Agglutinerende språk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Agglutinerende språk (fra latin: lime til) brukes i språktypologien om syntetiske språk der de grammatiske morfene føyes til de semantiske morfene på en slik måte at grensa mellom morfene er noenlunde tydelig.[1] Termen ble introdusert av Wilhelm von Humboldt i 1836 for å klassifisere språk morfologisk.

I agglutinerende språk har hver av de grammatiske morfene en identifiserbar mening, de grammatiske morfene føyes til uten at det skjer en indre bøying i rotmorfemet, og uten at de enkelte morfene blander seg med hverandre eller påvirker hverandre. I tyrkisk står -ler for flertall, -den er ablativ (frastedskasus), -im er eieform i førsteperson entall. Rotmorfemet ev («hus») kan da forbindes med disse til evlerimden, «fra mine hus». I ungarsk blir hvert grammatikalsk forhold uttrykt ved tilføyelse av et nytt klart adskilt bøyningsledd. For eksempel mann er på ungarsk i nominativ ember (entall) og emberek (flertall), mens akkusativ er emberet og embereket[1]

Syntetiske språk som ikke er agglutinerende kalles flekterende eller fusjonerende språk. Det er ikke et skarpt skille mellom agglutinerende og flekterende språk, men glidende overganger. For eksempel har norsk preg av begge systemer, idet vi både har svake verb med en tempusending tilføyd den uforandra rota, og sterke verb med indre bøying.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Aikhenvald, A. Y. (2007). Typological distinctions in word-formation. Language typology and syntactic description, 3, 1-65.