George Meade

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «George G. Meade»)
George Gordon Meade
George Gordon Meade, portrett av Mathew Brady
Født31. desember 1815
Cádiz i Spania
Død6. november 1872 (56 år)
Philadelphia i Pennsylvania
Lungebetennelse
BeskjeftigelseMilitært personell, ingeniør Rediger på Wikidata
Utdannet vedUnited States Military Academy
EktefelleMargaretta Meade
FarRichard Worsam Meade I
MorMargaret Coats Butler Meade
SøskenRichard Worsam Meade II
BarnGeorge Meade
Sarah Wise Meade[1]
NasjonalitetUSA
Spania
GravlagtLaurel Hill Cemetery
Medlem avAmerican Academy of Arts and Sciences
KallenavnFighting Joe
TroskapUSA
VåpenartUnion Army, United States Army
Tjenestetid1835-36
1842-72
Militær gradBrigadgeneral
KommandoerArmy of the Potomac
Deltok iAndre seminolekrig
den mexicansk-amerikanske krig
den amerikanske borgerkrig
George Meade på Commons

George Gordon Meade (31. desember 1815 – 6. november 1872) var en karriereoffiser i US Army og sivilingeniør som var involvert i bygging av bl.a. flere fyrtårn. Han utmerket seg i seminolekrigene og den mexicansk-amerikanske krig. Under den amerikanske borgerkrigen tjente han som general i unionshæren og ble forfremmet fra kommandoen over en brigade til øverstkommanderende for Army of the Potomac. Han er best kjent for å ha beseiret Konføderasjonens general Robert E. Lee i slaget ved Gettysburg i 1863.

Meade fortsatte å lede Army of the Potomac gjennom 1864 og 1865 i Overland-felttoget, Richmond-Petersburg-felttoget og Appomattox-felttoget, men han ble overskygget av det direkte overoppsynet til den øverstkommanderende for Unionens styrker, generalløytnant Ulysses S. Grant.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Meade ble født i Cádiz i Spania som det åttende av elleve barn til Richard Worsam Meade og Margaret Coats Butler Meade. Hans bror, Richard Worsam Meade II var en fremtidig marineoffiser. Hans far var en rik kjøpmann fra Philadelphia som tjenestegjorde i Spania som marineagent for de amerikanske myndighetene. Han ble ruinert på grunn av sin støtte til Spania i Napoleonskrigene og døde i 1828 da Meade var en ung tenåring. Familien hans dro tilbake til USA seks måneder etter at hans far døde, og de hadde store finansielle problemer.

Unge George gikk på Mount Hope Institution i Baltimore og kom inn på United States Military Academy (West Point) i 1831, først og fremst av finansielle grunner. Han ble uteksaminert i 1835 som nr. 19 i sitt årskull på 56 kadetter. I ett år tjenestegjorde han med 3rd U.S. Artillery i Florida og kjempet mot seminole-indianerne før han sa opp fra hæren, en karriere han ikke hadde til hensikt å følge selv mens han gikk på West Point.

Han arbeidet som sivilingeniør for jernbanen i Alabama, Georgia og Florida og for krigsdepartementet. 31. desember 1840 giftet han seg med Margaretta Sergeant, datter til John Sergeant som stilte som visepresidentkandidat under Henry Clay i presidentvalget i 1832. De fikk syv barn sammen (John Sergeant Meade, oberst George Meade, Margaret Butler Meade, Spencer Meade, Sarah Wise Meade, Henrietta Meade og William Meade). Som nygift oppdaget han at rolig, sivilt arbeid var lite tilfredsstillende og han derfor gikk inn i hæren igjen i 1842 som fenrik i korpset til de topografiske ingeniørene.[2]

Meade tjenestegjorde under den mexicansk-amerikanske krig i staben til generalene Zachary Taylor, William J. Worth og Robert Patterson og ble midlertidig utnevnt til løytnant for sin innsats i slaget ved Monterrey. Etter krigen var han en kort stund involvert i bygging av fyrtårn og bølgebrytere og oppmåling av kysten i Florida og New Jersey. Han designet Barnegat fyrtårn på Long Beach Island, Absecon fyr i Atlantic City, Cape May fyr i Cape May, Jupiter Inlet fyr i Jupiter og Sombrero Key fyr i Florida Keys.[3] Han designet også en hydraulisk lampe som ble godkjent av Lighthouse Board til bruk i amerikanske fyrtårn. Han ble forfremmet til kaptein i 1856.[4]

I 1857 avløste Meade oberstløytnant James Kearney som sjef for oppmålingen ved De store sjøer. Fullføringen av oppmålingen av Lake Huron og utvidelsen av oppmålingen ved Michigansjøen ned til Grand og Little Traverse Bay ble gjort under hans kommando. Før kaptein Meade overtok ledelsen av dette arbeidet, ble avlesningen av vannstanden i de store sjøene tatt lokalt med midlertidig målingsutstyr. En enhetlig referanse var ikke etablert. I 1858 ble det satt instrumenter for målingen av flatene over bassenget basert på hans anbefaling. Den første detaljerte rapporten om innsjøene ble publisert i 1860.[5] Meade fortsatte med arbeidet ved de store innsjøene frem til utbruddet av borgerkrigen i 1861.

Borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

Tidlig ledelse[rediger | rediger kilde]

General Meades hest, Old Baldy.

Meade ble forfremmet fra kaptein til brigadegeneral for frivillige den 31. august 1861, noen få måneder etter at borgerkrigen startet. Forfremmelsen var basert på sterke anbefalinger fra Pennsylvanias guvernør Andrew Curtin. Han fikk kommandoen over 2. brigade i Pennsylvanias reserver som ble rekruttert tidlig i krigen. Han ledet bigaden på kompetent vis og satte i gang byggingen av forsvarsverk rundt Washington, DC.

Brigaden hans sluttet seg til generalmajor George B. McClellans Army of the Potomac til Peninsula-felttoget. I slaget ved Glendale, et av Syvdagersslagene, ble Meade alvorlig såret i armen, ryggen og siden. Han var delvis rehabilitert til Nord-Virginia-felttoget og det andre slaget ved Bull Run hvor han ledet sin brigade, nå tilknyttet Irvin McDowells korps i Army of Virginia. Brigaden hans gjorde heroisk motstand på Henry House Hill for å beskytte den retirerende unionshæren. I begynnelsen av Maryland-felttoget noen få dager senere fikk han kommandoen over 3. divisjon i I Corps i Army of the Potomac og utmerket seg i slaget ved South Mountain. Da Meades brigade stormet høydene ved South Mountain, skal generalmajor Joseph Hooker, hans korpskommandant, ha utbrutt «se på Meade! Hvorfor, med slike styrker ledet på den måten, klarer jeg ikke vinne noe!» I slaget ved Antietam steppet Meade inn for den sårede Hooker i ledelsen for I Corps, valgt personlig av McClellan over andre generaler som hadde høyere grad enn ham. Han presterte godt ved Antietam, men ble såret i låret.[6]

Under slaget ved Fredericksburg gjorde Meades divisjon det eneste gjennombruddet i de konfødererte linjene da den trengte gjennom et gap i generalløytnant Thomas J. «Stonewall» Jacksons korps i den sørlige enden av slagmarken. For denne aksjonen ble Meade forfremmet til generalmajor av frivillige, gjeldende fra 29. november 1862. Men dette angrepet ble ikke fulgt opp, noe som resulterte i at mye av divisjonen hans gikk tapt. Etter slaget fikk han kommandoen over V Corps som han ledet i slaget ved Chancellorsville våren året etter. General Hooker som nå ledet Army of the Potomac, hadde store aggressive planer for felttoget, men var for tam i utføringen av planene sine, noe som gjorde at de konfødererte kunne ta initiativet. Meades korps ble stående som reserve i det meste av slaget, noe som bidro til Unionens nederlag. Etterpå oppfordret Meade sterkt Hooker til å gjenoppta angrepet mot Lee, men uten hell.[7]

Army of the Potomac og Gettysburg[rediger | rediger kilde]

Kommandantene til Army of the Potomac, Gouverneur K. Warren, William H. French, George G. Meade, Henry J. Hunt, Andrew A. Humphreys og George Sykes i september 1863.

Hooker trakk seg fra kommandoen over Army of the Potomac mens han forfulgte Lee i Gettysburg-felttoget.[8] Tidlig om morgenen den 28. juni 1863 ankom et sendebud fra president Abraham Lincoln for å informere Meade om at han var blitt utnevnt som Hookers erstatter. Meade ble overrasket og skrev senere til sin kone at da offiseren kom inn i teltet for å vekke ham, antok han at politikken rundt hæren til slutt hadde tatt ham igjen og at han ble arrestert. Han hadde ikke aktivt forsøkt å bli kommandant og var ikke presidentens førstevalg. John F. Reynolds, en av fire generalmajorer som hadde høyere grad enn Meade i Army of the Potomac, hadde tidligere takket nei til presidentens forslag om at han skulle ta over.[9] Reynolds døde senere på den første dagen av slaget ved Gettysburg.

Meade overtok kommandoen ved Prospect Hall i Frederick.[10] Lees Army of Northern Virginia invaderte Pennsylvania, og som tidligere korpskommandant, hadde Meade lite kunnskap om disponeringen av resten av sin nye hær. Kun tre dager senere konfronterte han Lee i slaget ved Gettysburg, fra 1. til 3. juli 1863. Han vant dette slaget og denne seieren er senere regnet som selve vendepunktet i borgerkrigen. Slaget begynte nesten som et uhell, som resultatet av en tilfeldig trefning mellom konføderert infanteri og unionskavaleriet i Gettysburg den 1. juli. På slutten av den første dagen var to av Unionens infanterikorps nesten blitt ødelagt, men hadde tatt stilling i fordelaktig terreng. Meade skyndte seg inn med resten av hæren sin til Gettysburg og plasserte styrkene sine til et defensivt slag, han reagerte raskt på intense angrep på linjens venstre side, høyre side og sentrum. Dette kulminerte i Lees katastrofale angrep på sentrum, kjent som Pickett's Charge.[11]

I løpet av disse tre dagene, brukte Meade sine kapable underordnede på utmerket vis, som generalmajorene John F. Reynolds og Winfield S. Hancock som han delegerte stort ansvar. Dessverre for Meades rykte, behandlet han ikke like godt de politiske manipulatorene som han arvet fra Hooker. Generalmajorene Daniel Sickles, kommandanten for III Corps, og Daniel Butterfield, Meades stabsoffiser, påførte ham problemer senere i krigen og stilte spørsmål ved hans beslutninger og mot. Sickles hadde utviklet en personlig vendetta mot Meade på grunn av Sickles' trofasthet mot Joseph Hooker som Meade erstattet, og på grunn av kraftig uenighet ved Gettysburg. Sickles' svært illojale handlinger som kommandant for III Corps førte nesten til at slaget ble tapt for Unionen. Radikale republikanere i Joint Committee on the Conduct of the War mistenkte at Meade var en «copperhead» og forsøkte forgjeves å løse ham fra kommandoen.[12]

Inngravering av James E. Kelly av George G. Meade og krigsrådet ved Gettysburg 2. juli 1863.

Etter Sørstatenes alvorlige tap ved Gettysburg, trakk general Lees hær seg tilbake til Virginia. Meade ble kritisert av president Lincoln og andre for ikke å aggressivt forfølge de konfødererte under deres retrett. På et tidspunkt var Army of Northern Virginia ekstremt sårbar med ryggen mot den Potomac som gikk stor på grunn av kraftig nedbør og som nesten ikke kunne krysses. De klarte å sette opp sterke forsvarsstillinger før Meade kunne organisere et effektiv angrep. Lincoln trodde at Unionen med dette gikk glipp av en stor mulighet til å gjøre slutt på krigen. Meade ble likevel forfremmet til brigadegeneral i den regulære hæren og fikk takk fra kongressen som roste Meade «...og offiserene og soldatene [i Army of the Potomac], for dyktigheten og heroisk mot som ved Gettysburg slo tilbake, beseiret og drev tilbake, brutt og ved mismot, forbi den andre siden av Rappahannock, veteranhæren til opprøret.».[13]

I resten av høstfelttoget i 1863, under både Bristoe-felttoget og Mine Run-felttoget, ble Meade utmanøvrert av Lee og trakk seg tilbake etter mindre uavgjorte slag fordi han nølte med å angripe skyttergravsstillinger.[14]

Meade var en kompetent og utvendig svært beskjeden mann, selv om han i korrespondansen med sin kone gjennom krigen antyder at han skjulte sitt ego og sin ambisjon. En avismann fra London beskrev Meade på denne måten: «Han har et svært bemerkelsesverdig utseende, høy, beskjeden, og er en dominerende person med sitt nærvær, hans lynne er mildt, men har mye verdighet. Hodet hans er delvis skallet og er lite og kompakt, men pannen er høy. Han har den avdøde hertugen av Wellingtons nese, og hans øyne som har et alvorlig og nesten trist uttrykk, er nokså nedsunkne, eller virker slik på grunn av den buede nesen. Han har en bestemt patrisisk og emminent utseende.» Meade var beryktet for sin korte lunte, og mens han var respektert av de fleste av sine beskyttere, var han ikke elsket av sin hær. Noen henviser til ham som «en forbannet skjevøyd bitende skilpadde.»[15]

Meade og Grant[rediger | rediger kilde]

Da generalløytnant Ulysses S. Grant ble utnevnt til øverstkommanderende for alle Unionens styrker i mars 1864, tilbød Meade å trekke seg, men Grant avslo og Meade og Army of the Potomac ble underordnet ham. Grant satte opp sitt hovedkvarter med Meade i resten av krigen, noe som førte til gnisninger over det nære overoppsynet han ble underlagt. Etter en hendelse i juni 1864 hvor Meade disiplinerte reporteren Edward Cropsey fra avisa The Philadelphia Inquirer for en ufordelaktig artikkel, ble alle i pressen som var tilknyttet hans hær enige om kun å nevne Meade i forbindelse med tilbakeslag. Meade kjente tydeligvis ikke til denne avtalen, og Meade ble sint da reporterne gav all æren til Grant.[16]

Meade og Grant hadde forskjellige uenigheter som førte til ytterligere friksjon mellom dem. Grant førte en utmattelseskrig i Overland-felttoget mot Robert E. Lee, og han var villig til å tåle tidligere uakseptable tapstall siden han visste at unionshæren kunne erstatte sine soldater, mens Konføderasjonen ikke hadde denne muligheten. Meade hadde derimot blitt en mer forsiktig general og var mer bekymret for meningsløsheten i å angripe skyttergravsstillinger, til tross for sine aggressive prestasjoner i mindre kommandoer i 1862. De fleste av de blodige tilbakeslagene hæren hans led i Overland-felttoget var beordret av Grant, og de aggressive manøvrene som til slutt fanget Lee i skyttergravene rundt Petersburg var også Grants initiativ. Måten som Grant av og til foretrakk å behandle underordnede som han tok med seg fra den vestlige krisskueplassen, økte frustrasjonen for Meade. Et godt eksempel på dette var Grants innblanding i Meades ledelse av generalmajor Philip Sheridans kavalerikorps. Meade hadde insistert på at Sheridans styrker skulle utføre tradisjonelle kavalerifunksjoner som rekognosering, beskytte hæren og bevokte hærens tog, men Sheridan gikk direkte til Grant og skaffet seg tillatelse til å utføre et strategisk raid mot Konføderasjonens kavaleri og Richmond.[17]

Generalene George G. Meade, Andrew A. Humphreys og staben i Culpeper utenfor Meades hovedkvarter i 1863.

Meade presterte vanligvis effektivt under Grants overoppsyn i Overland-felttoget og Richmond-Petersburg-felttoget, men noen få tilfeller av dårlig dømmekraft plettet hans ettermæle. Under slaget ved Cold Harbor, rettledet Meade sine korpskommandanter for dårlig, og han insisterte ikke på at de utførte rekognosering før deres katastrofale frontalangrep.

På uforklarlig vis skrev Meade til sin kone umiddelbart etter angrepet og uttrykte stolthet over at det var han som beordret angrepet. I de innledende angrepene på Petersburg, sviktet igjen Meade med å koordinere angrepene fra sine korps før general Lee kunne forsterke linja. Dette førte til en ti måneders lang stillstand, beleiringen av Petersburg. Han godkjente planen til generalmajor Ambrose Burnside om å plassere eksplosiver i en gruve under den konfødererte linja øst for Petersburg, men i siste minutt endret han Burnsides planer om å lede angrepet med en veltrent afro-amerikansk divisjon som var drillet til denne oppgaven, og instruerte ham om å ta en mindre politiske sjanse og sette inn en utrent og dårlig ledet hvit divisjon. Det resulterende slaget ved the Crater var en av de største fiaskoene i krigen. I alle disse tre tilfellene bærer Grant noe av ansvaret siden han godkjente Meades planer, men Meade presterte ikke på det kompetansenivået han viste ved Gettysburg.[18]

Grant ba om at Meade skulle forfremmes til generalmajor i den regulære hæren etter Spotsylvania. I et telegram til krigsminister Edwin Stanton den 13. mai 1864, slo Grant fast at «Meade har mer enn møtt mine beste forhåpninger. Han og William Tecumseh Sherman er de beste offiserene for store kommandoer jeg har vært i kontakt med.»[19] Meade følte seg neglisjert da hans velfortjente forfremmelse ble behandlet etter Sherman og Philip Sheridan, den siste var hans underordnede.[20] Men datoen for hans grad betød at på slutten av krigen, var det kun Grant, Halleck og Sherman som hadde høyere grad enn ham.[21] Han kjempet i Appomattox-felttoget, men det var Grant og Sheridan som fikk det meste av æren. Han var ikke tilstede da Robert E. Lee overgav seg ved Appomattox Court House[16].

Kommandobeslutninger[rediger | rediger kilde]

Meads beslutninger i ledelsen for Army of the Potomac har vært gjenstand for kontrovers. Han har blitt anklaget for ikke å ha vært aggressiv nok i forfølgelsen av konfødererte styrker og for å ha vært nølende med å angripe ved noen anledninger. Hans rykte i opinionen og historikere i det 19. århundret led av hans korte temperament, hans dårlige forhold til pressen, hans plass i skyggen til den seirende Grant og særlig skadende var utfallet fra kontroversene med Dan Sickles. Nyere historiske verk har portrettert ham i et mer positivt lys. De har anerkjent at Mead viste og handlet etter en forståelse av de nødvendige endringene i taktikk som den forberede våpenteknikken krevde. Hans beslutninger om å grave skyttergraver når det var praktisk og ikke sette i gang frontalangrep på befestede stillinger skulle vært mer nøye studert. De var lærepenger som kunne ha blitt brukt i større grad på vestfronten under første verdenskrig.[22]

Karriere etter krigen[rediger | rediger kilde]

General Meade bodde i 1836 Delancey Place i Philadelphia og døde i huset i 1872, ifølge Pennsylvania Historical and Museum Commissions minneplate foran.

General Meade kommissær for Fairmount Park i Pennsylvania fra 1866 til han døde. Folket i Philadelphia gav hans kone et hus ved 1836 Delancey Place hvor han levde. Huset har fremdeles ordet «Meade» over døren, men brukes nå som leiligheter. Han hadde også forskjellige militære kommandoer, inkludert Military Division of the Atlantic, Department of the East og Department for the South. Han erstattet generalmajor John Pope som guvernør i rekonstruksjonens tredje militærdistrikt i Atlanta den 10. januar 1868. Han fikk en æresdoktorgrad i jus (LL.D.) fra Harvard University, og hans forskningsbedrifter ble anerkjent av forskjellige institusjoner, inkludert American Philosophical Society og Philadelphia Academy of Natural Sciences.[23]

Meade døde i Philadelphia av komplikasjoner fra sine gamle sår kombinert med lungebetennelse, og han er gravlagt i Laurel Hill Cemetery.[24]

Minnesmerker[rediger | rediger kilde]

George Meade Memorial, laget av Charles Grafly, står foran E. Barrett Prettyman Federal Courthouse i Washington, D.C.

Der er statuer av ham rundt i Pennsylvania, inkluderte noen på Gettysburg National Military Park. US Armys Fort George G. Meade i Fort Meade er oppkalt etter ham, i tillegg til Meade County i Kansas og Meade County i Sør-Dakota. Old Baldy Civil War Round Table i Philadelphia er oppkalt til ære for Meades hest under krigen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Geni.com[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Tagg, s. 1; Warner, s. 315; Sauers, s. 1295; Eicher, s. 384; Hunt, s. 22; rootsweb.com.
  3. ^ Dean, Love, Reef Lights: Seaswept Lighthouses of the Florida Keys, The Historic Key West Preservation Board, 1982, ISBN 0-943528-03-8. McCarthy, Kevin M., Florida Lighthouses. University of Florida Press, 1990, ISBN 0-8130-0993-6.
  4. ^ Eicher, s. 385; nndb.com; Cape May Lighthouse history
  5. ^ Woodford, Arthur, Charting the Inland Seas: A History of the U.S. Lakes Survey, Wayne State University Press, 1994, ISBN 978-0814324998.
  6. ^ Tagg, s. 2-3; Eicher, s. 385; Warner, s. 316.
  7. ^ Sauers, s. 1295; Eicher, s. 385; Tagg, s. 3.
  8. ^ Coddington, s. 216. Hooker kranglet om disponeringen av styrkene med øverstkommanderende Henry W. Halleck og tilbød sin oppsigelse i protest. Halleck og president Lincoln var misfornøyd med Hookers prestasjoner ved Chancellorsville og hans halvhjertede forfølgelse av Lee i det daværende felttoget og aksepterte hans oppsigelse.
  9. ^ Coddington, s. 37, 209.
  10. ^ Historical marker website
  11. ^ Tagg, s. 4-6.
  12. ^ Sears, s. 215-22; Sauers, s. 1296.
  13. ^ Warner, s. 316-17; Eicher, s. 385; Sauers, s. 1295.
  14. ^ Sauers, s. 1295-96.
  15. ^ Tagg, s. 1-4; Sauers, s. 1295.
  16. ^ a b Sauers, s. 1296.
  17. ^ Jaynes, s. 114-15. Sauers, s. 1296.
  18. ^ Jaynes, s. 156-69; Davis, s. 39-52, 64-88.
  19. ^ Grant, kapittel LII. Han sa videre at «jeg ønsker ikke å se noen av disse forfremmelsene på dette tidspunktet dersom jeg ikke får se begge.»
  20. ^ Eicher, s. 703; Warner, s. 644. Sherman ble utnevnt den 12. august 1864 og bekreftet 12. desember med dato for graden den 12. august. Sheridan ble utnevnt 14. november med dato for graden 8. november. Meade ble ikke utnevnt før 26. november, men datoen for graden hans ble satt til 18. august, noe som teknisk sett betød at han hadde høyere rang enn Sheridan, men han var flau over at navnet hans ikke ble ført frem først. USAs senat bekreftet Sherman og Sheridan den 13. januar 1865, Meade den 1. februar. Senere ble Sheridan forfremmet til generalløytnant over Meade den 4. mars 1869, etter at Grant ble president og Sheridan ble øverstkommanderende for US Army.
  21. ^ Eicher, s. 701-02.
  22. ^ Se f.eks. Gallagher, essay av Richard A. Sauers, s. 231-44.
  23. ^ Eicher, s. 385; Sauers, s. 1296; nndb.com; civilwarhome.com.
  24. ^ Eicher, p. 384.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Coddington, Edwin B., The Gettysburg Campaign; a study in command, Scribner's, 1968, ISBN 0-684-84569-5.
  • Davis, William C., and the Editors of Time-Life Books, Death in the Trenches: Grant at Petersburg, Time-Life Books, 1986, ISBN 0-8094-4776-2.
  • Eicher, John H., and Eicher, David J., Civil War High Commands, Stanford University Press, 2001, ISBN 0-8047-3641-3.
  • Gallagher, Gary W., ed., Three Days at Gettysburg: Essays on Confederate and Union Leadership, The Kent State University Press, 1999, ISBN 0-87338-629-9.
  • Cleaves, Freeman, Meade of Gettysburg, University of Oklahoma Press, 1991, ISBN 0-8061-2298-6.
  • Grant, Ulysses S., Personal Memoirs of U. S. Grant, Charles L. Webster & Company, 1885–86, ISBN 0-914427-67-9.
  • Hunt, Harrison, Heroes of the Civil War, Military Press, 1990, ISBN 0-517-01739-3.
  • Jaynes, Gregory, and the Editors of Time-Life Books, The Killing Ground: Wilderness to Cold Harbor, Time-Life Books, 1986, ISBN 0-8094-4768-1.
  • Meade, George Gordon (etter hans døde), The Life and Letters of George Gordon Meade, Major-General United States Army, Charles Scribner's Sons, 1913.
  • Sauers, Richard A., "George Gordon Meade", Encyclopedia of the American Civil War: A Political, Social, and Military History, Heidler, David S., and Heidler, Jeanne T., eds., W. W. Norton & Company, 2000, ISBN 0-393-04758-X.
  • Sears, Stephen W., Controversies & Commanders: Dispatches from the Army of the Potomac, Houghton Mifflin Co., 1999, ISBN 0-395-86760-6.
  • Sears, Stephen W., Gettysburg, Houghton Mifflin, 2003, ISBN 0-395-86761-4.
  • Tagg, Larry, The Generals of Gettysburg, Savas Publishing, 1998, ISBN 1-882810-30-9.
  • Warner, Ezra J., Generals in Blue: Lives of the Union Commanders, Louisiana State University Press, 1964, ISBN 0-8071-0822-7.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=George_Meade&oldid=24312773»