Elektra (Evripides)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Elektra
Ἠλέκτρα
Elektra
Orestes, Elektra og Hermes ved Agamemnons grav. Den ene siden av pelike med rødfigurmaleri, ca. 380–370 f.Kr.
Forfatter(e) Evripides
Sjanger Skuespill (tragedie)
Utgitt Ca. 410 f.Kr. (første oppførelse)

Elektra (gresk: Ἠλέκτρα, Ēlektra) er en antikk gresk tragedie, skrevet av Evripides (ca 485-406 f.Kr.) antagelig på midten av 410-tallet f.Kr., like etter 413 f.Kr. Det er uklart om det ble framført før eller etter Sofokles’ versjon av fortellingen om den mytiske kvinnefiguren Elektra. Dramaet ble skrevet svært sent i Evripides’ karriere, og forteller om Elektra og hennes bror Orestes som tar hevn over deres mor Klytaimnestra for mordet på deres far Agamemnon.[1]

Sofokles’ versjon av Elektra-fortellingen ble skrevet en gang rundt 410 f.Kr. mens Aiskhylos’ dramatrilogi Oresteia ble uroppført i 458 f.Kr. og hvor den midterste delen gjenforteller de samme hendelser. Da Aiskhylos fortalte historien la han vekt på de etiske spørsmålene knyttet til blodhevn. Sofokles var opptatt av karakter, hvilken kvinne var det som kunne drepe sin egen mor. Evripides fokuserte på lignende vis på spørsmålet om karakter, mens Sofokles’ Elektra triumferer og seirer blir Evripides’ Elektra til sist ødelagt av sin situasjon. Evripides var til sammenligning med sine forgjengere en rasjonell, eksperimenterende og problemdramatiker som også tok opp psykologiske og sosiale spørsmål i sin diktning.[2]

Handlingens bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Årene før dramaet begynner, nær begynnelsen av Trojakrigen, ofret den greske hærføreren Agamemnon sin datter Ifigeneia for å blidgjøre gudinnen Artemis slik at den greske flåten skal få egnet vind til å seile mot Troja. Denne handlingen, drapet på datteren, førte til dyp sorg og uforsonlig vrede hos hustruen Klytaimnestra. Da Agamemnon ti år senere vendte tilbake fra Troja ved krigens slutt, ble han myrdet i en sammensvergelse av Klytaimnestra og hennes elsker Aigisthos.

Handling[rediger | rediger kilde]

Stykket begynner med introduksjonen av Elektra, datteren av Klytaimnestra og den avdøde Agamemnon. Flere år etter Agamemnons død begynner beilere å be om Elektras hånd for giftemål. I frykt for at en eventuell sønn av Elektra ville komme til kreve hevn, sørget Klytaimnestra og Aigisthos for at hun ble giftet bort under sin stand til en bonde i Mykene. Bonden er snill med henne, og respekterte hennes familienavn og jomfrudom. I gjenytelse for hans vennlighet hjelper Elektra sin ektefelle med husholdningen og dets arbeidsoppgaver. Likevel er hun misfornøyd med å bli sendt bort fra sitt hjem og klager til koret om sine vanskeligheter med den drastiske endringen i sosial status.

Ved mordet på Agamemnon hadde Klytaimnestra og Aigisthos plassert sønnen Orestes i omsorgen til kongen av Fokis hvor han ble venn og fosterbror med kongens sønn Pylades. Som nylig voksne reiste Orestes og Pylades til huset til Elektra og hennes ektemann. Orestes holder sin identitet hemmelig fra Elektra, og hevder isteden at han er et sendebud fra Orestes. Han benytter sin anonymitet til avklare Elektras lojalitet til ham og Agamemnon før han avslører sine planer om hevn. Etter en del tid er det klart at Elektra er lidenskapelig opptatt av å hevne deres døde far. Ved dette tidspunktet ankommer den aldrende tjeneren, som i sin tid hadde fraktet Orestes til Fokis, inn i stykket. Han gjenkjenner Orestes på grunn av et arr på øyenbrynet, og søsknene blir gjenforent.

Etter at de har blitt gjenforent begynner Orestes og Elektra å planlegge hvordan de skal kunne drepe både Aigisthos og Klytaimnestra. Den aldrende tjeneren forklarer at Aigisthos er stadig i stallen for å forberede ofringen av en okse for en festival. Orestes drar avsted for å konfrontere Aigisthos mens Elektra sender den aldrende tjeneren for å fortelle Klytaimnestra at hun har født en sønn for ti dager siden, vel vitende om at det vil lokke moren til hennes hus. Kort tid etter kommer en budbringer som forteller at Orestes har med hell klart å drepe Aigisthos. Orestes og Pylades kommer tilbake mens de bærer med seg liket av Aigisthos. Da Klytaimnestra ankommer fra palasset, begynner Orestes å nøle i sin beslutning om å drepe moren. Etter en del diskusjon klarte Elektra å overbevise ham om at han må utfør sin plikt til Agamemnon og drepe moren. Da Klytaimnestra ankommer fører de henne inn i huset, og stikker deretter et sverd ned i halsen hennes.

Søsknene forlot huset, fylt med skyld og sorg, og mens de sørger ankommer Klytaimnestras brødre, halvgudene Kastor og Polydevkes. De forteller søsknene om at deres mor har fått sin rettferdige straff, men at deres modermord uansett er en skamfull handling, og forteller om hva de må gjøre for å rense sine sjeler for den vederstyggelige handlingen.

Aiskyleisk parodi og homerisk allusjon[rediger | rediger kilde]

Orestes og Elektra, statue av Marcus Cossutius Menelaos.

Den vedvarende populariteten til Aiskhylos' Oresteia-trilogi er åpenbart i Evripides' rekonstruksjon av gjenkjennelsesscenen mellom Orestes og Elektra. I det andre dramaet i trilogien, Sonofferet (eller Gravofferet), som har en handling som grovt sett er lik handlingsgangen i Evripides' Elektra. Her gjenkjenner Elektra sin bror ved en rekke av varsler: et lokk av hans hår, et fotavtrykk han etterlater ved Agamemnons grav, og en klesstykke som hun hadde lagd til ham flere år tidligere. Evripides' egen gjenkjennelsesscene er isteden en form for parodi av Aiskhylos' fortelling. I Evripides' stykke ler Elektra av tanken på benytte varsler for å gjenkjenne sin bror:[3] det er ingen rasjonell grunn til at deres hår skulle passe; Orestes' fotavtrykk ville ikke på noen måte ligne på hennes langt mindre fotefar; og det ville være ulogisk for en voksen Orestes å fortsatt ha et stykke av klede som hun hadde gjort for ham da han var et lite barn.

Orestes er isteden gjenkjent fra et arr som han hadde fått i ansiktet da han en gang jaget etter et dådyr som barn.[4] Dette er en spotsk-heroisk og satirisk hentydning til en scene fra Homers Odysseen. I Odysseen[5] gjenkjenner den gamle ammen Eurykleia en nylig hjemkomne Odyssevs fra et arr på låret som han fikk som barn da han var på sin første villsvinjakt. Orestes' hjemreise tilbake til Argos og hevn for farens død ble i Odysseen holdt fram flere ganger som en modell for Odyssevs' sønn Telemakhos' oppførsel. Se Telemakia (de fem første sangene i Odysseen som forteller om Telemakhos som reiser hjem i søken etter faren). Evripides på sin side benytter sin gjenkjennelsesscene for hentyde til den tilsvarende i Odysseen i sang 19. Framfor å være en episk villsvinjakt dikter Evripides opp en komisk uhell som involverte en dådyrkalv.[6]

Oppsummering[rediger | rediger kilde]

Den svenske kritikeren Ivar Harrie har gitt en god karakteristikk av dette dramaet ved å si at det «sammenfatter og aksentuerer alle de forgående dramaenes egenheter: besk naturalisme (Orestes' sinnssykdom), aktuell satire (folkeforsamlingsscenen), utfordrende modernistisk lyrikk (evnukkens arie), dristige kvinneskildring, voldsomt innviklet intrige, bitterhet mot den tradisjonelle gudstroen, forakt for det tradisjonelle heltesagnet; nettopp da intrigen strengt logisk er ført fram til kaos og alminnelig blodbad, avbrytes handlingen og en deus ex machina får til oppgave å veve sammen det tradisjonelle eventyrets 'happy ending'.»[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Evripides – Electra»[død lenke], Classical Literatur
  2. ^ Beyer, Edvard et al (1971): Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500, Oslo, s. 331
  3. ^ Evripides: Elektra, 510ff.
  4. ^ Evripides: Elektra, 571-574
  5. ^ Homer: Odysseen, sang 19, 428-454
  6. ^ Se (e.g.) Solmsen (1967); Tarkow (1981); Halporn (1983). For en generell undersøkelse av hentydninger til Homer i greske tragedier, se Garner (1990).
  7. ^ Sitert fra Beyer, Edvard et al (1971): Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500, Oslo, s. 339

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Garner, R. (1990): From Homer to Tragedy: The Art of Allusion in Greek Poetry, London
  • Solmsen, F. (1967): Electra and Orestes: Three Recognitions in Greek Tragedy, Amsterdam.
  • Tarkow, T. (1981): «The Scar of Orestes: Observations on a Euripidean Innovation» i: Rheinisches Museum 124, s. 143-153.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]