Behandling av spesifikke symptomer hjelper som regel til å symptomene i sjakk. Selv uten behandling har symptomene en tendens til å avta hos kvinner i perimenopausen, og til å forsvinne helt ved overgangsalder.[23]

Kvinner som har PMS har en økt risiko for klinisk depresjon.

Epidemiologi[rediger | rediger kilde]

Antallet kvinner som opplever PMS avhenger av hvor streng definisjonen av PMS man velger å bruke er.[24] Mens 80 % av menstruerende kvinner har opplevd minst ett symptom som kunne tilskrives PMS, varierer anslagene for prevalens fra 3 %[25] til 30 %.[24]

Emosjonelle symptomer som følelsesmessig ustabilitet er både mer konsistente og mer invalidiserende enn somatiske symptomer som for eksempel oppblåsthet.[26] En kvinne vil som regel oppleve de emosjonelle symptomene som mer konsekvente og forutsigbare, mens fysiske symptomer kan komme og gå. De fleste kvinner opplever de fysiske symptomene knyttet til PMS som mindre forstyrrende enn de emosjonelle symptomene.

Historie[rediger | rediger kilde]

PMS ble opprinnelig sett på som en innbilt sykdom.[trenger referanse] Når kvinner først begynte å rapportere disse symptomene, ble de ofte fortalt at det «bare var i hodet». Interessen for PMS begynte å øke etter at diagnosen ble brukt som forsvarsbevis i strafferetten i Storbritannia tidlig på 1980-tallet.[27]

Studiet av PMS ble frambrakt av mange deltakere i samfunnet. Leger og forskere studerer og behandler anerkjente medisinske tilstander. For å kunne ha en innvirkning, må eksistensen av, og betydningen av en sykdom være sosialt akseptert. Kvinner har bidratt til økt interesse for PMS og til samfunnets aksept av PMS som en sykdom. Det hevdes at kvinner er delvis ansvarlig for medikaliseringen av PMS.[28] Ved å legitimere denne lidelsen har kvinner bidratt til den sosiale konstruksjonen av PMS som en sykdom. Det har også blitt hevdet at den offentlige debatten om PMS og PMDD (premenstruell dysforisk lidelse) ble påvirket av organisasjoner som hadde en egeninteresse i utfallet, deriblant feminister, APA (American Psychiatric Association), leger og forskere.[29]

Studiet av PMS-symptomer er ikke av ny dato. Debatten rundt definisjonen og gyldigheten av dette syndromet har en lang historie. Som nevnt over økte den offentlige oppmerksomheten rundt PMS på 1980-tallet.[30] Frem til dette tidspunktet var det gjort lite forskning på PMS, og syndromet ble ikke sett på som et sosialt problem. Gjennom kliniske forsøk og feministenes arbeid begynte man å se på PMS i en sosial kontekst.

Alternative synspunkter[rediger | rediger kilde]

Noen leger foreslår muligheten av at PMS kan være en sosialt konstruert lidelse.[31]

Tilhengere av den medisinske validiteten av PMS viser til studier av et lignende problem, premenstruell dysforisk lidelse (PMDD). Studier har vist en sammenheng mellom selvrapporterte emosjonelle plager og serotoninnivået hos kvinner med PMDD, målt med positronemisjonstomografi (PET).[32] Behandling med SSRI har også vist en konsekvent effekt på PMDD i sammenligning med placebo.[33] Men denne diagnosen har vært kontroversiell (ikke minst med hensyn til innflytelsen fra den farmasøytiske industrien, se nedenfor), og det er på vitenskapelig grunnlag blitt satt spørsmålstegn ved om hvorvidt det kan dreie seg om en medikalisering.[34]

Men de fleste tilhengere av synet på PMS som en sosial konstruksjon bestrider ikke den medisinske statusen til PMDD. De mener snarere at PMDD og PMS ikke er relaterte i det hele tatt; PMDD er et produkt av hjernens kjemi, PMS et produkt av en hypokondrisk kultur. Mange vestlige studier av PMS baseres utelukkende på selvrapportering. Ifølge Carol Tavris, er kvinner i Vesten sosialt betinget til å forvente PMS eller i det minste vite om syndromets påståtte eksistens, og rapporterer derfor tilsvarende symptomer.[35]

Et annet syn hevder at PMS blir diagnostisert for ofte eller med urette i mange tilfeller. En rekke problemer, som kronisk depresjon, infeksjoner og utbrudd av frustrasjon, kan bli feildiagnostisert som PMS dersom de tilfeldigvis skulle oppstå samtidig med den premenstruelle perioden. Denne teorien hevder at PMS blir brukt som en forklaring på utbrudd av raseri eller sorg, også når PMS ikke er den primære årsaken.[36][37]

Bruken av flere ulike SSRI i behandlingen av PMS har forårsaket en del kontroverser. Produsentene av Prozac (i Norge: Fontex) begynte å markedsføre den generiske varianten fluoksetin under navnet Sarafem for behandling av PMS. Dette falt sammen med tapet av patentet på Prozac, hvilket har ført til antydninger om at motivene bak denne markedsføringen ikke bare er edle.[38] Nylig er en p-pille ved navn drospirenon (Yaz) blitt den eneste p-pillen som er godkjent for behandling av PMDD. Markedsføringen av Yaz fokuserer på dette aspektet av medikamentet.[39]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s Lori M. Dickerson, Pharm. D., Pamela J. Mazyck, Pharm. D., and Melissa H. Hunter, M.D. (2003). «Premenstrual Syndrome». Premenstrual Syndrome. American Academy of Family Physicians. Besøkt 10. januar 2008. 
  2. ^ Matlin, Margaret W., The Psychology of Women: Sixth Edition 2008.
  3. ^ a b «Merck Manual Professional - Menstrual Abnormalities». november 2005. Besøkt 2. februar 2007. 
  4. ^ a b c d Johnson S, PHD. «Premenstrual Syndrome (Premenstrual Tension)». Menstrual Abnormalities and Abnormal Uterine Bleeding. Armenian Health Network, Health.am. Besøkt 10. januar 2008. 
  5. ^ a b «MayoClinic.com: Premenstrual syndrome syndrome (PMS): Signs and symptoms». MayoClinic.com. 27. oktober 2006. Besøkt 2. februar 2007. 
  6. ^ Amy Scholten, MPH. «What are the risk factors for premenstrual syndrome?». Premenstrual Syndrome (PMS). Harvard Medical school. Besøkt 10. januar 2008. [død lenke]
  7. ^ a b [20] ^ " Controversial vitamin may beat PMS «, BBC News. Fredag 21 mai 1999.
  8. ^ «NHS Direct: Premenstrual syndrome - Causes». NHS Direct. 9. november 2005. Besøkt 2. februar 2007. 
  9. ^ «Causes of PMS». Always. 2007. Arkivert fra originalen 10. februar 2007. Besøkt 11. februar 2007. 
  10. ^ Kendler KS, Karkowski LM, Corey LA, Neale MC (1998). «Longitudinal population-based twin study of retrospectively reported premenstrual symptoms and lifetime major depression». Am J Psychiatry. 155 (9): 1234–40. PMID 9734548. 
  11. ^ Giannini AJ, Martin DM, Turner CE (1990). «Beta-endorphin decline in late luteal phase dysphoric disorder». Int J Psychiatry Med. 20 (3): 279–84. PMID 2265889. 
  12. ^ Reiber C (2008). «An evolutionary model of premenstrual syndrome». Med Hypotheses. 70 (5): 158–65. PMID opt=Abstract 18053655 opt=Abstract Sjekk |pmid=-verdien (hjelp). doi:10.1016/j.mehy.2007.08.031. 
  13. ^ Rosseinsky DR, Hall PG (1974). «Letter: An evolutionary theory of premenstrual tension.». Lancet. 7887 (2): 1024. PMID 4138262. doi:10.1016/S0140-6736(74)92132-1. 
  14. ^ Morriss GM, Keverne, EB (1974). «Letter: Premenstrual tension.». Lancet. 7892 (2): 1317–8. PMID 4139547. 
  15. ^ Erik Eckholm (4. juni 1985). «Premenstrual Problems Seem To Beset Baboons». The New York Times. Besøkt 5. januar 2009. 
  16. ^ a b «familydoctor.org: PMS: What you can do to ease your symptoms?». familydoctor.org. 2005. Arkivert fra originalen 26. januar 2007. Besøkt 2. februar 2007. 
  17. ^ a b Shah NR, Jones JB, Aperi J, Shemtov R, Karne A, Borenstein J (2008). «Selective serotonin reuptake inhibitors for premenstrual syndrome and premenstrual dysphoric disorder: a meta-analysis». Obstet Gynecol. 111 (5): 1175–82. PMC 2670364Åpent tilgjengelig. PMID 18448752. doi:10.1097/AOG.0b013e31816fd73b.  Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «pmid18448752» er definert flere steder med ulikt innhold
  18. ^ Giannini AJ, Sullivan B, Sarachene J, Loiselle RH (1988). «Clonidine in the treatment of premenstrual syndrome: a subgroup study». J Clin Psychiatry. 49 (2): 62–3. PMID 2962993. 
  19. ^ «NCCAM Herbs at a Glance: Chasteberry». National Institutes of Health. 2005. Besøkt 28. august 2009. 
  20. ^ AJ Giannini, DE Sternberg, DM Martin, K. Tipton. Prevention of late luteal phase dysphoric disorder symptons by DL-phenylalanine in women with abrupt beta-endorphin decline. Annals of Clinical Psychiatry ,1:259-261, 1989.
  21. ^ Canning S, Waterman M, Orsi N, Ayres J, Simpson N, Dye L (2010). «The Efficacy of Hypericum perforatum (St John's Wort) for the Treatment of Premenstrual Syndrome: A Randomized, Double-Blind, Placebo-Controlled Trial». CNS Drugs. 24 (3): 207–225. PMID 20155996. doi:10.2165/11530120-000000000-00000. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. 
  22. ^ Roca CA, Schmidt PJ, Rubinow DR (1999). «A follow-up study of premenstrual syndrome». J Clin Psychiatry. 60 (11): 763–6. PMID 10584765. 
  23. ^ «LifeWatch - Women's Health - Women's Reproductive Health: PMS». Arkivert fra originalen 10. februar 2009. Besøkt 13. januar 2008. 
  24. ^ a b Dean BB, Borenstein JE, Knight K, Yonkers K (2006). «Evaluating the criteria used for identification of PMS». J Womens Health (Larchmt). 15 (5): 546–55. PMID 16796482. doi:10.1089/jwh.2006.15.546. 
  25. ^ «NIH Press Release-Hormones Trigger PMS Symptoms - 01/21/1998». Arkivert fra originalen 1. oktober 2008. Besøkt 28. februar 2008. 
  26. ^ Bloch M, Schmidt PJ, Rubinow DR (1997). «Premenstrual syndrome: evidence for symptom stability across cycles». Am J Psychiatry. 154 (12): 1741–6. PMID 9396955. 
  27. ^ Apodaca, Lillian; Fink, Lori (1984). «Criminal Law: Premenstrual Syndrome in the Courts?». Besøkt 4. april 2010. 
  28. ^ Markens, Susan. «The Problematic of ‘Experience’ A Political and Cultural Critique of PMS.» Gender and society. 10.1 (februar 1996): 42-58.
  29. ^ Figert, Anne E. "«The Three Faces of PMS: The Professional, Gendered, and Scientific Structuring of a Psychiatric Disorder.» Social Problems. 42.1 (February 1995): 56-73.
  30. ^ Nadine Brozan (12. juli 1982). «Premenstrual Syndrome: A Complex Issue». The New York Times. Besøkt 4. april 2010. 
  31. ^ Rodin M (1992). «The social construction of premenstrual syndrome». Soc Sci Med. 35 (1): 49–56. PMID 1496412. doi:10.1016/0277-9536(92)90118-A. 
  32. ^ Eriksson O, Wall A, Marteinsdottir I; m.fl. (2006). «Mood changes correlate to changes in brain serotonin precursor trapping in women with premenstrual dysphoria». Psychiatry Res. 146 (2): 107–16. PMID 16515859. doi:10.1016/j.pscychresns.2005.02.012. 
  33. ^ Eriksson E (1999). «Serotonin reuptake inhibitors for the treatment of prjkemenstrual dysphoria». Int Clin Psychopharmacol. 14 Suppl 2: S27–33. PMID 10471170. 
  34. ^ [93] ^ Does PMDD Belong in the DSM?Challenging the Medicalization of Women's BodiesJournal article by Alia Offman, Peggy J. Kleinplatz; The Canadian Journal of Human Sexuality, Vol. 13, 2004
  35. ^ Carol Tavris, The Mismeasure of Woman (New York: Simon & Schuster, 1992), 144.
  36. ^ [95] «UNC Center for Women's Mood Disorders» http://www.med.unc.edu/psych/wmd/research/pmdd
  37. ^ Carol Tavris, The Mismeasure of Woman (New York: Simon & Schuster, 1992), 142.
  38. ^ Lorber, Judith og Lisa Jean Moore. Gender and the Social Construction of Illness. 2nd ed. Walnut Creek, CA: Altamira Press, 2002.
  39. ^ http://www.yaz.com/html/index.html

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]