Heiner Wilmer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Heiner Wilmer
Født9. apr. 1961[1]Rediger på Wikidata (63 år)
Schapen
BeskjeftigelseTeolog, skribent, katolsk prest (1987–), katolsk biskop (2018–), romerskkatolsk biskop (2018–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Roman Catholic Bishop of Hildesheim (2018–) Rediger på Wikidata
Utdannet vedGregoriana
NasjonalitetTyskland
Medlem avden tyske bispekonferanse
Våpenskjold
Heiner Wilmers våpenskjold
Heiner Wilmer på Commons

Heiner Wilmer (født 9. april 1961 i Schapen i Niedersachsen i Vest-Tyskland) er en tysk katolsk teolog, tidligere generalsuperior for Jesu Hjerte-fedrene, og biskop av Hildesheim siden 1. september 2018.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han vokste opp på en bondegård i Emsland og gikk på barneskolen i Schapen fra 1967 til 1971. Fra 1971 til 1980 gikk han på Leoninum i Handrup, en gymnasium drevet av Jesu-Hjerte-fedrenes orden, og der n bestod han abitureksamen i 1980. I august samme år gikk han inn i ordenens novisiat i Herz-Jesu-Kloster i Freiburg im Breisgau. Fra 1981 til 1986 studerte han teologi i Freiburg og romanistikkstudier i Paris.

Prest[rediger | rediger kilde]

I 1987 ordinerte erkebiskopen av Freiburg, Oskar Saier, ham til prest.

Deretter dro han til Roma for å studere fransk filosofi ved Det pavelige gregorianske universitet. I juli 1991 mottok Wilmer sin doktorgrad hos Hansjürgen Verweyen i Freiburg med en avhandling om begrepet mystikk i Maurice Blondels filosofi. Hans arbeid ble tildelt Bernhard Welte-prisen. Deretter begynte han å studere historie i Freiburg for å bli lærer. Kort før sin første statseksamen møtte Wilmer den nederlandske presten Henri Nouwen. På hans forespørsel representerte han ham i fire måneder som pastor ved L'Arche Daybreak i Toronto, en innretning for funksjonshemmede.[trenger referanse]

Etter sin andre statseksamen jobbet Wilmer i to år som skoleprest og lærer for religion, politikk og historie ved Liebfrauenschule i Vechta. I 1997 dro han til USA i et år for å undervise i tysk og historie ved Fordham Preparatory School, en jesuittdrevet skole på videregående nivå i Bronx i New York City. Etter hjemkomsten ble han rektor ved ordenens eget gymnasium i Handrup.[trenger referanse]

I 2007 ble Wilmer provinsial for den tyske ordensprovinsen for Jesu hellige hjerte-kongregasjonen. I 2013 ga Herder ut sin bok Gott ist nicht nett. Ein Priester auf der Suche nach dem Sinn, der han reflekterer over sin tro og livsbeslutning om å bli prest.[trenger referanse]

Den 25. mai 2015 valgte generalkapittelet for hans kongregasjon ham til sin generalsuperior. Han etterfulgdte portugiseren José Ornelas Carvalho, som hadde innehatt embedet i tolv år. Etter Alphons Maria Lellig (1954–1958) var Wilmer den andre tyskeren som ledet kongregasjonen. Generalsuperiorsperioden er på seks år.[trenger referanse]

Wilmer er involvert i en rekke sosiale prosjekter i Det hellige land. Den 12. oktober 2019 ble han valgt til formann for den tyske kommisjon av Justitia et Pax.[2]

Biskop av Hildesheim[rediger | rediger kilde]

Pave Frans utnevnte Heiner Wilmer til biskop av Hildesheim den 6. april 2018.[3] Han ble bispeviet av erkebiskopen av Hamburg, Stefan Heße; ordinasjonen fant sted i Hildesheims katedral den 1. september 2018, og medkonsekratorer var Wilmers forgjenger på embetet, biskop Norbert Trelle,[4] og hjelpebiskop Johannes Wübbe, som representerte den sykmeldte biskopen i hans hjembispedømme Osnabrück, Franz-Josef Bode.[5]

I et intervju med Kölner Stadtanzeiger den 14. desember 2018 sa Heiner Wilmer at maktmisbruk er «i kirkens DNA», og at dette krever en radikal nytenkning. Det er ikke bare individet som synder, men også «det ondes strukturer» i kirken som fellesskap; for å dempe det onde i kirken, må det være et maktskille i kirken. Han kritiserte selvforherligelse og privilgeretenkning blant biskopene. Wilmer refererte uttrykkelig til teologen Eugen Drewermann (som var blitt irettesatt av kirken), og hans verker «Strukturen des Bösen» og «Kleriker. Psychogramm eines Ideals», så vel som til jesuitten Klaus Mertes, som urettmessig hadde måttet lide mye taddel for å ha bragt overgrepsskandaler til søkelyset.[6]

I juni 2019 fortalte han Süddeutsche Zeitung vedrørende prestenes sølibat han selv var «lidenskapelig sølibatær som en ordensmann», men at sølibatet kunne skinne enda sterkere hvis det ikke kun var noe som prester var forpliktet til.[7]

Som leder av den tyske kommisjon av Justitia et Pax ønsket han velkommen atomvåpenforbudsavtalen som trådte i kraft den 22. januar 2021, sammen med biskop Peter Kohlgraf, presidenten for Pax Christi-bevegelsen, siden ingen konflikt kunne legitimere bruk av atomvåpen. våpen. Med pave Frans understreket biskopene at ikke bare bruk, men også besittelse av slike våpensystemer var uetisk. De oppfordret atommaktene, men også alle andre stater som ennå ikke har undertegnet eller ratifisert traktaten – inkludert Forbundsrepublikken Tyskland – til å slutte seg til traktaten og revurdere doktrinen om kjernefysisk avskrekking.[8]

Skrifter[rediger | rediger kilde]

  • Mystik zwischen Tun und Denken. Ein neuer Zugang zur Philosophie Maurice Blondels. Herder, Freiburg im Breisgau 1992, ISBN 3-451-22864-5 (Zugl.: Freiburg (Breisgau), Univ., Diss., 1991).
  • Wer leben will, muss aufbrechen. Spirituell lernen von Brasilien. Don Bosco, München 2010, ISBN 978-3-7698-1807-9.
  • Johannes Duns Scotus „Tractatus de primo principio“. Wissenschaftstheoretische Überlegungen. Wilmer, Bonn 2013, ISBN 978-3-00-040881-6.
  • Gott ist nicht nett. Ein Priester auf der Suche nach dem Sinn. Herder, Freiburg im Breisgau 2013, ISBN 978-3-451-32581-6.
  • med Simon Biallowons: Hunger nach Freiheit. Mose – Wüstenlektionen zum Aufbrechen. Herder, Freiburg im Breisgau 2018, ISBN 978-3-451-37945-1.
  • med Simon Biallowons: Trägt. Die Kunst, Hoffnung und Liebe zu glauben. Herder, Freiburg im Breisgau 2020, ISBN 978-3-451-39338-9.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 23. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Claudia Zeisel (12. oktober 2019). «Bischof Wilmer: Wir stehen bei den Armen und Ausgestoßenen». katholisch.de. Besøkt 13. oktober 2019. 
  3. ^ «Nomina del Vescovo di Hildesheim (Germania)». Tägliches Bulletin (italiensk). Presseamt des Heiligen Stuhls. 6. april 2018. Besøkt 6. april 2018. 
  4. ^ «Pater Dr. Heiner Wilmer SCJ neuer Bischof in Hildesheim». oessh.net. 6. april 2018. Arkivert fra originalen 26. desember 2019. Besøkt 10. september 2019.  Arkivert 26. desember 2019 hos Wayback Machine. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 26. desember 2019. Besøkt 15. desember 2022. 
  5. ^ «Bode sagt Teilnahme an Heiner Wilmers Bischofsweihe ab». katholisch.de. 29. august 2018. Besøkt 13. oktober 2019. 
  6. ^ «Pater Dr. Heiner Wilmer SCJ neuer Bischof in Hildesheim». oessh.net. 6. april 2018. Arkivert fra originalen 26. desember 2019. Besøkt 10. september 2019.  Arkivert 26. desember 2019 hos Wayback Machine. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 26. desember 2019. Besøkt 15. desember 2022. 
  7. ^ «Bischof Wilmer zur Vertrauenskrise in der Kirche». domradio.de. 12. juni 2019. Besøkt 12. juni 2019. 
  8. ^ «Doktrin nuklearer Abschreckung überdenken». paxchristi.de. 20. januar 2021. Besøkt 23. januar 2021.  Gemeinsame Erklärung zum Inkrafttreten des Vertrags über das Verbot von Kernwaffen von Bischof Dr. Heiner Wilmer (Vorsitzender der Deutschen Kommission Justitia et Pax) und Bischof Dr. Peter Kohlgraf (Präsident der Deutschen Sektion Pax Christi)
  9. ^ catholic-hierarchy.org wilme, lest 15. desember 2022
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Heiner_Wilmer&oldid=23907774»