Hans Fritzsche

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hans Fritzsche
Hans Fritzsche.jpg
Født21. apr. 1900[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Bochum[5]Rediger på Wikidata
Død27. sep. 1953[6][1][2][3]Rediger på Wikidata (53 år)
Köln[7]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Journalist[7], politiker, radiovertRediger på Wikidata
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei, Deutschnationale VolksparteiRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Medlem av KyffhäuserbundRediger på Wikidata
Signatur
Hans Fritzsches signatur

August Franz Anton Hans Fritzsche (født 21. april 1900 i Bochum i Det tyske keiserrike, død 27. september 1953 i Köln i Forbundsrepublikken Tyskland[8]) var byråsjef i Joseph Goebbels propagandaministerium i Nazi-Tyskland. Han var en fremtredende kringkastningsmann i sin tid og jobbet for å vise en mer positiv og underholdende side av naziregimet, og stemmen hans var kjent for de fleste tyskere fra 1930-årene og frem til andre verdenskrigs slutt i 1945.[8]

Fritzsche var til stede i førerbunkeren i Berlin under Adolf Hitlers siste dager. Etter Hitlers død, 1. mai 1945, gikk han over til de sovjetiske troppene for å tilby å overgi byen til Den røde armé. Han ble da tatt til fange og deretter tiltalt for krigsforbrytelser, i Nürnbergprosessen. Der ble Fritzsche frikjent, men han ble senere dømt til ni års fengsel av en tysk rett. Han ble sluppet ut i 1950 og døde av kreft tre år senere.[9]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fritzsche ble født i Bochum i Ruhrområdet som sønn av en prøyssisk postbetjent. Han meldte seg til tjeneste i Det tyske keiserrikes hær i 1917 som menig soldat.[10] Han tjenestegjorde i Flandern i Belgia. Etter krigen studerte han ved universitetene i Greifswald og Berlin, men tok aldri noen grad. Han begynte å jobbe som journalist I 1923 for Hugenberg Press, som hadde nasjonalistiske sympatier, ikke langt unna nasjonalsosialistene.[10] I september 1932 begynte han sin kringkastningskarriere som leder for Drahtloser Dienst (Den trådløse tjeneste), en myndighetsdrevet radionyhetstjeneste. Der fikk han sitt første daglige radioprogram Es spricht Hans Fritzsche (norsk oversettelse: Hans Fritzsche snakker).[9]

I 1929[11] eller mai 1933[10] ble han med i Nazistpartiet, og senere Sturmabteilung (SA). Han var også medlem av Akademiet for tysk rett.[12] Den 1. mai 1933 ble Drahtloser Dienst innlemmet i Joseph Goebbels' propagandaministerium. I 1938 ble Fritzsche sjef for pressedivisjonen, og i November 1942 tok han over som sjef for radiodivisjonen. Fritzsche hadde imidlertid ingen rolle i utformingen av partiets presse- og propagandapolitikk.[9] Under krigen var han Tysklands fremste radiokommentator.[13]

I april 1945 var han til stede i førerbunkeren i Berlin, og befant seg der de siste dagene Adolf Hitler og Goebbels levde. Etter Hitlers selvmord 30. april 1945, tok Goebbels over Hitlers rolle som rikskansler.[14] Dagen etter, 1. mai, utførte Goebbels sin eneste offisielle handling som kansler. Han dikterte et brev til den sovjetiske hærgeneralen Vasilij Tsjujkov, der han ba om midlertidig våpenhvile, og han befalte den tyske generalen Hans Krebs til å levere det. Tsjujkov hadde kommandoen over de sovjetiske styrkene i det sentrale Berlin, og avviste det tyske kravet om våpenhvile.[15] Da avvisningen kom, besluttet Goebbels at ytterligere innsats var fåfengt.[16] Goebbels holdt i stedet en tirade der han minnet de tyske generalene om at Hitler hadde forbudt dem å overgi seg. Fritzsche forlot rommet for å prøve å ta saken i egne hender. Han dro til sitt kontor på Wilhelmplatz like ved, og skrev et overgivelsesbrev til den sovjetiske marskalken Georgij Zjukov. En sint og full general Wilhelm Burgdorf fulgte med Fritzsche til kontoret og spurte der om Fritzsche hadde tenkt å overgi Berlin.[17] Fritzsche svarte bekreftende, hvorpå Burgdorf skrek at Hitler hadde forbudt dette, og at Fritzsche som sivilist ikke hadde noen myndighet til dette. Burgdorf trakk deretter våpenet sitt mot Fritzsche for å skyte ham. Men en tilstedeværende radiotekniker klarte å slå til pistolen, og den avfyrte kulen gikk i stedet rett i taket. Flere tilstedeværende personer overmannet Burgdorf og førte ham tilbake til bunkeren.[18] Fritzsche forlot deretter kontoret sitt, gikk så over til de sovjetiske linjene og tilbød seg å overgi byen.[18]

Militærtribunalet[rediger | rediger kilde]

Film fra domsavsigelsen under Nürnbergprosessen 17. oktober 1946.

Fritzsche ble øyeblikkelig pågrepet av sovjetiske røde armé-soldater. Først ble han holdt fanget i en kjeller før han ble sendt til Moskva for omfattende forhør i Lubjanka-fengselet. Ifølge ham selv, fikk han trukket ut tre gulltenner da han ankom fengselet. Han måtte sone i en «stående kiste», en minicelle der det ikke er mulig å legge seg ned for å sove, og han fikk kun brød og varmt vann. Til slutt skrev Fritzsche under på en tilståelse.[19] Under Nürnbergprosessen skrev han en personlig beretning om fengselsoppholdet i Sovjet som senere ble utgitt i Sveits.[19]

Etter hvert ble Fritzsche sendt til Nürnberg, der han måtte stille for den Det internasjonale militærtribunalet. Han ble tiltalt for medvirkning til forbrytelser mot freden, for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. I kraft av sin stilling i propagandaapparat spilte Fritzsche en sentral rolle i fremme nazistenes grusomheter og aggressive krigføring. Ifølge journalist og forfatter William L. Shirer, som fulgte rettsforhandlingene, var det uklart for mange av de fremmøtte hvorfor Fritzsche sto tiltalt. Shirer bemerket at «ingen i rettssalen, inkludert Fritzsche, så ut til å vite hvorfor han var der – han var en ubetydelighet – med mindre han var Goebbels' gjenferd».[20] Det internasjonale militærtribunalet mente imidlertid at Fritzsche hadde «oppfordret og oppmuntret til krigsforbrytelser ved bevisst å spre falske nyheter», og at disse falske nyhetene fikk det «tyske folk til å begå grusomheter». Fritzsche ble til slutt frikjent på alle tiltalepunkter, som kun én av tre tiltalte; de to andre var Hjalmar Schacht og Franz von Papen).[21]

Nürnberg-aktor Alexander Hardy sa senere at bevis som ikke ble fremlagt i Nürnbergprosessen, beviste at Fritzsche ikke bare visste om jødeutryddelsen, men at han også «spilte en viktig rolle i å få gjennomført» nazi-forbrytelser.[22] Hardy mente også at disse bevisene ville ha fått Fritzsche dømt.[22] Fritzsche ble senere idømt en såkalt Gruppe 1-status (sentrale lovbrytere) av en avnazifiserings-rett. Han ble idømt høyeste straff, åtte års fengsel.[22][23] Han ble benådet i september 1950 og jobbet blant annet som reklamesjef i en industribedrift i Rheinland-Pfalz og til slutt for et fransk kosmetikkfirma. Han giftet seg med sin andre kone, Hildegard Springer, i 1951.[8] Under navnet til sin kone, ga han ut to bøker; kona hadde selv jobbet i det nazistiske propagandaministeriet.

I begynnelsen av 1950-årene tilhørte Fritzsche den såkalte Naumann-kretsen, en gruppe overlevende nasjonalsosialister som hadde som mål å infiltrere FDP. Selv var ikke Fritzsche medlem av FDP, men han var med på å utarbeide det såkalte Tyske programmet som Wolfgang Diewerge laget for Friedrich Middelhauve.

Fritzsche ble rammet av lungekreft og døde av komplikasjoner etter en operasjon i 1953. Hans kone døde senere samme år.

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Fritzsche, Hans (1953). fortalt til Hildegard Springer-Fritzsche, red. Das Schwert auf der Waage. London: Allan Wingate.  Personlig beretning om Nürnbergprosessen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000492, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6m90jj9, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Hans-Fritzsche, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 25. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c Christopher H. Sterling: Encyclopedia of Radio. Routledge, 2003. [1]
  9. ^ a b c «Hans Fritzsche | German journalist | Britannica». www.britannica.com (engelsk). Besøkt 1. mai 2022. 
  10. ^ a b c Eugene Davidson: The Trial of the Germans. University of Missouri Press, 1997. [2]
  11. ^ «Hans Fritzsche | German journalist» (engelsk). Besøkt 21. april 2021. 
  12. ^ «Hans Fritzsche, 53, Hitler Radio Chief». New York Times. 29. september 1953. s. 29. 
  13. ^ Gassert, Philipp (2001). «"This is Hans Fritzsche": A Nazi Broadcaster and His Audience». Journal of Radio Studies. 8: 81–103. doi:10.1207/s15506843jrs0801_8. 
  14. ^ Kershaw, Ian (2008). Hitler: A Biography, pp. 949–950, 955.
  15. ^ Fest, Joachim (2004) [2002]. Inside Hitler's Bunker, pp. 135–137.
  16. ^ Vinogradov, V. K. (2005). Hitler's Death: Russia's Last Great Secret from the Files of the KGB, p. 324.
  17. ^ Fest (2004) [2002]. Inside Hitler's Bunker, p. 137.
  18. ^ a b Fest (2004) [2002]. Inside Hitler's Bunker, pp. 137–139.
  19. ^ a b "Why They Confess: The remarkable case of Hans Fritzsche", Konrad Heiden, Life Magazine, 20 June 1949, pp. 92–94, 96, 99–100, 102, 105. Retrieved 2012-04-16.
  20. ^ Shirer, William L. (1960). The Rise and Fall of the Third Reich. New York City: Simon & Schuster.
  21. ^ Fritzsche case for the defence at Nuremberg trials Arkivert 2017-12-29 hos Wayback Machine Mal:In lang
  22. ^ a b c Gordon, Gregory S. (22. juni 2014). «The Forgotten Nuremberg Hate Speech Case: Otto Dietrich and the Future of Persecution Law». ID 2457641 (engelsk). Social Science Research Network. Besøkt 1. mai 2022. 
  23. ^ Timmermann, Wibke Kristin (1. desember 2006). «Incitement in international criminal law» (PDF). International Review of the Red Cross. 864 (engelsk). 88: 823–852. ISSN 1607-5889. doi:10.1017/S1816383107000793. Besøkt 1. mai 2022. 


Videre lesning[rediger | rediger kilde]

  • Gordon, Gregory S. (2017). Atrocity Speech Law: Foundation, Fragmentation, Fruition (engelsk). Oxford University Press. ISBN 978-0-19-061270-2. 
  • Hardy, Alexander G. (1967). Hitler's Secret Weapon: The "Managed" Press and Propaganda Machine of Nazi Germany. New York: Vantage Press.

Se også[rediger | rediger kilde]