Werner Naumann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Werner Naumann
Født 16. juni 1909
Schlesien
Død 25. oktober 1982
Lüdenscheid
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei, Freie Demokratische Partei
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Schutzstaffel, Sturmabteilung

Werner Naumann (født 16. juni 1909 i Guhrau i Schlesien i Tyskland, død 25. oktober 1982 i Lüdenscheid i Nordrhein-Westfalen) var statssekretær i Joseph Goebbels' Propagandaministerium under det nasjonalsosialistiske styret. I Adolf Hitlers politiske testamente ble Naumann utnevnt til ny propagandaminister etter Goebbels ble rikskansler.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Før og under Det tredje rikes tid[rediger | rediger kilde]

Naumann studerte politisk økonomi og gikk inn i NSDAP allerede i 1928. I 1933 ble han utnevnt til leder for en SS-brigade. I 1938 ble han personlig rådgiver for Joseph Goebbels og i 1942 en av Goebbels' nestledere. Han var også i kretsen rundt Heinrich Himmler i det såkalte Freundeskreis Reichsführer SS og tjenestegjorde ved flere anledninger i Leibstandarte-SS Adolf Hitler under andre verdenskrig.

Mot Hitlers vilje og testament sluttet han seg ikke til Karl Dönitz i Flensburg etter å ha flyktet fra Førerbunkeren 1. mai 1945. I stedet gikk han i dekning i Sør-Tyskland.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Fram til 1949 og gikk i murerlære. I 1950 begynte han i det tysk-belgiske firmaet Import-Export-Firma Cominbel i Düsseldorf, som ble ledet av Herbert Lucht, den tidligere Wehrmacht-propagandakontoret i Paris. Han bodee i Villa Luchts, hvis telefon ble avlyttet i ærendet Naumann.[1] Lucht hørte ett av knutepunktene i den nasjonalsosialistiske nettverk i partiet FDP.[2]

Det dannet seg en gruppe rundt Naumann, kalt Düsseldorfer Kreis, som blant andre også inkluderte Werner Best som under krigen hadde vært riksfullmektig i Danmark, og en av Reinhard Heydrichs stedfortredere i RSHA.

Naumann ble arrestert av British Army i 1953 og anklaget for å være leder av en nynazistisk gruppe som prøvde å infiltere vestyske politiske partier, men ble løslatt etter syv måneder i varetekt. Han ble senere direktør i metallurgifirmaet Busch-Jaeger Metallwerk GmbH i Lüdenscheid, eid av Goebbels' stesønn Harald Quandt.

Særlig gjennom Paul Hausser hadde han kontakt med veteranorganisasjonen HIAG, som arbeidet for rehabilitering og Waffen-SS-veteranenes status. Videre var han sentral i Deutsche Reichspartei i Niedersachsen før han flyttet til Lüdenscheid.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lev Bezymenskii: Auf den Spuren von Martin Bormann. 1965.
  • Kristian Buchna: Nationale Sammlung an Rhein und Ruhr. Friedrich Middelhauve und die nordrhein-westfälische FDP 1945–1953. Oldenbourg Verlag, München 2010, 248 Seiten. (Holger Löttel, April 2011: Rezension bei H-Soz-u-Kult).
  • Norbert Frei: Vergangenheitspolitik. Die Anfänge der Bundesrepublik und die NS-Vergangenheit. 2. Auflage. München 1997, ISBN 3-406-42557-7.
  • Norbert Frei: Deutsches Programm. Wie Nordrhein-Westfalens FDP Anfang der fünfziger Jahre bewährte Nazis zur Unterwanderung der Partei einlud. In: Die Zeit Nr. 23 v. 29. Mai 2002. S. 82
  • Ulrich Herbert: Best. Biographische Studien über Radikalismus, Weltanschauung und Vernunft 1903–1989. 2. Aufl., Bonn 1996, ISBN 3-8012-5019-9 (Habilitation, 1992, Fernuniversität Hagen).
  • Rüdiger Jungbluth: Die Quandts. Ihr leiser Aufstieg zur mächtigsten Wirtschaftsdynastie Deutschlands. Campus-Verlag, Frankfurt a. M. et al. 2002, ISBN 3-593-36940-0.
  • Ernst Klee: Werner Naumann. Eintrag in ders.: Das Personenlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945. Aktualisierte Ausgabe. Fischer-Taschenbuch-Verlag, Frankfurt am Main 2005, ISBN 3-596-16048-0. S. 429.
  • Stefan Krings: Das Propagandaministerium. Joseph Goebbels und seine Spezialisten. In: Lutz Hachmeister, Michael Kloft (Hg.): Das Goebbels-Experiment. Propaganda und Politik. Stuttgart 2005, ISBN 3-421-05879-2. S. 29–48.
  • Franz Menges: «Naumann, Werner.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 18, Duncker & Humblot, Berlin 1997, s. 773 f. (digitalisering).
  • Günter J. Trittel: „Man kann ein Ideal nicht verraten …“ Werner Naumann – NS-Ideologie und politische Praxis in der frühen Bundesrepublik. Wallstein-Verlag, Göttingen 2013, ISBN 978-3-8353-1300-2.
  • David K. Yelton: Hitler's Volkssturm. The Nazi Militia and the Fall of Germany 1945–1945, Lawrence (Kansas) 2002, ISBN 0-7006-1192-4.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Naumann-Entlassung - Das Angebot der CDU. In.: Der Spiegel vom 5. August 1953.
  2. ^ Marie-Luise Recker: Die Aussenpolitik des Dritten Reiches. 2., um einen Nachtrag erweiterte Auflage, 2010 R. Oldenbourg Verlag … Kapitel: Back Matter. Annäherung an Frankreich im Dienste Hitlers? Mal:Webarchiv.