Gregor Wentzel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gregor Wentzel
Født17. februar 1898[1][2]
Düsseldorf
Død12. august 1978[1][2] (80 år)
Ascona
Barn Donat Wentzel
Utdannet ved Ernst-Moritz-Arndt-Universität Greifswald, Ludwig-Maximilians-Universität München
Doktorgradsveileder Arnold Sommerfeld
Beskjeftigelse Fysiker, matematiker, universitetslærer, teoretisk fysiker
Nasjonalitet Tyskland
Utmerkelser Max Planck-medaljen (1975)

Gregor Wentzel (født 17. februar 1898 i Düsseldorf, død 12. august 1978 i Ascona) var en tysk fysiker. Han arbeidet i de ledende miljøene i Tyskland der moderne kvantemekanikk ble skapt. Hans navn knyttes spesielt til den såkalte WKB-approksimasjonen som forbinder dette nye verdensbildet med klassisk mekanikk styrt av Newtons lover.

Wentzel begynte i 1916 å studere i Freiburg før han ble trukket inn i den første verdenskrig. Etter freden i 1919 fortsatte han studiene i Greifswald, med hovedvekten på matematikk. Men der fikk han også interesse for fysikk. Da han gjorde det så bra ved eksamen i elektromagnetisme, ble han året etter anbefalt å dra til München for å studere under Arnold Sommerfeld. Han ledet der en gruppe i teoretisk fysikk som var ledende på den tiden innen atomfysikk. En grunn var at Sommerfeld var såpass mye eldre at han ikke var blitt trukket inn i krigen og hadde kunnet fortsette sitt forskningsarbeid i denne perioden.

I gruppen til Sommerfeld studerte også Werner Heisenberg og Wolfgang Pauli. Disse ble Wentzel kjent med akkurat i de årene før den gammeldagse Bohr-Sommerfeld-kvantiseringen ble erstattet med den nye kvanteteorien til Heisenberg og Erwin Schrödinger.

Allerede i 1921 mottok Wentzel sin doktorgrad på en avhandling Zur Systematik der Röntgenspekten. Den omhandlet de nyeste målinger av den karakteristiske røntgenstrålingen og hvordan denne kunne forklares i forskjellige atommodeller. Dette var også et felt hvor den norske fysiker Lars Vegard hadde høstet anerkjennelse.

Året etter mottok Wentzel sin habilitation og fortsatte som privatdozent ved universitetet i München. Her assisterte han Sommerfeld med hans berømte lærebok Atombau und Spektrallinien som stadig måtte revideres på grunn av den raske forandringen som skjedde på feltet.

Wentzel ble utnevnt i 1926 til professor extraordinarius i teoretisk fysikk ved universitetet i Leipzig. Der ble også Heisenberg ansatt året etterpå for å lede den nye gruppen i kvantefysikk. Det er på denne tiden at Wentzel publiserer sitt viktigste arbeid Eine Verallgemeinerung der Quantenbedingungen für die Zwecke der Wellenmechanik omtrent samtidig med Hendrik A. Kramers og Léon Brillouin som var kommet frem til samme resultat. I dag omtales det som WKB-approksimasjonen og er fremdeles like viktig for å forbinde kvantefysikken med den klassiske fysikken.

Full professor ble Wentzel i 1928 ved Universitetet i Zürich etter Schrödinger som var blitt ansatt i Berlin. Dette var samtidig med at Wolfgang Pauli inntok samme stilling ved den tekniske høyskolen ETH i samme by.

I årene som fulgte arbeidet Wentzel stadig mer i retning av kvantefeltteori. Tiden under andre verdenskrig benyttet han til å skrive en av de aller første lærebøkene i dette feltet. Denne ble brukt verden over før gjenombruddene i kvanteelektrodynamikk noen få år senere. Dette opplevde Wentzel ved Universitetet i Chicago, hvor han var blitt ansatt i 1948. Der ble han til 1970 da han flyttet tilbake til Ascona i Sveits, hvor han døde i 1978.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • J. Mehra and H. Rechenberg, The Historical Development of Quantum Theory, Volume 6, Springer-Verlag, New York (2000). ISBN 0-387-98971-4.
  • M. Eckert, Arnold Sommerfeld, Atomphysiker und Kulturbote, 1868–1951, Wallstein, Göttingen (2013), ISBN 978-3-8353-1206-7.
  • A. Sommerfeld, Atombau und Spektrallinien, Fried. Wieweg & Sohn, Braunschweig (1924).
  • G. Wentzel, Einführung in die Quantentheorie der Wellenfelder, Franz Deuticke, Wien (1943).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]