Grue kirke-brannen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 60°28′18″N 12°2′59″Ø

Glomma var kirkens nærmeste nabo.
Iver Hesselberg var sogneprest i Grue fra 1813 til 1834.
Ringebu stavkirke er trolig den nåværende kirken som er mest lik Grue gamle kirke.

Brannen i Grue kirke 26. mai 1822 krevde flere menneskeliv enn ved noen annen kjent brann i Norge.[1] I kirkeboken navngis 116 omkomne. Av disse ble 113 gravlagt i Grue, mens tre var blitt gravlagt tidligere, i Hof som tilhørte samme kirkesogn.[2]

Hendelsen ble dokumentert av Kristian Østberg (1897) i Kirkebranden i Grue 1ste pinsedag 1822[3] og av Christopher Hals Gylseth (2016) i Inferno i Guds hus.[4] Katastrofen er kunstnerisk og filosofisk behandlet av Peter Wessel Zapffe i romanen Lyksalig pinsefest. Åsta Holth, oldebarn av Johannes Gjedtjernet (1797-1892), har skrevet boken Johannes (1975) om sin oldefar, med kirkebrannen i 1822 som den avgjørende hendelsen.[5]

Den historiske kirken[rediger | rediger kilde]

Den gamle Grue kirke sto ved Skulstad, nordvest for Kirkenær i Solør. Den eldste delen av kirken var fra 1200-tallet og bygd i stavteknikk. Omkring 1600 ble kirken påbygd med to laftede sidefløyer og et høyt sentraltårn. Over midtskipet og de to sideskipene var det brede gallerier, slik at kirken i alt kunne romme 600-700 mennesker. Ringebu stavkirke er trolig den nåværende kirken som er mest lik Grue gamle kirke.[6]

En brannfelle[rediger | rediger kilde]

Grue kirke var en korskirke som ga plass til minst 600 personer. Det var inngangsdører på alle tre skip; disse slo innover. Små vinduer med grønt, blyinnfattet glass var plassert høyt oppe på veggen og forsynt med jerngitter utvendig. Langs midtskipet stod 23 kirkebenker tett. Her satt man trangt, og benkene kunne stenges med hver sin dør. Oppe på veggen fantes to balkonger eller losjer for de bedrestilte: Stemsrud-stolen på sørveggen og Grinder-stolen på nordveggen. Disse balkongene hadde egen trapp ned og hver sin dør på bakkeplan, så de velstående familiene kunne komme og gå uten kontakt med almuen. I kirken hadde alle sin faste plass. På de store galleriene i sideskipene satt de unge, de ugifte og tjenestefolkene - menn på sørveggen, kvinner på nordveggen. Trappen ned fra kvinnenes galleri var katastrofalt innredet, slik at den endte ved døren til sakristiet. Når folk forlot kirken gjennom sakristiet, sperret denne døren for kvinner som var på vei ned fra galleriet. Mennene på motsatt side kunne derimot fritt komme seg ned fra galleriet der de satt, for der slo døren motsatt vei.[7]

Utvendig var kirken tjærebredd. Det er gjort beregninger som viser at kirken i tidsrommet 1600 til 1822 i alt var blitt innsatt med 17 tonn tjære.

Brannforløp og evakuering[rediger | rediger kilde]

Fylt til siste plass[rediger | rediger kilde]

1. pinsedag 1822 var kirken fylt til siste plass. Antagelig var 500–600 til stede, kanskje enda flere. Det var pliktig fremmøte etter Christian 6.s helligdagsforordning om tvungen kirkegang fra 1735.[8] Det var en klar og varm forsommerdag, men med sterk sørlig til sørøstlig vind.

Brannens forløp[rediger | rediger kilde]

Brannen brøt ut midt under sogneprest Iver Hesselbergs preken. I løpet av 10-15 minutter var kirken fullstendig overtent. De som ikke hadde kommet seg ut, var fortapt. Etter en time var kirken brent ned til grunnen.

Vitnene forklarte at de plutselig hørte et buldrende brak, så noen tenkte på torden, andre at kirketårnet var blåst ned i de kraftige vindkastene utenfor. Oberstløytnant Svend Arntzen som satt på Grinder-balkongen, skyndte seg ut av dennes private utgang for å undersøke. Utenfor var det imidlertid stille; men han fikk øye på en klar ildstråle på størrelse med en sølvskilling som pilte oppetter kirkeveggen helt til spiret. Forskrekket løp Arntzen tilbake opp i Grinder-stolen og fikk fru Høegh og barna hennes ut. Deretter løp han ned i kirkerommet for å få ut sin datter Olivia og fogd Høegh. Nå var det eksplodert et vindu høyt oppe på sørveggen, og store flammer og røyk veltet ut fra veggen omkring vinduet. Det hersket panikk og fullt kaos mens alle prøvde å komme seg ut. Døren i den brennende sørveggen stod åpen en stund. En blind mann var blant dem som kom seg uskadet ut den veien.[9] Men den voldsomme blåsten inn døren ga brannen ny næring, samtidig som den åpne døren stengte for folk i de to ytterste kirkestolene. En mann satt fast mellom dør og kanten på kirkebenken, og fikk livet klemt ut av seg. Med hjelp fra folk utenfor klarte Arntzen å få en dør på klem, slik at fire personer kom seg ut; men så presset mengden døren igjen, og Arntzen fikk et ben i klem. Situasjonen var alvorlig før døren ble presset opp igjen lenge nok til at han kom seg løs;[10] men hans 22 år gamle datter Olivia omkom.

Iver Hesselberg på prekestolen så med skrekk menigheten rive hverandre over ende for å komme seg ut. Hans kone og to barn satt på en balkong med egen utgang, men selv måtte han ta seg ut av et vindu, etter å ha slått ut glass og gitter med sin tunge, metallbeslåtte bibel. Han landet på gresset og var blant de første som fikk reddet seg. Andre kom etter og stirret skrekkslagne på kirken, der brannen buldret som i et kolossalt sankthansbål.[11] 11 år gamle Philip Sissener og morfaren major Ulrich Hals reddet seg begge ut, men guttens hår var svidd av på ene siden, og klærne forrevet. En stund ble han tatt for å være død, men kviknet til. Derimot omkom de tre tjenestepikene, som også var i kirken.[12]

To bomsterke brødre, Martin og Knut Skara, kom seg også raskt ut og kjempet deretter for å holde en dør åpen, men måtte snart gi etter for presset fra de skrekkslagne menneskene som ville ut og dermed stengte den døren de forsøkte å komme seg ut gjennom. Den smalt igjen, og folk ble presset i hjel mot den, som i en skrustikke. Høeghs kusk, Johannes Gjedtjernet Plate, slapp seg fire meter ned fra galleriet for drenger og ugifte menn, og landet midt i kaoset. Han fant likevel sin arbeidsgiver som prøvde å roe folk rundt; men skadete mennesker skrek og overdøvet fogdens rop. En kvinne kom mot dem med et spebarn; Høegh trakk henne mot et vindu, og Johannes grep barnet, skrek «Ta imot derute!» og slengte barnet ut vinduet. Det overlevde uskadet, men snart var alle vinduene overtent, og moren omkom. De fornemme familiene som hadde sittet på Stemsrud-balkongen hadde kommet seg trygt ut gjennom sin private utgang, men nå raste den i gulvet, og hullet i veggen den etterlot, slapp inn luft som fikk ilden til å fosse inn i kirken, så folk måtte kaste seg ned. De som stod fastklemt, ble brent levende som i en flammekaster. Kirken brant nå som om den var av papir - tak, vegger, kirkebenker og mennesker. Tjærerøyken rev i lungene. Fra kirketaket dryppet et helvetesregn av brennende tjære som trengte gjennom klærne og smeltet kroppens fettvev. Panikkslagne mennesker brukte haugene av døde og døende foran dørene som en trapp for å komme seg opp til vinduene. Høegh ropte gråtkvalt: «Nei, nei - de knekker jo ryggene!» Fogden ga Johannes frihet til å gå, bare måtte han lete etter hans kone, fru Høegh, og barna. Så segnet Høegh om av røyken og heten. Johannes så bare én utvei, å krabbe over skuldrene og hodene på mengden foran, til han rakk frem til døren og kastet seg ned i glipen som iblant viste seg mellom dør og dørkarm. Noen i sakristiet slepte ham ut i gresset for å kvele ilden i klærne hans. Johannes kastet opp mellom gravene, halvt i svime, da det slo ham at gravsteinene kunne brukes til å holde dørene åpne. Men nå raste kirketårnet og hele nordveggen sammen i en eksplosjon som slo en stormvind av gnister ut over kirkegården. Døren han unnslapp gjennom, var pulverisert; men de som trengte seg sammen bak den, stod der ennå. Nordveggen hadde falt utover uten å knuse dem. Menneskene stod der ennå og brant, krympet mens de ble til statuer av koks. Noen ble gjenkjent av de overlevende. Som varmen avtok, begynte de døde å røre seg. Hoder falt bakut, armer rykket til, knær ga etter. Lammet stod mengden og iakttok sine døde. Så begynte de døde å smuldre opp og falle sammen. En stri vind gjorde dem til aske som spredde seg i de svartsvidde restene av kirken.[13]

Brannårsak[rediger | rediger kilde]

Brannens opphav har forblitt uavklart, men ifølge senere vitneavhør, og det vi i dag vet om branner i slike bygninger, er det følgende mest sannsynlig: Brannen oppstod nede på ytterveggen på sørskipet, nær bakken. Deretter spredte den seg, særlig oppover mot kirketårnet. Luftespalter eller utettheter i kledningen gjorde at den fikk rikelig med luft, desto mer fordi det blåste hardt. Spredningen var derfor meget rask. Senere undersøkelser har vist at en brann kan spre seg 5–10 ganger raskere i luftespalten bak kledningen enn på utsiden av kledningen. Og om bygningen ikke har luftespalter, kan konstruksjonen ha forskjøvet seg og dannet sprekker og åpninger i paneler og vegg.[14]

Det var en kilde til undring at brannen først hadde vist seg høyt oppe på veggen. Men siden kirken gjennom hundrevis av år var innsatt med tonnevis av tjære, og våren hadde vært tørr og varm, hadde det dannet seg brannfarlig gass fra tjæren mellom utvendig panel og innvendig tømmerkledning. Kom en ørliten gnist eller flamme i kontakt med det knusktørre treverket på bakkenivå, ble gassen antent. Ilden som oppstod bak panelet, pilte oppover slik Svend Arntzen observerte, og fant sitt utløp ved vinduet, som eksploderte.[15]

Evakuering med forhindringer[rediger | rediger kilde]

Evakueringen ble vanskeliggjort av at dørene slo innover. Dette var den egentlige årsaken til katastrofen, selv om det også spilte en rolle at vinduene var små, satt høyt oppe på veggen og dessuten forsynt med metallgitter for å forebygge innbrudd. Det oppsto raskt panikk inne i kirken og en alles kamp mot alle for å komme seg ut. Folk utenfor forsøkte å presse opp dørene utenfra, og klarte tidvis å få dem på gløtt så noen slapp ut. Andre hoppet ut gjennom vinduene. Til dem hørte prest Hesselberg, som slo ut gitteret rundt et vindu med sin metallbeslåtte bibel som skal ha veid ca. 5 kg. En baby ble kastet ut gjennom et vindu og dermed reddet, men moren omkom. Mange av de overlevende hadde svære forbrenninger. Bare én av de omkomne kunne identifiseres – fogd Dines Guldberg Høegh – ved hjelp av sabelen og uniformsknappene. Sabelen er i dag utstilt i sakristiet i Grue kirke. Varmen var så intens at de forbrente menneskene nærmest var blitt til aske.

Kvinner og barn bukket under[rediger | rediger kilde]

Av 113 døde i den etterfølgende rapporten og gjengitt i Den norske Rigstidende 26. august 1822[16] (enda 116 omkomne navngis i kirkeboken) var tre «bønder og fedre», fem ugifte menn over 15 år, 27 «koner og husmødre», 42 ugifte kvinner over 15 år, mens 36 var barn under 15 år. Tallene rystet samtiden inn i sjelen. Bare åtte menn over 15 år mistet livet i brannen - mens 105 av de døde var kvinner og barn. Rett nok hadde tjenestejenter og ugifte kvinner vært fanget i galleriet på nordveggen, fordi utgangsdøren til sakristiet sperret trappen som førte ned fra galleriet. Til sammenligning kunne drenger og ugifte menn uhindret komme seg ned fra sitt galleri på motsatt vegg. Dette forklarte likevel ikke en så enorm skjevfordeling. Det var ingen tvil om at mennene hadde brukt sin fysiske styrke til å trampe ned og klatre over kvinner og barn, slik også presten fortalte om. Katastrofen ville blitt regnet som mye alvorligere dersom det var 105 menn som var omkommet, i stedet for kvinner og mindreårige. Den samfunnsmessige virkningen ville vært langt verre om såpass mange forsørgere var omkommet samtidig. En død kvinne kunne lettere erstattes enn en død mann, og barn var uansett ikke noe større tap. Det ble jo snart født nye. Dette orket ingen snakke høyt om, men tallene ble stående der som en stor skam for den mannlige befolkningen i Grue.[17]

Begravelsene[rediger | rediger kilde]

Etter ulykken måtte branntomten ryddes. En gruppe fattige fikk denne oppgaven. Det vakte forargelse i Grue at noen ble satt til dette forferdelige arbeidet av myndighetene, som man anså var skyld i kirkens forfatning som hadde gjort en slik katastrofe mulig. Gruppen slet lenge med å samle biter av knokler og hakke forkullede rester løs fra likhaugene. Det gikk også rykter om at Hesselberg hadde beordret kirkedørene låst under gudstjenesten.[18]

1. juni ble ofrene omsider gravlagt i fem kister på branntomten. Høegh ble lagt i egen kiste på grunn av sin høye stilling. Han var også den eneste som lot seg identifisere. De andre omkomne, unntatt Høegh og de tre som ble gravlagt i Hof, ble samlet i fire likkister. Det var ikke overkommelig å holde begravelse for hver enkelt.[19] Været var stille og vakkert under hele gravtalen. I ettertid ble det sagt at skyene på himmelen hadde samlet seg og dannet en ring over forsamlingen. Men en slik ring omtales også i forbindelse med Hattemakerkrigen i Hønefoss i 1851.[20]

Hesselberg lot sin gravtale trykke opp for salg rundt om i landet til inntekt for Høeghs eldste sønn, Peter Høegh, som hadde mistet sin mor da han var to år, og nå som 15-åring også sin far. Peter hadde alt påbegynt sin utdannelse på hovedstadens tegneskole for å bli arkitekt, og Hesselberg donerte alle inntekter fra salget til gutten.[21] Mindre omtenksomt var det at Hesselberg i gravtalen - uten å nevne navn - utpekte bygdevekteren Tosten Utsikt som den skyldige i katastrofen: «Det er ikke én kristen som kan tro at han som ikke lar en spurv falle til jorden uten at han ønsker det, skulle la flere hundre menneskers liv og død komme an på et enfoldig menneskes uforsiktighet.» I full offentlighet la presten skylden for en ubeskrivelig ulykke på vekterens skuldre, og dette før etterforskning var iverksatt. Også i et skriftlig referat om brannen, sendt til biskop Frederik Julius Bech og trykt i blant annet Den Norske Rigstidende, skrev Hesselberg det samme, uaktet at Tosten Utsikt selv bedyret sin uskyld.[22] I forordet til gravtalen modererte presten seg noe. Her skrev han med profeten Amos' ord: «Tro om det kan skje en ulykke i en by, og Herren ikke har gjort den?» Slik ble katastrofen gjort til Guds mening, selv om «det gamle skinn» (Tosten var sytti år) nok hadde utvist uforstand i tjenesten ved å ta med seg ild ut i sterk vind.[23]

Hvordan kunne det skje?[rediger | rediger kilde]

Forhør[rediger | rediger kilde]

Etter brannen fikk konstituert sorenskriver i Grue, Arne Arntzen, ansvar for å oppklare brannårsaken, og mottok en rapport skrevet av lensmann Lorentz Rolsdorph og fire andre menn fra Grue. Lensmannen hadde selv overlevd brannen, men mistet datteren Berthe Elisabeth. 4. og 5. juni 1822 ble det opptatt forklaringer på tingstedet Hveberg i Grue med avhør av disse fem mennene og 13 andre. Myndighetene var ikke fornøyde med dette, og 16. og 17. juli ble 45 personer avhørt med en helt annen grundighet. Hesselberg sørget her for å understreke at ingen av kirkedørene hadde vært låst under gudstjenesten, slik ryktene ville ha det til.[24]

Flere kom under mistanke[rediger | rediger kilde]

  • Bygdevekteren Torstein Utsikt (menigheten hadde ikke råd til å ansette en kirketjener). En gnist fra et fyrfat som han hentet glør i på nabogården Gamlegrue til å tenne alterlysene med, kunne ha antent veggen. Prest Hesselberg ga flere ganger uttrykk for at dette var brannårsaken. Det faktum at brannen brøt ut rett etter at vekteren ankom kirken, pekte også i den retning.[25] Bygdevekteren nektet og forklarte at før han gikk med fyrfatet, dekket han glørne med aske. På vei til kirken passet han på å holde fyrfatet på lesiden av kroppen så ingen glør skulle blåse av gårde. Under avhørene ble det siste bekreftet av vitner, som heller ikke hadde sett den minste gnist. Og når han gikk med fyrfatet i den ene hånden, hadde han en bøtte med dåpsvann i den andre.
  • Bøttemannen: Flere personer bevitnet at de hadde sett en mann med en hvit bøtte og et øsekar. Ifølge Marthe Jørgensdatter Gamlegrue og Mari Pedersdatter Gamlegrue hadde han hentet dette på Gamlegrue. 17-åringen Edvard Colbjørnsen hadde sett ham øse vann på kirkeveggen. Et vitne sa at bygdevekteren Tosten Utsikt hadde bedt ham hente en bøtte. Bygdevekteren benektet dette – han hadde jo selv med døpevann og hadde heller ikke sett noen gnist eller glo på avveie. Under avhørene bekjente ingen å ha hentet eller brukt en slik bøtte, men den ble funnet utenfor ruinene av kirken etter brannen.
  • Mannen med brennglasset var virkelig nok, men ikke navngitt i avisreferatet. Han hadde brukt et lite brennglass til å tenne en pipe mens han rodde nedover mot kirken før gudstjenesten. Så hadde han lagt igjen pipa på en gård, sa han. Brennglasset hadde han på seg hele tiden og fant det igjen i lommen sin etter brannen.[26]
  • Mannen som hadde sett brannen bryte ut: Olia Olsdatter, som hadde kommet seg ut av kirken blant de første, skal ha sagt at en mann hadde fortalt henne at brannen skyldtes en gnist fra Tosten Utsikts fyrfat. Utsagnene om denne mannen er regnet som upålitelige.[27]
  • En person i røyken: Denne personen befant seg utenfor kirken i deler av prekenen – og hadde ikke sett noe mistenkelig før røyken slo opp. Ingen flammer, ingen bøttemann.
  • Bendek Olsen: Marthe Jørgensdatter Gamlegrue mente at det var Bendek Olsen som hadde kommet til Gamlegrue og hentet den hvite bøtta. Olia Olsdatter mente det var han som hadde sagt at brannen skyldtes en gnist fra fyrfatet. Ingen av dem var villig til å avlegge ed på at Olsen virkelig var mannen. Oberstløytnant Svend Arntzen hadde sett en liten flamme – ikke større enn en sølvskilling – fyke oppover langs kirkeveggen mot spiret i stor fart. Han trodde brannen enten var forsårsaket av et lyn – eller av et brennglass. Han nevnte et rykte om at Bendek Olsen hadde rodd en mann til kirken og fått forært et brennglass som takk.[28] Olsen selv benektet enhver befatning med brannen, at han ikke eide eller hadde lånt noe brennglass, at han overhodet ikke kjente Tosten Utsikt eller hatt noe med ham å gjøre – og at han aldri hadde vært på Gamlegrue.

Lynnedslag har vært en vanlig årsak til kirkebranner, men ingen hadde observert lyn eller torden den formiddagen. Et kulelyn ble foreslått som en mulighet.[29]

De motstridende vitneutsagnene gjorde at ingen kunne dømmes for brannstiftelse eller uforsiktighet med ild – hvis da brannen overhodet skyldtes noe slikt.

Ny kirke[rediger | rediger kilde]

Den nye Grue kirke, i Kirkenær sentrum, sto ferdig i 1828. På plassen foran den nye kirken ble det i 1922 reist en bauta til minne om dem som omkom i brannen.

Våren 2005 ble det reist en informasjonstavle ved Skulstad, rett syd for der den gamle kirken stod. Der er det kopi av gammelt og nytt kart som viser hvordan elveløpet var før og er i dag, og en del informasjon om kirken og hvor den stod. Kirketomten ligger i dag midt ute i Glåma.[30]

Lov om kirkedører[rediger | rediger kilde]

Brannen i Grue kirke førte til at det kom en lov om at alle dører i kirkebygg skulle vende utover. 30. september 1823 ble det holdt statsrådStockholm slott. Fremmmøtte var kong Karl Johan samt de norske statsrådene Poul Christian Holst og Hans Hagerup Falbe, mens statsminister Mathias Sommerhielm var fritatt. I regjeringsprotokollen stod om innstillingen datert 9. september samme år et ønske om kongens befaling om «at ved alle kirker i Norge skal dørene anbringes slik at de, når de åpnes, skal vende ut fra kirken, og at denne foranstaltning snarest, og senest innen neste års utgang, skal iverksettes, samt at for ettertiden skal det finne sted lignende innretning ved enhver nyoppført kirke.» Det tok altså ett år og fire måneder å vedta forordningen, og det var frist for iverksettelse frem til utgangen av 1824, to og et halvt år etter katastrofen. Historisk sett var det et tap, da kirkedører overalt i landet ble revet ut og tilhugget slik at de kunne slå utover. Mange portaler med utskjæringer tilbake fra vikingetiden ble skadet eller kassert.[31]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Store norske leksikon om Grue kirke
  2. ^ Christopher Hals Gylseth: Inferno i Guds hus (s. 182), forlaget Aschehoug, ISBN 978-82-03-29538-6
  3. ^ Østberg, Kristian (1897): Kirkebranden i Grue 1ste pinsedag 1822
  4. ^ Jf. Deichmanske bibliotek.
  5. ^ Christopher Hals Gylseth: Inferno i Guds hus (s. 166)
  6. ^ Christopher Hals Gylseth: Inferno i Guds hus (s. 170)
  7. ^ Christopher Hals Gylseth: Inferno i Guds hus (s. 23-25)
  8. ^ http://www.arendal2023.no/Kong-Kristian-6s-to-timers-visitt-i-1733.html
  9. ^ Christopher Hals Gylseth: Inferno i Guds hus (s. 102)
  10. ^ Christopher Hals Gylseth: Inferno i Guds hus (s. 114-15)
  11. ^ Christopher Hals Gylseth: Inferno i Guds hus (s. 55-56)
  12. ^ https://www.glomdalen.no/nyheter/inferno-i-guds-hus/s/1-57-6088949
  13. ^ Christopher Hals Gylseth: Inferno i Guds hus (s. 63-71)
  14. ^ KA: Hvordan hindre og redusere spredning av fasadebrann i eldre trekirker.
  15. ^ Christopher Hals Gylseth: Inferno i Guds hus (s. 127)
  16. ^ https://www.glomdalen.no/nyheter/disse-omkom-i-grue-kirke/s/1-57-6088945
  17. ^ Christopher Hals Gylseth: Inferno i Guds hus (s. 122-23)
  18. ^ Christopher Hals Gylseth: Inferno i Guds hus (s. 76)
  19. ^ Christopher Hals Gylseth: Inferno i Guds hus (s. 78)
  20. ^ Christopher Hals Gylseth: Inferno i Guds hus (s. 92 og 183)
  21. ^ Christopher Hals Gylseth: Inferno i Guds hus (s. 95)
  22. ^ Christopher Hals Gylseth: Inferno i Guds hus (s. 82-84)
  23. ^ Christopher Hals Gylseth: Inferno i Guds hus (s. 99)
  24. ^ Christopher Hals Gylseth: Inferno i Guds hus (s. 113)
  25. ^ Christopher Hals Gylseth: Inferno i Guds hus (s. 124)
  26. ^ Christopher Hals Gylseth: Inferno i Guds hus (s. 125)
  27. ^ Gylseth 2016, s. 126
  28. ^ Gylseth 2016, s. 114f
  29. ^ Gylseth 2016, s. 125-6
  30. ^ https://www.glomdalen.no/nyheter/disse-omkom-i-grue-kirke/s/1-57-6088945
  31. ^ Christopher Hals Gylseth: Inferno i Guds hus (s. 111-12)

Litteratur[rediger | rediger kilde]