Lars Vegard
| Lars Vegard | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 3. februar 1880[1][2] Vegårshei | ||
| Død | 21. desember 1963[2] (83 år) | ||
| Søsken | Grunde Nilsen Vegard |
||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo |
||
| Beskjeftigelse | Fysiker[3], politiker, professor |
||
| Parti | Venstre |
||
| Nasjonalitet | Norge |
||
| Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi |
||
| Utmerkelser | Kommandør av St. Olavs Orden, Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, matematisk-naturvitenskaplig klasse (1934), St. Olavs Orden |
||
| Institusjoner | Universitetet i Oslo | ||
Lars Vegard (født 3. februar 1880 i Vegårshei, død 21. desember 1963 i Oslo) var en prisbelønt norsk fysiker og nordlysforsker.
Han er særlig kjent for arbeidet med å kartlegge nordlysets fargespektrum[4]. Spektralfordelingen gir igjen opplysninger om sammensetningen av atmosfæren i nordlyshøyden. Vegard var den første som påviste at nordlysspektrene inneholder informasjon om temperaturen til den gassen som sender ut lyset.
Vegard var den første som eksperimentelt påviste at også hydrogen-emisjoner opptrer i nordlyset. Dette skjedde i 1939 etter fysiske observasjoner. I 1948 fant han dopplereffekten i nordlysets hydrogenlinjer. Han publiserte 180 vitenskapelige arbeider før sin død.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Lars Vegard vokste opp på slektsgården Grasåsen i Vegårshei. Han tok middelskoleeksamen i Risør, og reiste deretter til Kristiania hvor han tok examen artium i 1899 ved Ragna Nielsens skole og ble cand. real. i 1905 ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Oslo[5]. I 1906 og 1907 var han assistent for Kristian Birkeland og hjalp til med å bearbeide resultater fra Birkelands nordlysobservasjoner.
I 1908 fikk han forskningsstipend og studerte elektrisitet hos J. J. Thompson i Cambridge[5].
I 1910 ble han amanuensis ved universitetet i Oslo. I 1911 dro han til Würzburg og Wilhelm Wien, som samme høst ble tildelt Nobelprisen i fysikk. I Würzburg eksperimenterte Vegard med anodestråler (positive stråler) og skrev avhandlingen Über die Lichterzeugung in Glimmlicht und Kanalstrahlen[6].
Etter et foredrag han hørte i München i 1912, der han var stipendiat, fikk han interessert i bruk av røntgenstråler til bestemmelse av strukturen av krystaller. Vegard tok derfor kontakt med William Henry Bragg og sammen med sønnen William Lawrence Bragg videreutviklet og gjennomførte Vegard de første strukturbestemmelsene[7]. I 1915 fikk W. H. Bragg og W. L. Bragg Nobelprisen i fysikk for arbeidet med å avdekke krystallstrukturer ved hjelp av røntgen.
Ved Universitetet i Oslo fikk han installert utstyr for å gjennomføre strukturbestemmelser. Fra 1915 og i mange år ble det utført slike røntgenundersøkelser. Han er særlig kjent for sine undersøkelser av blandkrystaller (Vegard-loven) og av stoffer som er gasser ved romtemperatur (som hydrogen, nitrogen og oksygen). Vegard hadde også tidlig ideer om hvordan elektronfordelingen er i atomer, noe Niels Bohr bygget videre på.
Han gjorde et banebrytende arbeid med å bestemme nordlysets spekter og sammensetting av den øvre atmosfæren. Allerede i 1913 fant Vegard at den blåfiolette fargen i nordlyset er lys fra nitrogenmolekyler, og at spektralfordeling av nordlyset gir informasjon om atmosfærens sammensetning og energien av de partikler som forårsaker nordlys. Videre fant han ut spektre kan bestemme temperaturen på den gassen som sender ut lyset. I 1939 oppdaget han at nordlyset inneholder spektrallinjer fra hydrogen. Vegard har fått sitt navn knyttet til et båndsystem i nitrogenspekteret, Vegard–Kaplan-båndene.
Han ble dr. philos. på avhandlingen i Oslo i 1913[5]. Samme år ble han utnevnt til dosent ved universitetet, en stilling han hadde til 1918 da han overtok professoratet i fysikk etter Kristian Birkeland. Vegard holdt på professoratet til 1952, da det ble overtatt av Roald Tangen.
Lars Vegard var sterkt medvirkende til at Albert Einsteins første offentlige forelesninger utenfor Tyskland om sin banebrytende teori ble holdt 15. juni 1920 i Studentersamfundet i Oslo. Professor Lars Vegard introduserte Einstein.
Han var aktiv i utviklingen av Universitetet i Oslo.
Vegard var også lokalpolitiker og representerte Venstre i Aker kommunestyre, 1938-1945.
Det står en byste av ham ved Vegårshei Sparebank, inne på Nordlysobservatoriet ved Universitetet i Tromsø og en ved Universitetet i Oslo. Et portrett av ham, malt av Henrik Sørensen, henger i foajeen i fysikkbygningen på universitetet i Oslo.
Verv og utmerkelser[rediger | rediger kilde]
- Det Norske Videnskaps-Akademi, innvalgt 1914
- Initiativtaker til opprettelsen av nordlysobservatoriet i Tromsø 1928
- Det norske institutt for kosmisk fysikk i Oslo, styreformann 1928–35 og 1939–55
- Den internasjonale fysiske union, visepresident 1932–40
- Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, 1934
- Dekan mat.nat.-fakultetet, 1937-41
- St. Olavs Orden, 1952
Bilder av Aurora Borealis
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Alv Egeland, Bjørn Pedersen og Johs. G. Torstveit (2008). Lars Vegard - Mennesket, forskeren og læreren. Bokbyen forlag. ISBN 978-82-92920-03-9.
- Helge Kragh (2009). «The Spectrum of the Aurora Borealis: From Enigma to Laboratory Science». Historical Studies in the Natural Sciences (engelsk). 39 (4): 377-417. ISSN 1939-1811.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Lars_Vegard
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w62s6d86, besøkt 9. oktober 2017
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. juni 2015
- ^ (no) Lars Vegard i Store norske leksikon
- ^ a b c (no) Lars Vegard i Norsk biografisk leksikon
- ^ Lars Vegard (1912). «Über die Lichterzeugung in Glimmlicht und Kanalstrahlen». Annalen der Physik (tysk). 344 (11): 111-169.
- ^ «Lars Vegard: key communicator and pioneer crystallographer».