Hopp til innhold

Hjalmar Riiser-Larsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hjalmar Riiser-Larsen
Riiser-Larsen på Gardermoen i 1953
Født7. juni 1890[1]Rediger på Wikidata
Christiania
Død3. juni 1965[1]Rediger på Wikidata (74 år)
København
BeskjeftigelseOppdagelsesreisende, forretningsdrivende, flyger, offiser Rediger på Wikidata
Embete
BarnBjørg Riiser-Larsen
NasjonalitetNorge
GravlagtVår Frelsers gravlund
Utmerkelser
11 oppføringer
Kongens fortjenstmedalje
Kommandør med stjerne av St. Olavs Orden
Kommandørridder av Order of the British Empire
Kommandør av Vasaordenen
Ridder av Æreslegionen
Storoffiser av Italias kroneorden
2. klasse av Den hvite løves orden
David Livingstone Centenary Medal (1931)
Kommandør av Legion of Merit
Deltagermedaljen
Bronze Star Medal
TroskapNorge
VåpenartMarinens flygevåpen, Luftforsvaret
Militær gradGeneralmajor
Deltok iAndre verdenskrig
IMDbIMDb

Offiseren, luftfartspioneren og polarforskeren Hjalmar Riiser-Larsen (1890-1965) i 1925.

Hjalmar Riiser-Larsen (1890–1965) var en norsk offiser (kontreadmiral) og flypionér.

Før krigen

[rediger | rediger kilde]
Deltagerne i Amundsen-Ellsworths flyekspedisjon mot Nordpolen 1925 mottas i Oslo havn: mekaniker Karl Feucht (1893–1954, fra venstre), mekaniker Oskar Omdal (1895–1927), pilot Riiser-Larsen, pilot Leif Dietrichson (1890–1928) og ekspedisjonsleder og navigatør Roald Amundsen (1872–1928). Navigatør Lincoln Ellsworth er ikke kommet med på bildet.

Han ble uteksaminert fra øverste klasse på Sjøkrigsskolen i Horten i 1915. Riiser-Larsen var sterkt flyinteressert og ble elev i det første kullet ved den nyopprettede flyskolen for marinen i 1915.[2]

Under en flyoppvisning i Danmark i 1919, ble han av danske aviser kalt «Ursus Major – Store Bjørn». I 1920 ledet han Marinens postflyrute Kristiania–Arendal–Kristiansand og var driftssjef i Det Norske Luftfartsrederi. I 1921 ble han utdannet luftskipfører, og i 1922 fløy han fra Horten til Kirkenes, 2 600 km på 21½ timer.[3] Norges første flyvende legetransport skjedde på vei tilbake.[3]

Han var nestkommanderende på Roald Amundsens og Lincoln Ellsworths ekspedisjon i 1925 med flybåtene «N 24» og «N 25». Han var navigatør med Amundsens, Umberto Nobiles og Ellsworths ekspedisjon med luftskipet «Norge» over Nordpolen, og han deltok i søket etter Nobiles luftskip «Italia» og den forsvunne Amundsen.[2]

Etter å ha deltatt i Norvegia-ekspedisjonene til Antarktis 1929–1931, hvor han var med på å kartlegge det senere norske territorium Dronning Maud Land, søkte han i 1932 om å komme inn i Marinen igjen, men fikk til svar: «Stillingene i Marinen er forbeholdt dem som trofast har utført sin daglige tjeneste i våpenet.» Med økonomisk støtte fra Fred Olsen, startet han Det Norske Luftfartsselskap (DNL) og var sjef der 1933–1940.

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
Riiser-Larsen og Birger F. Motzfeldt
Hjalmar Riiser-Larsen

I begynnelsen av andre verdenskrig, kom han seg over til Sverige, og reiste – selvfølgelig med fly – via Paris og London videre til Washington, D.C. Her ble han utnevnt til marineattaché, før han ble kommandørkaptein og utnevnt til sjef for Marinens flygevåpen. Han dro straks til Toronto i Canada, for oppbyggingen av treningsleiren for norske flymannskaper, Little Norway. Der avløste han major Bjarne Øen, sjef for Hærens flyvåpen.

Hjalmar Riiser-Larsen ble utnevnt til kontreadmiral i Flyvåpnenes Felleskommando (FFK), med Bjarne Øen, som stabssjef. Regjeringen ville samle flyavdelingene permanent og 10. november 1944 ble Luftforsvaret opprettet som egen våpengren. Riiser-Larsen ble utnevnt til generalmajor, og ble Luftforsvarets første øverste sjef, fram til 1946 da han sluttet for å fortsette en sivil karriere.

Etter krigen

[rediger | rediger kilde]

Han var direktør i den norske regionen i Scandinavian Airlines Systems (SAS) 1950–1955. Han var president i Én Verden 1951–1957, da han ble organisasjonens ærespresident.[2]

Han døde i 1965, og etter eget ønske fant bisettelsen sted i stillhet. For som han sa: «Jeg har søkt blest, men det var kun for å få oppmerksomhet for den saken som engasjerte meg».

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Riiser-Larsen ble tildelt en rekke ordener for sitt virke.[4] Han ble i 1925 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden. Han var innehaver av Kongens fortjenstmedalje i gull, Deltagermedaljen og Haakon VIIs 70-årsmedalje. Riiser-Larsen var også storoffiser av Italias kroneorden, kommandør med stjerne av tsjekkiske Den hvite løves orden, ridderkommandør av Den britiske imperieordenen, kommandør av den svenske Vasaordenen, kommandør av Legion of Merit (USA) og ridder av den franske Æreslegionen. Han mottok det tsjekkoslovakiske militære flyvemerke i gull, den tsjekkoslovakiske krigsmedalje, USAs Bronze Star Medal og Italias tapperhetsmedalje for flyvere. Riiser-Larsen hedret med den norske Gunnerusmedaljen[trenger referanse] og ble i 1930 tildelt med Livingstonemedaljen. Han mottok Kgl. Svenska Aeroklubbs gullplakett og Det kgl. danske Aeronautiske Selskabs sølvplakett, samt var æresmedlem i Norsk Geografisk Selskap og Norsk Aero Klubb.

Utmerkelser

Kommandør med stjerne av St. Olavs Orden

Kongens fortjenstmedalje i gull

Deltagermedaljen

Haakon VIIs 70-årsmedalje

Den britiske imperieordenen

Kommandør av Vasaordenen

Kommandør av Legion of Merit

Bronze Star

Ridder av Æreslegionen

Storoffiser av Italias kroneorden

Kommandør med stjerne av Den hvite løves orden

Til minne om Hjalmar Riiser-Larsen

[rediger | rediger kilde]
P3-N Orion som har fått navnet Hjalmar Riiser-Larsen

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Hjalmar_Riiser-Larsen[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c «Hjalmar Riiser-Larsen død». Aftenposten, 4. juni 1965.
  3. ^ a b Fra Horten til Kirkenes i 2 Hansa-Brandenburg W.33, juli 1922 Arkivert 20. august 2014 hos Wayback Machine. www.luftfartshistorie.no
  4. ^ «Hjalmar Riiser-Larsen» , Norsk polarhistorie.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Riiser-Larsen, Hjalmar: Mot ukjent land (1930)
  • Riiser-Larsen, Hjalmar: Femti år for Kongen (1957)
  • Maaø, Ole Jørn/Sanderød, Steinar (red) (2017), "Luftforsvarets historie - sett ovenfra", Fagbokforlaget, ISBN 978-82-450-2183-7

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]