Gerd Nyquist

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-04}} etter påstanden. 2020
Gerd Nyquist
FødtGerd Brænne
15. mars 1913[1]Rediger på Wikidata
Christiania (Norge)
Død22. nov. 1984Rediger på Wikidata (71 år)
Oslo (Norge)
BeskjeftigelseSkribent,[2] barnebokforfatter
BarnArild Nyquist
NasjonalitetNorge
MorsmålNorsk
SpråkNorsk
UtmerkelserRivertonklubbens ærespris (1978)
Deltagermedaljen
Gerd Nyquist på Commons

Gerd Nyquist (født Brænne; 1913–1984) var en norsk forfatter.

Familie[rediger | rediger kilde]

Hun ble født den 15. mars 1913 i Christiania, som datter av Sverre B. Brænne, direktør ved Norsk Hydro[3]. Familien bodde de første år på Majorstua[4][5], men flyttet senere til en villa i Vestre Aker. Gerd var eldste barn i familien, og hadde to yngre brødre. Henne yngste bror var flyver i marinen og ble drept under andre verdenskrig.[6]

I mars 1936 giftet hun seg med skipsmegler Arild O. Nyquist. Han var i likhet med henne oppvokst i Vestre Aker, og var sønn av skipsreder A. G. Nyquist.

I april 1940 evaktuerte Gerd med sine to sønner til Østerdalen, hvor barna ble boende et års tid.[7] Under krigen var hun og hennes mann aktive i motstandsbevegelsen, og mottok Deltakermedaljen for dette. Ekteparet Nyquist arbeidet illegalt i samarbeid med Gunnar Schjelderup, og da dette ble oppdaget gjennomførte Gestapo husundersøkelse i Nyquists hjem, og holdt familien under oppsikt i påvente av å arrestere ektemannen når han kom hjem. Gerd og sønnene klarte å rømme ut av et soveromsvindu i annen etasje. Kun iført nattøy løp de til venner som bodde i nærheten, og lå der i dekning i to uker før de flyktet til Sverige.[3][7] Gerd Nyquist reddet angivelig livet til en norsk motstandsmann ved å "stirre gestapister ut av huset".[8]

Mot slutten av krigen var hennes mann ansatt ved Nortraships kontor i London.

Nyquist var mor til forfatteren og musikeren Arild Nyquist. Hun og hennes mann hadde ytterligere to sønner, samt en psykisk utviklingshemmet datter. Etter sine foreldre arvet Nyquist et landsted i Asker, etter at Gerd i 1974 ble enke, overtok hennes barn Teigen.[9]

Gerd Nyquist er gravlagt med sin bror og foreldre på Ullern kirkegård i Oslo.

Privat var Nyquist en habil pianospiller.

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Nyquist var som barn elev ved Hallings pikeskole i Oslo. Senere ble hun elev ved Ris Gymnas.

Allerede som nittenåring reiste hun utenlands for å studere journalistikk ved University of California. Gerd interesserte seg for sport og friluftsliv, og etter hjemkomsten fra USA skrev hun en artikkel for Aftenposten om amerikansk sport. I 1934 arbeidet hun som journalist i Norges Handels- og Sjøfartstidende.

Senere i livet studerte hun historie ved Universitetet i Oslo.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Allerede som sekstenåring hadde Nyquist deltatt i, og vunnet, en skrivekonkurranse.

Nyquist debuterte i 1957 da hun deltok i Den store nordiske føljetongkonkurransen med romanen Måne over Munkeby. For romanen vant hun førstepremie og fikk 25.000 kr i premie. Dette var en konkurranse utskrevet av ukeblad i Norge, Sverige og Danmark, og de fikk inn rundt 150 manuskripter. Annik Saxegaard vant den norske annenpremien. Romanen Måne over Munkeby ble utgitt på dansk og islandsk, men er aldri blitt utgitt i Norge. Derimot ble romanen oversatt til nederlandsk.[10]

Størst publikumsuksess hadde Nyquist med sine kriminalromaner. Hennes første kriminalroman, Avdøde ønsket ikke blomster fra (1960), ble umiddelbart en suksess og ble utgitt i Sverige og Danmark samtidig som den utkom i Norge. Den er senere også oversatt til finsk og tsjekkisk. Stille som i graven ble raskt oversatt til finsk, og er i nyere tid oversatt til tsjekkisk og russisk.[11] I 1986 ble hennes krimdebut dramatisert av Edith Ranum for NRK Radioteatret. Nyquist skrev i 1982 selv et stykke for radioteateret, Tango sjalusi.

Begge hennes kriminalromaner fulgte en klassisk dramaturgi, og hadde den samme detektiven i hovedrollen. Hun ble av litteraturkritikere sammenlignet med sitt forbilde Agatha Christie. Nyquist skildret et miljø likt det hun selv tilhørte, et borgerlige miljø på Oslos vestkant. Nyquist skrev også flere kriminalnoveller.

Romanen Vokt dem for hunden ble til som en "kriminalstafett", der fem kjente, norske kriminalforfattere byttet på å skrive kapitlene. Dette var et initiativ som stod på trykk i Arbeiderbladet sommeren 1971. Nyquist skrev første del av stafetten. De andre forfatterene var André Bjerke, Bengt Calmeyer, Helge Hagerup og Kjell Arnljot Wig. Dette ble utgitt i romans form av Aschehoug i 1972. I 1977 var Nyquists novelle Ringen med i antologien Fem norske kriminalnoveller.

Nyquist var hele sin karriere tilknyttet Aschehoug forlag, men utga i 1963 en ungdomsroman på Gyldendal. Årsaken var at hun hadde sendt inn sitt manuskript, Ærbødigst 2B, til den store nordiske barne- og ungdomsbokkonkurransen, og som norsk vinner ble hennes bok utgitt på arrangør Gyldendals forlag. Det var den danske forfatterinnen Anne Holm som vant den nordiske førstepremien. Ærbødigst 2B ble også utgitt på finsk og tysk.[12]

Nyquist forfattet to sakprosa-bøker som begge omhandlet soldater i krig. Fra perm til perm. Med Ola til Gaza var basert på brev hennes sønn og hans kamerater skrev til henne mens de var utstasjonert i Gaza som en del av DANOR-bataljonen. Hennes sønn Sverre tjenestegjorde sin verneplikt som ingeniør/soldat i perioden april – november 1959.[13] Bataljon 99 var en gruppe amerikanske soldater av norsk herkomst som alle snakket norsk. Nyquist arbeidet i tre år med boken og reiste til Minneapolis og Washington, og hun var også tilstede ved 35-års-markeringen ved Omaha beach.[14]

Nyquist påbegynte skrivingen av romanen Liljen på det mørke vann i 1963, men la vekk manuskriptet og tok det ikke frem før i 1980, men hennes arbeid med Bataljon 99 ble prioritert og hun la igjen vekk manuskriptet. Først sommeren 1984 fullførte hun romanen. Dessverre døde hun før hun fikk omarbeidet romanen slik hun ønsket. Forlaget utga romanen et halvt år etter hennes død, etter godkjenning av hennes sønn Arild Nyquist.[15] Romanen handler om psykisk sykdom, sjalusi, ufrivillig barnløshet og selvrefleksjon.

I 1984 utkom André Bjerkes kriminalromaner i en omnibus-utgave, og Nyquist skrev i den anledning et essay som forord. Samme år skrev Nyquist også et kåseri til antologien Norsk puls som ble utgitt på Universitetsforlaget.

I sitt siste leveår var Nyquist redaktør for en novellesamling bestående av innsendte manuskript til en novellekonkurranse. Boken fikk tittelen Mørke Speil – 15 nye krim-historier i utvalg ved Gerd Nyquist. Hun rakk dessverre ikke å skrive forordet til novellesamlingen før hun døde, og hennes gode venn Nils Nordberg overtok derfor dette ansvaret. En av novellene i samlingen er skrevet av Philip Newth.

I 1984 oversatte Nyquist William Steigs barnebok Doktor De Soto.

Hun skrev selv på riksmål, men var en forkjemper for de ulike norske dialekter. Hun la ned mye arbeid i å skrive et realistisk språk for de ulike miljøer hun skildret. Særlig meget strev hadde hun med å få sjargongen riktig i sakprosaboken Bataljon 99, der flesteparten av hennes intervjuobjekter snakket engelsk med enkelte norske ord innblandet.[14]

Annet virke[rediger | rediger kilde]

Gerd Nyquist var aktiv og engasjert hele sitt liv. Blant annet hadde hun en rekke tillitsverv, deriblant i Norsk Språkråd og Norsk Forfatterforening. Hun var flere år aktiv i Forfatterforeningens litterære råd, og satt som formann for rådet i perioden 1979–1980. Hun satt også i et statlig utvalg for skolebibliotek. Hun var medredaktør for Aschehougs serie Norsk krim og spenning. Hun var i mange år aktiv i Ungdomslitteraturens Forfatterlag. I 1976 var Nyquist en av initiativtagerne til at den Nordiske kongress for barne- og ungdomsforfattere skrev en rapport om Litteratur for minoriteter.

Nyquist var en av stifterne av Rivertonklubben. Klubben ble innstiftet i hennes hjem i 1972. Hun var klubbens første president, og satt som president i perioden 1972–1977. Det var hun som egenhendig gikk til anskaffelse av de karakteristiske Gylne revolvere, som klubben gir i premie til vinnere av Rivertonprisen.

I 1982 foreleste hun ved en internasjonal kongress i Stockholm om kvinner i kriminallitteraturen. Hun var i mange år medlem av Crime Writers’ Association.

I 1984 mottok hun et kulturstipend fra Oslo kommune. Samme år skulle hun sittet i juryen til Aschehougs spenningskonkurranse, men da hun døde før juryen hadde ferdigstilt sitt arbeid, ble Nyquists plass overtatt av Kim Småge.

Nyquist var et kjent fjes i norsk kulturliv, og deltok gjerne i ulike TV-program. Hun stilte også opp som presentatør i et TV-program om klassisk musikk. Sommeren 1984 laget Nyquist et program i NRK P1 med «refleksjoner, minner og musikk».[16]

I 1967 skrev Nyquist sammen med Harald Tusberg og Nils Nordberg flere TV-noveller, som ble sendt under tittelen Kriminalgåten.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1957: Månen over Munkeby (roman)
  • 1960: Avdøde ønsket ikke blomster (kriminalroman)
  • 1961: Fra perm til perm. Med Ola til Gaza (sakprosa) – sammen med sønnen Sverre Nyquist
  • 1961: Historien om Olav som var oppkalt etter Kongen (barnebok) – illustrert av broren Dag Brænne
  • 1963: Ærbødigst 2B (ungdomsroman)
  • 1966: Stille som i graven (kriminalroman)
  • 1972: Vokt dem for hunden (kriminalroman)
  • 1978: Djevelens fotspor (kriminalnoveller)
  • 1981: Bataljon 99 (sakprosa) – om den norsk-amerikanske Bataljon 99 i U.S. Army; utgitt i USA i 2014 under tittelen The 99th Battalion
  • 1985: Liljen på det mørke vann (roman) – utgitt posthumt

Priser og æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 155178, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ https://cs.isabart.org/person/155178; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 155178.
  3. ^ a b Holst, Ola (1992). Gerd Nyquist’s slekt. 
  4. ^ Kristiania adressebog for. 1913. 
  5. ^ Oslo adressebok. 1925. 
  6. ^ Våre falne 1. Grøndahl. 1949. 
  7. ^ a b Nyquist, Arild. Barndom. 
  8. ^ Nordberg, Nils (1990). Vinternatt. Den norske Bokklubben. 
  9. ^ Holst, Ola (1991). Teigen i Asker. 
  10. ^ Nyquist, Gerd (1900). Maan boven Munkeby (nederlandsk). Lochem: De Tijdstroom. OCLC 30791040. 
  11. ^ Nyquist, Gerd (2002). Travoĭ nichto ne skryto: [roman (russisk). Moskva: Izd-vo Nezavisimai︠a︡ Gazeta. ISBN 978-5-86712-128-0. OCLC 50871043. 
  12. ^ Nyquist, Gerd; Nyquist, Gerd (1966). Mit besten Grüssen Ihre 2B (tysk). OCLC 73843436. 
  13. ^ Våre menn i Gaza. Norsk arkivforsking. 1966. 
  14. ^ a b Forfatterens takk, Bataljon 99, juni 1981, Aschehoug,
  15. ^ Forlagsredaksjonens forord, Liljen på det mørke vann, mars 1985, Aschehoug
  16. ^ Radio-programmet, Aftenposten, 27. juli 1984

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gerd_Nyquist&oldid=24249665»