Lars Vegard
| Lars Vegard | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 3. februar 1880[1][2] Vegårshei | ||
| Død | 21. desember 1963[2] (83 år) | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Fysiker[3], politiker, professor | ||
| Parti | Venstre | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi | ||
| Utmerkelser | Kommandør av St. Olavs Orden, Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, matematisk-naturvitenskaplig klasse (1934), St. Olavs Orden | ||
| Institusjoner | Universitetet i Oslo | ||
Lars Vegard (født 3. februar 1880 i Vegårshei, død 21. desember 1963 i Oslo) var en prisbelønt norsk fysiker og nordlysforsker.
Han er særlig kjent for arbeidet med å kartlegge nordlysets fargespektrum.[4] Spektralfordelingen gir igjen opplysninger om sammensetningen av atmosfæren i nordlyshøyden. Vegard var den første som påviste at nordlysspektrene inneholder informasjon om temperaturen til den gassen som sender ut lyset.
Vegard var den første som eksperimentelt påviste at også hydrogen-emisjoner opptrer i nordlyset. Dette skjedde i 1939 etter fysiske observasjoner. I 1948 fant han dopplereffekten i nordlysets hydrogenlinjer. Han publiserte 180 vitenskapelige arbeider før sin død.
Vegard tok examen artium i 1899 ved Ragna Nielsens skole og ble cand. real. i 1905 ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Oslo.[5] I 1906 og 1907 var han assistent for Kristian Birkeland og hjalp til med å bearbeide resultater fra Birkelands nordlysobservasjoner. I 1908 fikk han forskningsstipend og studerte elektrisitet hos J. J. Thompson i Cambridge.[5] Høsten 1909 dro han videre til Leeds og studerte røntgenstråling hos William Henry Bragg. I 1910 ble han amanuensis ved universitetet i Oslo. I 1911 dro han til Würzburg og Wilhelm Wien, som samme høst ble tildelt nobelprisen i fysikk. I Würzburg eksperimenterte Vegard med anodestråler (positive stråler) og skrev avhandlingen Über die Lichterzeugung in Glimmlicht und Kanalstrahlen.[6] Han ble dr. philos. på avhandlingen i Oslo i 1913.[5] Samme år ble han utnevnt til dosent ved universitetet, en stilling han hadde til 1918 da han overtok professoratet i fysikk etter Kristian Birkeland. Vegard holdt på professoratet til 1952, da det ble overtatt av Roald Tangen.
Vegard var også lokalpolitiker og representerte Venstre i Aker kommunestyre. Det står en byste av ham ved Vegårshei Sparebank.[7] Et portrett av ham, malt av Henrik Sørensen, henger i foajeen i fysikkbygningen på universitetet i Oslo.
Verv og utmerkelser[rediger | rediger kilde]
- Det Norske Videnskaps-Akademi, innvalgt 1914
- Initiativtaker til opprettelsen av nordlysobservatoriet i Tromsø 1928
- Det norske institutt for kosmisk fysikk i Oslo, styreformann 1928–35 og 1939–55
- Den internasjonale fysiske union, visepresident 1932–40
- Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, 1934
- Dekan mat.nat.-fakultetet, 1937-41
- St. Olavs Orden, 1952
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Alv Egeland, Bjørn Pedersen og Johs. G. Torstveit (2008). Lars Vegard - Mennesket, forskeren og læreren. Bokbyen forlag. ISBN 978-82-92920-03-9.
- Helge Kragh (2009). «The Spectrum of the Aurora Borealis: From Enigma to Laboratory Science». Historical Studies in the Natural Sciences (engelsk). 39 (4): 377-417. ISSN 1939-1811.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Store norske leksikon, Lars Vegard, Lars_Vegard
- ^ a b SNAC, 9. okt. 2017, Lars Vegard, w62s6d86
- ^ Gemeinsame Normdatei, 24. jun. 2015
- ^ Lars Vegard i Store norske leksikon
- ^ a b c Lars Vegard i Norsk biografisk leksikon
- ^ Lars Vegard (1912). «Über die Lichterzeugung in Glimmlicht und Kanalstrahlen». Annalen der Physik (tysk). 344 (11): 111-169.
- ^ «Lanserte bok om Lars Vegard». Tvedestrandsposten. 20. juni 2008. Besøkt 13. februar 2013.
|
