Berengar av Friuli

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Berengar av Friuli
Berengario emperador.jpg
Født850 (juliansk)
Cividale del Friuli
Død7. april 924 (juliansk)
Verona
Ektefelle Bertila av Spoleto
Far Eberhard av Friuli
Mor Gisela
Søsken Ingeltrud, Adelardo, Unruoch III of Friuli, Q28778035
Barn Gisela of Friuli
Beskjeftigelse Politiker

Berengar I (latin: Berengarius, Perngarius; italiensk: Berengario; ca. 8457. april 924)[1] var markgreve av Friuli fra 874, konge av Italia fra 887, og fra 915 og til sin død den siste tysk-romerske keiseren, til Otto I etter 38 år gjenopprettet det tysk-romerske rike i 962. Han er vanligvis kjent som Berengar av Friuli da han styrte Friuli fra 874 og til minst 890, men han hadde tapt kontroll over regionen ved 896.[2] Han var morfar til Berengar II av Italia.

Hans tid er vanligvis karakterisert som «urolig» grunnet de mange konkurrentene til tronen. Hans tid sammenfalt med ankomsten av madjarske (ungarske) angrep på Vest-Europa. Madjarerne erobret den pannoniske slette (hva som nå er Ungarn) ved slutten av 800-tallet og deretter begynte med angrep for å plyndre og herje vestover inn i Frankerriket.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Berengar var sønn av hertug Eberhard av Friuli av unruochingenes ætt og keiser Ludvig den frommes datter Gisela, datter av Ludvig den fromme og hans andre hustru Judith av Bayern. Han var således i slekt med karolingerne på morssiden. Han var antagelig født ved Cividale, nordøst i dagens Italia.

Markgreve[rediger | rediger kilde]

Han ble etter sin fars død i 874, markgreve av Friuli. Han tiltok i makt og styrke og ble en av de mest innflytelsesrike menn i riket til Karl den tykke. Mens han var markgreve giftet han seg med Bertila av Spoleto, datter av Suppo II, greve av Parma, og sikret seg da en allianse med den mektige Supponidefamilien.[3] Hun kom siden til styre sammen med ham som consors, en tittel som særskilt betegnet hennes uformelle makt og innflytelse, i motsetning til en ren coniunx, «hustru».[4]

Konge[rediger | rediger kilde]

Berengar klarte å styre det slik at han ble valgt til å erstatte Karl i Italia etter at denne ble avsatt i november 887. Han ble kronet i 888 i Pavia. Han måtte likevel hele sitt liv kjempe mot konkurrenter. Under hans lange styre på 36 år var det ikke mindre en sju andre som gjorde krav på den italienske tronen.

Først ble han beseiret ved Trebbia av hertug Guido III av Spoleto, som i 889 ble valgt og i 891 av paven kronet til konge av Italia og romersk keiser.

Berengar framstilt som konge i et manuskript fra 1100-tallet.

Etter dennes død i 894 toget østfrankereb Arnulf atter over Alpene og inntok det øvre Italia. Etter Arnulfs tilbakeferd i 895 brøt Berengar atter med ham og delte med Guidos sønn, keiser Lambert, hertug av Spoleto, mellom seg herredømmet over øvre og midtre ltalia. Etter Lamberts avsettelse i 896 (han døde i 898) og Arnulfs død i 899 forsøkte Berengar å bemekrigge seg hele Langobarderriket.

Berengars posisjon ble alvorlef truet ved nederlaget mot de angripende ungarerne ved Brebta 899, og derfor ble Ludvig, konge av Nedre Burgund, kalt til Italia og utnevnt til konge i 901.

I 905 kunne Berengar fortrenge Ludvig, etter at han under et av dennes italiafelttog klarte å ta ham til fange og blende ham under fangenskap i Verona.

Keiser[rediger | rediger kilde]

Berengar ble ikke kronet til keiser før i 915, av pave Johannes X.. Berengar var den siste keiser før Otto den store ble kronet i 962 etter en mellomtid (interregnum) på 38 år.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rosenwein, Barbara H. (april 1996): «The Family Politics of Berengar I, King of Italy (888–924)», Speculum, 71 (2), s. 270.
  2. ^ AF(M), 887 (s. 102 n3). AF(B), 896 (s. 134–135 og nn19&21).
  3. ^ Rosenwein (1996), s. 256.
  4. ^ Rosenwein (1996), s. 257.