Gunnar Schjelderup
| Gunnar Schjelderup | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 5. apr. 1895[1] Christiania[1] | ||
| Død | 6. mars 1972[1] (76 år) Oslo[1] | ||
| Beskjeftigelse | Forretningsdrivende | ||
| Far | Thorleif Frederik Schjelderup | ||
| Søsken | Ferdinand Schjelderup | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Gunnar Schjelderup (født 5. april 1895 i Oslo, død 6. mars 1972) var direktør for Christiania Spigerverk i hele 35 år, fra 1926 til 1961.
Schjelderup ble utdannet som kjemiingeniør i 1917. Etter noen års utenlandsopphold og arbeid i andre bedrifter kom han til «Spikerverket», hvor han i 1926 ble administrerende direktør i en alder av bare 31 år. I hans tid som leder for verket utviklet det seg fra å være en lokal bedrift i Nydalen i Oslo til et av landets største industriselskaper, med aktivitet i flere landsdeler.
Han tilskrives mye av æren for veksten og den tekniske utviklingen innen bedriften. Han var med på utviklingen av den såkalte Tysland-Holeovnen for elektrisk råjernsmelting, og gis hovedæren for utviklingen av elektriske varmegroper, en nyvinning som snart ble nyttet i ulike deler av verden. Han var også en ivrig pådriver for utviklingen ved Bremanger Smelteverk i Svelgen og utviklingen av nefelinforekomsten på Stjernøya ved Nordkapp. Da han døde ble hans portrett gjengitt i Spikerverkets bedriftsblad med bildeteksten: «Spigerverkets annen grunnlegger».
Da krigen kom til Norge var Schjelderup blant næringslivets mest sentrale menn, og det var i hans hjem næringslivstoppene møttes – alt 13. april 1940 – for å områ seg under de nye betingelsene etter den tyske okkupasjonen. Der kom de raskt til enighet om at de ønsket «å få fiendtlighetene avbrutt». Det sentrale for bedriftslederne var å holde hjula i gang.[2] Men etter hvert ble Schjelderup knyttet opp mot det sentrale hjemmefrontarbeidet, og i 1944 ble han arrestert og fengslet på Akershus.
Også utenfor bedriften markerte han seg i sin tid ved Spikerverket: Han var en av initiativtakerne til Industriforbundets Rasjonaliseringskontor, til Studieselskapet for Norsk Industri og til Administrativt forkningsfond.
Schjelderup var en pådriver for at det skulle bygges ut en større norsk jernproduksjon. Ved en skjebnens ironi ledet dette fram mot dannelsen av Norsk Jernverk og derved Spigerverkets egen endelikt som stålverk. Schjelderups bedrift i Nydalen ble senere ofret til fordel for jernverkets virksomhet i Mo i Rana.
Han var æresmedlem i Polyteknisk Forening, og fikk Sam Eydes Ærespris. Han var kommandør av St. Olavs Orden.[3] Schjelderup har et eget minnestipendiat (Direktør Gunnar Schjelderup og Frues Stipendiefond) og har gitt navn til Gunnar Schjelderups vei i Nydalen og Gunnar Schjelderups veg i Svelgen.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Gunnar_Schjelderup, besøkt 16. februar 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ Terje Valen: De tjente på krigen, side 105. Forlaget Oktober, Oslo (1974) ISBN 82-7094-083-6
- ^ In memoriam Gunnar Schjeldrup, nekrolog i Christiania Spigerverks tidsskrift Speakeren nr 95. mars 1972, signert Nils Astrup og Christian Sommerfelt.