Werner Naumann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Werner Naumann
Født16. juni 1909[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Góra[1][2]
Død25. okt. 1982[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (73 år)
Lüdenscheid[1][2]
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Akademisk gradDoktorgrad i statsvitenskap (1936)[1]
Utdannet vedFriedrich-Wilhelms-Universität zu Berlin (1929–)[1]
Université de Genève[1]
Universitetet i Wrocław[1]
Doktorgrads-
veileder
Robert Philipp Nöll von der Nahmer[1]
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1928–)[1][2]
Deutsche Reichspartei[1]
NasjonalitetTyskland[1]
Medlem avSchutzstaffel[1]
Sturmabteilung (1928–)[1]
Freundeskreis Heinrich Himmler
Naumann-Kreis
UtmerkelserJernkorset
Såretmerket
NSDAPs partimerke i gull
NSDAP tjenestemedalje

Werner Naumann (født 16. juni 1909 i Guhrau i Schlesien i Tyskland, død 25. oktober 1982 i Lüdenscheid i Nordrhein-Westfalen) var en tysk nazist og SS-general som var statssekretær i Joseph Goebbels' propagandaministerium under det nasjonalsosialistiske styret. I Adolf Hitlers politiske testamente ble Naumann utnevnt til ny propagandaminister etter Goebbels ble rikskansler. Han tjenestegjorde i Waffen-SS og fikk etterhvert graden Brigadeführer.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Før og under Det tredje rikes tid[rediger | rediger kilde]

Naumann studerte politisk økonomi og gikk inn i NSDAP allerede i 1928. I 1933 ble han utnevnt til leder for en SS-brigade. I 1938 ble han personlig rådgiver for Joseph Goebbels og i 1942 en av Goebbels' nestledere. Han var også i kretsen rundt Heinrich Himmler i det såkalte Freundeskreis Reichsführer SS og tjenestegjorde ved flere anledninger i Leibstandarte-SS Adolf Hitler under andre verdenskrig.

Mot Hitlers vilje og testament sluttet han seg ikke til Karl Dönitz i Flensburg etter å ha flyktet fra Førerbunkeren 1. mai 1945. I stedet gikk han i dekning i Sør-Tyskland.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Han gikk i murerlære etter krigen. I 1950 begynte han i det tysk-belgiske firmaet Import-Export-Firma Cominbel i Düsseldorf, som ble ledet av Herbert Lucht, den tidligere Wehrmacht-propagandakontoret i Paris. Han bodee i Villa Luchts, hvis telefon ble avlyttet i ærendet Naumann.[5] Lucht hørte ett av knutepunktene i den nasjonalsosialistiske nettverk i partiet FDP.[6]

Det dannet seg en gruppe rundt Naumann, kalt Düsseldorfer Kreis, som blant andre også inkluderte Werner Best som under krigen hadde vært riksfullmektig i Danmark, og en av Reinhard Heydrichs stedfortredere i RSHA.

Naumann ble arrestert av British Army i 1953 og anklaget for å være leder av en nynazistisk gruppe som prøvde å infiltrere vesttyske politiske partier, men ble løslatt etter syv måneder i varetekt. Han ble senere direktør i metallurgifirmaet Busch-Jaeger Metallwerk GmbH i Lüdenscheid, eid av Goebbels' stesønn Harald Quandt.

Særlig gjennom Paul Hausser hadde han kontakt med veteranorganisasjonen HIAG, som arbeidet for rehabilitering og Waffen-SS-veteranenes status. Videre var han sentral i Deutsche Reichspartei i Niedersachsen før han flyttet til Lüdenscheid.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lev Bezymenskii: Auf den Spuren von Martin Bormann. 1965.
  • Kristian Buchna: Nationale Sammlung an Rhein und Ruhr. Friedrich Middelhauve und die nordrhein-westfälische FDP 1945–1953. Oldenbourg Verlag, München 2010, 248 Seiten. (Holger Löttel, April 2011: Rezension bei H-Soz-u-Kult).
  • Norbert Frei: Vergangenheitspolitik. Die Anfänge der Bundesrepublik und die NS-Vergangenheit. 2. Auflage. München 1997, ISBN 3-406-42557-7.
  • Norbert Frei: Deutsches Programm. Wie Nordrhein-Westfalens FDP Anfang der fünfziger Jahre bewährte Nazis zur Unterwanderung der Partei einlud. In: Die Zeit Nr. 23 v. 29. Mai 2002. S. 82
  • Ulrich Herbert: Best. Biographische Studien über Radikalismus, Weltanschauung und Vernunft 1903–1989. 2. Aufl., Bonn 1996, ISBN 3-8012-5019-9 (Habilitation, 1992, Fernuniversität Hagen).
  • Rüdiger Jungbluth: Die Quandts. Ihr leiser Aufstieg zur mächtigsten Wirtschaftsdynastie Deutschlands. Campus-Verlag, Frankfurt a. M. et al. 2002, ISBN 3-593-36940-0.
  • Ernst Klee: Werner Naumann. Eintrag in ders.: Das Personenlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945. Aktualisierte Ausgabe. Fischer-Taschenbuch-Verlag, Frankfurt am Main 2005, ISBN 3-596-16048-0. S. 429.
  • Stefan Krings: Das Propagandaministerium. Joseph Goebbels und seine Spezialisten. In: Lutz Hachmeister, Michael Kloft (Hg.): Das Goebbels-Experiment. Propaganda und Politik. Stuttgart 2005, ISBN 3-421-05879-2. S. 29–48.
  • (de) Franz Menges: «Naumann, Werner.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 18, Duncker & Humblot, Berlin 1997, ISBN 3-428-00199-0, s. 773 f. (digitalisering).
  • Günter J. Trittel: „Man kann ein Ideal nicht verraten …“ Werner Naumann – NS-Ideologie und politische Praxis in der frühen Bundesrepublik. Wallstein-Verlag, Göttingen 2013, ISBN 978-3-8353-1300-2.
  • David K. Yelton: Hitler's Volkssturm. The Nazi Militia and the Fall of Germany 1945–1945, Lawrence (Kansas) 2002, ISBN 0-7006-1192-4.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n Deutsche Biographie, www.deutsche-biographie.de, besøkt 14. september 2021[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e The Hitler Book[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000004628, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6pp3gs5, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Naumann-Entlassung - Das Angebot der CDU. In.: Der Spiegel vom 5. August 1953.
  6. ^ Marie-Luise Recker: Die Aussenpolitik des Dritten Reiches. 2., um einen Nachtrag erweiterte Auflage, 2010 R. Oldenbourg Verlag … Kapitel: Back Matter. Annäherung an Frankreich im Dienste Hitlers? Arkivert [Date missing] hos oldenbourg-link.com [Error: unknown archive URL].