Elektra (Evripides)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Elektra
orig. Ἠλέκτρα
Orestes Elektra Hermes Louvre K544.jpg
Orestes, Elektra og Hermes ved Agamemnons grav. Den ene siden av pelike med rødfigurmaleri, ca. 380–370 f.Kr.
Forfatter(e)Evripides
SpråkGammelgresk
SjangerGresk tragedie
UtgittCa. 410 f.Kr. (første oppførelse)

Elektra (gresk: Ἠλέκτρα, Ēlektra) er en antikk gresk tragedie, skrevet av Evripides (ca 485-406 f.Kr.) antagelig på midten av 410-tallet f.Kr., like etter 413 f.Kr. Det er uklart om det ble framført før eller etter Sofokles’ versjon av fortellingen om den mytiske kvinnefiguren Elektra. Dramaet ble skrevet svært sent i Evripides’ karriere, og forteller om Elektra og hennes bror Orestes som tar hevn over deres mor Klytaimnestra for mordet på deres far Agamemnon.[1]

Sofokles’ versjon av Elektra-fortellingen ble skrevet en gang rundt 410 f.Kr. mens Aiskhylos’ dramatrilogi Orestien ble uroppført i 458 f.Kr. og hvor den midterste delen gjenforteller de samme hendelser. Da Aiskhylos fortalte historien la han vekt på de etiske spørsmålene knyttet til blodhevn. Sofokles var opptatt av karakter, hvilken kvinne var det som kunne drepe sin egen mor. Evripides fokuserte på lignende vis på spørsmålet om karakter, mens Sofokles’ Elektra triumferer og seirer, blir Evripides’ Elektra til sist ødelagt av sin situasjon. Evripides var til sammenligning med sine forgjengere en rasjonell, eksperimenterende problemdramatiker som også tok opp psykologiske og sosiale spørsmål i sin diktning.[2]

Handlingens bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Årene før dramaet begynner, nær begynnelsen av Den trojanske krig, ofret den greske hærføreren Agamemnon sin datter Ifigeneia for å blidgjøre gudinnen Artemis slik at den greske flåten skulle få egnet vind til å seile mot Troja. Denne handlingen, drapet på datteren, førte til dyp sorg og uforsonlig vrede hos hustruen Klytaimnestra. Da Agamemnon ti år senere vendte tilbake fra Troja ved krigens slutt, ble han myrdet i en sammensvergelse av Klytaimnestra og hennes elsker Aigisthos.

Personer[rediger | rediger kilde]

  • En bonde fra Mykene, Elektras mann
  • Elektra, kong Agamemnons datter
  • Orestes, hennes bror
  • Pylades, Orestes' venn
  • Kor av argiviske landsbykvinner
  • Klytaimnestra, Agamemnons hustru
  • En gammel mann, tidligere tjener hos Agamemnon
  • En budbringer
  • Dioskurene, Kastor og Polydevkes

Handling[rediger | rediger kilde]

Stykket begynner med introduksjonen av Elektra, datter av Klytaimnestra og den avdøde Agamemnon. Etter farens død har flere beilere bedt om pikens hånd. Av frykt for at en eventuell sønn av Elektra vil kreve hevn for drapet på sin morfar, sørger hennes mor og stefar, Klytaimnestra og Aigisthos, for å gifte henne bort til en bonde i Mykene - langt under sin stand. Dramaet var på 400-tallet en genre som vanligvis hentet sitt stoff fra myter og heltesagn. Euripides tenkte nytt da han lot Elektra bli giftet bort til en bonde for at hun ikke skulle føde en hevner. Av medfølelse med hennes ulykke lar han sin kone forbli jomfru. At Euripides gjorde bonden til en edel skikkelse, innvarslet et nytt syn på folk av lav stand ved demokratiets fremvekst på 400-tallet f.Kr., som ellers sjelden gjenspeiles i datidens skuespill.[3]

Bonden behandler henne godt, og Elektra verdsetter sin ektefelles vennlighet ved å ta seg av husarbeidet. Likevel er hun misfornøyd med å ha blitt sendt bort fra sitt hjem og klager til koret over sitt fall i sosial status.

Elektras bror Orestes er også sendt bort av dronningen og Aigisthos, og oppfostres hos kongen av Fokis hvor han ble venn og fosterbror med kongens sønn Pylades. Som voksne drar Orestes og Pylades på besøk til Elektra og hennes ektemann. Orestes skjuler sin identitet for søsteren, og utgir seg for å være et sendebud fra Orestes. Slik får han avklart at Elektra er lojal mot ham og faren deres, Agamemnon, før han avslører sine hevnplaner. Han blir kjent med at Elektra er lidenskapelig opptatt av å hevne drapet på faren deres. Så ankommer den aldrende tjeneren som i sin tid brakte Orestes til Fokis. Han gjenkjenner Orestes på et arr ved øyenbrynet, og søsknene gjenforenes.

Nå begynner Orestes og Elektra å planlegge drapene på Aigisthos og Klytaimnestra. Tjeneren forklarer at Aigisthos stadig er i stallen for å forberede ofringen av en okse på en festival. Orestes drar for å konfrontere Aigisthos mens Elektra sender tjeneren for å fortelle Klytaimnestra at datteren fikk en sønn for ti dager siden, vel vitende om at det vil lokke moren til hennes hus. Kort etter kommer en budbringer som forteller at Orestes har lykkes i å drepe Aigisthos. Orestes og Pylades kommer tilbake med liket av Aigisthos. Mens de venter på Klytaimnestra, nøler Orestes likevel i sin beslutning om å drepe moren, men Elektra overbeviser ham om at han må utføre sin plikt mot Agamemnon og drepe moren deres. Da hun kommer, følger de henne inn i huset der de stikker et sverd i henne.

De to sitter i sorg da Klytaimnestras brødre, halvgudene Kastor og Polydevkes, kommer og forsikrer søsknene at deres mor har fått sin rettferdige straff, men at modermord uansett er en skammelig handling de må sone for.

Aiskhyleisk parodi og homerisk allusjon[rediger | rediger kilde]

Orestes og Elektra, statue av Marcus Cossutius Menelaos.

Den vedvarende populariteten til Aiskhylos' Orestien-trilogi er åpenbar i Evripides' rekonstruksjon av gjenkjennelsesscenen mellom Orestes og Elektra. I det andre dramaet i trilogien, Sonofferet (eller Gravofferet), som har en handling som grovt sett er lik handlingsgangen i Evripides' Elektra. Her gjenkjenner Elektra sin bror ved en rekke av varsler: et lokk av hans hår, et fotavtrykk han etterlater ved Agamemnons grav, og en klesstykke som hun hadde lagd til ham flere år tidligere. Evripides' egen gjenkjennelsesscene er isteden en form for parodi av Aiskhylos' fortelling. I Evripides' stykke ler Elektra av tanken på benytte varsler for å gjenkjenne sin bror:[4] det er ingen rasjonell grunn til at deres hår skulle passe; Orestes' fotavtrykk ville ikke på noen måte ligne på hennes langt mindre fotefar; og det ville være ulogisk for en voksen Orestes å fortsatt ha et stykke av klede som hun hadde gjort for ham da han var et lite barn.

Orestes er isteden gjenkjent fra et arr som han hadde fått i ansiktet da han en gang jaget etter et dådyr som barn.[5] Dette er en spotsk-heroisk og satirisk hentydning til en scene fra Homers Odysseen. I Odysseen[6] gjenkjenner den gamle ammen Eurykleia en nylig hjemkomne Odyssevs fra et arr på låret som han fikk som barn da han var på sin første villsvinjakt. Orestes' hjemreise tilbake til Argos og hevn for farens død ble i Odysseen holdt fram flere ganger som en modell for Odyssevs' sønn Telemakhos' oppførsel. Se Telemakia (de fem første sangene i Odysseen som forteller om Telemakhos som reiser hjem i søken etter faren). Evripides på sin side benytter sin gjenkjennelsesscene for hentyde til den tilsvarende i Odysseen i sang 19. Framfor å være en episk villsvinjakt dikter Evripides opp en komisk uhell som involverte en dådyrkalv.[7]

Oppsummering[rediger | rediger kilde]

Den svenske kritikeren Ivar Harrie har gitt en god karakteristikk av dette dramaet ved å si at det «sammenfatter og aksentuerer alle de forutgående dramaenes egenheter: besk naturalisme (Orestes' sinnssykdom), aktuell satire (folkeforsamlingsscenen), utfordrende modernistisk lyrikk (evnukkens arie), dristige kvinneskildringer, voldsomt innviklet intrige, bitterhet mot den tradisjonelle gudstroen, forakt for det tradisjonelle heltesagnet; nettopp da intrigen strengt logisk er ført fram til kaos og alminnelig blodbad, avbrytes handlingen og en deus ex machina får til oppgave å veve sammen det tradisjonelle eventyrets 'happy ending'.»[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Evripides – Electra», The Internet Classics Archive
  2. ^ Beyer, Edvard et al (1971): Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500, Oslo, s. 331
  3. ^ Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 38), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-1663-6
  4. ^ Evripides: Elektra, 510ff.
  5. ^ Evripides: Elektra, 571-574
  6. ^ Homer: Odysseen, sang 19, 428-454
  7. ^ Se (e.g.) Solmsen (1967); Tarkow (1981); Halporn (1983). For en generell undersøkelse av hentydninger til Homer i greske tragedier, se Garner (1990).
  8. ^ Sitert fra Beyer, Edvard et al (1971): Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500, Oslo, s. 339

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Garner, R. (1990): From Homer to Tragedy: The Art of Allusion in Greek Poetry, London
  • Solmsen, F. (1967): Electra and Orestes: Three Recognitions in Greek Tragedy, Amsterdam.
  • Tarkow, T. (1981): «The Scar of Orestes: Observations on a Euripidean Innovation» i: Rheinisches Museum 124, s. 143-153.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]