Francis Bull
| Francis Bull | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 4. okt. 1887[1] Christiania | ||
| Død | 4. juli 1974[1][2] (86 år) Hørsholm | ||
| Beskjeftigelse | Litteraturhistoriker, professor, historiker, litteraturkritiker, artist | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Far | Edvard Isak Hambro Bull | ||
| Søsken | Edvard Bull d.e. Theodor Bull Johan Peter Bull | ||
| Nasjonalitet | Norge[3] | ||
| Gravlagt | Vår Frelsers gravlund | ||
| Språk | Norsk[4] | ||
| Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien Det Norske Akademi for Språk og Litteratur Norsk Kvinnesaksforening | ||
| Utmerkelser | Oslo bys kulturpris (1966) Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, historisk-filosofisk klasse (1949) Lytterprisen (1963) Æresdoktor ved Aarhus Universitet (1946)[5] | ||
Francis Bull (1887–1974) var en norsk litteraturhistoriker.[6]
Bull var professor i norsk litteraturhistorie ved Det Kongelige Frederiks Universitet fra 1920, var styreformann for Gyldendal Norsk Forlag fra etableringen i 1925 og helt frem til 1968, og styremedlem i Nationaltheatret fra 1922 til 1956. Han ble bredere kjent for sine fjernsynskåserier gjennom 1960-tallet. Han huskes også for sine foredrag til medfangene under oppholdet på Grini fangeleir fra 1941 til 1944. Bull var en av grunnleggerne av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur i 1953.[7] Han fikk Lytterprisen i 1963.
Faglig sett var hans virksomhet sterkt preget av den historisk-biografiske metode, en metode som særlig etter hans død gikk av moten, og hans arbeider kan derfor i dag oppleves som utdatert i visse henseender. Likefullt var han svært innflytesesrik innen norsk litteratur i sin levetid og satte varige spor, ikke minst som formidler, kulturpersonlighet og styreformann i Gyldendal. Bull arbeidet særlig med forfattere fra gullalderen, især Bjørnstjerne Bjørnson. Et hovedverk er bind to av Bulls, Paasches og Winsnes' Norsk litteraturhistorie, som opprinnelig ble utgitt i 1929, men som kom i ny utgave i 1958. Han var redaktør av Norges nasjonallitteratur i 40 bind i 1968 og skrev et innledningskåseri til verket, hvor han skildrer norsk litteratur distrikt for distrikt.
Liv
[rediger | rediger kilde]Slekt
[rediger | rediger kilde]Francis Bull stammet fra den trønderske slekten Bull. Bestefaren, legen Johan Randulf Bull, kom fra Bergen. Faren, Edvard Bull, ble også lege og slo seg ned i Kristiania, der han var kjent som huslege for byens overklasse og kunstnermiljø, som styreformann i Nationaltheatret, lege for Henrik Ibsen og kvinnesaksforkjemper. Han var første gang gift med Gine Falsen (død 1879). De hadde en sønn, Theodor (født 1870). I andre ekteskap var han gift med den danske Ida Paludan. Med henne fikk han barna Edvard (1881–1932), Johan Peter (født 1883), Marie Louise (1884–1927) og Francis Bull.
Ungdom og studier
[rediger | rediger kilde]Francis Bull vokste opp i Kristiania, hvor faren var huslege for mange av byens kunstnere og forfattere, samt teaterlege ved Christiania Theater og Nationaltheatret. Familien holdt et gjestfritt hus i St. Olavs gate 35. Han kjente derfor mange forfattere helt fra barneårene av, og begynte tidlig å følge forestillingene ved teateret.
Etter å ha vært elev ved Aars og Voss' skole begynte han i 1905 å studere ved universitetet. Bull opplevde mange av de gamle universitetslærerne fra 1800-tallet: Ludvig Daae, Sophus Bugge og Lorentz Dietrichson, men den viktigste læreren hans var professor i litteraturvitenskap Gerhard Gran. Han tok eksamen med hovedfag i historie og norsk som bifag. Hovedoppgaven handlet om «Bjørnson og Sverige». I 1913 ble han Gerhard Grans redaksjonssekretær ved utgivelsen av det nye litteraturvitenskapelige tidsskriftet Edda. Samme år fikk han H.M. Kongens gullmedalje for sin besvarelse av universitetets prisoppgave om «Ludvig Holberg som historiker». I 1916 fikk han doktorgraden for en litteraturhistorisk avhandling (Fra Holberg til Nordahl Brun). Vinteren 1916–17 var han i Paris, hvor han fulgte forelesninger ved Sorbonne-universitetet av professor Paul Verrier, som ledet det skandinaviske instituttet der.
Professor
[rediger | rediger kilde].jpg)
Da Gerhard Gran gikk av i 1919, konkurrerte Bull om professoratet sammen med Anders Krogvig og Just Bing. Han vant konkurransen og var professor i litteraturhistorie ved universitetet fra 1920. Fra 1922 til 1956 var han medlem av Nationaltheatrets styre.
I 1925 deltok han ved etableringen av Gyldendal Norsk Forlag, da de norske forfatterrettighetene ble kjøpt fra det danske forlaget Gyldendal. Han ble straks formann i forlagets styre. Samme år ble han redaktør for Edda.
I begynnelsen av 1930 oppholdt Bull seg i Paris, hvor han gjennomgikk Bjørnsons manuskripter sammen med Bjørnsons datter Dagny Bjørnson Sautreau.
Under 2. verdenskrig
[rediger | rediger kilde]26. juni 1941 ble Bull pågrepet av politiet og fengslet i Oslo kretsfengsel sammen med to andre styremedlemmer i Nationaltheatret: Harald Grieg og Johannes Sejersted Bødtker. Arrestasjonen skjedde under et møte i representantskapet i teaterets foajé, etter ordre av NS-ministeren Gulbrand Lunde, som møtte opp personlig. Grunnen var at de hadde oppfordret representantskapet til å avvise Kulturdepartementets nye regler for oppførelse av skuespill. 4. juli ble de sluppet fri igjen, men så arrestert på ny av tysk politi 8. juli. Bull ble først holdt på enecelle i Møllergata 19, før han 22. august ble overført til fangeleiren Grini. Han slapp ikke ut før 20. oktober 1944.
I fangeleiren bodde Bull sammen med andre professorer fra universitetet. Bygningen de bodde i fikk derfor tilnavnet «professorbrakka». Bull drev en utstrakt virksomhet som foredragsholder for fangene, særlig med emner fra norsk litteratur. Noen av foredragene ble utgitt som Tretten taler på Grini i 1945. Han skrev også på sine egne erindringer, som han bearbeidet etter løslatelsen og fikk utgitt som Tradisjoner og minner i 1946.
.jpg)
Virke
[rediger | rediger kilde]Litteraturhistorie
[rediger | rediger kilde]Alt som studenter hadde Bull og vennen Fredrik Paasche inngått avtale med Aschehoug forlag om å skrive en norsk litteraturhistorie. De håpet med dette å skrive den første vitenskapelige norske litteraturhistorien. Mens Paasche skrev om middelalderen og første halvdel av 1800-tallet, skrev Bull de to bindene om dansketiden (1500-1814) og andre halvdel av 1800-tallet. De to bindene utkom henholdsvis i 1928 og 1937. En ny utgave av litteraturhistorien med flere medarbeidere ble utgitt på 1950-tallet.
Som litteraturhistoriker fulgte Bull sine lærere Christen Collin og Gerhard Grans tradisjon og skrev litteraturhistorie etter den biografisk-historiske metoden, hvor forfatterne og verkene deres betraktes i en historisk sammenheng (historisme). Knut Imerslund mener Bull representerer ytterpunktet i denne retningen i Norge, og trekker frem en «overhåndtagende biografisk interesse» som en fare denne metoden bringer med seg.[8] På 1920- og 30-tallet ble metoden utfordret av den estetisk-filosofiske skolen innenfor litteraturforskningen, Peter Rokseth og andre. Rokseth ville legge mer vekt på analyse av diktverkets estetiske sider, og mindre vekt på forfatterens og verkets sosiale sammenheng. Bull kritiserte Rokseths prinsipper under Rokseths disputas for doktorgraden (trykt som «Litteraturforsknings-prinsipper» i Edda, 1929). Denne «metodestriden» ble ført videre blant Bulls og Rokseths elever, og delte en tid de norske litteraturforskerne i to leirer.
Forfatter av erindringer
[rediger | rediger kilde]Bulls Tradisjoner og minner (1946), som han skrev i fengselet under krigen, er en slektshistorisk og kulturhistorisk skildring av Bull-familien og av Kristiania på slutten av 1800-tallet og det første tiåret av 1900-tallet. Han skildrer også sine universitetslærere. I 1962 utga han en ny erindringsbok, Minner om mennesker, som inneholder beskrivelser av mennesker han kjente og reiser i tiden etter 1914.
Annen virksomhet
[rediger | rediger kilde]_(cropped).jpg)
Bull var en ivrig fotturist og vandret gjennom livet vidt og bredt over hele Sør-Norge. Som fast turkamerat hadde han lenge arkivaren Fredrik Scheel. Sammen med Scheel stiftet Bull «Latin-klubben», hvor medlemmene (Bull, Scheel, Fredrik Paasche, Emil Smith, Sigge Pantzerhielm Thomas, Georg Morgenstierne) leste latinske tekster i fellesskap. Scheel stiftet også Johnson-klubben, som feiret Samuel Johnson og Ludvig Holberg med faste middagsselskaper. Bull var med i klubben helt fra begynnelsen omkring 1920. En tredje klubb Bull deltok i, i egenskap av boksamler, var Bibliofilklubben. Han var et aktivt medlem av Alliance Française og holdt ofte foredrag for Foreningen Norden. Fra 1920 var han medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og var akademiets preses i flere perioder fra 1941 til 1957.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 123354412, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Francis_Bull[Hentet fra Wikidata]
- ^ LIBRIS, Libris-URI tr5770zc32ggw59, utgitt 17. september 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb121643041; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 121643041.
- ^ Æresdoktorer proklameret af Aarhus Universitet, www.au.dk, besøkt 10. april 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ «(no) Francis Bull» i Norsk biografisk leksikon.
- ^ Det Norske Akademi vokter et språk under press, Aftenposten
- ^ Imerslund (1978), s. 61.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Kåre Foss: «Francis Bull», i Norsk litteraturvitenskap. Festskrift til Francis Bull på 70 årsdagen. Oslo: Gyldendal, 1957
- Knut Imerslund: Den estetisk-filosofiske skole i norsk litteraturforskning – mål og metode. Oslo: Gyldendal, 1978
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Francis Bull – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Digitaliserte bøker av Bull og om Bull hos Nasjonalbiblioteket