Guido III av Spoleto

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Guido III av Spoleto
Wido rex Italiae.jpg
Født855[1]Rediger på Wikidata
SpoletoRediger på Wikidata
Død12. des. 894[1]Rediger på Wikidata
Taro[1]Rediger på Wikidata
Embete
Ektefelle AgeltrudeRediger på Wikidata
Far Guido I av Spoleto[2]Rediger på Wikidata
Søsken Lambert I of SpoletoRediger på Wikidata
Barn Lambert av SpoletoRediger på Wikidata
Nasjonalitet Det italienske kongeriketRediger på Wikidata
Gravlagt Parma Cathedral[1]Rediger på Wikidata

Guido III av Spoleto (eller Wido, født 855 i Spoleto, død 12. desember 894 ved elven Taro i Nord-Italia) var en italiensk fyrste, vestfrankisk konge og romersk keiser. Han var det vikstigste medlem av slekten som er blitt kalt guidonerne, som behersket det langobardiske sentralitalienske hertugdømmet Spoleto (grunnlagt i 751) i annen halvdel av 800-tallet.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Guido var andre sønn av markgreven og hertugen Guido I av Spoleto[3], og hans hustru Itana, som formodentlig var en datter av hertug Siko av Benevent.[trenger referanse] Hans storebror Lambert I var hertug av Spoleto i 850–871 og atter i 875–879, og kjempet mot keiser Ludvig II, hadde imidlertid et godt forhold til hans etterfølger Karl den skallede. Faren Guido I / Wido I var kommet i 842 til Italia sammen med keiser Lothar I, og var blitt utnevnt av ham til hertug Spoleto. Slektens innflytelse i Italia begynte således i første del av 800-tallet.[4]

Markgreve av Camerino (876-882)[rediger | rediger kilde]

Fra 876 var Guido markgreve av Camerino, den østlige delen av hertugdømmet Spoleto som hans far Wido I hadde delt mellom sønnene; det er nevnt som sådan i et dokument datert juni 876.

Sannsynligvis i året 879 giftet han seg med Ageltrude, datter av fyrst og hertug Adelchis av Benevent, og fornyet på denne måten den politiske forbindelse til den andre langobardiske staten i Sentral- og Sør-Italia.[trenger referanse] I 876/877 støttet han og broren opp om pave Johannes VIII i kampen mot sarasenerne i Campania som en del av en allianse av flere, skjønt ikke alle, søritalienske småstater mot inntrengerne.[5] Anstrengelsene gav imidlertid ingen merkbare resultater.

Da den vestfrankiske bispesynode i Ponthion den 16. juli 877 anerkjente pavens overherredømme over Spoleto, vendte Lambert I mot pave Johannes VIII, erobret Roma og tok paven til fange i mars 878, selv om han var blitt adoptert av ham kort tid tidligere. Det synes ikke usannsynlig at Guido var involvert.[trenger referanse] Da Lambert døde sommeren 880, ble han etterfulgt av sin sønn Guido II (III). Han og onkelen deltok på en synode i Ravenna i februar 882, der begge sverget troskap til paven og lovet å returnere alle ulovlig ervervede landområder til ham. Året før hadde Guido intervenert i en tvist om tronen i Benevento, som hadde brutt ut etter drapet på svigerfaren Adelchis i 878, og tok til fange sin slektning Radelchis IIs motstander Gaideris, men lot ham deretter flykte til Konstantinopel.

Hertug av Spoleto (882-888)[rediger | rediger kilde]

En spoletansk denar fra Guido IIIs periode.

I mars 883 døde Guido II (III) og onkelen hans - Guido III - overtok herredømmet over hele hertugdømmet Spoleto. Samtidige kilder bruker som hans tittel avvekslende markgreve og hertug. Også navnenummereringen varierer; den svinger mellom Guido II og III, hvorved den siste muligens stemmer for hertugarvefølgen slik den ble, men når han også refereres til som Guido II, samstemmer det med hans generasjonsplassering i slekten.

Politisk navigerte han først mellom sarasenerne - altså araberne - som hadde etablert seg rundt munningen av elven Garigliano sør for Gaeta, og de østromerske keiserne. Et felttog mot araberne gav ingen resultater, men en sendeferd til Konstantinopel innbragte ham økonomisk støtte fra keiser Basileios I. Med det inntok Guido samme stilling som svogeren Waimar I, som hersket i fyrstedømmet Salerno og hadde giftet seg med broren Lamberts datter, Itta.

På grunn av hans forhold til keiseren i Konstantinopel, anklaget den nye karolingiske keiser Karl III Guido for høyforræderi på en riksdag i Nonantola i juni 883, der også pave Marinus I deltok. Han lot Guido arrestere; han ble dømt til tap av alle sine besittelser; samme skjebne rammet også et betydelig antall viktige mindre italienske herskere[6]. Imidlertid klarte Guido å rømme. I Ravenna beordret kaiseren Berengar av Friuli og å frata Guido hans besittelser med militærmakt. Men Guido inngikk en kortvarig allianse med sarasenere, noe som muliggjorde det for ham å slå tilbake keiserens styrker i 883/884.[7]

Den 6. januar 885 frikjente en keiserlig forsamling i Pavia ham så for anklagen for høyforræderi. Karl III, som nå så hans styre truet fra mange hold, gjeninnsatte ham i hans tidligere verdighet. På den tid ble Guido ansett som en av de mektigste fyrster på den italienske halvøy, og derfor omtalte «Annales Fuldenses» hans styre for «regnum Widonis». [8]

Pave Stefan V henvendte seg til ham etter pavevalget i 885, ettersom keiser Karl III, som ikke hadde forhåndsklarert dette pavevalget, nektet å yte ham sin støtte i kampen mot sarasenerne. Guido beseiret deretter sarasenerne ved Garigliano, og erobret også grevskapet Capua og fyrstedømmet Benevento, hvis hersker Ajo II hadde søkt seg til ham. Med det fikk han det reelle herredømme over det sentrale Italia. For å styrke deres nye forbund adopterte pave Stefan V så Guido i begynnelsen av 886, og forpliktet ham samtidig til å forsvare pavedømmet. Men på grunn av et opprør blant innbyggerne mistet han imidlertid kontrollen over Benevento igjen til Ajo II.

Konge av Vestfrankerriket (888)[rediger | rediger kilde]

Den stilling Guido hadde sikret seg, muliggjorde ytterligere storpolitiske aksjoner. Etter at Karl III var blitt avsatt i november 887 og deretter døde 13. januar 888, endret Guido sine politiske planer fullstendig. Han så nå en sjanse til å posisjonere seg i alles maktkamp mot alle i de forskjellige kongedømmene som utgjorde det karolingiske rike. Som en del av en overenskomst med markgreven av Friuli, Berengar I, som ønsket å bli valgt til konge i Italia, flyttet han til Burgund i -Frankrike, og ble kronet til Karls etterfølger i Langres i februar 888. Han fant støtte hos sin slektning erkebiskopen av Reims, Fulko den ærverdige[9], og regnet også med familiens aldri brutte bånd til det gamle hjemlandet. Kort tid senere ble han imidlertid tvunget av Odo av Paris, som ble valgt til konge i Compiègne den 29. februar, til å trekke seg sakte tilbake.[10]

Kamp mot Berengar (888-889)[rediger | rediger kilde]

Da han begynte å miste makten i Frankrike, kastet han seg inn i kampen om Jernkronen den langobardiske italienske krone.[11] I oktober 888 krysset han Alpene og inn i Nord-Italia. Der fikk han støtte fra en rekke fyrster som var imot Berengar I, som hadde latt seg krone til konge ved årsskiftet 887/888. I maktkampen mellom de vest- og øst-italienske gruppene i Nord-Italia kom det til et første sammenstøt nær Brescia, som ble vunnet av Berengar i slutten av oktober, men som endte med en våpenhvile. Berengar var blitt overrasket over at Arnulf av Kärnten, den nye østfrankiske konge, trenge seg inn i området. Berengar følte seg nødsaget til å underkaste seg ham i desember samme år.

En ny, avgjørende kamp mellom de to rivalene for «Regnum Italiae» fant sted i begynnelsen av 889 på elven Trebbia, der Berengar ble beseiret og såret: Han trakk seg deretter til Verona og begrenset seg til kongestyret i det østlige Nord-Italia.

Konge av Italia (889-894)[rediger | rediger kilde]

En bispesynode biskoper i Pavia, hovedsakelig med deltakelse av norditalienske biskoper, ble enige om å inngå en pakt Guido, som sistnevnte sverget på. I åtte kapitler sørget den for beskyttelse av kirken og dens tjenestemenn mot plyndring og tap av eiendom. Deretter valgte biskopene ham til konge av Italia i februar 889. Deretter overlot han hertugdømmet Spoleto til sin nevø Guido IV.

Keiser (891-894)[rediger | rediger kilde]

I den tilstundede truende strid med Arnulf om den keiserlige krone vant Guido først og ble kronet til keiser av pave Stefan V i Roma 21. februar 891[12], mens hustruen Ageltrude ble keiserinne. Dermed var Guido sannsynligvis den første ikke-karolingiske hersker som vant den keiserlige tittel (en nedstammelse fra karolingerne i den kvinnelige linje via Adalhaid, en datter av Pippin i Italia, er kontroversiell). Han segl fikk merket «renovatio regni Francorum».

I mai 889 hadde han opphøyel sønnen Lambert til sin medkonge. Han etablerte videre to nye margreskaper rundt Ivrea i veste og rundt Gardasjøen i det østre Nord-Italia. Han bekreftet også den venezianske dogens og det venezianske folks rettigheter, som var fastholdt en traktat Karl den store hadde inngått med den østromerske keiser Mikael I Rangabe i 812. Den 30. april 892 fikk Guido sin sønn kronet til medkeiser av den i utgangspunktet motvillige pave Formosus under en synode i Ravenna[13]; til gjengjeld bekreftet begge pavedømmets rettigheter til de sentrale italienske territorier fra de pippinske skjenkelser. En forbundsavtale mellom Guido med Karl III - som ble kronet til konge i Vestfrankerriket den 28. januar 893, og som sannsynligvis var tilskyndet av erkebiskop Fulko av Reims, synes ikke å ha blitt realisert.

Pave Formosus begynte å frykte makten til Guido og sendte høsten 893 utsendinger til det østfrankiske riksdagen i Regensburg for å overtale Arnulf fra Kärnten til å rykke inn i Italia. En inngripen av Arnulfs sønn Zwentibold i Nord-Italia ga ikke noe resultat. I begynnelsen av 894 krysset imidlertid Arnulf selv Alpene og var i stand til å erobre byene Brescia, Bergamo, Milano og Pavia med sin hær og utropte seg selv til kongen av Italia der. På grunn av økende vanskeligheter trakk han seg imidlertid snart tilbake nordover, ikke uten at han ble sinket av motstand fra Berengar.

Død (894)[rediger | rediger kilde]

Guido III døde imidlertid senhøstes 894 nær elven Taro, der han hadde forskanset seg. Han ble gravlagt i katedralen i Parma[14].

Guidos rettsdokumenter som er blitt bevart for ettertiden. De handler dels om beskyttelse av geistlige, dels om å opprettholde rettsfred i landet mot bråkmakere. Spesielt prøvde han å reservere til seg selv den faktiske maktutøvelse i sitt rike, og dermed redusere betydningen av mellomledd som grever og fyrster. Imidlertid viste dette arbeidet seg som mislykket i det lange løp. Videre overførte han en rekke besittelser i Nord-Italia til kona Ageltrude. Guidos politikk har alltid blitt klassifisert som blandet, og allerede i løpet av hans liv ble hans omdømme påvirket i negativ forstand av Gesta Berengarii fra hans store rival i Italia [15].

Guidos sønn Lambert klarte å hevde seg da Arnulf rykket inn i Italia igjen i 896, selv om Arnulf ble kronet til keiser av pave Formosus i Roma, det vil si at han faktisk hadde blitt elevert til motkeiser. Da Lambert ble drept sannsynligvis ved en rideulykke 15. oktober 898, arvet Arnulf riket, skjønt han døde selv kort tid senere, i november/desember 899.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • di Carpegna Falconieri, Tommaso: "Guido, conte marchese di Camerino, duca marchese di Spoleto, re d'Italia, imperatore". Dizionario Biografico degli Italiani, LXI. Roma: 2004, pp. 354–361.
  • Mann, Horace, K.: The Lives of the Popes in the Early Middle Ages, Vol III: The Popes During the Carolingian Empire, 858–891. 1925
  • Mann, Horace, K.: The Lives of the Popes in the Early Middle Ages, Vol IV: The Popes in the Days of Feudal Anarchy, 891–999. 1925
  • Comyn, Robert: History of the Western Empire, from its Restoration by Charlemagne to the Accession of Charles V, Vol. I. 1851
  • Jürgen Sydow: Die Gegenkaiser Arnulfs von Kärnten, in: Verhandlungen des Historischen Vereins für die Oberpfalz und Regensburg 96, 1955, s. 431–436
  • Eduard Hlawitschka: Waren die Kaiser Wido und Lambert Nachkommen Karls des Großen?, i: Quellen und Forschungen aus italienischen Archiven und Bibliotheken 49, 1969, S. 366–368
  • Eduard Hlawitschka: Die Widonen im Dukat von Spoleto, i: Quellen und Forschungen aus italienischen Archiven und Bibliotheken 63, 1983, s. 44–90
  • Eduard Hlawitschka:: Kaiser Wido und das Westfrankenreich, i: Gerd Althoff (utg.): Person und Gemeinschaft im Mittelalter. Festschrift für K. Schmid, Sigmaringen 1988, s. 187–198
  • Francois Bougard: La royaume d'Italie de la fin du VIIIe siècle au début du XIe siècle. Institutions, pouvoirs et société (Microfiches), Paris 1992
  • Herbert Zielinski: Regesta Imperii: Die Regesten des Kaiserreichs unter den Karolingern 715–918 (926), Band 3: Das Regnum Italiae und die burgundischen Regna 840–926, Teil 2: Das Regnum Italiae in der Zeit der Thronkämpfe und Reichsteilungen 888(850)–926, Köln / Wien / Weimar 1998
  • Franz Fuchs – Peter Schmid (utg.): Kaiser Arnolf. Das ostfränkische Reich am Ende des 9. Jahrhunderts, München 2002
  • Tommaso di Carpegna Falconieri: GUIDO, conte marchese di Camerino, duca marchese di Spoleto, re d'Italia, imperatore, i: Dizionario Biografico degli Italiani 61, 2004
  • Brigitte Kasten: Kaiserinnen in karolingischer Zeit. Irmingard, Judith, Irmingard, Angilberga, Richildis, Richgard, Ageltrude, Oda/Uota, Adelheid und Anna, i: Amalie Fößel (utg.): Die Kaiserinnen des Mittelalters, Regensburg 2011, s. 11–34
  • Sebastian Roebert: Die Italienpolitik der späten Karolinger (850–899), i: Matthias Puhle – Gabriele Köster (utg.): Otto der Große und das Römische Reich. Kaisertum von der Antike zum Mittelalter, Ausstellungskatalog, Regensburg–Magdeburg 2012, s. 503–505
  • Louis Halphen: Charlemagne et l'empire carolingien, Albin Michel Paris 1947, réédition 1968.
  • René Poupardin: Études sur l'histoire des principautés lombardes de l'Italie méridionale et de leurs rapports avec l'Empire franc. Paris : Champion, 1907.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d fmg.ac[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Mann III, s. 303
  4. ^ Mann III, s. 303
  5. ^ Mann III, s. 281
  6. ^ Mann III, s. 355
  7. ^ Mann III, s. 356
  8. ^ «Annales Fuldenses», red. av Georg H. Pertz, i Monumenta Germaniae Historica, Scriptores rerum Germanicarum 1 (1826), s. 398
  9. ^ Mann III, pg. 377
  10. ^ «Annales Xantenses et Annales Vedastini», utgitt av Bernhard von Simson i Monumenta Germaniae Historica, Scriptores rerum Germanicarum 12 (1909), s. 64–65
  11. ^ Comyn, pg. 82
  12. ^ Mann III, s. 278
  13. ^ Comyn, pg. 82
  14. ^ «I diplomi di Guido e Lamberto», red. av Luigi Schiaparelli i Fonti per la storia d'Italia 36, Roma 1906 (opptrykk 1970), s. XVI, vedrørende terminus ante quem for Guidos død
  15. ^ «Gesta Berengarii Gesta Berengarii imperatoris , red. av Paul von Winterfeld i Monumenta Germaniae Historica, Poetae latini aevi Carolini» IV 1, Berlin 1899, her vers 115 f.